Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Lisbeth Trelnes og Nina Eitrem Haavie
I 2004 ble en spørreundersøkelse gjennomført blant apotekansatte reseptarer i Trondheim og Nord-Trøndelag vedrørende ønsker for etter- og videreutdanning. Over 90 % følte at de hadde behov for etter- og videreutdanning i forhold til den jobben de har. Selv om så mange mente de hadde behov for mer utdanning, følte om lag 75 % at de likevel har nok kompetanse i forhold til dagens jobb. De fleste oppga at de ønsket etterutdanning og ikke nødvendigvis en formalisert videreutdanning med avsluttende eksamen. De fagområdene reseptarene ønsket etterutdanning innen var farmakologi, data og reseptbehandling og kundekommunikasjon. (1)
Behovet for å holde seg faglig oppdatert har tidlig vært tilstede for farmasøyter. Allerede i 1914 ble det første «sommerkurset for farmaceuter» arrangert med tema «Den nye farmakopé». Kurset ble også holdt i 1916 og i mellomkrigsårene fikk farmasøyter et sporadisk tilbud. Årene 1947 og 1948 ble det holdt kurs med forelesninger og praktiske øvelser på Farmasøytisk institutt. Kursene ble arrangert av en komité etter initiativ av Norsk Farmaceutisk Selskap (NFS). I komiteen satt representanter fra Norges Farmaceutiske Forening (NFF), Norges Apotekerforening (NAF), NFS og Laboremus. Først i 1957 organiseres en etterutdanning for farmasøyter, etter initiativ fra NFF (2) under navnet «Etterutdannelseskomiteen for farmasøytiske kandidater». Syv år etter opprettelsen av reseptarutdanningen (1967), endres navnet til «Komiteen For Farmasøytisk Etterutdannelse» forkortet KFFE et begrep som alle farmasøyter kjente til. Begrunnelsen for navneendringen var at den nye kategorien farmasøyter, reseptarene, nå skulle inkluderes.
«Ansvaret for å vurdere hvilket innhold etterutdanningen skal ha, og i hvilke former den skal foregå, må primært ligge hos de utdanningsinstitusjoner som har ansvaret for grunnutdanningen. Grunnlaget for standpunktet ligger i at innholdet i grunnutdanning og etterutdanning må sees som deler av et samlet utdanningstilbud over et livsløp. Derfor må også utdanningsinstitusjonene sørge for at alle deler av utdanningstilbudet får en hensiktsmessig fordeling over tid og at de blir likeverdige.» (Ottosen-komiteen 1965–70)
Reseptarutdanningens rektor og lærere bidro tidlig i etterutdanningen som styremedlemmer i KFFE og som fagpersoner i ulike kursutvalg lokalt og sentralt. På den måten ble en viktig «link» opprettholdt mellom grunnutdanning og etterutdanning.
I 1970 ble det påpekt i Innstillingen om revisjon av reseptarutdanningen (3) betydningen av at det holdes jevnlige etterutdanningskurs ved skolen. Videre heter det i innstillingen:
«Det er overveiende sannsynlig at reseptarkategorien fortrinnsvis vil bestå av kvinner, og en må derfor i mange tilfeller regne med kortere eller lengre fravær fra yrket. Med de store krav som ekspedisjonsretten stiller, vil komiteen sterkt påpeke nødvendigheten av at det ved skolen holdes «reaktiveringskurs». Det først kurset for reseptarer holdes i 1971. Temaer var legemiddelnyheter og praktisk apotekarbeid. Kurset var arrangert av Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse i Reseptarskolens nye lokaler på Bredtvet 10.–15. mai. Kursavgift kr. 100,– Dersom deltagere hadde problemer med innkvartering, var skolen behjelpelig med å skaffe tak over hodet. (4) Oddbjørn Solli, den gangen lektor, kunne som kursleder ønske de 26 reseptarene velkommen og beklaget at ikke alle søkere kunne få plass. Interessen for kurset var så stor at bare reseptarer utdannet før 1967 fikk delta. I forbindelse med kurset ble det arrangert en diskusjonskveld med tema; «Reseptarenes arbeidsoppgaver i relasjon til deres utdannelse og forutsetninger». (5) Også den nye undervisningsordningen for reseptarutdanningen var oppe til debatt.
Etterutdanning fikk en sentral plass i Voksenopplæringsloven av 1976. Lovens formål var «å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv og å gi mennesker i voksen alder likestilling og adgang til kunnskap, innsikt og ferdigheter». Ansvaret for voksenopplæringen ble delegert til stat, fylkeskommuner, kommuner, studieforbund og fjernundervisningsinstitusjoner. Offentlige utdanningsinstitusjoner som universiteter og høyskoler fikk først og fremst ansvar for det loven kaller «Alternative tilbud om førstegangsutdanning» som var spesielt tilpasset interesser og behov hos voksne med praksis fra arbeids- og samfunnsliv. (6)
Dette var det første initiativ for å forplikte universiteter og høyskoler til å tilby etterutdanning. Det var imidlertid først med Lov om universiteter og høyskoler av 1995 at de offentlige læreanstaltene fikk et «organisatorisk og faglig ansvar for å gi tilbud om etter- og videreutdanning på sine fagområder». Ansvaret ble ytterligere skjerpet i den nye Lov om universiteter og høgskoler i 2005, da utdanningsinstitusjonene har «plikt til også å tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonens virkeområde». Ottosen komiteens oppfordringer fra 1970 var blitt virkelighet.
