Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Nina Eitrem Haavie
Når og hvordan startet reseptarutdanningens historie? Noen svar finner vi i professor Samdahls tale (1) til det første kull reseptarer 29. juni 1962.
Før 1811 besto apotekpersonalet for det meste av lærlinger. De var under opplæring og utførte allslags arbeid til alle døgnets tider. Det ble hevdet at lærlingene holdt ut arbeidsforholdene fordi de en gang kunne bli apoteker. Lærlingenes (også kalt medhjelpere) dugelighet og faglige utvikling ble vurdert av den enkelte apoteker. Når denne fant at lærlingene hadde tilstrekkelige kunnskaper til å bli betrodd ekspedering av resepter på egenhånd, utstedte apotekeren lærebrevet. Det var imidlertid Stifts-Physikus som hadde ansvaret for sluttvurderingen. Bestått Fysikuseksamen ga rett til å tilberede sterkvirkende legemidler på egenhånd, det vi i dag kaller ekspedisjonsrett. I 1870-årene innføres en ny kategori personale i apotek, pillejomfruene, og apoteket blir en arbeidsplass for kvinner. Mot slutten av århundret foreslår en finsk apoteker å innføre et «subalternt apotekpersonale», som skulle ha en begrenset farmasøytisk utdannelse, men uten muligheter til å bli apoteker. Dette er den første forløperen til det som skulle bli reseptarutdanningen i Norge. Formannen i Stortingskomiteen som behandlet forslaget om ny lov for den farmasøytiske utdannelse, grep ideen (1882). Han påpekte at det i apoteknæringen burde være plass til folk med lavere eksamen enn apotekereksamen. Lignende forslag kom fra flere hold hvor «hensikten var dels å forbedre de farmasøytiske kandidaters avansementsforhold, og dels å skaffe mindre apotek billig eksaminert personale». Forslaget førte til diskusjoner hvor innvendingene blant annet var at med en lavere kategori farmasøyter «ville det faglig nivå på apotek bli senket og skape en stand som på grunn av manglende avansementsmuligheter alltid ville bli misfornøyde.» (1)
Behovet for farmasøyter har variert. I årene før den første verdenskrig var det arbeidsløse kandidater. (3) Likevel foreslo Stortingets undervisningskomité i 1912, i sin innstilling om farmasøytisk utdannelse, en kategori «eksaminert teknisk hjelp». Disse skulle kunne ekspedere resepter i eget navn, utføre laborasjoner og ta nattevakter, men ikke ha rett til å bli apoteker. (2) Forslaget ble ikke fulgt opp og konklusjonen var: «at der for tiden ikke bør kræves nogen eksamen for det tekniske hjælpepersonale». (1) I mellomkrigsårene endret situasjonen seg og det ble mangel på farmasøyter. Årsaken kan blant annet forklares med opprettelsen av Farmasøytisk institutt og innføringen av en ny studieordning hvor apoteklærlingene og farmasøyter med medhjelpereksamen ble avskaffet og apotekene ble avhengig av farmasøytiske kandidater utdannet ved Instituttet. (4) Mangelen på apotekfarmasøyter fortsatte også etter 1945 da apotekene måtte konkurrere med legemiddelindustrien og sykehusene. Ved innføring av befordringsplikten ble farmasøytmangelen redusert. Med hjemmel i Midlertidig lov om befordringsplikt for helsepersonell, ble studenter nå befordret ut til apotek etter bestått 2. Avdeling. Disse hadde midlertidig ekspedisjonsrett.
Rolf Klevstrand, Reseptarutdanningens første rektor, forteller hvordan han opplevde befordringsplikten.
«Jeg fikk beskjed om å ta arbeid på Vardø apotek. Apoteker Dietrichson hadde gjennomgått mye i krigsårene da apoteket brant ned sammen med mesteparten av byen. Det første hun sa da jeg møtte opp i de primitive lokalene var «Nå var det godt De kom. Jeg har ikke hatt ferie på tre år, så nå reiser jeg og De skal bestyre apoteket.» Det var litt av et oppdrag, men det gikk bra takket være det dyktige tekniske personalet. Året i Vardø var svært interessant og utviklende» (5)
Dette var erfaringer som ble viktige for en kommende rektor på Reseptarutdanningen.
