Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 16, 2010.
Av Bjørn Johannesen*
* Apotekereksamen 1951, dr. rer.nat. Wiirzburg 1959. Vit.ass., førsteamanuensis Universitetets farmasøytiske institutt 1952–73, dir. Norges Medisinalindustris Felleskontor 1974–84, rådgiver Statens legemiddelkontroll 1985–98. Adr. Kjørbokollen 31, 1337 Sandvika.
I historiebøker som behandler Norges historie under 2. verdenskrig blir den norske regjering kritisert for manglende beredskap. Forsvaret var ikke tidsmessig, men svekket etter mange år med for lave bevilgninger under skiftende regjeringer.
Når det gjelder den sivile beredskap, var situasjonen vesentlig bedre. Ved krigsutbruddet i 1939 ble det straks innført rasjonering på en rekke matvarer, og landets lagre av livsviktige varer ble systematisk bygget opp. Ved invasjonen i april 1940 hadde landet forsyninger nok til å tåle en temporær svikt i forsyningene. I jubileumsberetningen «Bitre piller og sterke dråper» (Norske apotek gjennom 400 år) opplyser forfatterne Johannessen og Skeie at ved årsskiftet 1939–40 satt de to største grossistfirmaene, AS Apothekernes Fællesinnkjøp og Tollef Bredal A/S med lagre som var 3 ganger det normale.
Krigshandlingene i 1940 satte også farmasiens utøvere på prøve. En rekke apotek ble totalødelagt, og det ble stilt store krav til improvisasjon og oppfinnsomhet. I de farmasøytiske tidsskriftene fra 1940 er det gjenreisingen av nedbrente apotek som er hovedemnet. Det blir imidlertid fort klart at krigen også har ført til mangel på enkelte råstoffer og preparater som inngår i apotekenes normale varesortiment. Allerede mens kampene i Norge pågår, skriver Norges Apotekerforenings Tidsskrift (NAT) om «de besatte landsdelers forsyning med legemidler» (1), og et rundskriv fra Medisinaldirektoratet oppfordrer til sparsomhet i utleveringen av legemidler, blant annet skal Adeps Lanae og transalve bare utleveres mot legeresept (2). I et senere nummer publiserer professor Jermstad en artikkel om erstatning av kakao smør med polyetylenglykoler (3), og om hestekastanjer som erstatning for kvillajabark (4). Norges Apotekerforenings Tidsskrift skriver redaksjonelt om forsyningen av renset bomull og anbefaler en større bruk av cellestoff (5). Det gjengir også en liste over norske droger, utarbeidet av apoteker G. Rustung (6).
Utover høsten kommer en rekke rundskriv fra Medisinaldirektoratet, som etter etablering av Quisling-regjeringen i september har fått ny leder, tilhørende «det statsbærende parti». Direktoratet er omorganisert og ligger ikke lenger under Sosialdepartementet, men under Innenriksdepartementet (7). Apotek-kontorets ledelse blir imidlertid ikke skiftet ut, og nye stillinger blir ikke blokkert, tvert imot blir pålitelige nordmenn i stillhet oppfordret til å søke, for å hindre en ytterligere nazifisering. Dette skjer blant annet da Ragnar Mørk søker stilling som apotekvisitator i november 1940.
Fra Forsyningsdepartementet kommer det bestemmelser om rasjonering av såpe (8), mens medisinske såper er unntatt. Apotekene kan imidlertid bare selge ett såpestykke om gangen (9). Den departementale julehilsen er et rundskriv om kontroll med apotekenes sukkerforbruk (10).
Året 1941 innledes med et rundskriv om rasjonering av en rekke farmasøytiske produkter, blant annet borsyre, ullfett og kakaosmør (11). Fettstoffer skal etterhånden vise seg å bli den store mangelvare, og det kommer rasjoneringsbestemmelser for talg og animalske oljer. Olivenolje blir erstattet med sildolje - Oleum Piscium (12) – som bare kan selges i mengder på under 200 g etter resept (20 g i håndkjøp ). En rekke mer eksotiske og mindre medisinsk nødvendige stoffer forsvinner fra markedet eller blir erstattet av andre, medisinsk likeverdige stoffer.
Naturlig kamfer erstattes med syntetisk, anisolje erstattes med fennikelolje, kardemomme og podofyllumharpiks utgår fra de produkter hvor de forekommer.
Det er stor interesse for innsamling av norske medisinplanter, og spesielt er man interessert i frangulabark som erstatning for sagradabark (13). Det kommer strengere regler for salg av spiritus til medisinsk bruk (14), mens salg av koffein i håndkjøp blir forbudt (15).
