Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Trygve Fjeldstad
Alle var ikke like begeistret for opprettelsen av en egen utdanning for «B-farmasøyter». Både før og etter vedtaket i 1960 var det diskusjoner om hva dette ville medføre av godt og vondt for den farmasøytiske etat. Hva ville det bety for yrkesutøvelsen? For fagets anseelse? For lønningene? For samarbeidet med annet helsepersonell?
Med ujevne mellomrom har spaltene i etatens tidsskrifter blitt fylt med leserinnlegg for og mot to kategorier farmasøyter. Innlegg fra farmasøytiske kandidater har ofte dreid seg om faren for sammenblanding mellom de to kategoriene, utvanning av begrepet farmasøyt og det uheldige ved å skulle dele en felles fagforening. Reseptarene har ofte gitt uttrykk for at de har følt seg dårlig behandlet, vært uønsket eller dårlig betalt sammenlignet med kandidatene.
– Trenger dere oss ikke? Det var spørsmålet fra reseptar Solveig Bøhmer Strøm etter lønnsoppgjøret mellom NAF og NFF i 1986. Hun ergrer seg over at NAF ikke kan gå inn for å gi reseptarer 80 prosent av provisorlønn. Hun er også irritert over at NAF ikke kan gå inn for en avtale om 1. farmasøyt ved apotekene, og ikke bare 1. provisor, og ber foreningen begrunne standpunktet. Hun forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig for reseptarer å oppnå mellomstillinger i apotek.
I NFFs utredning «Farmasien mot år 2000» fra 1988 ble det foreslått én kategori farmasøyter på cand.pharm-nivå.Temperaturen ble høy i debatten for og mot reseptarer da NFF på sitt representantskapsmøte høsten 1991 gikk inn for at det bare skulle utdannes farmasøytiske kandidater. Vedtaket ble fremsatt under møtet og ble vedtatt med 18 mot én stemme mens 4 avstod fra å stemme. Vedtaket ble begrunnet med at «Det faglige nivået på farmasøytisk grunnutdanning i Norge må være tilstrekkelig høyt til å tilfredsstille samfunnets behov og krav til farmasøytisk fagkunnskap.» Med virkning fra 15. november 1991 inngikk dette vedtaket også i NFFs prinsippprogram.
Norges Apotekerforening fulgte opp NFFs vedtak fra 1991. Administrasjonskomiteen i NAF fattet vedtak om at «Norges Apotekerforening bør ha som politikk at det skal være én farmasøytkategori, nemlig cand. pharm., i apotek.» Begrunnelsen var bl.a. stor mangel på cand. pharm.er i apotek, og at det bare var utdanningen fra Farmasøytisk institutt som ville bli godkjent i daværende EF. I juni 1992 sluttet hovedstyret i NAF seg til vedtaket i Administrasjonskomiteen, mot én stemme.
Reaksjonene på vedtakene i NFF og NAF lot ikke vente på seg. Reseptarstudent Torkel Flatberg anklaget Norges Apotekerforening for dobbeltmoral: På den ene siden ønsker NAF at det skal satses på bare å utdanne farmasøytiske kandidater. På den andre siden går foreningen samtidig inn for at det skal tas opp 50 reseptarstudenter. Hvilket signal er det foreningen med dette sender til de nye studentene? Flatberg har problemer med å se logikken i NAFs argumentasjon, og lurer på om det hele egentlig grunner i en frykt for at reseptarer en gang skal kunne bli apotekere? Dessuten er det et lite samfunnsøkonomisk fornuftig vedtak når man tar utdanningskostnadene til de to farmasøytkategoriene med i betraktning, hevdet han.
