Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Camilla Foss, Cecilie Landmark, Anne Aasness Marthinsen, Grethe Sørgaard og Anne Tangen
I en 50 år lang utdanningshistorie har det vært små og store sprang. Pionertiden, utviklingsfasen og konsolideringsfasen strakk seg over en periode på 40 år. De 10 siste årene har kan hende de største endringene skjedd ved at utdanningsstrukturer endres og med krav fra myndighetene om internasjonalisering og at også høgskoler skal drive forskning og utviklingsarbeid. Det stilles helt andre krav til de faglige ansatte enn for 40 år siden. Nå kreves forskerkompetanse. Samtidig arbeides det bevisst for at Høgskolen i Oslo i nærmeste fremtid skal bli profesjonsuniversitet. Sammenslåing med Høgskolen i Akershus er en realitet.
Lov av 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler trådte i kraft 1. august 2005.
Lovens formål ( § 1-1) er å legge til rette for at universiteter og høyskoler tilbyr høyere utdanning på et høyt internasjonalt nivå, samt utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på et høyt internasjonalt nivå. Utdanningsinstitusjonene skal videreformidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisning av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.
For at dette formålet skal oppnås, skal universitet og høyskoler tilby utdanninger som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Det kreves at institusjonene utfører forskning og utviklingsarbeid, og at resultatene fra arbeidet formidles.Videre stilles det krav om at det legges til rette for at studenter og ansatte skal kunne delta i samfunnsdebatten.
Institusjonene omfattet av loven skal bidra til at norsk høyere utdanning og forskning følger den internasjonale forskningsfronten og utviklingen av høyere utdanningstilbud.
Utdanningens lengde var 2,5 år helt fra omleggingen av studiet i 1972 og frem til 3- årsplan startet høsten 2000. Utviklingen innen legemiddelområdet var stor, og nødvendig kunnskapsomfang i utdanningen økte vesentlig. Selv om studieplanen i løpet av disse årene gjennomgikk flere endringer og det stadig ble søkt å korte ned på deler av faginnholdet, økte totalomfanget. Studiet var gjennom hele 90-tallet svært fagtungt og komprimert.
Studieåret ble utnyttet maksimalt ved at semestrene var lenger og feriene kortere enn for de fleste andre studier.Til tross for utvidet studieår hadde reseptarstudentene for stor arbeidsbelastning. Undersøkelsen «Studentenes oppfatning av læring og læringsmiljøet ved Høgskolen i Oslo», gjennomført i 1997/98, bekreftet dette. Selv om en ikke kunne trekke bastante slutninger av undersøkelsen alene, tydet resultatene på at reseptarstudentene, sammenlignet med de andre studentene på HiO, hadde størst tidsbruk per uke til studiearbeid.Til tross for store krav, var de likevel også blant dem som var mest fornøyd med studiet sitt!
Etter hvert ble det imidlertid flere og flere studenter som ikke klarte å gjennomføre studiet på normert tid.
Da etterspørselen etter reseptarer var svært stor, ble opptaket fordoblet fra høsten 1998. Opptak av 60 studenter per år forsterket problemene ved utdanningen og de ansatte ved utdanningen håpet på rask godkjenning av søknad om utvidelse av studiet til 3 år.
Uventet motstand fra Sosial- og helsedepartementet (SHD) førte imidlertid til forsinkelse. Selv om Statens Helsetilsyn hadde støttet utvidelsen med begrunnelse i endret yrkesrolle og behov for nye kunnskaper, konkluderte SHD, i høringsvar til Kirkeutdannings- og forskningsdepartementet (KUF), med at de ikke ville anbefale en utvidelse av utdanningens lengde. De mente at det ikke først og fremst var studiet, men forkunnskapene som burde styrkes, og anbefalte å se på opptakskravene og å endre utdanningens innhold innenfor gamle rammer (1).
