Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Britt Palnir Nagelgaard og Hans Magne Solberg
Medlemsmassen i Norges Farmaceutiske Forening (NFF) teller ca 50/50 av de to farmasøytkategoriene. Reseptarenes engasjement i fagpolitikk er like selvfølgelig som de farmasøytiske kandidatenes. Det er ikke noe som tilsier at en reseptar ikke kan gjøre en likeså god fagpolitisk jobb som en kandidat. Dette har med personlige egenskaper å gjøre, som legning, lyst og initiativ til å delta i samfunnet som en del av sitt daglige virke. Det er hva personen som skal velges står for, med sine meninger, ideer, holdninger og kvaliteter som skal avgjør et valg, ikke hvilken grunnutdanning personen har. Reseptarer og kandidater får, ut fra sine utdannelser, forskjellige erfaringsgrunnlag i hverdagen. Det er en berikelse for fagpolitikken at beslutninger kan tas på et så bredt grunnlag som mulig.
Basert på egne erfaringer fra fagpolitisk virksomhet mener vi begge at Norges Farmaceutiske Forening (NFF) har stor betydning for å sikre gode arbeidsbetingelser og lønnsvilkår. Foreningen har også mulighet til å påvirke myndigheter med hensyn til bl.a. rammebetingelser, som for eksempel apotekenes avanse.
Som mange reseptarer har vi også en sterk interesse for det farmasifaglige. Hvorfor engasjerer vi oss så i tillegg fagpolitisk? Noe av svaret kan være at fagpolitikken omfatter alle de tilgrensende områdene til selve det faglige. Fagpolitikken blir dermed et slags sosialt element innen farmasifaget.
I 1969 ble det faste vaktapoteket i Bergen opprettet. Det gikk ikke lang tid før farmasøytene på «vakten» så behovet for en tillitsrepresentantordning, et talerør for de som jobbet til alle døgnets tider. Her var det ikke snakk om det skulle velges cand.pharm. eller reseptar. Det var personen kollegene anså som best egnet, som ble valgt. Det ble Britt.
Dette vervet ble begynnelsen på et langt engasjement i fellesskapets tjeneste, og dette første tillitsvervets levetid ble også svært lang, vel 21 år, – hele tiden håndtert med interesse og glede. I løpet av en så lang periode får man kontakt med flere deler av fagorganisasjonen og etter hvert innsikt i hvordan en fagforening fungerer. Det første møtet med egen fagforening var engasjerende. Det var den gang to faste vaktapotek i landet, og foreningens leder var på besøk i Bergen for å kartlegge vår situasjon og våre ønsker for kommende lønnsforhandlinger. Slikt gir mersmak.
Vårt engasjement i fagpolitikken henger sammen med en interesse for å jobbe med samfunnsrelaterte spørsmål og problemstillinger. Etter hvert ruller ballen videre, fra tillitsrepresentantoppgaver på egen arbeidsplass, til utvalgsarbeide i foreningsregi (for eksempel Sikring av vaktapotek i 1978) og videre til lokale foreningsaktiviteter. Her blir oppgavene mer interessante, og de kombineres med en oppbygging av bredere kunnskap om sentrale fagforeningsområder.
Etter noen år som deltaker på kretsmøter blir man ofte spurt om man er villig til å stille til valg til kretsstyret. Er man en med sans for fagforeningsarbeid, bør man si ja, slik Hans Magne gjorde. Blir man først valgt til styremedlem, går veien ofte videre til å bli valgt til kretsleder – som Hans Magne. Det medfører deltakelse på flere arenaer. Spesielt Landsstyremøtene kan være interessante og motiverende. Foreningens ledere var også interessert i å ta vare på de unge kretslederne. Dette var i den tiden Rastad Bråten-utvalgets innstilling om apotekvesenets organisering kom. Innstillingen og behandlingen av den i NFF skapte veldig stort engasjement blant medlemmene.
Som tillitsvalgt på kretsplan får man også oppgaver utenom NFF. Tidligere dreide det seg blant annet om å delta i lokal etterutdanning innenfor KFFE (Komiteen for farmasøytisk etterutdanning), ofte som kretskontakt, eller som kursleder for verneombudskurs innenfor OFA (Opplæringstiltak for arbeidsmiljø i apotek). Hans Magne gjorde begge deler.
Kretsmøtene i NFF var for oss et viktig sosialt samlingspunkt i tillegg til et sted for fag og fagpolitikk. Som reseptarer ble vi tatt godt i mot i NFFs nest største krets til tross for at flere av de eldre cand.pharm.-kollegene i
Bergen nok hadde vært motstandere av reseptarutdanningen. Noe av problemet var knyttet til yrkestitler. Så lenge vi var «reseptarer» var vi OK, men ønsket vi å kalle oss «farmasøyt», ble det motstand.
Vi har aldri følt at vi er blitt sett ned på på grunn av utdanningen. Reseptarutdanningen er jo mer spesifikt apotekrettet og mer avsluttet enn den er for de farmasøytene som «hoppet av» cand.pharm. studiet etter tre år, og som ikke tok det siste halvannet år av utdanningen.
