Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Per Flatberg
11.november 1960 ble følgende brev sendt fra farmasistudentene på kullet mitt (3. avdeling 1. semester ved Farmaøytisk institutt):
Til Norges Farmaceutiske Forening
Angående medlemskap i NFF har vi studenter i 3.avdeling 1.semester besluttet ikke å melde oss inn i foreningen så lenge foreningens syn på reseptarspørsmålet avviker så meget fra vårt. I det følgende vil vi kort klarlegge vårt standpunkt for foreningen.
Vi er dypt uenige i den måten foreningen har behandlet spørsmålet om reseptarer på.Vi mener at foreningens arbeid for utdannelse av reseptarer på bekostning av A-Kandidater faglig sett er forkastelig. Dette syn støtter også flertallet av Instituttets lærere. De 10–15 kandidater pr. år som foreningen av befordringshensyn går inn for, vil være altfor få i en tid med rivende utvikling på alle felter, særlig legemiddelfronten. Vi er ikke enig med foreningen når den går inn for å opprettholde reseptarutdannelsen som en permanent institusjon.
Angående reseptarer i foreningen: Vi finner hovedstyrets syn noe optimistisk når det hevder at foreningen, som skal representere to parter i stridsspørsmål ensidig vil gå inn for den ene part.
Da vi ikke er medlemmer, sender vi i år ikke noen representant til landsstyremøtet.
Vi håper at foreningen vil arbeide for følgende:
Med hilsen Studentene i 3. avdeling 1. semester
Dette brevet har en forhistorie. Det var en etablert ordning at farmasistudentene kunne bli ekstraordinære medlemmer i NFF og sende en representant til foreningens landsstyremøte. 3. oktober 1960 hadde foreningens ledelse et møte med studentene. I følge generalsekretær Aage Petersens redegjørelse for landsstyret senere på høsten «løp møtet av helt ordinært. Det ble valgt en representant for de ekstraordnære medlemmer, med varamann. Etter at dette var over, ble det imidlertid fremsatt sterk kritikk mot vår forening fordi den hadde sluttet seg til forslaget om reseptarutdanning. Studentene mente dette var meget uheldig og sannsynligvis ville føre til arbeidsledighet. Finn Sletnes (NFFs formann, red. anm.) holdt da med en gang en redegjørelse for foreningens stilling til saken, men det var tydelig at studentene ikke kunne akseptere foreningens holdning. Etter møtet var studentene fortsatt meget aggressive på dette punkt, og hovedstyret fant ut at for å få avklart saken, ville det være gunstig om det ble holdt et fellesmøte mellom hovedstyret og studentene.» Så langt Aage Petersen (1).
Studentforeningen Veneficus inviterte til møte på Farmasøytisk institutt 26. oktober, og der var det ikke bare studentene og hovedstyret som møtte, men også mange av lærekreftene på instituttet og interesserte fra etaten for øvrig, der i blant apotekinspektør Reidar Fyllingen.
Det ble et livlig møte med mange engasjerte innlegg, og referatet er verd å lese også nå 50 år senere. (2) Studentene og de av lærekreftene som hadde ordet, gikk til kraftige angrep på det standpunkt som NFF hadde tatt, og førsteamanuensis Tor Waaler gikk så langt som å si at «det måtte være pinlig for farmasiens fremste menn å sitte her som anklagede i en persisk krigsrettssak.»
Foreningens formann, Finn Sletnes hadde to hovedbegrunnelser:
Studentene var bekymret for at det faglige nivået i apotek ville bli svekket med reseptarer, i en tid da det var behov for bedre faglig kompetanse i forhold til samarbeid med leger m.v. I likhet med lærekreftene på Instituttet mente studentene at en absolutt ville være tjent med å avhjelpe farmasøytmangelen ved å utdanne flere farmasøytiske kandidater, dette til tross for befordringsproblemet. Ingen provisor kunne ha et selvsagt krav på å bli apoteker. Studentene var også svært bekymret for at farmasøytiske kandidater ville bli erstattet av reseptarer i apotek bl.a. av økonomiske grunner, men apotekinspektør Fyllingen viste til at departementet om nødvendig ville benytte seg av retten etter apotekloven til å gripe inn i forhold til størrelsen på det farmasøytiske personalet.
Både under og etter møtet ble det hevdet at det var bortkastet tid å diskutere reseptarutdanningen når utdanningen for lengst var vedtatt og nå var kommer i gang. Men formannen i studentforeningen Veneficus, Åste Weider, argumenterte for at en absolutt burde se tiden an før ordningen ble gjort permanent. På lederplass i tidsskriftet Veneficus ble det argumentert med at «det ikke er reseptarordningen i og for seg man diskuterer, men de praktiske konsekvenser av ordningen og reseptarenes fremtidige stilling.» (3).
