Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 16, 2010.
Av Hege Ekeli* og Berit Smestad Paulsen**
* Cand.pharm UiO 1967. Div. stillinger i farmasøytisk industri 1967–1986. Avd.sjef GE Healthcare AS, tidligere Nycomed 1986–2010. Adresse: Frysjaveien 1, 0883 Oslo.
** Cand.pharm UiO 1966. Ph.D. University of London 1972. 1.amanuensis avd. for farmakognosi, UiO 1974. Professor samme sted fra 1987.
-------
Årskullet 1940 var det 10. opptaket av nye studenter til farmasistudiet ved Farmasøytisk institutt på Blindern. Frem til da var det tatt opp i alt 306 studenter, 158 menn og 148 kvinner. Det gjennomsnittlige årskullet var på 30 studenter.
Farmasistudentene var en hardt arbeidende gruppe og veldig bevisste på at de var akademikere og del av et større vitenskapelig miljø ved Universitetet i Oslo.
Siden årskullene var forholdsvis små og kanskje også fordi universitetsmiljøet på Blindern var svært lite da farmasistudentene flyttet inn på Instituttet, utviklet de internt et meget tett sosialt samhold med faglige møter, festlig samvær og ritualer som stammer fra de første kullene på Instituttet tidlig på 30-tallet. Vesentlig i denne sammenheng var studentforeningen og meddelelsene fra foreningen, som snart skulle utvikle seg til et meget interessant tidsskrift.
I april 1940 var det urolige tider også på Farmasøytisk institutt. I en periode var bare 30 % av studentene tilstede ved undervisningen, men de fleste kom tilbake til Instituttet relativt raskt. Selv om en del av lærerkreftene var engasjert i Den frivillige farmasøytiske luftvernsgruppen, prøvde man likevel, etter beste evne, å holde undervisningen i gang. For 1. avdelings studenter, som på grunn av innskrenket tid på laboratoriene ikke klarte å bli ferdig med analysene til fastsatt tid, lovet professor Ellen Gleditsch at det skulle bli ordnet med eksamen på et senere tidspunkt.
Praktikantene ble også oppfordret til å ta sin 2. avdelings eksamen så fort som mulig. Sett i lys av de usikre tidene, ville et tilskudd på 25–30 nye farmasøyter med ekspedisjonsrett ganske sikkert være av betydning for beredskapssituasjonen i landet.
Fra Instituttets side var konklusjonen for høstsemesteret 1940 at situasjonen i mange henseende hadde vært spesiell, men det hadde vært mulig å gjennomføre en regulær undervisning til tross for krigen. Dette til forskjell fra en rekke andre land hvor undervisningen ved universitet og høyskoler måtte innstilles på grunn av mangel på lærere og studentene måtte avbryte sine studier på grunn av militærtjeneste eller mangel på undervisning.
Til tross for en tilnærmet normal situasjon ved Instituttet, var studentene opptatt av fremtiden for de nye kandidatene. Da 24 nybakte farmasøytiske kandidater forlot Blindern senhøstes 1940, kunne man lese følgende innlegg fra tidsskriftets Veneficus’ redaksjon: «Jeg vil her få rette en inderlig oppfordring til alle menn og kvinner innen farmasien, det være seg i apotek eller industri, til å gjøre sitt beste for at disse ikke skal dumpe direkte fra en trang studietilværelse til en ennå trangere og barskere kamp for tilværelsen i form av arbeidsløshet.» Frykten for arbeidsløshet blant farmasøyter, slik den var frem til midten av 30-årene, var nok fortsatt levende, selv om situasjonen ganske snart skulle bli annerledes.
Men tidene ble vanskeligere, også ved Farmasøytisk institutt. Tidsskriftet bringer en statusrapport ved årsskiftet 1941–42 som tydelig bærer preg av dette: «Vi har fått merke vanskene også innenfor vårt spesielle fag, som kanskje i særlig høy grad er avhengig av et normalt samarbeide mellom nasjonene, av tilførsel utenfra – både når det gjelder materialer og impulser. Følgelig er vi – både fra et almenmenneskelig og rent faglig synspunkt – lite tilbøyelig til å se 1941 som noe godt år.» Det presiseres imidlertid også at den materielle og kulturelle «sjølberging» som man hadde vært henvist til, sikkert ikke bare hadde vært av det onde. Fra eget fagområde visste man at det var funnet verdifulle utveier og kriseforanstaltninger, som man ganske sikkert ikke hadde tenkt på i normale tider.