I februar 1946 tar fagforeningene (Norges Apotekerforening og Norges Farmaceutiske Forening) et felles initiativ og «anmoder Det ærede departement (Sosialdepartementet) om snarest mulig å foranledige oppnevnt en komité som kan fremkomme forslag til revisjon av den nåværende undervisningsordning ved Universitets Farmasøytiske institutt.» (8) Komiteen nedsettes. Et av medlemmene er professor dr. Bjarne Samdahl. Han var ansatt som professor i kjemi ved Farmasøytisk institutt, og hadde under krigen tatt initiativ til en rekke diskusjonsmøter ved Instituttet for å forberede revisjon av en ny undervisningsordning der. (7) Tidligere hadde han støttet ideen om en ny kategori farmasøyter. I 1947 finner et viktig møte sted i Norsk Farmasøytisk Selskap hvor professor Samdahl innleder til diskusjon om en eventuell ny undervisningsordning. Han hilser komiteens arbeid velkommen også fordi det gir mulighet til å diskutere utdanningsspørsmål i en større sammenheng. Tidlig i sitt foredrag kommer han inn på det som er hans hovedbudskap, forslaget om en lavere farmasøytisk utdannelse:
«Det sier seg selv at noe av det første en må være klar over er hva utdannelsen tilsikter. Da vi hadde den gamle undervisningsordningen, fikk jeg av og til høre fra apotekerhold at den og den kandidaten var svært flink i apotek. Ofte viste det seg at dette gjaldt elever som var særlig lite fremragende til apotekereksamen. Nå, under den nåværende undervisningsordningen har jeg snarere hørt det motsatte, i alle fall ikke sjelden, at noen av de dyktigste ved Instituttet ikke har vært særlig dugelige i apotek. Hva kan nå årsaken til dette være? Er det så at utdannelsen er for teoretisk, og at det ikke er bruk for denne høyere utdannelse for apotekarbeidet? Har både den gamle og den nye undervisningsordning skutt over målet? Heldigvis er det ikke så, i alle fall hvis apotekarbeidet blir utført som det skal. På den annen side lar det seg ikke nekte at meget av arbeidet i apotekene kan gjøres både forsvarlig og bra, uten høyere utdannelse. Dette kan kanskje falle enkelte tungt for brystet, men man tjener både saken og seg selv best ved å se sannheten i øynene og ærlig erkjenne at sådan er det. Verken faget eller standen blir dårligere for det. Eller mener man for eksempel at en læges verdighet nedsettes om han overlater til en utdannet sykepleierske å legge forbindinger, sette sprøyter, ta blodprøver ect. etc. Dette er som bekjent arbeider som blir utført så vel av læger som av sykepleiersker, alt etter omstendighetene. Ofte kan det være mer betryggende at det blir gjort av læger, ofte kan det gjøres bedre av sykepleiersker hvis disse har større rutine. Nå kan det innvendes at om kandidatene undertiden, kanskje også ofte, er noe «overkvalifisert» så skulle ikke det skade, men det er nettopp det det kan gjøre. Ikke fordi selve det enklere rutinearbeid blir dårligere utført av vedkommende kandidat, men fordi han eller hun, især når det er mangel på arbeidshjelp, blir direkte hindret i å utføre det arbeid som deres utdannelse tilsier.»