For de ansatte ved utdanningen var det skuffende at fagdepartementet ikke forsto behovet for å styrke reseptarenes utdanning. Det kunne oppfattes som om SHD ikke verdsatte eller hadde forståelse for nødvendige kunnskaper/faglighet i reseptarenes/farmasøytenes arbeid på apotek. I avdeling helsefag (HF) og Høgskolen i Oslo (HIO) syntes man SHDs konklusjon var underlig. Alle de andre helsefagutdanningene på HiO var 3-årige og for disse var det lagt inn felles vekttall i kommunikasjon, samhandling, etikk og vitenskapelige arbeidsmåter i rammeplaner eller studieplaner. Dette ble av avdeling HF oppfattet som uheldig og underlig, særlig sett i lys av ny Lov om helsepersonell, om Reseptarutdanningen, som eneste av helsefagene, ikke fikk plass til felles vekttall med felles og tverrfaglig undervisningsopplegg, som myndighetene hadde bestemt at alle helse- og sosialfagutdanninger i Norge skulle ha (2, 3). Etter ny forespørsel fra KUF (4) med ytterligere argumentasjon fra HiO, endret SHD delvis mening til ikke å ville motsette seg en utvidelse til 3 år. (5) KUF kunne da gi sin endelige godkjenning i januar 2000. (6) Endelig plan ble godkjent av styret i HiO i mai/juni, slik at første kull med 3-års reseptarutdanning kunne starte høsten 2000.
Den første 3-årige studieplan var bygget opp etter tradisjonell faginndeling, men fagene ble bundet sammen bl. a. ved faget praktisk apotekfarmasi og samfunnsfarmasi, som gikk som røde tråder gjennom hele studiet. Apotekpraksis var dessuten, som tidligere, delt i to perioder. For den første perioden midt i studiet var det laget et opplegg fra skolen som skulle gjøre det lettere for studentene å se sammenhengen mellom yrket, grunnfagene og resten av studiet, og gi studentene både motivasjon og nyttig erfaring å bygge videre på. Den siste praksisperioden var flyttet helt til slutten av studiet for at studentene skulle lære å bruke og videreutvikle sin teoretiske kunnskap i praksis. Det ble innført felles vekttall (VEKS) med de andre helsefagutdanningene. Felles tverrprofesjonelt og studentaktivt undervisningsopplegg skulle bidra til økt samhandlingskompetanse og samtidig sette egen profesjon i en større helsefaglig sammenheng. Den tidligere prosjektoppgaven i samfunnsfarmasi ble utvidet til en større fordypningsoppgave og omfattet også andre farmasifaglige tema. Denne ble senere utvidet til en bacheloroppgave av større omfang.
Som ledd i realiseringen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning ble alle de treårige yrkesrettede utdanninger ved Høgskolen i Oslo, omgjort til bachelorstudium fra studieåret 2002-03. Fra og med vårsemesteret 2003 ble bachelorgraden tildelt alle kandidatene som oppfylte kravene, og det første kullet reseptarer med 3-års studieplan ble dermed også de første med graden Bachelor i farmasi.
Svært mange utdanningspolitiske føringer førte til stadige endringer i studieplanen som for eksempel krav om færre små eksamener, krav om 15 studiepoeng bacheloroppgave, krav om avsluttet 60 studiepoeng per år, krav om modulisering for å legge til rette for studentmobilitet på tvers av studiene og land. Ikke minst var det krav til større studentgjennomstrømning. For å sikre helhet og sammenheng ble en ny stor revidering av studieplanen igangsatt.
Arbeidet startet med en mulighetskonferanse høsten 2003 med deltagelse av alle ansatte ved utdanningen, avdelingsledelse, studentrepresentanter og representanter for det farmasøytiske miljøet i Norge og Sverige. På konferansen ble reseptarenes fremtidige yrkesrolle diskutert, og ideer, ønsker og visjoner for utdanningen ble luftet.
Farmasøytisk institutt, UiO, delte sine erfaringer med oppbygging av fullstendig integrert studieplan. Utdanningen fikk også hjelp av flere eksterne representanter ved senere planlegging av enkeltmoduler.
Et arbeidsutvalg fikk ansvar for å videreføre arbeidet og komme med forslag til ny studieplan for en fremtidsrettet og moderne utdanning. Den skulle bygges opp av moduler på minimum 10 studiepoeng og være tilpasset for internasjonalisering og oppfølging av kvalitetsreformen og andre sentrale føringer. Det skulle legges vekt på større integrering av fagene for å bedre forståelsen og gjøre det lettere for studentene å se sammenheng, og for å effektivisere, ved at enkelte temaer kunne belyses tverrfaglig én gang og ikke gjentas.
De første studentene med ny modulisert studieplan startet opp i august 2005 og første kull ble uteksaminert i juni 2008.