Årgang 1942 av NAT innledes med en redaksjonell artikkel om nyere erstatningsstoffer, spesielt salvegrunnlag (16) og bringer for første gang en oversiktsartikkel «Rasjonerings- og krisebestemmelser for apotek» (17). Innsamling av medisinske planter behandles i en rekke artikler av Egil Ramstad, som er meget opptatt av å skaffe norske droger. Det blir også startet en aksjon for innsamling av bukspyttkjertler med henblikk på fremstilling av insulin.
Ordningen skal administreres av A/S Apothekernes Laboratorium (19), og i bedriftens 10-års beretning heter det at «A.L. satte i gang en mindre produksjon på Skøyen, basert på bukspyttkjertler fra dyr. Samtidig lyktes det bedriften å importere dette livsviktige preparatet fra Sverige.» Noe insulin kom også fortsatt fra Danmark, som hadde både råstofftilgang og produksjonskapasitet. Insulin var livsviktig for diabetikerne, og nye, strenge forskrifter for utlevering kom raskt (20). Det var ikke nok å ha resept – man måtte også ha kjøpekort – myndighetene var åpenbart redde for hamstring. Medisinske såper ble nå underlagt reseptplikt, og man fikk utlevert bare ett såpestykke pr. måned (21).
Også maltekstrakt ble mangelvare, men her ble varen levert til apotek etter en kvoteordning, og apotekene fikk fullmakt til å forestå distribusjonen av det populære kosttilskudd etter skjønn (22).
Årgang 1943 av NAT bringer mer om innsamling av norske medisinplanter. Egil Ramstad lanserer hestekastanje som en fullgod erstatning for kviIlajabark (23). Denne saponinholdige drogen ble i form av tinktur brukt som emulgator i oppløsningen av steinkulltjære i produktet Liquor Carbonis detergens Ph. N. V., som inngikk i en rekke hudpreparater.
I Elverum blir det ved hjelp av skoleelever og en interessert lærer samlet inn så mye melbærblad at et helt års behov blir dekket (24). Melbærblad ( Folium Uvae Ursi Ph.N.V.) ble tidligere brukt – gjerne i form av dekokt – som et urinveisantiseptikum på grunn av sitt innhold av glykosidene arbutin og metylarbutin, som i organsimen blir spaltet til hydrokinon og metylhydrokinon.
Også bomullserstatning (cellestoff) blir rasjonert (25), og den raffinerte fiskeoljen Oleum Piscium blir nå erstattet av hå-olje (Oleum Selachium) (26). Andre erstatningsvarer er Tinctura amara for T. Cascarillae (27) og Radix Saponariae for Cortex Qvillajae (28). Medisinsk-tekniske artikler som serumrør blir bare solgt i bytte med gamle (29), og skurekluter til apotek kan bare bestilles gjennom ett firma, og bare for ett års forbruk (30). Begreper som «surrogater» og «gjenbruk» blir etter hvert en del av folks hverdag, noe de gjengitte avistegninger av Gøsta Hammarlund gir et humoristisk uttrykk for (31, fig 1 og 2).
I 1944 er NAT så sterkt preget av papirrasjoneringen at nesten bare permen er igjen, men ett av heftene bringer et sikkert etterlengtet bidrag: Sekretær J. Totland gir et «Sammendrag av rasjonerings- og krisebestemmelser for apotek» (32). Sammendraget gir en systematisk oversikt over de rasjonerte legemidler og deler dem i 6 grupper:
A. Stoffer og preparater som ikke skal selges i håndkjøp
Her finner vi en rekke droger og kjemikalier som vanligvis ikke er beregnet på salg i håndkjøp (ullfett, voks og fete oljer), men også velkjente håndkjøpspreparater som Honning og Rigabalsam, gas av bomull, flytende parafin og kalisåpe.
B. Stoffer og preparater for hvilke det er fastsatt maksimumssalg i håndkjøp
Under dette punkt finner vi de vanligste håndkjøpspreparater som acetylsalicylsyre, borsyre, fenazon, boraks, blandede hostedråper, kloroformolje og alle salver. For de sistnevnte er maks.mengde 30 g, med unntak av skabbsalve og transalve, som tillates solgt i større mengder. Vaselin og ullfett må ikke selges i håndkjøp, jfr. liste A.
C. Varer som er rasjonert i innkjøp (til apotek)
Her finner vi de fleste råvarer som ble benyttet i apotek, samt heftplaster og sårplaster. Det ble benyttet 2 typer bestillingsskjema, men det er ikke angitt noen mengdebegrensninger. Man må anta at mengden ble en sak mellom apoteker og grossist, avhengig av forsyningssituasjonen. Av leserinnlegg i tidsskriftene fremgår det at det ofte var mangel på enkelte vareslag.