Han sier videre:
«Enhver vet at man da ofte, altfor ofte, har benyttet tekniske assistenter, uten annen utdannelse enn deres praksis i apotek, til adskillig farmasøytarbeid. Selv om jeg godt vet at det finnes mange meget dyktige og samvittighetsfulle tekniske assistenter, så er det også mange eksempler på hvor uheldig det kan være at «ikke faglærte» får slippe for meget til. Omvendt er det som bekjent også eksempler nok på at kandidater måtte gjøre arbeid som ikke krevet noen apotekereksamen, verken etter gammel eller nåværende ordning. Som forholdene har utviklet seg er det oppstått mangel på fagutdannet personale i apotekene. For å avhjelpe denne mangel er det etter nåværende system bare en mulighet – nemlig å oppta langt flere studenter. Men dette ville etter min mening være en slett utvei, både av økonomiske hensyn og på grunn av fare for overproduksjon og dermed lønnsnedskjæring. Eventuelt arbeidsløshet. For ikke å snakke om hvordan dette ville virke på befordringsalderen.Alt dette er verken samfunnet eller standen tjent med. Det er for øvrig lite rasjonelt å benytte overkvalifisert arbeidshjelp. En får sette tæring etter næring i apotekene også.» (9)
Professor Samdahls forslag var en fagskole, bygget på realskoleeksamen, med 3 års praksis i apotek og 1 års teori. Fagene skulle være farmasi, kjemi, farmasøytisk kjemi, botanikk, farmakognosi, lovkunnskap, latin, bakteriologi, elementær farmakologi og fysikk. Utdannelsen skulle føre frem til ekspedisjonsrett på linje med de tidligere medhjelpere.
I sitt innlegg avslutter Professor Samdahl med følgende ord:
«Det står selvsagt meget utredning og drøftelse igjen før man kan ta endelig standpunkt i denne sak. Man må være oppmerksom på at fagets utøvelse står og faller med utøveren. Vår oppgave er imidlertid gjennom vel avpasset undervisningsordning å legge mulighetene til rette for at så mange som mulig av fagets utøvere kan få utfolde seg i sitt yrke. Både samfunnets, fagets og standens krav tilsier oss å arbeide uredde for virkelig forbedring, og ikke vike tilbake for å gå til radikale skritt om nødvendig.» (10)
Den etterfølgende debatten ble heftig. De som var i mot hevdet at det ville bli overproduksjon av farmasøyter og at de nye «farmasøytene ikke hadde noen avansemensmuligheter og ville da mangle drivkraft og senke det faglige nivået». Enkelte hevdet også at forslaget ville føre til at «kvinnene ble dyttet ned på et annet plan, mens han (apotekeren) selv stiger opp i en høyere sfære for der i splendid isolasjon å kunne sysle med sin vitenskap». Apotekene sto foran store endringer noe som førte til stor usikkerhet. Dette ble brukt som argument for ikke å innføre en ny kategori farmasøyter som lett kunne bli en «ny stand uten arbeidsglede». De som var for professor Samdahls forslag, viste til positive erfaringer fra Sverige, og mente at en ny kategori farmasøyter ville føre til noe positivt, ikke minst at befordringsalderen for apotekere ble senket.
Diskusjonene fortsatt på møter og i farmasøytiske tidsskrifter, men også i aviser. I Morgenposten 6.2.1950, står arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjonene på hver sin side i kompetansediskusjonen. Det de er enige om, er at personalsituasjonen i apotek er prekær og at mangel på farmasøyter kan føre til nedlegges av apotek. (En av grunnene er at majoriteten av de uteksaminerte farmasøytene er kvinner som gifter seg og stifter familie.) I følge generalssekretæren i Apotekerforeningen er en løsning å etablere en ny kategori farmasøyter og viser til Sverige hvor de har gode erfaringer med dette. Hans bekymring er farmasøytmangelen i apotek. Norges Farmaceutiske Forenings generalsekretær er tilbakeholdende og begrunner dette med at man i Sverige ikke har løst personalkrisen med to kategorier farmasøyter. Han mener også at den store belastningen det var på apotekene under krigen, vil normalisere seg i fredstid. Hans bekymring er overproduksjon av farmasøyter. (11) Diskusjonene handlet lite om å se utviklingspotensialet for reseptarene, det var fokus på konsekvensene av innføring av en ny kategori farmasøyter som en hindring for faglighet og utvikling. Diskusjonene om kompetanse i apotek var begynt og varte i nærmere 40 år.