Våren 1942 var studentene igjen opptatt av egen arbeidssituasjon og fremtid. Apotekenes omsetning hadde den siste tiden vist en betydelig økning og den økte trafikken hadde ført til stor mangel på farmasøytisk arbeidskraft i apotekene. Det var kommet så langt at nyutdannete farmasøytiske kandidater ble tvangsutskrevet og strømmen av forespørsler om vikariater blant studentene var større enn noen sinne.
Tanker om å øke antall studenter ved Instituttet blir fremmet og dette skaper bekymring hos studentene. De hevdet at den økte trafikken på apotek ville avta når situasjonen igjen var normalisert og de fryktet ny arbeidsløshet blant farmasøyter når krigen tok slutt. Studentenes forslag var å utnytte assistentenes arbeidskraft på en bedre måte ved å bedre deres utdannelse og arbeidsforhold.
Til tross for motstand blant studentene, ble likevel 40 studenter opptatt ved Farmasøytisk institutt høsten 1942.
Studieordningen ved Instituttet var et stadig tilbakevendende diskusjonstema blant studentene: «For oss farmasistudenter som sådanne er det framleis undervisningsspørsmålet som er den store sak, og vi tar med håpet om en heldig løsning av den blant våre ønsker for 1940». Dette sto å lese i tidsskriftets leder i januar 1940.
I 1938 var det nedsatt en komité ved Universitetet for å utarbeide plan og reglement for studiets 2. avdeling. Studentene så på uoverensstemmelsen mellom de forskjellige fraksjoner i komiteen som en strid mellom gammel og ny tid – mellom oppfatningen av apoteket som en god inntektskilde og apoteket som et viktig ledd i samfunnets kamp mot sykdommer.
Hvis apoteket skulle ha en viktig rolle i helsevesenet – slik som studentene håper og tror – var det nødvendig med den beste utdannelsen for fagets utøvere og det var på ingen måte tilfellet i dagens praktiske opplæring. Tanken om opprettelse av læreapotek kunne ha mye for seg, men ville ta lang tid å realisere. Sentralisering av opplæringen kunne derimot ordnes med en beslutning og så kunne læreapotek opprettes etter hvert som det lot seg gjøre.
«Tiden vil arbeide for den ordning som er best» hevdet studentene. Men de var nok ikke forberedt på hvor lang tid det faktisk skulle gå før alle studentene fikk praksisplasser i Oslo. Løsningen kom i form av en fast undervisningsdag i uken på Instituttet. Denne ordningen, som ble innført i 1960, medførte i praksis at studentene måtte bo i eller i nærheten av Oslo.
I professor Jermstads tale til de nye kandidatene høsten 1942, kunne han ennå en gang meddele at «Også i året 1942 har vi hatt grunn til glede oss over at det har lyktes å gjennomføre undervisningen på regulær måte.»
Men 1943 skulle bli annerledes. Universitetet ble stengt i november samme år og all regulær undervisning stoppet umiddelbart, noe som selvfølgelig også rammet studentene ved Instituttet.
Etter nærmere 2 år kunne endelig rektor Seip ønske en stor skare studenter velkommen til «Alma mater osloensis» og den 4. september 1945 toget de farmasøytiske studentene inn i instituttene på Blindern.
På grunn av universitetets stengning, var flere årskull av farmasistudenter blitt forsinket i sitt studieløp og det ble foreslått at disse skulle få ansiennitet regnet fra 41/2 år etter opprinnelig opptak, slik at de ikke skulle komme til å lide ytterligere for forsinkelsen. Dette forslaget ble støttet av både Norges Apotekerforening og Norges Farmaceutiske Forening. For å ta igjen etterslepet for årene da Instituttet var stengt, ble det i september 1945 tatt opp over 60 nye studenter og dette var før det ordinære -45 opptaket som fant sted i slutten av oktober. Det ble naturlig nok trangt om plassen under de praktiske øvelsene det følgende året.
