Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Nina Eitrem Haavie
På den tiden Berlin muren ble reist, ønsket rektor Rolf Klevstrand det første kull reseptarelever velkommen med Wergelands dikt: «Den første gang, den første gang, det gir så mang en småting rang». Det ble innledningen til et utfordrende år for elever og lærere.
Reseptarutdanningen var en 3-årig utdanning med to års læretid ved norske apotek og ett års teorietisk og praktisk kurs som ble avsluttet med reseptareksamen. Dette var en modell som var vanlig for flere helse- og sosialfagutdanninger på den tiden. Høsten 1960 ble det første kullet reseptarelever tatt opp. Mange av elevene kunne begynne sin utdanning takket være unntaksbestemmelser i reglementet for reseptarundervisningen og reseptareksamen. Lov om reseptarutdanning åpnet for dette:
«For å bli opptatt som elev ved reseptarundervisningen kreves det examen artium eller eksamen fra økonomisk gymnas.Ved reglement fastsatt av vedkommende departement kan det gjøres unntak fra denne bestemmelsen for søkere med tilfredsstillende praksis fra apotek». (1)
Elevene hadde minst 4 års praksis på apotek, realskoleeksamen eller eksamen artium. Læretiden på apotek skulle normalt være på 2 år, men ble redusert til 1 år for det første kullet fordi de hadde mange års praksis fra apotek. (2)
Elevene kom fra hele landet med en aldersspredning fra 24 til 52 år. De fleste hadde lang apotekerfaring, opp til 34 år. De mannlige søkerne hadde arbeidet som laboranter, mens kvinnene var apotekteknikere. Alle hadde det til felles at de var godt kjent med de ulike arbeidsoppgavene i apotek. Elevene måtte i sin søknad om opptak begrunne hvorfor de ønsket å bli reseptarer. En ga følgende begrunnelse: «Mitt arbeid i apotek har vært ved siden av laboratoriearbeidet, signering, ekspedering i skranke og ellers alt arbeid jeg er satt til å utføre. Jeg er glad i det yrket jeg har valgt, og ser reseptarutdanningen som en mulighet for å lære mer i dette interessante yrket». (3)
Enkelte hadde Farmasøytisk institutt som sitt første valg, men kom ikke inn. Mange ønsket å lære mer, og å få hevet sin kompetanse og ikke minst status ved å bli farmasøyt. Dette understreker en søker: «Det er en meget hard belastning for meg å ikke ha en godkjent status og utdannelse i faget, derfor vil jeg med begge hender gripe denne anledning, om den blir budt meg.» (4)
I opptarten av den nye utdanningen var langt fra alt på plass, men det viktigste, praksisstedene var der, apotekene. Elevene måtte selv skaffe praksisplasser. Apotekeren bekreftet praksisplassen i brev til utdanningen og samtykket i den ettårige læretiden som skulle finne sted. Deretter fikk apotekeren tilsendt en bekreftelse på at vedkommende elev var antatt som reseptarelev, samt en veiledning for reseptarelevenes læretid, og særtrykk av Lov om reseptarutdanning og reglement. Det ble fra skolens side understreket viktigheten av at veiledning ble gitt til elevene og at apotekeren og det farmasøytiske personale måtte ta seg av og undervise eleven, og dermed gjøre sitt til at praksistiden ble så god som mulig. (5) «Det var en forutsetning at elevene under læretiden på apotek skulle få en organisert opplæring så vel teoretisk som praktisk, men inntil lærepersonale er ansatt og undervisningsplan og undervisningsmateriell er utarbeidet, må den enkelte apoteker som antar reseptarelever, selv sørge for undervisningen. En regner med temmelig raskt å kunne skaffe noe undervisningsmateriell fra nabolandene, og i nær fremtid å fremlegge en foreløpig undervisningsplan». (6) I løpet av det første praksisåret ble elevtallet redusert fra 30 til 21. Noen så seg nødt til å avbryte studiet, mens andre søkte om utsettelse. Selv om elevene var godt kjent med apotekarbeidet, skulle de gjennom sin praksis trenes til farmasøytiske arbeidsoppgaver og til å få ansvar. De skulle sosialiseres inn i en annen yrkesrolle enn den de kjente til fra før av.