Fra begynnelsen av 1960-tallet etableres lokale etterutdanningstilbud over hele landet. Hver av KFFE’s 13 kretser hadde et kretsutvalg bestående av representanter fra NFF og NAF. Representantene fra NFF kunne være både reseptarer og cand.pharm. Kretsutvalgene hadde ansvar for planlegging, igangsetting og gjennomføring av lokale aktiviteter som opprettelsen av studiegrupper, faglige kurs, temadager og forelesningsrekker. Det ble nedlagt en betydelig frivillig innsats. Dette utdyper tidligere leder av KFFE, Vibeke Lem Nordahl i sitt foredrag på farmasøytisk etterutdannings jubileumsfeiring i 2007. «Det var langt flere enn de mange kursdeltagerne som opp igjennom årene har fått utviklet sin kompetanse gjennom KFFE. Arbeidet i kursutvalg og lokale etterutdanningsutvalg var nærmest en utdanning i seg selv» (7) De lokale kretsene ble etter hvert viktige fordi de skapte felles arenaer for farmasøyter over hele landet hvor de to kategoriene farmasøyter samarbeidet mot et felles mål.
KFFE hadde i mange år et bredt tilbud om kurspakker, alt fra sykepleieartikler til interaksjoner. Dette tilbudet førte til at farmasøytene (både reseptarer og cand. pharm.) opprettet studiegrupper lokalt på apoteket eller sammen med naboapotek. Møtene fant sted utenom arbeidstid, ofte om kveldene og ble viktige sosiale møteplasser med rom også for faglige og jobbrelaterte diskusjoner.
Et stadig økende antall reseptarer deltok aktivt i etterutdanning som kursdeltagere og som kursutvalgsmedlemmer. På 1990-tallet ble det etablert spesialistkurs i Apotekfarmasi og sykehusfarmasi for cand.pharm’ere. Det ble aldri utviklet tilsvarende videreutdanningstilbud for reseptarer, selv om behovet var der.
For kursplanlegging benyttet KFFE kursutvalg med farmasøyter, apotekere og leger med spesiell kompetanse. Takket være bestemmelser i lønns- og arbeidsavtalen mellom NAF og NFF kunne apotekfarmasøyter delta i kursutvalgsarbeide i arbeidstiden. Lønns- og arbeidsavtalen mellom NAF og NFF (8) hadde også en egen bestemmelse om at apotekarbeidende farmasøyter hadde rett til å delta på minst et etterutdannelseskurs i løpet av året i den utstrekning det var forenlig med apotekets forsvarlige drift. Kursemne og tidspunkt skulle fastsettes etter avtale med apotekeren. Apoteket dekket lønn, oppholdsutgifter, kursavgifter samt reiseutgifter for offentlige transportmidler ved kurs som var godkjent for refusjon av Lønnsfondet. For øvrig hadde farmasøyten, dersom ikke tungtveiende grunner hindret det, plikt til for apotekets regning å delta i kurs som var nødvendig for apotekets virksomhet. Lønnsfondsordningen fikk stor betydning for reseptarenes mulighet for etterutdanning, og var en av hovedårsakene til at den farmasøytiske etterutdanningen fikk det omfanget som den fikk.
I de nye lønns- og arbeidsavtalene for apotekarbeidende farmasøyter legger man vekt på individuelle kompetanseplaner i samsvar med apotekets behov og mål. Der har farmasøyten rett til å delta i etter- og videreutdanningskurs i den utstrekning det er i samsvar med plan for individuell kompetanseutvikling i apotek.
Fra 1.1.2001 ble KFFE nedlagt som styringsorgan etter et enstemmig vedtak med støtte fra Farmasøytisk institutt i Oslo, Institutt for Farmasi i Tromsø, Reseptarhøgskolen, NAF og NFF. Årsaken var først og fremst at komiteen ikke lenger så at ordningen og styresettet var tilpasset de endringer som nå skjedde i apoteketaten. Det var krav til profesjonalisering og etter hvert problemer med å finne folk som ville gjøre en innsats for etter- og videreutdanning. Bedre samordning med Farmasøytisk institutt om videreutdanningen i apotekfarmasi var også ønskelig. Som en følge av at KFFE ble lagt ned, bortfalt også den økonomiske støtten fra NAF. Dette førte til at man i løpet av 2001 la ned de 13 lokale kretsene. (9) KFFE ble erstattet av VETT (Avdeling for videre- og etterutdanning, UiO) som fikk ansvaret for et felles etter- og videreutdanningstilbud. I tillegg var det også andre (private) aktører som bidro til at farmasøytene skulle kunne vedlikeholde kunnskap og kompetanse.
I 2007 var det 50 års-jubileum for farmasøytisk etterutdanning, med stort fagseminar. To år senere foreslår en evalueringsrapport nedleggelsen av VETT. Beslutningen kom overraskende på den farmasøytiske etat. Konsekvensene for farmasøytene kjenner vi ikke. Det vi vet er at en nøytral felles etterutdanning tilhører fortiden. I år 2010 gir den nyvalgte NFF-lederen Tove Ytterbø følgende råd til kommende reseptarer: «Krev uavhengige kurs. Det er viktig. Jeg har hatt stor glede av VETT kursene».
Målsettingen for etterutdanningsvirksomheten har forandret seg i takt med organiseringen og endringene i samfunnet rundt.
KFFE’s målsetting fra 1996 omfatter også å bevisstgjøre farmasøytene i deres yrkesrolle. Det var viktig at det ble en felles etterutdanning for de to kategoriene farmasøyter. I dag er ansvaret for etter- og videre utdanning igjen lagt på utdanningsinstitusjonene. For reseptarene er det to aktuelle utdanningsinstitusjoner: HiNT og HiO. Ansvaret ligger nå hos dem.