Ved hjelp fra dansk side fikk også 20 norske studenter anledning til å begynne på det farmasøytiske studium ved Danmarks Farmaceutiske Höjskole i København. Disse studentene kom i tillegg til det ordinære opptaket ved Farmasøytisk institutt og plassene var reservert for studenter som var blitt forsinket i sin utdannelse p.g.a. tjeneste ved norsk eller alliert militær- og politiavdeling, i handelsmarinen, i organisert gruppe tilhørende Heimefronten eller hadde sittet i fengsel eller konsentrasjonsleir av politiske grunner. Tjenesten skulle ha vært av minst ett års varighet og måtte kunne dokumenteres. Allerede 30. januar 1946 dro 20 norske farmasistudenter til København.
I sin omtale av Veneficus i 1941, trakk professor Jermstad frem likheten mellom Veneficus og den gamle romerske guden Janus, som avbildes med to ansikter som vender hver sin vei. Veneficus har også to ansikter som symboliserer dens virksomhet: Ett som vender innad og representerer foreningens egentlige virke og ett som vender utad og som alle kan se. Det er tidsskriftet Veneficus.
De Farmasistuderendes forening som ganske snart ble omdøpt til Veneficus, ble etablert i 1931, samme året som de første studentene kom til Farmasøytisk institutt på Blindern. Foreningens formål var «å samle farmasistuderende til fremme av kameratskap og felles interesser.» I starten var det bare ett kull og formålsparagrafen var vel ikke så vanskelig å oppfylle. Men de klarte faktisk å følge opp etter hvert som flere kull kom til. Med sine faste møter og etter hvert tradisjonelle sosiale arrangementer som Dusfest med dåp av nye studenter, høstball, Heimemøte og 17.mai frokost, arrangementer som tradisjonen tro alltid ble avsluttet med «broderring» hvor man holdt hverandre i hendene mens man sang
«Gaudeamus». På denne måten klarte de faktisk å samle studentene fra forskjellige kull og fjerne skillet mellom de ulike årgangene. Men de klarte mer enn det – de knyttet kandidater og studenter sammen og skapte et samhold mellom farmasiens utøvere som kom til å prege hele etaten i flere generasjoner.
Studentforeningen tok sin oppgave med å skape samhold og hygge meget alvorlig og helt frem til universitetet stengte, ble alle tradisjonelle arrangementer videreført – bortsett fra ett: Det nordiske pinsestevnet.
«Pinsebevegelsen» som kom i gang etter et forslag fra Einar Lande om å arrangere internordiske møter for farmasistudentene, for å fremme vennskap og faglig samarbeide. Forslaget fikk full tilslutning fra Danmark og Sverige og det første stevnet ble holdt i Oslo i 1937. Møtene ble lagt til pinsen p.g.a. de ekstra fridagene, og dette ga opphavet til navnet.
I 1940 var det igjen Norges tur, men dette måtte avlyses på grunn av de usikre tidene, til stor sorg for studentene. Men interessen døde ikke ut med krigen, så tradisjonen ble tatt opp igjen med Pinsestevnet i Stockholm i 1946.
Studentforeningen merket selvfølgelig, som alle andre, at tidene var vanskeligere og forsyningene knappere og at det etter hvert ble vanskelig å skaffe smørbrød og kaffe til møtene p.g.a. rasjoneringen. Det kom derfor en henstilling til de hybelboerne som hadde flere rasjoneringskort enn de trengte, om å overlate disse til foreningens disposisjon.