Noen år senere (1953), sendte professor Samdahl sitt forslag om en ny kategori farmasøyter til Det akademiske kollegium ved Universitetet med følgende begrunnelser (12):
Det var ikke bare ulike syn på den nye kategorien farmasøyter fagforeningene i mellom, men også internt i foreningene. Mange medlemmer i Norges Farmaceutiske Forening fryktet en kvalitetssenkning av den faglige standarden, og påpekte problemer med en naturlig og fornuftig arbeidsedeling for de to kategoriene. Dessuten tvilte man på om det virkelig var behov for mer farmasøytisk personale (13). Tilhengere av dette synet hevdet at det ville være bedre å skolere apotekteknikere. Avdelingssjef Hans Bang, tidligere formann av Oslo krets av NFF, fremmet andre og nye argumenter til kompetansediskusjonen. I 1957 publiserte han en viktig artikkel i Norsk Farmaceutisk Tidsskrift «Arbeidsfordelingen mellom det farmasøytiske og tekniske personale ved apotek». Etter hans vurdering var det særlig tre ting som hindret utviklingen i apotek og som gjorde at norsk apotekfarmasi arbeidet tungt. Det var mangelen på faglig arbeidskraft, urasjonelle driftsmetoder og for høy befordringsalder. (16) Han mente videre «at man ikke måtte stikke kjepper i hjulene på en utvikling som før eller siden allikevel ville tvinge seg frem» (13). Bang argumenterte ut fra arbeidsfordelingen på apotek som han vurderte som urimelig, urasjonell og tilfeldig. Han så nye muligheter for at en ny gruppe farmasøyter med ekspedisjonsrett ville kunne bidra til en etter hans syn «høyst påkrevet rasjonalisering av apotekarbeidet». (14) Hans Bang bygget sine argumenter på sine erfaringer fra apotek, industri og ikke minst studier av arbeidsfordeling i apotek. Det var en kjensgjerning at apotekene produserte mindre selv og at det var en økning av ferdigproduserte og ferdigpakkede varer. I følge Bangs vurderinger var det for mange farmasøyter i apotek som gjorde rutinearbeid og som ikke fikk brukt sin kompetanse og utdanning. Han påpekte at en bedre arbeidsorganisering ville føre til en mer rasjonell apotekdrift hvor de ansatte kunne overta mer av farmasøytenes rutineoppgaver og derved få mer meningsfulle oppgaver.
I 1956 var det 275 apotek i Norge med 2340 ansatt fordelte på følgende kategorier:
Hans Bang mente at farmasøytenes rolle var å drive planlegging, overvåking og ledelse. Han la ikke vekt på farmasøytenes farmasifaglige kompetanse. Denne tok han for gitt. Etter hans vurdering skulle farmasøytene være sjefer og vektlegge trivsel og arbeidsinnsats. (13)
I 1954 oppnevnes to viktige komiteer med to sentrale ledere som hadde ett felles mål, opprettelsen av en ny kategori farmasøyter. Dette får konsekvenser for utfallet av utdanningsspørsmålene. Kirke- og undervisningsdepartementet oppnevnte en komité med professor dr. Bjarne Samdahl som forman for å utrede utdanningsspørsmålet. Apoteklovkomiteen av 1954 skulle revidere apoteklovgivningen og ledes av ekspedisjonssjef Leif J. Wilhelmsen. Komiteen for utredning av utdanningsspørsmålet avga sin innstilling i juni 1955. Innstillingen var delt i to fraksjoner A og B. Fraksjon A var i mot en oppdeling av den farmasøytiske utdannelse i to linjer, og anbefalte å vente med et endelig standpunkt til Apotekkomiteens innstilling forelå. Fraksjon B ville tilrå at utdannelse av den nye kategori farmasøyter startet snarest mulig. Saken ble avgjort ved at Apoteklovkomiteen enstemmig gikk inn