Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Nina Eitrem Haavie
«Oddbjørn Solli som vi hadde i kjemi og som senere ble rektor var en person du ikke glemmer. Han var en fargeklatt som var meget opptatt av yrket sitt, og fikk kjemi til å virke morsomt selv om det var veldig vanskelig, fordi han var så sprudlende som person» (reseptar 1968)
«Oddbjørn var en markert person som man ikke glemmer så lett; han satt veldig mye sammen med oss studenter – en kunne nesten lure på om han i det hele tatt var hjemme! Vi hadde mye morsomt sammen med ham». (reseptar 1970)
«Oddbjørn Solli var en inspirerende type, som var veldig hyggelig, med en fargerik personlighet. Han kunne alt mulig.» (reseptar 1980)
«Vi hadde en kjempeflink kjemilærer og vi fikk lært veldig mye fra ham, og i tillegg til dette var han en veldig varm person som forsto problemene vi hadde godt». (reseptar 1990)
Dette svarer enkelte reseptarer på spørsmålet hva de husker fra sin utdanningstid. (1) Andre har karakterisert Oddbjørn Solli som en person som satte varige spor etter seg i norsk farmasi og som i 1998 ble hedret med norsk farmasis høyeste utmerkelse «Det giftige kors» for fremragende innsats på det samfunnsfarmasøytiske fagområde, for fagpolitisk virksomhet innen farmasien, for faget og innen undervisning. Hvem var han, og hva har han betydd for reseptarutdanningen og for reseptarene?
Oddbjørn Solli ble utdannet cand.pharm. i 1958. Etter en kort tid i industrien ble han i 1961 ansatt som den første læreren i kjemi på den nystartede reseptarutdanningen. I 1974 ble han rektor og senere studieleder for reseptarutdanningen ved etableringen av Høgskolen i Oslo. Reseptarutdanningen ble hans arbeidsplass i mer enn 40 år. Han var en engasjert og aktiv deltager i alle utviklingsfasene skolen gikk igjennom, fra kummelige kår de første årene med to ansatte, til nye moderne lokaler på Bredtvet og en solid lærerstab og til sist på Høgskolen i Oslo, hvor reseptarutdanningen ble en av de 8 helsefagutdanningene i Avdeling for helsefag. I alle disse årene var han en engasjert leder, en nærværende og omsorgsfull rektor, og ikke minst en faglig dyktig og inspirerende foreleser. Oddbjørns ulike roller som rektor, lærer og fagpolitiker kom reseptarutdanningen til gode.
«Ansettelsen av Oddbjørn Solli skulle vise seg å være svært heldig og Oddbjørns undervisning har hatt stor betydning for utdanningen. Oddbjørn var en ildsjel som var i front på kjemiområdet og tok tidlig i bruk amerikanske lærebøker» forteller tidligere rektor Rolf Klevstrand. (2) Han hadde evnen til å inspirere og motivere for et vanskelig fag. Han hadde utpreget humoristisk sans, elsket å fortelle en historie, og kommenterte aktuelle saker som var til debatt. Han stilte krav og det sto respekt av ham. Døren sto alltid åpen til Oddbjørns kontor og han tok seg tid til å svare eller forklare. Mange vil huske ham også som omsorgsperson, som stilte skolens lokaler til disposisjon ved studiestart dersom eleven ikke hadde fått tak over hodet. Faglig sett var han à jour med det nyeste innen kjemi og legemiddelkjemi, og etter hvert også innen samfunnsfarmasi. Studentenes årlige studieturer var det han som arrangerte, og han la ned mye arbeid i et allsidig program som alltid omfattet besøk hos legemiddelindustri og på apotek. De første turene var i Norge, senere blant annet til Polen, Sveits, Paris og USA. Midtpunktet var Oddbjørn, det vitner fotoalbum om. I sosiale sammenhenger var han alltid den som gikk sist hjem og mange husker hans herlige blues i sene nattetimer. I en periode inviterte han avslutningskullet på hytta si i Brunlanes.
I sin avslutningstale til studentene trakk han alltid inn en dagsaktuell utdanningspolitisk sak, og mange av oss husker hans råd til oss om at de yrkesetiske reglene ikke kan gi oppskrifter, vi må arbeide med vår egen etikk, for den blir satt på prøve hver dag. «Det viktigste», minnet Oddbjørn oss om, «er ikke å ikke å gjøre feil, men å gjøre det som er riktig». Det er ingen overdrivelse å si at han satte sitt preg på flere generasjoner reseptarer.