Musikk og dans var en vesentlig del av de sosiale aktivitetene på Instituttet og det hadde blitt en tradisjon at nye kandidater skulle bidra med en grammofonplate hver når de kom i fast jobb. Denne tradisjonen sto tydeligvis i fare for å bli svekket, siden tidsskriftet i september 1940 fant det nødvendig å komme med en oppstrammer, med henvisning til kandidatkullet 1939, hvor bare 3-tre – av kullet hadde husket Veneficus med grammofonplater: «Så vidt vi minnes var det mange av dem som ivrig deltok i foreningsmøter og ellers i Veneficus. Da er det litt av en skam for kullet at de ikke siden gir mer akt på studentforeningen sin hvor de sikkert hadde mange hyggelige stunder med de grammofonplatene som var blitt forært oss av tidligere års studenter».
Studentene fikk også et annet problem – de måtte med stor sorg avgi sine «studentikose og intime lokaler» til det lenge påtenkte apotekmuseum på Instituttet og ble derfor henvist til nye lokaler.
For å skape en hyggelig ramme rundt sine aktiviteter, ønsket foreningen å dekorere veggene i sitt nye «hjem». Hvis de kunne klare å reise den nødvendige pengesum, kjente de til en student, stud.philol. Øydvin, som var villig til å påta seg oppdraget. Han hadde tidligere dekorert Aulakjelleren ved Universitetet i Oslo.
Opprinnelig var tanken å sette i gang en «kronerulling», men apoteker Smith, «studentenes gamle og evigunge venn» mente at saken hadde så stor betydning at intet mindre enn en pengeinnsamling måtte til. Så ble gjort og responsen var overveldende: «Vi trodde riktignok at et tiltak som dette ville ha en viss interesse utover studentenes og Instituttets engere krets, men at vår oppfordring skulle bli møtt med en slik imøtekommenhet og velvilje som vi har vært vidne til, hadde vi aldri tort forestille oss. Det hele vidner om en rundhåndenhet og interesse overfor oss studenter og Instituttet som vi vanskelig kan vurdere høyt nok».
Lokalene var ferdig dekorert i løpet av høsten, i god tid før feiringen av studentforeningen Veneficus’ 10 års jubileum i november 1941.
På jubileumsfesten ble for øvrig en godt bevart hemmelighet endelig avslørt: Opphavsmannen til det velklingende navnet Veneficus.
Det ble i sin tid utlyst en konkurranse, med 5 kroner i premie for det beste navnet, men det viste seg at vinneren hadde sendt inn sitt forslag anonymt. Den beskjedne forslagsstilleren var Karen Marie Reyn, student fra det første kullet på Instituttet. Om hun likevel fikk den oppsatte premie, vites ikke.
Til tross for alt samhold, kos og hygge, var det nok tidsskriftet som var den store brobyggeren mellom studentene, Instituttet og den øvrige farmasøytiske etat.
Veneficus – Tidsskrift for farmasi så dagens lys i 1935, etter oppfordring fra studentene i 2. avdeling, som var ute i praktikanttjeneste og gjerne ville opprettholde kontakten med Instituttet. Starten var meget beskjeden, i form av håndskrevne stensiler, men det utviklet seg raskt til å bli en profesjonell trykksak med klare vitenskapelige ambisjoner, i tillegg til funksjonen som studentenes talerør.
Mens tidsskriftet i 1935 utkom med 5 nummer i året i et opplag på 1 000 eksemplarer, hadde det i 1939 steget til 12 nummer i året og et opplag på hele 6 500 eksemplarer.
Ved 5-års jubileet i 1940 hadde tidsskriftet en etablert posisjon både blant studentene og etaten for øvrig. Med sine mange faglige bidragsytere, både forfattere og referenter, fremsto tidsskriftet som en av de viktigste informasjonskildene til nyere viten innen farmasi og søstervitenskaper.
Men tidsskriftet var også praktisk rettet og engasjerte seg i daglige problemer og utfordringer både på Instituttet og i verden utenfor. I april 1941 kunne man på lederplass lese at «ikke noe problem er vel så brennende aktuelt som spørsmålet hvordan vi i tida fremover skal kunne skaffe oss nødvendige droger».