Studiet er nå organisert i 10 moduler. I første studieår inngår basalfagene sett i lys av farmasifagene. Annet studieår består av 3 farmasifaglige moduler hvor opptil 7 enkeltfag inngår med tverrfaglige problemstillinger. Problembasert læring (PBL) er en sentral læringsmetode. Tredje studieår skal gi oversikt og fordypning. Her inngår en valgfri modul i tillegg til apotekpraksis og bacheloroppgave (15 stp). Utdanningen tilbyr i dag følgende 4 moduler som studentene kan velge mellom: International Public Health, Drug monitoring and analysis, Legemiddelkjemi og legemiddeldesign, og Klinisk fysiologi. De valgfrie modulene er også tilgjengelige for andre helsefagstudenter, både fra Norge og utlandet.
Da mange studenter fremdeles syntes å slite med kjemi og andre naturfaglige emner, ble det søkt om endring av opptakskrav. Fra og med opptaket i 2009 ble kravene økt fra ett realfag (VK2) til krav om to realfag, både matematikk og biologi eller fysikk eller kjemi.
På slutten av 1990-tallet etableres tverrprofesjonelle studier for de åtte helsefagsprofesjonene bioingeniør-, ergoterapi-, farmasi-, fysioterapi-, fysioterapimensendieck-, ortopediingeniør-, radiograf- og tannteknikerstudiet ved avdeling for Helsefag. Bakgrunnen for etableringen var myndighetens erkjennelse av at helsefagutdanningene har et felles arbeidsområde, bygger på det samme etiske grunnlaget og har samme krav til vitenskapelig forankring for sitt arbeid. Intensjonen for et fellesinnhold for utdanningene var å utvikle en felles referanseramme, som et grunnlag for å styrke samarbeidet mellom yrkesgrupper, til beste for pasienten og brukeren. Myndighetenes oppfordring til helse- og sosialfagutdanningene var å vektlegge samarbeids- og relasjonskompetanse i undervisningen. (7) En felles fagplan (8) ble vedtatt i 1998 på Avdeling for helsefag, med en tverrprofesjonell, studentaktiv og problembasert profil. VEKS ble betegnelsen på denne felles studieenheten,
Emnene skulle undervises over tre studieår hvor alle studentene på tvers av utdanningene skulle samarbeide selv om teorigrunnlaget og praksis var forskjellig. Målet for de tverrprofesjonelle studiene var «å utdanne reflekterte yrkesutøvere som setter mennesket i sentrum, og som kan planlegge og organisere tiltak i samarbeid med brukere og andre tjenesteytere»
Å ha felles studier med andre utdanninger var nytt i utdanningssammenheng og ble heftig diskutert. Reseptarutdanningen sto på denne tiden i en situasjon hvor det ble arbeidet med å utvide studiet til 3 år og ny studieplan var under utvikling. VEKS utfordret både lærere og studenter i samarbeids- og kommunikasjonsprosesser på tvers av faggrenser. Lærere deltok som representanter for sine utdanninger i planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av modulen. Ideer og erfaringer fra tidligere undervisning ble utvekslet. Å gjøre noe «eget» til et «felles anliggende» opplevdes av noen lærere som problematisk, mens andre igjen så eget læringspotensial i dette. Som lærere ble vi kurset i veilederrollen og problembasert læring som ble valgt som arbeidsform i VEKS. Lærerne ble dermed utfordret på flere områder i sin pedagogiske praksis. Veilederseminarer førte til samhold blant lærere ved avdelingen og ga faglig inspirasjon. Studieopplegget VEKS involverte mange, både lærere og studenter (120 lærere, av disse ca 55 veiledere, og 1100 studenter). Det var dynamisk og ble stadig endret. Mange hadde meninger om innhold, arbeidsform og læringsutbytte sett i forhold til ressursbruk. Det tverrprofesjonelle studiet ble aldri det vellykkede prosjektet en hadde håpet på. I 2009, 10 år etter etableringen, legges de tverrprofesjonelle studiene ned og temaene er tilbake til egen utdanning, med unntak av en tverrprofesjonell internasjonal modul om folkehelse i tredje studieår.
Samarbeid med praksisfeltet har alltid vært sentralt i utdanningens historie, et viktig element for å omsette teori i praktisk handling og utvikle yrkesetiske holdninger hos studentene. Praksis er også trening til ansvar.