for to kategorier farmasøyter. (10) Begrunnelsene var at man forventet en stigende omsetning på apotekene, en så for seg flere utsalgssteder og for å møte utfordringene trengtes flere farmasøyter. I forlengelsen av dette komitéarbeidet blir et nytt utvalg oppnevnt av Sosialdepartementet i 1958. Det skulle «utrede spørsmål vedrørende utdannelse av en ny gruppe farmasøyter, «B-farmasøyter».» Komiteen ble bedt om å uttale seg om opptakskrav, om hvilke fag, teoretiske og praktiske, utdannelsen burde ha, samt komme med forslag til plan og reglement. Plassering av utdanningen, investeringer og nødvendige løpende utgifter skulle også utredes. (10) Arbeidet ble ledet av ekspedisjonssjef Wilhelmsen. Komiteen avga sin innstilling i mai 1959 og foreslo at den nye kategorien farmasøyter skal kalles reseptarer etter mønster fra Sverige. Utvalget foreslo at utdannelsen skulle være egen statsinstitusjon, og ledes av et styre med 5 medlemmer hvorav daglig leder av undervisningen skulle være medlem av styret. Utdanningsmodellen, med 2 år læretid ved apotek og 1 års teoretisk-praktisk kurs, var prøvet ut i Sverige over en syv års periode. Opptakskrav for studentene var examen artium. I en overgangsperiode på 2 år ble det åpnet for at teknisk apotekpersonale med realskoleeksamen eller tilsvarende kunne søke. Innstillingen inneholdt et utkast til egen lov om reseptarutdanning og reglement for undervisning og eksamen. (6) Ulike høringsinstanser stilte seg bak utvalgets forlag.
8. april 1960 ble Lov om reseptarutdanning vedtatt av Kirke- og undervisningsdepartementet. 12. juli 1960 ble også Reglement for reseptarundervisning og reseptareksamen vedtatt. I løpet av sommeren oppnevnte departementet følgende fire medlemmer til Styret for reseptarutdanningen: professor dr. Bjarne Samdahl som formann, provisor Knut E. Skinnemoen, byråsjef Aasmund Thorvik og apoteker Arnfred Vidnes. I følge Lov om reseptarutdanning skulle rektor være det femte medlemmet av styret. (13) Rolf Klevstrand er eneste søker til stillingen som rektor. Han utnevnes i statsråd november 1960 som rektor av reseptarutdanningen og tiltrådte sin stilling 1. januar 1961. To kategorier farmasøyter er nå en realitet.
Med rette kan professor Samdahl kalles Reseptarutdanningens far gjennom sitt utrettelige arbeid for noe han trodde på, for sitt engasjement og pågangsmot. Det må ha vært en begivenhet for ham å holde avslutningstalen til det første kullet reseptarer i 1962. Her understreker han hvor viktig reseptarene er som fagfolk med en full utdannelse for sitt spesielle fagfelt;
«Jeg vil bare minne om at vi som holder på nødvendigheten av den nye kategori farmasøytisk personell mener at utviklingen innen faget krever en sådan differensiering, og at reseptarene ikke er en ny medhjelperstand med bare halvveis utdannelse, men en gruppe fagfolk med full utdannelse for sitt spesielle arbeidsfelt (…)
Som kjent skal reseptarene, i likhet med de farmasøytiske kandidater, avgi løfte om at de alltid skal utøve sin farmasøytiske gjerning i samsvar med dét ære og samvittighet krever. Dette løftet er ingen formsak. Det er ment å kunne bli til nytte videre i arbeidslivet. Det man direkte har lovet, vil jo de fleste prøve å holde så langt det er mulig. Måtte dere, det historiske kull, reseptarer, oppfylle de forventninger som vi stiller til dere og måtte dere selv få glede og tilfredsstillelse i deres fremtidige arbeid.»