Dette var en appell til leserne om å slutte opp om aksjonen som var initiert fra Farmasøytisk institutt, som gikk ut på å kartlegge forekomsten av norske medisinplanter. Daværende universitetsassistent, senere professor i farmakognosi, Arnold Nordal, var en sterk pådriver i dette arbeidet og oppfordret alle norske apotek til å lage herbarier som i det minste skulle omfatte 20–30 av de viktigste plantene. Han oppfordret også folk til å sende inn folkenavn på lokale nytteplanter, fordi navnet ofte ga opplysning om bruken og kunne være verdifull kunnskap hvis man senere skulle undersøke planten vitenskapelig.
Nordal var i det hele tatt en interessert og ivrig bidragsyter til Veneficus. I desember 1941 publiserte han en 15 siders artikkel om juleøl! Han beskriver denne tradisjonsrike drikken både kulturhistorisk, dens bruk i farmasi og medisin og når man også kan lese en detaljert oppskrift på fremstilling av juleølet, kan man jo undres på om han også hadde «sjølberging» i tankene.
En gjenganger i tidsskriftets spalter var ellers «Den norske farmakopø 1939». Dette var en etterlengtet bok, siden forgjengeren fra 1913 ikke lenger var på høyde med tidens krav.
Den nye utgaven, som var en bok på 577 sider, hadde tatt opp flere nye typer preparater (bl.a. tablettformuleringer), mens en rekke offisinelle preparater med tvilsom effekt var fjernet. På grunn av krigen tok det riktignok flere år før farmakopeen ble offisielt godkjent, men i mellomtiden hadde nok de aller fleste farmasøyter blitt svært fortrolig med boken og dets innhold, ikke minst takket være tidsskriftet Veneficus. I nesten hvert nummer fra 1940 og fremover hadde tidsskriftet stoff om den nye farmakopeen, forfattet av vel ansette norske farmasøyter.
I juni 1943 måtte tidsskriftet innstille virksomheten på grunn av papirrestriksjoner og gikk dermed inn i en to års dvaletilstand.
Sommeren 1945 var redaksjonen i gang igjen og i september/oktober kunne redaktøren sende sine gamle og nye lesere en hilsen fra «et nyreist og fritt organ for en fri studentergruppe i et fritt land».
Redaksjonen hadde riktignok en del praktiske problemer i startfasen, siden tidsskriftets eiendeler var spredt for alle vinder: «Spesielt savner vi skrivemaskinen, mangelen på en egen sådan må sies å hemme redaksjonen sterkt i sitt arbeid.»
I novembernummeret kunne redaktøren meddele at det meste var kommet til rette – med unntak av grammofonplatene. «Disse var nokså møysommelig samlet sammen ved bidrag fra nye kandidater. Vi må atter la bud gå ut, at penger mottas med takk, til nytt grammofonfond». Studentforeningen og tidsskriftet Veneficus var utvilsomt igjen på offensiven.
En svært viktig arena for felles aktiviteter, hygge og samhold mellom studenter og kandidater, var farmasøythytta ved Svartor i Nordmarka.
Farmasøytene hadde dannet egen idrettsforening allerede i 1919 og det tok ikke mange år før spørsmålet om å anskaffe en foreningshytte ble reist. I 1923 ble hyttetomter ved Blankvann/Svartorseter lagt ut for salg og i løpet av 14 dager klarte Farmasøytisk idrettsforening å reise den nødvendige kapital til kjøp av tomt.
Med utrolig pågangsmot og innsatsvilje fra Idrettsforeningen og med betydelig hjelp og økonomisk støtte også fra resten av etaten, i form av «kronerullinger», donasjoner og lån på gunstige betingelser, sto Farmasøythytta ferdig høsten 1926.
I anledning Hyttas 15-års jubileum høsten 1941, har «den evige veneficianer» John Jobsen et innlegg i tidsskriftet hvor han berømmer Idrettsforeningen for dens fremsynthet og generøsitet som kommer til syne gjennom den gjestfrie hytta. «Den har virkelig gjort friluftsmennesker ut av stuegriser, den har virkelig skapt interesse for idrett hvor ingen interesse var fra før – selv kjenner jeg mange slike tilfeller.»