«Departementet hadde sørget for opprettelsen av en ny statlig utdanningsinstitusjon, uten å sørge for lokaler. Det var nok en glipp», forteller Rolf Klevstrand. (7) I innstillingen som lå til grunn for Lov om reseptarutdanning, ble det foreslått at den teoretiske undervisningen burde foregå på Farmasøytisk institutt. Der viste det seg å være plassmangel, følgelig måtte det første kullet ta til takke med midlertidige løsninger med undervisning på forskjellige steder. Teoriundervisningen var på Norske Kvinners Nasjonalråds Sosialskole. Fysikk og kjemiøvelser fant sted i Kristelig Gymnasiums lokaler, mens reseptur og galenisk farmasi hadde sine praktiske øvelser på Farmasøytisk institutt. (2) Også lærerne hadde kontor på ulike steder. Rektor fikk til å begynne med låne kontoret til professor Per Finholt på Farmasøytisk institutt. Senere fikk han kontor i Gabels gate i nærheten av kjemiundervisningen, mens Oddbjørn Solli fikk kontor på Røde Kors sykepleierskole.To år gikk før Departementet greide å skaffe lokaler i en gammel leilighet i Odins gate 3 med ett klasserom, to lærerværelser og et kjøkken. Fortsatt ble de praktiske øvelsene holdt andre steder i byen. Slike forhold kunne pionerene leve med. Det ville neppe studenter i dag, 50 år etter. «Det verste var ikke arbeidspresset, men det å ikke ha noe sted å være, for undervisningen var på så mange steder. Men samholdet var utrolig godt oss elever i mellom og mellom lærere og elever.» (8) Det må ha vært store utfordringer å tilrettelegge undervisning og å koordinere denne.
Lærerne og fagene
Da teoriåret startet var bare to faste lærer tilsatt, rektor Rolf Klevstrand og lektor Oddbjørn Solli. En rekke fagpersoner fra den farmasøytiske etat bidro med erfaringer og kompetanse som hjelpelærere. Samtlige lærere hadde samme utdanningsbakgrunn fra Farmasøytisk institutt. Det er rimelig å anta at de hadde med seg sin egen utdannings krav når de underviste. Tabellen viser fagene og omfang av disse samt hva den enkelte underviste i.
Det var lærebøker på norsk, engelsk, dansk og svensk. Dette ble den store utfordringen for de første elevene. «Det var tungt å begynne å lese igjen, men vi elever holdt sammen og hadde kollokvier etter endt dag. Dessuten hadde vi god hjelp og støtte av lektor Oddbjørn. Han var mye yngre enn mange av oss og vi fikk på den måten ekstra undervisning». (9) Fotografier fra det første kullet viser at det er vanskelig å skille elever fra lærere.