I 2001 fikk vi Kvalitetsreform av høyere utdanning (9) hvor oppfølging av studenten står sentralt med jevnlig tilbakemeldinger underveis i studiet. Praksisveileders rolle er utvidet til også å omfatte en vurdering av studentens egnethet, et pålegg fra myndighetene. Det betyr at studenten får tilbakemeldinger på hvordan vedkommende fungerer i apoteket, i samhandling med bruker og ansatte og at vedkommende utfører sine arbeidsoppgaver i samsvar med apotekets standarder.Vurderingen skal bidra til studentens utvikling og læring samtidig som det er en dokumentasjon av at studenten har bestått praksis.
For å opprettholde kontakten med studenter og veiledere er det utviklet et nyttig IT-basert hjelpemiddel, Fronter. Her kan studenter holde kontakt med sine medstudenter både faglig og sosialt, diskutere oppgaver og problemstillinger fra apotekhverdagen. Forumet er et godt hjelpemiddel for lærerne og er også åpent for veiledere. Praksisveiledere får tilbud fra Avdeling helsefag om et 15 studiepoengs veiledningskurs i tillegg til at det holdes årlige veilederseminarer.
Reseptarutdanningen har egen praksiskoordinator og høsten 2004 ble det opprettet et samarbeidsforum for praksiskoordinatorer fra alle farmasiutdanningene i landet. Hensikten er utvikling av kvalitet i praksisstudier.
Plassering av praksis har endret seg de siste ti årene fra to praksisperioder i løpet av studiet til en. I ny studieplan (2005) ble praksisperioden lagt til slutten av studiet. Bakgrunnen for endringen er en oppfatning av at yrkesutøvelsen først kan læres når studentene har et solid teoretisk fundament.
Oslo er en flerkulturell og internasjonal storby. Ved Høgskolen i Oslo vil en møte studenter med forskjellig bakgrunn – unge studenter som kommer direkte fra videregående skole og voksne studenter med arbeidslivserfaring. Studentene kommer fra hele landet og viser et mangfold av etnisk tilhørighet.
Farmasi er et velkjent fagområde verden over og profesjonen har høy status i alle verdensdeler. Dette kan være en årsak til at Bachelorstudiet i farmasi (Reseptarutdanningen) kan vise til en høy andel av studenter med minoritetsbakgrunn, spesielt fra Pakistan, Iran, Vietnam og Øst-Europa. Studentopptaket i 2008 viste at over halvparten (58 %) av studentene hadde et utenlandsk navn, noe som tilsier studenter med en annen kulturell bakgrunn enn den norske. For 10 år siden var andelen studenter med utenlandsk navn bare 25 %. Dette viser det kulturelle mangfoldet som Oslo er. Høgskolen i Nord-Trøndelag har ikke tilsvarende studentgrunnlag.
Reseptarutdanningen har alltid hatt flest kvinnelige studenter, og på dette området er det registrert en endring det siste året. Avgangskullet i 2009 kunne vise til fire menn av totalt 42 studenter. Ved studentopptaket samme år var det 12 menn og 51 kvinner som begynte.
I Sverige og Finland, i tillegg til i Norge, utdannes det reseptarer med en treårig høyskoleutdanning. I flere andre europeiske land og f.eks. Canada og Australia tilbys bachelorgrader i farmasi på 3–4 års varighet, i tillegg til mastergrader. Autorisasjon som praktiserende farmasøyt gis ofte etter en praksisperiode etterpå eller etter endt mastergrad. I følge EUs regelverk gis ikke direkte autorisasjon som praktiserende farmasøyt for en reseptar. Mulighetene for videreutdanning i inn- og utland har derimot økt de siste årene. To viktige premisser som ligger til grunn for dette er HiOs satsing på internasjonalisering og tverrfaglig samarbeid. I HiOs handlings plan for internasjonalisering for 2005-2007 heter det at «HiO skal ha et tydelig internasjonalt innslag i studietilbud og FoU arbeid, økt mobilitet for studenter og ansatte, økt samarbeid med studiesteder i utlandet om kurs og studieprogram, et studiemiljø som integrerer utvekslingsstudenter og et økt antall studietilbud på engelsk innenfor bachelor- og masterstudier.»