Idrettsforeningen arrangerte årlige skirenn og orienteringsløp for alle farmasøyter og det ble også en tradisjon å invitere de nye studentene til en fest på hytta i løpet av høstsemesteret, slik at de kunne bli kjent med hytta og de flotte omgivelsene. Både studenter og kandidater stilte mannsterke opp til disse populære arrangementene.
Hytta var åpen for alle farmasøyter og den var i flittig bruk av mange som ønsket seg et pusterom i hverdagen eller som av andre grunner trengte å komme vekk fra hovedstaden under de første krigsårene.
Ruth Nord skrev følgende stemningsrapport i hytteboka i januar 1941:
Jeg sitter alene og stirrer på varmen
Og tenker på ikkeno’
Og nyter den rare selsomme charmen
Som er i å bare glo.
Jeg tenkte å gå bort til Slakter-gården
Og høre på London i kveld,
Men det er i grunnen tidsnok i morgen,
Så sitter jeg her for meg selv.
Og når jeg er lei av å glane på ilden
Så strikker og leser jeg litt
Og finner frem brødet og smøret og silden
Til aftensmåltidet mitt.
Det folket som drog har latt meget tilbake
Av gode saker til meg.
En ga meg en skalk av en vørterkake
Og en boks leverpostei.
Og en har vært snildere enn man bør
Nu da det ikke er fred
Og gitt meg cigaretter og ordentlig smør
Så nu skal jeg spise og røyke og dra meg
Og nyte min ferietid
Inntil jeg i morgen må legge ivei
Tilbake til byen på ski.
En av de siste hilsenene i hytteboka er fra oktober 1941. Da var 26 studenter fra 3. avdeling på «Drogeauking» – på jakt etter primularot. Naturen kom dem imidlertid i forkjøpet, og etter snøfall om natten, ble utbyttet magert. Amanuensis Ramstad foreslo da å utsette sankingen til våren, men slik skulle det ikke gå. Hytta ble tatt av tyskerne og dens skjebne var uviss frem til etter frigjøringen, da Idrettsforeningen fikk den tilbake.
På foreningsmøtet i Veneficus 27. september 1945, kunne Einar Lande, som formann i Idrettsforeningen, fortelle at Hytta hadde lidd noe overlast fra nazistenes side, men ikke verre enn at den skulle bli fullt brukbar til vintersesongen.
Det ble holdt orienteringsløp den 14. oktober og festen for 1. avdelingsstudenter fant sted den 26. oktober, med enorm oppslutning, både fra studenter og kandidater.
Dermed var livet på Hytta også tilbake til det normale.
Selv om innholdet i tidsskriftet frem til 1943 ikke bærer preg av noen kollektiv motstand mot okkupasjonsmakten blant farmasistudentene, tyder opptaket av 20 norske studenter til Danmarks Farmaceutiske Højskole i 1945 på at enkeltpersoner må ha vært i aktiv tjeneste.
De fleste av studentene på Instituttet var nok som flesteparten innen den farmasøytiske etat – arbeidssomme og pliktoppfyllende personer som gjorde sitt til at det sivile samfunn ikke gikk i stå.
Det er likevel imponerende hvordan studentene klarte å holde sitt sosiale miljø og faglige engasjement levende og hvordan man til tross for vanskelige tider klarte å mobilisere, ikke bare egne rekker, men hele etaten i «kronerullinger» når det var behov for økonomisk støtte til gode formål. Forklaringen var nok dels at den farmasøytiske etat var liten og oversiktlig og man kjente hverandre godt, men like viktig var det nok at etaten hadde meget sterke og positive følelser for Farmasøytisk institutt. Bygging av Instituttet ble i en krisetid finansiert av de store summene som kom inn i apotekavgiftsfondet under forbudstiden. Fordi pengene allerede fantes, ble Farmasøytisk institutt det første bygget som sto ferdig i Universitetets nye anlegg på Blindern. Instituttet og studentene representerte på flere måter det moderne farmasøytiske miljøet og ble det akademiske alibi for hele etaten.