Spranget fra lokalt til sentralt nivå var for oss langt mer interessant enn skremmende. En del vegrer seg for å ta utfordringen med å stille til valg, men hvis man går «gradene» i organisasjonen, så vokser man hele tiden med oppgaven og får svært meget igjen for å engasjere seg.
Når lysten til fagforeningsarbeid ikke har gitt seg etter innsats lokalt, kan man for eksempel si ja til å stille til valg i AFY (Apotekansatte farmasøyters yrkesgruppe) som det het tidligere (senere NFF-A). Da sitter man sentralt i forhold til bl.a. lønnforhandlinger i apoteksektoren. Det kan være utfordrende, men også lærerikt.
Den naturlige veien videre i en fagpolitisk NFF-karriere er å bli valgt inn i sentralstyret, slik det gikk med Hans Magne. Det er et verv som krever tid til saksforberedelse, men er samtidig inspirerende og lærerikt.
Når man blir valgt inn i et organ som NFFA, får fagpolitikken et langt mer overordnet tilsnitt enn tilfellet er lokalt. Interessefeltet må utvides, og dét skjer etter hvert som sakene kommer opp. Et eksempel er «Norbom»- utredningene som omhandlet apotekenes og apotekernes økonomi – og som må sees som en slags forløpere til Strøm-utvalget. Deltakelse i lønnsforhandlinger sto årlig på timeplanen. Deltakelse i, og forberedelser til de årlige lønnsforhandlingene gjorde en spesielt oppmerksom på hva som foregikk på tilsvarende felt i andre deler av samfunnet. I det hele tatt blir lærdom om lønnsforhandlinger til at en forstår meget mer av det som skjer i slike sammenhenger, så vel dynamikken omkring forhandlinger, som ord og begreper. Dette er kunnskap en tar med seg videre i livet.
Utarbeidelse av foreningens «Konfliktberedskap for apoteksektoren» var én av de større oppgavene i AFY. Nyansatt generalsekretær Per Engebretsen var helt klar på behovet for en skikkelig konfliktberedskap for apoteksektoren. Arbeidet fordret skikkelige analyser og vurderinger av beslutningene. For NFF-A ble det forventet aktivitet rundt om i kretsene. Forberedelser til lønnsforhandlinger, formidling av kunnskap om hvordan slike forhandlinger foregår, konfliktberedskap dersom brudd skulle bli resultatet, formidling av krav til lover og regler, hva kan NFF bidra med etc. Det er alltid viktig å minske avstanden fra lokale forhold til det som skjer på sentralt nivå.
Noe av det fineste med det å være tillitsrepresentant på sentralt nivå er kanskje reisevirksomheten. Man lærer mange å kjenne, danner nettverk, føler seg velkommen på alle måter, så vel ved første besøk som ved tredje. Bekjentskaper og nettverk er også en viktig del av fagpolitikken. Ved foreningens årlige Representantskapsmøter har man en stor fordel når man har vært i forskjellige kretser og lært om deres synspunkter
Arbeidet i Sentralstyret hadde mange vinklinger. Det som nok engasjerte oss alle mest, var arbeidet omkring «Strøm-utvalget». Sentralstyret var diskusjonsforum og «back-up» for foreningens leder (Hans Petter Heide Johannessen) som ble oppnevnt til utvalget. Strøm-utvalgets innstilling munnet som kjent ut i den nye apotekloven, satt ut i livet 01.03.2001.
«Lov om Helsepersonell» fra 1998/99 var et annet stort arbeidsfelt. I utgangspunktet var ikke farmasøyter påtenkt i den sammenhengen. Det fikk vi heldigvis rettet på og det krevde en ganske intens innsats å få departementet til å innse at det var viktig også å inkludere vår yrkesgruppe.
I foreningens Utdanningsutvalg var vi i utvalget spesielt inne på reseptarenes muligheter til videreutdanning uten å måtte bruke 5 nye år på hele cand-pharm.-studiet. Vi ser nå at slike tanker er en realitet så vel i Tromsø som i Bergen.
Men gode resultater kommer ikke av seg selv. Det krever medlemsinnsats. Engasjement bør starte lokalt, i vårt tilfelle i Hordaland, for så å fortsette mot sentrale aktiviteter når interesse og muligheter gir seg. Foreningen, med lokale og sentrale aktiviteter, er etter vårt syn i seg selv den viktigste møteplassen for farmasøyter, på tvers av apotekkjedene. Deltakelse i foreningens arbeid gir også den enkelte muligheter for påvirkning.
Et fagpolitisk engasjement kan synes å kreve mye, men erfaringene våre viser at vi også har fått mye mer igjen enn den mengden arbeid vi har lagt ned i vervet. Det blir samfunnsfarmasi fra en annen vinkel enn den det undervises i. Personlige erfaringer og engasjement gir en kompetanse som kommer kolleger og kunder til gode. Årene i aktiv fagpolitisk tjeneste har også gitt oss verdifull kunnskap og erfaringer som alltid vil være til nytte i samfunnslivet.