Studenter
Etter at reseptarutdanningen i år 2000 ble en treårig bachelorgrad i tråd med EUs regelverk, var det på tide å se reseptarutdanningen i et videre perspektiv. Bachelorstudiet i farmasi og Bioingeniørutdanningen ved avd. for helsefag (HF) har utviklet internasjonalt arbeid i fellesskap siden 2004 med tanke på å etablere felles samarbeidspartnere for student- og lærerutveksling ved høyskoler og universiteter i Norden, Europa og verden forøvrig (som Canada og Australia). I forbindelse med implementering av nye studieplaner ble det også utviklet en felles valgfri modul som kunne tilbys på engelsk slik at utvekslingsstudenter utenfra skulle ha et studietilbud hos oss og at vi kunne synliggjøre oss som samarbeidspartner i utlandet. Både modulen, «Drug monitoring and analysis» og den felles helsefaglige International Public Health vil bidra til økt valgfrihet og fleksibilitet for egne studenter og studenter utenfra. Hittil har vi hatt studenter på utveksling i Canada og Australia, og i Sverige via det nordiske Bio-Nordnettverket. Vårt internasjonale studietilbud har også blitt markedsført ved besøk hos utenlandske samarbeidspartnere. Studentene har også vært motiverte til å fortsette på masterutdanning i klinisk farmasi i Danmark. Til sammen 20 studenter har begynt på denne mastergraden i løpet av de to siste årene, og det første kullet var ferdig utdannet våren 2009.
Lærere
Lærermobiliteten har økt de siste årene via Bio-Nordnettverket og midler til internasjonalisering sentralt fra HiO. Det har ført til at flere av lærerne har besøkt andre nordiske utdanningsinstitusjoner, og vi har fått besøk av flere lærere utenfra for å diskutere forandringer i studieopplegg, fagsammensetning og utfordringer fremover.Vi har også hatt et aktivt samarbeid med Syddansk Universitet ved etablering av studieplanen for en ny masterutdannelse i klinisk farmasi, rekruttering av våre tidligere studenter og veiledningssamarbeid for masteroppgavene.
Strategiplaner og forskningsstrategier
For å møte kravene til forskning og utvikling, utarbeider Høgskolen i Oslo (HiO) strategiplaner. I strategiplanen for HiO 2008- 2011 er det et overordnet mål at HiO skal utvikle seg til å bli et universitet med høy kvalitet innen yrkesrelevante studier og profesjonsretninger. For at denne intensjonen skal bli en realitet, må det arbeides for at både omfanget og kvaliteten på forsknings- og utviklingsarbeidet (FoU) heves. I FoU-virksomheten ved HiO legges det spesiell vekt på forskning på profesjonsområder og yrkesfelt. Høgskolen har som et ledd i denne strategien utformet tre store forskningsprogrammer, HOV, KLOK og TDM. HOV står for helse, omsorg og velferd, og er et program som tar sikte på å fremme tverrfaglig og avdelingsovergripende forskning og kunnskapsutvikling innenfor helse- og sosialsektoren. Forskningsaktiviteten under HOV kan inndeles i åtte forskningstemaer: folkehelse, psykisk helse, rehabilitering/habilitering, livskvalitet, smerte og lidelse, barn, familie og hverdagsliv, velferdsforskning og profesjonell handlingskompetanse KLOK står for kommunikasjon, læring, oppvekst og kultur, mens TDM omhandler teknologi, design og miljø.
FoU-strategi ved Avdeling for helsefag
I sin avdelingsspesifikke strategiplan 2008– 2011 har Avdeling for helsefag (HF) som overordnet mål at den skal være nasjonalt og internasjonalt ledende på yrkesrelevante studier og profesjonsrettet forskning innen høyere helsefaglig utdanning.
For å oppnå dette målet, har avdelingen etablert forskningsnettverket HELSEFORSK, som består av forskere fra følgende utdanninger: bioingeniør, ergoterapi, fysioterapi, mensendieck, ortopediingeniør, radiograf, reseptar og tanntekniker.
HELSEFORSK skal gjennom sin forskning utvikle ny kunnskap i de fag, yrkesroller og yrkesfelt Avdeling for helsefag utdanner til. HELSEFORSK er opptatt av å fremskaffe nye og bedre tiltak for å utnytte ressursene i helse- og sosialsektoren mer effektivt. Det legges vekt på praksisrelatert forskning og kunnskapsbaserte tiltak. Det satses videre på klinisk forskningskompetanse for å sikre kunnskapsbaserte helse- og sosialfaglige tiltak av høy kvalitet.
