Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Trygve Fjeldstad og Nina Eitrem Haavie
Reseptar Tove Ytterbø ble valgt til leder av Norges Farmaceutiske Forening høsten 2009. Dermed har NFF en reseptar i førersetet det året reseptarutdanningen runder 50 år.
– Det var nok litt tilfeldig at jeg ble reseptar, innrømmer NFF-lederen. – Jeg var usikker på hva jeg ville, og søkte på litt forskjellig. Jeg kom ikke inn på første opptaket på reseptarutdanningen så jeg gikk først tre dager på vernepleierutdanningen. Men så kom jeg inn på reseptarutdanningen likevel, og da valgte jeg det i stedet.
– Jeg begynte på Apoteket Bien i Skien da jeg var 18 år rett etter gymnaset, og da jeg hadde vært der i 18 år synes jeg det var på tide å kutte navlestrengen. Jeg hadde undervist litt og hadde tatt praktisk pedagogisk utdanning. Undervisningen var for apotekteknikerne på Bamble videregående. Jeg var med på oppstarten av linja der og underviste i 5–6 år. Etter det har jeg undervist på vernepleierutdanningen på høgskolen i Porsgrunn i farmakologi. Det hadde jeg stor nytte av, både personlig og i arbeidet som farmasøyt.
Sykehusapotekene ville tidligere helst ha cand. pharm.er og var tilbakeholdne med å ansette reseptarer. Den holdningen har Tove ikke møtt på Sykehusapoteket i Skien. Der var ikke dette noe tema i det hele tatt.
– Vi har sittet sammen i kretsstyret i Telemark, sier Tove. – Jeg syntes Randi hadde evnen til å se konsekvenser av ting. Hun er engasjert og glødende. Hun er også veldig opptatt av faget vårt og ikke redd for å si ifra. Farmasøyter er ellers ikke akkurat gruppen som sier høylytt ifra.
– Faglig syns jeg at jeg har fått en god grunnutdanning for noe jeg synes er moro å jobbe med: anatomi, fysiologi, farmakologi. Men jeg har skjønt at nivået på disse fagene er blitt enda bedre etter at jeg gikk på reseptarutdanningen. Min fordel var at jeg hadde jobbet i apotek før, og da har du knagger å henge ting på. Paralgin forte har du hørt om, og rutinene, de kjente du. Det var utrolig nyttig, og så var det sosialt.
–Jeg synes det er viktig at en kan forme hverdagen sin, at en kan ha et mål om hvor en vil og hva en vil. Det kommer nye lover og forskifter. Da er det også viktig å være en aktiv pådriver og ikke bare være passiv. For yrkesrollen din er det ikke bare opp til andre å definere.
Nå føler Tove at hun er i en posisjon der hun til en viss grad kan påvirke farmasøytyrkesrollen. – Apotekforeningen har et prosjekt om apoteket 2020, og det synes jeg absolutt er aktuelt. Og så har vi Samhandlingsreformen. Jeg var i Helse- og sosialkomiteen og snakket om farmasøyter, men det hjelper ikke hva vi vil, dersom det ikke blir betalt for våre tjenester.
–Jeg har vært og hilst på alle kjedene. Det er viktig å få dem i tale, men vi må ikke la kjedene definere farmasøytrollen, mener jeg. Jeg er veldig for å få farmasøytene frem i skranken. Jeg har jobbet i direktereseptur, og jeg har bestandig ment at det er der farmasøyten bør være. Det vil jeg kjempe for. Det blir viktig at vi har farmasøyter fremme der kundene er. Det er også viktig at vi tar de oppgavene vi står overfor. Det må ikke være 10 interaksjoner for at vi skal finne det interessant!
–Hvis det er politisk vilje til det, kan det være oppgaver for farmasøyter innen samhandlingsreformen. Nå vet jeg at det i forbindelse med samhandlingsreformen også jobbes med et eget prosjekt om legemidler Det handler om å få markedsført at det bare er farmasøyter som har spesialkompetanse på legemidler selv om mange andre har kompetanse på andre helseområder.
–Det var flere forhold som førte til at ting ble som de ble, sier Tove. Noe av det viktigste var at Apotekforeningen og Norges Farmasøytiske Forening hadde felles mål i denne saken. Det hadde vært flere kontaktmøter med myndighetene før min tid, men jeg var med på et av de siste møtene og der ble det også snakket om begrepet «Pharmacist only», legemidler som bare farmasøytene kan levere ut. Vi var i dialog med Departementet og snakket om farmasøytutlevering, så dette har nok ligget i bakhodet da de opprettet en gruppe for å takle influensaepidemien. Det var rett sak til rett tid, og så fikk vi en annen oppgave enn det vi hadde bedt om, nemlig en utvidet forskrivningsrett. Denne saken skjedde veldig hurtig, men det tror jeg vi har tjent på.Vi fikk satt farmasøyter på kartet hos kunder/pasienter og myndigheter. Jeg synes det var en imponerende prosess.
–Nå har vi fått bevist at vi er der, at vi er smidige og fleksible, at vi har kompetansen og at vi er tilgjengelige. Det er momenter som er viktige i samhandlingsreformen.
–Min personlige mening er at det bør være en med mastergrad som er apoteker Da finnes det i alle fall én master på apoteket, slår Tove fast. Men reseptarer fungerer ofte som ledere i det daglige arbeidet. I utdanningene for cand. pharm. og reseptar er det ikke noen direkte lederopplæring. Det burde utdanningsinstitusjonene tenke på. I dag er det en ren fagopplæring. Og det ligger frustrasjon i at noen etter to år kan bli leder i et apotek uten å vite hva et samarbeidsutvalg er, og uten å kjenne arbeidslivets spilleregler. Det blir det lett konflikter av. Farmasøyter kan havne i lederstillinger både på apotek og i industri. Jeg synes ikke ledelse skal overlates som introduksjonskurs til kjedene eller andre arbeidsgivere. Det burde ligge i grunnutdanningen.
–Det er tragisk at VETT nå er borte, sier Tove. Her er det et kursbehov som skal dekkes. Dette jobber vi med i NFF og vi har vedtatt på årsmøte at denne saken har høy prioritet. Vi har begynte å se på hvordan andre bransjer gjør det. Legeforeningen har et EU-direktiv i forhold til akkreditering som vi skal se nærmere på. Saken skal følges opp og må ganske snart på plass. Skal vi bli tatt på alvor, må vi ha en uavhengig etterutdanning, slik Legeforeningen har sin spesialistutdanning. Men det er viktig at det er myndighetene som stiller kravene til etter- og videreutdanning, og ikke bransjen selv.Vi må samarbeide med myndighetene, Apotekforeningen og kjedene, for hvis ingen har tenkt å bruke etterutdanningstilbudet, så har det jo ingen betydning. NFF kan stimulere til og ønske seg de flotteste kurs, men da må mange nok bruke dem.
–Vi må vekke farmasøytene til å kreve kurs. NFF har gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse, og det er gledelig å se at farmasøytene ønsker faglige uavhengige kurs. Jeg gikk selv på noen fantastiske kurs om magesår og røykeavvenning da jeg arbeidet på apotek. Det var flotte kurs på et høyt nivå, men vi må også ha et uavhengig tilbud. Det handler om å ha troverdighet som helsepersonell og overfor samarbeidspartnere.
–Legemiddelsamtaler er viktig, det kommer frem i samhandlingsreformen, men det bør være krav om utdanning på ulike trinn for at du skal kunne gjennomføre disse samtalene, for eksempel i kundekommunikasjon og farmakologi. Det bør være på plass. Nå er reakkreditering et moteord, men saken i seg selv er utrolig viktig.
–Jeg regner med at synet på et krav om reakkreditering varierer blant farmasøytene, innrømmer Tove. – Men vi har diskutert det på årsmøtet i NFF, og vi har begynt en prosess som er blitt veldig aktuell etter at VETT ble nedlagt.
– Vi har en kommunefarmasøyt i Trondheim, sier Tove. Hun er «flaggskipet» vårt. Det har å gjøre med å bruke den farmasøytiske kompetansen, og med samhandlingsreformen var det veldig naturlig å trekke dette fram. Det fokuseres på lavest mulig behandlingsnivå, og på at det er mye feilbruk av legemidler. Det er et problem, og det mangler gode rutiner. Jeg tror det er lurt å selge inn farmasøyten som en fagperson det er penger å spare på å bruke. Spesielt gjelder det i store kommuner. Små kommuner kan slå seg sammen og samarbeide om slike tjenester. Fylkesfarmasøyter knyttet til fylkeslegens kontor er en naturlig konsekvens av å ha kommunefarmasøyter. Noen må føre det overordnede tilsynet med kommunene på legemiddelområdet også med kommunefarmasøyter på plass. Hvem har spesialkompetanse på det området? Jo, fylkesfarmasøyten.
–Jeg var på Farmasidagene der to professorer snakket om etikk og yrkesrolle. De sa at skal du bli tatt på alvor som faggruppe og profesjon, så må du ha noen som kan holde deg i ørene etisk. Det er noe med å være bevisst på det vi gjør slik at vi er bevisste på de valgene vi tar. Snakker vi om etikk, så virker det litt kjedelig for mange. Men alle er vi egentlig opptatt av det uten at vi er bevisste på at det er etikk vi snakker om.
På dette området har det heldigvis skjedd noe på utdanningen siden Tove gikk der. Alle helse- og sosialfagutdanningene i Norge skal ha temaer om etikk. Etikken har dermed fått ganske stor plass i undervisningen. Studentene blir drillet på etiske dilemmaer, og blir ganske forskrekket når de kommer ut og stiller spørsmål om etiske dilemmaer til den arbeidende farmasøyten. Da blir det ganske stille.
–Kombinasjonen kjedelojalitet og det å være helsepersonell er også knyttet til etikk. Det er klart du skal være kjedelojal, for du er jo ansatt, men de har også ansatt deg som helsepersonell. Da kan de ikke regne med å få et menneske som ikke tenker selv. Da har de ansatt feil person.
Dette gjelder ikke minst for driftskonsesjonærene, mener Tove. – Driftskonsesjonærene har en egen gruppe i NFF, og mitt håp er at denne gruppen skal være et kjedenøytralt sted å diskutere slike saker. Får vi driftskonsesjonærgruppen til å fungere optimalt, så er mitt håp at de blir mer bevisste utfordringene ved å være ansatt i kjedene og å være helsepersonell, at de tar bevisste valg og ikke bare følger med strømmen, og at de handler, ikke bare som kjedeansatte, men også som farmasøyter.
– NFF er en forening for både cand. pharm.er og reseptarer, og jeg er reseptar og leder. Jeg skal ikke skrive en vitenskapelig artikkel i denne jobben, så det er ikke grunnutdanningen det står på. Jeg mener at andre egenskaper er viktigere i en slik jobb. Jeg tror det har mye med personlighet å gjøre.
– Vi har kraft i vår forening til å splitte den i morgen hvis vi vil, dersom vi velger å fokusere på det som skiller oss. Vi er ikke mange, så jeg tror vi er tjent med å stå sammen. Likhetene er større enn forskjellene, og vi har alle en grunnleggende interesse for legemidler på ulike nivåer. Farmakologien ligger i bunnen for oss alle. Det er ikke bare lengden på utdanningen som betyr noe, men når du tok utdanningen, om du har gammel eller ny utdanning, om du har tatt tilleggsutdanning etc. Hva du gjorde for 15 år siden, hva slags utdanning du har i bunnen, blir lett styrende for oppfatningen i dag.
–Jeg håper ikke det kommer til å bety noe spesielt at jeg er reseptar og leder i NFF, påstår Tove. I vår profesjon er vi litt for opptatt av hvilken grunnutdanning vi har i bunn. Mange har jo tatt andre fag og kurs og utviklet seg videre. Som farmasøyt er man aldri ferdig utlært. Det er på linje med mange andre profesjoner en livslang læring. Det jeg håper som reseptar, er å fokusere på oppgavene som farmasøyt. Jeg er opptatt av likhetene våre. Vi har farmasien felles.