I Norges Farmaceutiske Forening (NFF) gjorde Oddbjørn Solli en stor innsats. Han var fagpolitikeren fremfor noen annen. Han begynte som studentrepresentant i 1957, ble nestformann 10 år senere og formann fra 1970 til 1974. Han var også engasjert i statsansattes ervervsgruppe og Norske Sykehusfarmasøyters Forening. NFF nedsatte en komité for å utrede «visse sider ved apotekenes oppgaver i samfunnet». Oddbjørn var lederen for dette banebrytende arbeidet. I 1972 kom innstillingen «Apoteket i helsetjenesten», hvor hovedkonklusjonene var at apotekvesenet burde omorganiseres fra et privat konsesjonssystem til selskapsdrift. Dette ble det rabalder om, og enkelte karakteriserte Oddbjørn som leder for «sosialistklikken i NFF». Det må ha moret ham stort. I 1973 ble han leder for undervisningsutvalget om samfunnsfarmasi, i regi av NFF, noe som la grunnlaget for hans engasjement og innsats for samfunnsfarmasien i Norge og Norden. Innstillingen kom i 1976, med anbefalinger om at undervisning i samfunnsfarmasi, måtte gis prioritet.
Det er sagt at Oddbjørn er samfunnsfarmasien far i Norden. Hans ideer preget uviklingen av dette faget, og etter hvert ble det utviklet kurs i samfunnsfarmasi hvor han selv og flere forelesere fra Norden deltok. Det var med stolthet Oddbjørn kunne ønske velkommen til den første internasjonale workshop i samfunnsfarmasi holdt i Norge i Geiranger i 1990. Da Oddbjørn takket av i 2002, ble det arrangert et fagseminar. Oddbjørn ga føringer for seminaret, at det ikke skulle dreie seg om ham, men om fremtiden og at studentene skulle delta. Det ble et flott fagseminar og en durabelig fest for gjester, lærere og studenter, hvor blant annet flere av pionerene innen samfunnsfarmasi i de nordiske land deltok. Den dagen Oddbjørn sluttet, stilnet mange av de faglige diskusjonene av. Det fulgte stor trivsel med Oddbjørn.
«Vi prøver å skape en vanlig arbeidssituasjon her på skolen og håper at forskjellen på studenter og lærere bare skal ligge på det faglige plan. Oppfatningen av at lærere er en spesiell type mennesker der variasjonen ikke finnes, stemmer ikke. Lærere er som folk flest. Skulle jeg bestemme, skulle ansettelseskrav til lærere også være at de hadde humoristisk sans, kunne fortelle en historie og få studentene til å le», sa Oddbjørn i sin tale til eksamensavslutningen i 1991. Det var kjernen i hans filosofi på skolen. Vi som var lærere, møtte alltid en interessert person som var ærlig og direkte og som stilte krav til oss. Han ga ros, men aldri i utide.
Det runde lærerbordet på Bredtvet var en viktig daglig og faglig møteplass. Her gikk diskusjonsbølgene høyt, men her kunne også faglige spørsmål tas opp. Her fikk vi hjelp og inspirasjon. Gode forslag ble raskt satt ut i livet, og det var med stolthet Oddbjørn kunne ønske deltagere fra utdanningsinstitusjoner fra de nordiske land velkommen til arbeidsseminar om reseptarenes rolle, funksjon og utdanningsbehov 13. mai 1997.
Men utvidelse av reseptarstudiet fra 2,5 til 3 år var han sterkt i mot, og begrunnet det med at det ikke nødvendigvis ble dyktigere reseptarer ved en forlengelse og at «dere må jo huske det er skattebetalernes penger det handler om til syvende og sist».
Da det ble bestemt at reseptarutdanningens historie skulle skrives, var Oddbjørn til god hjelp selv om helsa var dårlig. En lærer skrev følgende hilsen til Oddbjørn:
«Bare en liten hilsen ved studiestart. I arbeidet med reseptarhistorien og alt som har skjedd opp igjennom tiårene, blir jeg så imponert over din innsats. Fremsynt var du, alltid klar til å kjempe for reseptarene på ulike fronter. Bilder fra studieturer i gamle dager viser at dere må ha hatt det utrolig gøy, og ikke minst at du hadde et godt forhold til studentene. Hva hadde utdanningen vært uten din innsats!»
Oddbjørn takket for de oppmuntrende ordene, og døde 14 dager etter.