HELSEFORSK utfører forskning, utredning og evaluering for offentlig sektor og frivillige organisasjoner i tillegg til å utvikle egne prosjekter. Man har bygget opp forskningskompetanse på disse områdene: ulykkesforebyggende- og helsefremmende arbeid, rehabilitering/habilitering, livskvalitet og velferd, psykisk helsevern, familie, barn og ungdom, eldre, strålevern, livsstilsrelaterte sykdommer, legemiddelutvikling og -evaluering, mannlig reproduksjon, helse og miljø, epidemiologi, mikrobiologi, profesjon/didaktikk/innovasjon, produktevaluering og -tilpasning, universell utforming, smertesyndrom og spesielle sykdomsgrupper, metodeevaluering, samt radiografi.
FoU-arbeidet drives både i et tverrfaglig miljø og innenfor spesialiserte fagområder. Det er løpende kontakt mellom forskere og undervisningspersonalet, studenter og et mangfoldig praksisfelt. Dette gir gode muligheter til formidling av FoU-arbeidet til aktuelle målgrupper og til å få impulser fra helse- og sosial-Norges profesjoner. Følgende forskningsgrupper er per 2009 i virksomhet ved Avdeling for helsefag: Eldre og helse, Funksjonshemming, rehabilitering og samfunn, Profesjonsutøvelse og barns deltakelse, The Group of Pharmacology and Environmental Science, Smertenettverket HF.
Forskning ved Reseptarutdanningen
Av de fire forskningsgruppene er det bare i forskergruppen The Group of Pharmacology and Environmental Science at Reseptarutdanningen er med fra 2009. Forståelsen av hvordan sykdom utvikles har økt dramatisk de siste årene. Kunnskap om dette er nødvendig for å forstå hvordan sykdommer kan forebygges og behandles, og det stiller større krav til legemidler i bruk.
Aktuelle forskningsområder ved Bachelorstudiet i farmasi er å studere molekylære mekanismer involvert i ulike sykdommer, som infeksjoner, diabetes, høyt kolesterol og epilepsi, og/eller effekter av legemidler som benyttes i behandling av disse.Ved å øke forståelsen for utvikling og behandling av disse lidelsene, vil man som forskningsgruppe kunne bidra til rasjonell legemiddelbruk på disse områdene. Forskerne i gruppen utfører sine prosjekter ved HiO og andre eksterne institusjoner (universitet, sykehus og industri), og har etablert samarbeid med andre forskergrupper nasjonalt og internasjonalt. Forskerne er også knyttet til undervisning og formidling ved Bachelorstudiet i farmasi, Masterstudiet i biomedisin og HiOs prioriterte FoU-programmer KLOK, HOV og TDM.
Forskningsbasert undervisning og studentdeltakelse
Høgskolen har som mål å styrke det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget innenfor kjerneområdene i høgskolens bachelor- og masterutdanninger. Som en del av farmasistudiet skal våre studenter i 3. studieår gjennomføre en bacheloroppgave. I oppgaven skal studentene arbeide med farmasifaglige problemstillinger på en vitenskapelig måte, det vil si å planlegge og å gjennomføre bacheloroppgaver innen et farmasifaglig tema, følge retningslinjer for oppgaveskrivning og gi en muntlig presentasjon av oppgaven.
I de senere år har de ansatte i stadig større grad trukket studentene inn i sine pågående forskningsprosjekter, både interne prosjekter og samarbeidsprosjekter med forskningsinstitusjoner utenfor Høgskolen. Eksempler på tema for bacheloroppgavene i 2009 er:
For noen studenter har arbeidet med bacheloroppgaven gitt mersmak, og vi ser en utvikling mot at flere og flere studenter går videre til masterutdanning i farmasi. Ved Avdeling for helsefag har studentene per 2009 tilbud om master i Biomedisin og Rehabilitering – fordypning barn og eldre.
For 50 år siden ble det i Ot.prp. nr. 36 understreket at reseptarutdanningen var en skole og ikke skulle ha sin plass på universitetet da «den nye utdanningen etter sin hensikt, sitt mål og sin oppbygging sakner de alminnelige kjennetegn for et universitetsstudium». Med forskning og utviklingsarbeid som en integrert del av reseptarutdanningen i dag, og ikke minst med innføringen av en bachelorgrad, samt arbeidet mot å bli et profesjonsuniversitet, ligger forholdene godt til rette for en samordning med Farmasøytisk institutt.