D. Preparater med endret sammensetning
Vareknappheten har medført at det er angitt ny sammensetning for en del preparater. I noen tilfelle skal den endrede forskrift benyttes, i andre kan den benyttes. Det siste gjelder de fleste preparater på listen, men Oleum Olivae skal erstattes av Oleum Piscium, og når denne ikke lenger kan skaffes, skal Oleum Selachium benyttes. Videre skal hvit vaselin erstattes av gul over alt, øyesalver unntatt.
E. Bestemmelser om forskrivning av medikamenter ved læger og veterinærer
Her gis det detaljerte regler for hvor mye leger og veterinærer kan forskrive til den enkelte pasient. Det er først og fremst fettstoffer som må anvendes med den største sparsomhet. Sterkt sukkerholdige medikamenter må bare forskrives i nødsfall og anvendelse av spiritus må innskrenkes mest mulig. Dette forhindrer ikke at syke-brennevin og -vin kan forskrives på autorisert blankett, og i ettertid kan det trygt fastslås at denne bestemmelsen ble brukt for alt den var verdt.
F. Bestemmelser som ikke er nevnt før
Punktet inneholder en rekke spesialbestemmelser som gjelder arsenikkvaskflasker, gas og gasbind, insulin, maltekstrakt og tran.
Samlet gir rundskrivet en systematisk og velredigert oversikt over apotekenes kompliserte og vanskelige forsyningssituasjon.
Årgang 1945 av NAT er sterkt preget av varemangelen. Sinding-Larsen skriver om
«den kritiske jodsituasjon» og oppfordrer til sparsomhet (33), og professor Jermstad lanserer erstatninger for fettstoffer og kinabark (34). Nesten patetisk er en dansk forskrift for rensing av kork. Ifølge en prosedyre, gjengitt av Tor Christiansen ved Rikshospitalets apotek, kan ca. 90% av gamle medisinkorker bli som nye! (35).
Resten av årgangen er opptatt av jubel over frigjøringen, men også av gjenreisingsproblemer og oppgjøret med dem som ikke holdt mål. Rettsoppgjøret blir i dette nummer av Cygnus behandlet av Torud (36) og ligger utenfor rammen av denne publikasjon.
I ettertid må det vel kunne hevdes at om enkelte sviktet politisk, så kom norsk farmasi ut av krigen med æren i behold. Det ble ytet godt og samvittighetsfullt arbeid under vanskelige forhold, og det ble stilt store krav til oppfinnsomhet og evne til improvisasjon.
Varemangelen skulle imidlertid vare til langt ut i 40-årene, og nå er det ikke forskningssituasjonen, men mangel på utenlandsk valuta som er den begrensende faktor. Det første preparat som ble unntatt fra rasjonering var – ikke uventet – insulin. Men så sent som i juni 1946 kunngjør Helsedirektoratet at mangelen på insulinflasker gjør at forbrukerne må levere tomflasker ved kjøp av preparatet. Tilgangen på glassemballasje er mangelfull, og det går brev fra Helsedirektoratet til Moss Glasværk med henstilling om å øke produksjonen av medisinglass (37).
Først i midten av 1948 ble «samtlige bestemmelser som av forsyningsmessige hensyn ble gitt under siste krig angående innskrenkninger av salg i håndkjøp opphevet», med unntak av Oleum Arachidis, Oleum Olivae, Oleum Piscium og Sapo kalinus (høyst 50 g ad gangen) (38).
I et annet rundskriv presiserer Direktoratet at «apotekenes ordinære tildeling av sukker skal kun brukes til tilberedning av legemidler i apotekets eget laboratorium eller reseptur» (39).
Sett i ettertid må det ha vært av stor betydning at den norske siviladministrasjonen fortsatte å fungere etter normale retningslinjer i krigsårene, selv om toppledelsen samarbeidet med okkupasjonsmakten. Når det gjaldt medisinforsyningen, klarte grossister, farmasøytisk industri og apotek å forsyne befolkningen med de viktigste legemidler ved hjelp av fagkunnskap, oppfinnsomhet og innsatsvilje. Myten om at folkehelsen var så mye bedre i krigsårene trenger riktignok å korrigeres. De typiske livsstils sykdommer var relativt ukjente, men mangelfullt kosthold resulterte i nedsatt motstandskraft, og sammen med dårligere hygiene førte det til en oppblomstring av infeksjonssykdommer og epidemier, som difteri, kikhoste, brennkopper og hepatitt. At det ikke gikk verre, skyldes ikke minst et velfungerende helsevesen, hvorav apotekene var en viktig del.
Annen benyttet litteratur: