Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Trygve Fjeldstad
- Jeg er et organisasjonsmenneske, sier Randi Ersdal, frem til 2010 den eneste reseptaren som har vært leder for Norges Farmaceutiske Forening (NFF).
– Jeg har vært aktivt med i NFF helt fra den gang på 70-tallet da foreningen hadde landsmøter. Jeg ble sendt av gårde som representant for kretsstyret på ganske kort varsel. Da det ble kjent, fikk jeg en illsint telefon fra et av medlemmene. Hvis det var sånn at kretsen skulle representeres der med en reseptar, ja da så han ikke annen mulighet enn å melde seg ut.
Med organisatorisk bakgrunn fra «hundeklubb til Kvinnefronten» som hun selv sier, så Randi Ersdal det som helt naturlig og riktig å engasjere seg i NFF da hun ble yrkesaktiv reseptar.
– Organisasjonsarbeid er spennende, sier en ennå engasjert reseptar. Jeg liker å ha innflytelse og å ta del i aktuelle saker. Jeg har nok standpunkter så det rekker, men jeg er kanskje litt udiplomatisk i formen, innrømmer hun. Men jeg er god på konsekvensanalyser, og det er viktig.
- Den som er leder i en organisasjon som NFF, må kunne takle en ensom jobb, hevder Randi Ersdal, basert på erfaringer. Hun har som mange andre også erfart at det blåser på toppene.
Randi Ersdal var leder for NFF fra 1990 til 1994. Hun rykket opp til ledervervet til tross for en meget kort fartstid i styret da den sittende lederen trakk seg. – Det var vel naturlig siden jeg allerede satt som nestleder. Neste gang det var ordinært valg på leder, ble hun valgt på ordinær måte – uten motkandidat. – Det var ingen valgkamp, og det at jeg var reseptar var egentlig ikke noe tema.
Randi følte seg trygg på det organisasjonspolitiske, og til å ivareta det faglige på best mulig måte, hadde NFF flere råd og utvalg hun kunne støtte seg til ved behov. – Jeg har heller aldri vært redd for å spørre om hjelp dersom jeg har trengt det, sier Randi. NFF behandler ikke så mange store faglige saker, det er vesentlig lønns- og arbeidsforhold på alle plan.
På veien mot sentralstyret hadde Randi vært innom AFY – Apotekansatte Farmasøyters Yrkesgruppe. Hvorfor hun ble valgt inn der, vet hun egentlig ikke.Via AFY havnet hun i Sentralstyret. Der ble hun nestleder ut fra en tanke om representativitet: Lederen var cand.pharm – da burde nestlederen være reseptar. Samme modell ble det da Randi ble leder. Da var det naturlig at nestlederen var en cand. pharm. Med en forening bestående av to forskjellige profesjonsgrupper synes Randi det er riktig å arbeide for at begge grupper føler seg representert.
Bortsett fra akkurat på dette området var forholdet reseptar/cand. pharm et ikke-tema i Sentralstyret og NFF, og internt i styret var det heller ingen motsetninger mellom de to grupperingene. Det kunne være konflikter, men de gikk mer langs faglige skillelinjer enn langs de fagpolitiske.
Randi Ersdal ser ingen naturlig grunn til at det ikke har vært flere reseptarer som har ledet NFF før nå i 2010. – Kanskje det skyldes at det tross alt sitter litt underdanighet overfor cand. pharmene, undrer hun. Eller så har de bare ikke tid eller lyst?
- Det var én gruppe som klart ga uttrykk for at de mislikte at jeg ble leder for NFF, sier Randi, og det var enkelte av sykehusfarmasøytene. – Nå er det slutten for NFF, hevdet noen av de toneangivende på det feltet. Heldigvis fikk Randi et godt forhold også til den gruppen etter hvert som hun fikk vist hva hun dugde til. Andre negative reaksjoner fra medlemmene er aldri kommet. – Generelt tør jeg si at jeg har hatt et godt forhold til alle, hevder hun.
Forholdet til Norges Apotekerforening var heller ikke det aller beste da Randi ble leder. – Jeg brukte mye tid på å bygge opp et tillitsforhold, sier hun. Jeg er god til å skille sak og person, og det er nok en egenskap jeg hadde glede av i den perioden.
Randis tid som leder av NFF var ikke helt fri for kampsaker. I kjølvannet av en utredning om kompetanse i apotek, vedtok Apotekerforeningen å satse på én farmasøytkategori, – cand.pharmene. Da gav Randi «rødt kort» til arbeidsgiverorganisasjonen. Randi var til stede på NAFs landsmøte der utredningen ble lagt frem. Hun mente – og mener – at reseptarene skulle slippe å få den type vedtak mot seg.
På Representantskapsmøtet i 1991 fattet NFF et lignende vedtak. Forslaget ble lagt frem av enkeltpersoner som tillegg til en sak fra Sentralstyret om NFFs utdanningspolitikk.
– Da Representantskapet vedtok forslaget, var jeg som leder bundet av det. Det er en naturlig konsekvens av at RS er NFFs høyeste besluttende organ, sier Randi. Av de 23 stemmeberettigete var det tolv reseptarer. At så mange som atten totalt stemte for vedtaket var sannsynligvis et resultat av at mange hadde for dårlig organisasjonserfaring, mener Randi. Man «glemte» at medlemmene ikke hadde fått diskutert saken. Vedtaket ble heldigvis opphevet på Representantskapsmøtet året etter.
NFF har også sett på en utdanningsmodell for farmasøyter etter mønster fra Finland. Der tar alle samme utdanning, men man kan avslutte før hovedfaget og bli reseptar med mulighet til å fortsette senere.
– Problemet for reseptarene er egentlig ikke utdanningen, hevder Ersdal, men at de betegnes som farmasøyter. En utdanningsmodell som den finske vil nok gjøre det enklere med aksepten, i tillegg til at det blir mulig å legge opp eget utdanningsløp mer fleksibelt enn i dag.
Spesialistutdanningen i sykehusfarmasi kom ordentlig på plass mens Randi Erdal var NFF-leder. Arbeidet med å utvikle spesialistutdanningen hadde pågått i flere år, utført av driftige personer innen sykehusfarmasien. NFF ble godkjenningsinstans. – Det var en stor milepæl i NFFs histore å kunne godkjenne spesialistene, husker Randi.
- Godt skolerte medlemmer er et stort aktivum for enhver forening og gjør rekrutteringen til viktige tillitsverv enklere. Derfor var jeg opptatt av slik opplæring da jeg satt i NFF, og derfor er det en kontinuerlig prosess i foreningen, sier den tidligere lederen.
- Vi har vært altfor lite flinke til å profilere oss selv som yrkesgruppe, og er det til en viss grad fremdeles, sier den tidligere apotekbestyreren. Skal vi bevare og forsvare arbeidsplasser i fremtiden, og særlig i apotek, må dette arbeidet fortsettes både av den enkelte farmasøyt og av NFF sentralt. Da er det viktig å øke samfunnets kunnskap og oppfatning av hva en farmasøyt kan bidra med med hensyn til folks legemiddelbruk.Annet helsepersonell er også en viktig målgruppe her, mener Randi.
Randis første leder i tidsskriftet NFT dreide seg om den første Skilbrei-rapporten. Hun oppfordret medlemmene og etaten til å ta signalene alvorlig. – Apotekvesenet var dessverre «seg selv nok», og av den oppfatning at vi var ekspertene på dette området, og at alle derfor ville godta våre argumenter, husker Randi. I stedet for å være proaktive satt vi på gjerdet og ventet på rapportene. Da kom vi med våre 25 siders motsvar og trodde problemene var løst.Vi så dessverre ikke alvoret i situasjonen, noe som gjorde oss enkle å overkjøre. Resultatet kjenner vi jo alle, sier Randi.
– Jeg var også den første lederen som kom utenfra, dvs utenfor Oslogryta. Jeg var naturlig nok mye borte fra jobben i Skien da jeg ble valgt inn sentralt. For apotekeren var det helt i orden, men ikke for teknikerne. De hadde ikke den store forståelsen for hvorfor jeg skulle få være så mye borte. Generelt er det mange som ikke har den helt store forståelsen for fagforeningsarbeid, dessverre. Mange skjønner lite av det politiske spillet og vet ikke stort mer enn fargen på lønns- og arbeidsavtalen sin.Vi har antagelig hatt det litt for godt, innrømmer Randi. Vi har hatt brukelig lønn og gode arbeidsforhold, og det har aldri vært fare for arbeidsløshet blant oss. Det har gjort at NFF egentlig aldri har behøvd å være en kampforening. Dessuten er farmasøyter så pliktoppfyllende.
– Mange tenker nok at vi farmasøyter, vi kan da ikke streike, for hvordan skulle det da gå med kundene? Her har både sykepleiere og lærere gått mye lengre. Farmasøytene var med på en én-times politisk streik en gang, og da ble det skikkelig rabalder, husker Randi.
Randi Ersdal er sterkt uenig med de som synes NFF bør splittes i to etter utdanningstype.
- Det er ikke fagpolitiske motstridende interesser mellom cand. pharmer og reseptarer, hevder hun. At farmasøytene er for lite synlige i samfunnsdebatten er et resultat av at farmasøytene som gruppe er for dårlige til å markere seg. Det er ikke reseptarenes feil! I dag ser det ut som NFF får konkurranse om å organisere reseptarene. Farmasiforbundet vil gjerne at de reseptarene som bygger på teknikerutdanningen ved universitetet i Umeå eller ved Høgskolen i Nord-Trøndelag, fortsatt skal være organisert hos dem. Det kan bli en utfordring for NFF!
–Jeg har erfart at det også er forskjell på reseptarstudenter og cand.pharm-studenters holdning til fagforeningsarbeid. Jeg har holdt informasjonsmøter både på Reseptarhøgskolen og på Farmasøytisk institutt. På instituttet lyttet de høflig, men sa ingenting. Reseptarene viste mye større engasjement, de spurte om ting de lurte på og var generelt interessert. Jeg har lurt på hva det kommer av. Kanskje det har noe med lærerne å gjøre? Eller med undervisningen, kanskje at samfunnsfarmasien generelt sto sterkere i reseptarutdanningen? Uansett er hennes erfaring at det er mer guts i reseptarene enn i kandidatene når det kommer til fagpolitikk og kampvilje.
Randi Ersdal har aldri ønsket å være apoteker. Hun misunner dem ikke jobben en dag! Samtidig mener hun at reseptarer burde kunne bli apotekere innenfor dagens system.
– Men er det nødvendig at apotekeren i det hele tatt har farmasifaglig bakgrunn, særlig på et stort apotek med andre farmasøyter ansatt? Er det ikke viktigere å kunne ledelse og økonomi og personalbehandling? Uansett må man jo ansette den kompetansen man ikke har selv, hevder Randi.
Hun ville hatt apotekere med BI-bakgrunn pluss ledelse. Det har ikke dagens unge apotekere. – Dessuten er ikke to års praksis nok til å kunne drive et apotek skikkelig, hevder hun.
Og med sin bakgrunn og lange erfaring fra apotekbransjen burde Randi Ersdal vite hva hun snakker om.