Møtet 26.oktober bidro ikke på noen måte til en bedre dialog mellom studentene og ledelsen i NFF. Det ble tvert i mot fulgt opp av en heftig polemikk fra begge sider (3,4) og altså brevet av 11.november 1960. (5)
NFF forsøkte riktignok å få den valgte representanten for studentene, Ragna Kure, til å møte på landstyremøtet og la ganske kraftig press på henne, noe som satte henne i en vanskelig situasjon. Hun måtte naturligvis være lojal mot det som kullet hadde besluttet. (6). Dette illustrerer også godt hvor klosset saken ble håndtert fra ledelsen i NFF, som tidligere nok hadde nedkjempet motstanden i kretsene mot reseptarordningen, men som nå ikke forsto at en ikke bare kunne klappe studentene faderlig på hodet. For å sitere farmasistudent Helge Nordahl i et innlegg i Veneficus (7): «Bra nok å ha ungdom og idealisme, men om noen år ville vi alle ha skiftet mening, så da måtte vi begripe at man ikke kunne ta oss for alvorlig.»
Det var altså ikke bare den faglige motstanden mot reseptarordningen som lå bak studentopprøret, noe også Olav Hamran har påpekt i jubileumsboken til NFF (8). I NFF hadde det gjennom flere år vært betydelig motstand mot reseptarutdanningen. På et ekstraordinært landsstyrmøte i mai 1957 var det 12 som stemte for «under visse forutsetninger å anbefale utdannelse av 2 kategorier farmasøytisk personale», mens 5 stemte mot. Referatene fra kretsmøtene viser betydelig skepsis, men trykket fra ledelsen i foreningen var sterkt. Motstanden blant lærekreftene på Farmasøytisk institutt var massiv. (8) På mitt kull var vi vel kjent med dette og valgte å ta en diskusjon om reseptarordningen selv om den var vedtatt aldri så mye, idealistiske og faglige engasjerte som vi var, og i tillegg debattglade og både tale- og skriveføre.
Det hadde også vært et engasjement blant studentene tidligere, og studentenes representant var blant mindretallet da landsstyret i NFF i 1957 gikk inn for reseptarutdanningen. Noe opprør var det imidlertid ikke blitt. På landsstyremøtene i NFF i 1958 og 1959 var det ingen debatt om reseptarutdanningen.
Kravet vårt om at reseptarene ikke burde bli medlemmer i NFF, førte ikke fram. På landsstyremøtet i NFF i november 1961 var det enstemmig oppslutning om medlemskap for reseptarene i foreningen, iberegnet representanten for studentene, Anne Grete Middelthon. Hun begrunnet studentenes endrede holdning slik på spørsmål i møtet:
«Til det kan jeg bare svare at da vi hadde det møtet med generalsekretæren og formannen oppe på Instituttet, så var det en rekke som var i krigshumør, men etter deres utredning så var det stort sett enighet om at det eneste vi kunne gjøre var å stemme for medlemskapet». Men hun føyde til:
«Jeg svarte for studentene på mitt kull, og selvfølgelig ikke for dem som nå går i 3.3». (9) På generalforsamlingen i mars 1962 var det enkelte som ønsket uravstemning, men det ble vedtatt med 73 mot 22 stemmer at reseptarene kunne bli medlemmer i NFF. (8)
I hvilken grad studentopprøret preget utviklingen framover ellers, er vanskelig å vurdere. Det ble mye debatt på generalforsamlingene i NFF de etterfølgende årene om opptaket av studenter til henholdsvis cand.pharm- og reseptarutdanningen (8), men etter hvert roet det seg ned. Og noen år senere var flere av oss «opposisjonelle» i ledende verv i NFF. Selv ble jeg formann i Oslo krets i 1967 og senere formann i NFF 1974–78.
Det ble aldri noen avklaring om fordelingen av arbeidsoppgaver mellom de to kategoriene farmasøytisk arbeidskraft, men mange reseptarer har gjort en kjempeinnsats, også som bestyrere på filialapotek. Og de som i diskusjonen i 1960 hevdet at selv de argeste motstandere mot reseptarutdanningen kunne komme til å skifte syn, fikk rett. Da vi mange år senere, i perioden 1991–94, fikk debatten om kompetanse i apotek med forslag om bare én kategori farmasøyter og avvikling av reseptarutdanningen, bidro jeg som tillitsvalgt i Norges Apotekerforening aktivt til å få lagt den debatten død, enn så lenge.