I følge Lov om reseptarutdanning skulle eksamen finne sted umiddelbart etter avsluttet kurs i de enkelte fag. Disse ble gjennomført på ulike måter som skriftlige prøver, praktiske øvelser og muntlig høring, og en kombinasjon av disse. Følgende fag hadde følgende vurderinger:
De muntlige prøvene kunne suppleres med skriftige prøver. For elevene var overgangen fra praktisk apotekarbeid til teori stor. Av det opprinnelige kullet på 30 som ble tatt opp, var bare 21 kandidater oppmeldt til avsluttende eksamen Av disse var det bare 14 elever som besto reseptareksamen. Tidligere rektor Rolf Klevstrand husker denne perioden godt og erkjenner at han ikke var forberedt på den høye strykprosenten. «Vi skulle nok ha gitt elevene mer trening før eksamen. Øvelsene i galenisk farmasi behøvde jo ikke, eller skulle ikke være lik de på Farmasøytisk institutt. Jeg tror utdanningen ble på noen områder for lik kravene ved Farmasøytisk institutt», forteller han. (7)
I Norges Apotekerforenings Tidsskrift (1962 s. 283) refereres det fra avslutningshøytideligheten. Utdeling av vitnesbyrd foregikk fredag 29. juni i lokaler på Oslo Røde Kors sykehus. Som gjester møtte blant annet helsedirektøren, representanter for Universitetets farmasøytiske institutt og de tre fagforeningene. Rektor Klevstrand ønsket de ferdig uteksaminerte reseptarer og gjestene velkommen. Formannen i styret, professor Bjarne Samdahl, ga dernest en historisk oversikt over den farmasøytiske undervisning i Norge og over den utvikling som ledet til etableringen av reseptarutdannelsen. Han rettet en takk til skolens lærere, til alle som hadde bistått med å få undervisningen i gang og sist men ikke minst takkes reseptarene for det eksempel de har vist på flid og innsats. Han sier videre:
«Det er ganske innlysende at en god fordannelse er av særdeles stor betydning, men det er etter min mening noe som kan være av ennå større verdi, og det er å ha utpreget interesse, energi og vilje. Dette synes jeg det første kull reseptarer har vist. Disse har lang praksis på apotek bak seg – fra 7 til 34 år. Noen er familiefedre, noen rimeligvis «familiemødre», og en del kommer langveis fra. For samtlige gjelder at utdannelsen har betydd intenst arbeid og vel også økonomisk offer. Ikke alle eksamenskandidater har bestått eksamen, men av lett forståelig grunner må reseptareksamen være en meget streng prøve. Reseptaryrket er ytterst ansvarsfullt og ofte slitsomt, men det vil gi et bra levebrød.
Måtte dere, det historiske kull, reseptarer, oppfylle de forventninger som vi stiller til dere og måtte dere selv få rik glede og tilfredsstillelse i deres fremtidige arbeid – og glem ikke å være ”på den riktige siden av muren”. Som kjent skal reseptarene, i likhet med de farmasøytiske kandidater, avgi løfte om at de alltid vil utøve sin farmasøytiske gjerning i samsvar med den ære og samvittighet krever. Dette løfte er ingen formsak. Det er ment å kunne bli til nytte videre i arbeidslivet. Det man direkte har lovet vil jo de fleste prøve på å holde så langt det er mulig.» (10)
Etter talen kalte professoren frem reseptarene enkeltvis. De ga først ved håndtrykk sitt høytidelige løfte om at de alltid ville utøve sin farmasøytiske gjerning i samsvar med det ære og samvittighet krever og så fikk de sitt eksamensvitnemål.
Karakteristisk for pionerene, enten det var lærere eller elever, var at de var løsningsorientert, hadde stort pågangsmot, var entusiastiske og hjalp hverandre, noe som holdt motivasjonen oppe. De mange utfordringene kan ha bidratt positivt til det gode samholdet og fellesskapet. 50 år etter har fortsatt noen av dem kontakt. Det første kullet fikk virkelig erfare Wergelands dikt «Den første gang, den første gang.»
Oversikt over de som besto, ble offentliggjort i de farmasøytiske tidsskriftene med utdanningsbakgrunn, bosted, fødselsdato, læretid og hovedkarakter. (11):
Begynnerlønn for de nye reseptarene var kr. 15120 per år. Det var omtrent 4000 kroner lavere enn det svenske reseptarer fikk. Sammenlignet med norske folkeskolelærere lå reseptarlønnen kr. 2500 lavere. (12) For pionerene var nok andre momenter viktigere enn lønn: Det var å få et større ansvar, å få nye og utfordrende arbeidsoppgaver og ikke minst å få en posisjon på apotek i en nye yrkesrolle som reseptar.