Solveig Bøhmer Strøm benytter også denne gangen tidsskriftspaltene til å stille Apotekerforeningen noen spørsmål. I et innlegg i NAT tar hun bl.a. opp de samfunnsøkonomiske sidene ved bare å utdanne farmasøytiske kandidater. For fremtiden ønsker hun å se kandidatene som legemiddeleksperter og reseptarene som legemiddelrådgivere. Hun ønsker også at reseptarene får mulighet til egen videreutdanning og til å spesialisere seg, og at reseptarutdanningen gjøres 3-årig.
I et samtidig innlegg i NFT griper Bøhmer Strøm fatt i NFFs saksbehandling frem til vedtaket om bare å satse på farmasøytiske kandidater. Hun kritiserer at vedtaket ble fattet på Representantskapsmøtet uten forutgående diskusjon i kretsene, og hun etterlyser dessuten diskusjon i NFTs spalter. Hun lurer også på om alle, både kandidater og reseptarer, egentlig er enige i vedtaket? Dersom også NAF ønsker bare kandidater og teknikere i norske apotek, etterlyser Bøhmer Strøm en beskrivelse av arbeidsoppgavene i apotek og hvilken arbeidsdeling de tenker seg mellom de forskjellige kategoriene. Hun er også bekymret for om reseptarene kan stole på at NFF også i fremtiden vil føle og ta ansvar for en kategori farmasøyter foreningen ikke lenger er interessert i at eksisterer?
Andre reseptarer kvesser også pennen og tar del i diskusjonen. Merete Klausen er en av dem. Hun påpeker at dersom apotekbransjen går inn for å ha bare farmasøytiske kandidater i apotek, så går bransjen i en helt annen retning enn det øvrige næringslivet. Der er det korte, faglige og «matnyttige» utdanninger som er in. Det satses på skreddersydde fagutdanninger med påbygging i bl.a. markedsføring, økonomi og ledelse. Klausen ser at det er behov for farmasøytiske problemløsere i apotek, men mener det er reseptarene, som er utdannet for å arbeide på apotek, som er best egnet når det gjelder problemløsning i praksis.
Også på Farmasidagene i 1992 ble farmasøyters utdanning og kompetansebehov diskutert. I en paneldebatt var et av temaene om det bare skulle være cand. pharm.er i fremtidens apotek. Daværende president i NAF Odd Magnus Samseth pekte der på behovet for at apotekene utvider sitt ansvarsområde utover apotekskranken og tar medansvar for å sikre riktig bruk av legemidler. Apotekene får også mer krevende kunder som er bevisste på sine rettigheter.
– Skal vi kunne bidra med legemiddelkunnskap i dialog med leger, må vi minst være på deres nivå, hevdet Samseth.
Dette var noe av bakgrunnen for forslaget om å satse på bare farmasøytiske kandidater, et forslag NAFs landsstyremøte skulle ta standpunkt til i løpet av den kommende høsten.
Anne Marie Horn, Avdelingsdirektør for Legemiddelavdelingen i Helsedirektoratet støttet forslaget om å satse kun på farmasøytiske kandidater. Hun begrunnet sitt syn med behovet for inngående kunnskaper om legemidler koblet med evnen til kommunikasjon.
På NAFs landsstyremøte høsten 1992 er én av sakene som skal diskuteres, farmasøytisk kompetanse i apotek. På bordet ligger et forslag opprinnelig fremmet av Administrasjonskomiteen og støttet av Hovedstyret, om kun å satse på å utdanne farmasøytiske kandidater. Etter diskusjon ble forslaget nedstemt med fire stemmer for og 13 stemmer mot. Landsstyret gikk samtidig inn for å igangsette en utredning «om kompetanse i apotek med hovedvekt på apotekets fremtidige oppgaver».
Til tross for landsstyrevedtaket høsten 1992 var ikke ballen om én eller to farmasøytkategorier lagt død. Apotekerforeningens utredning «Kompetanse i apotek» fra 1993 gikk også inn for å satse bare på kandidatene. Budskapet i rapporten var at bemanningen i apotek burde omgrupperes slik at den kategorien som hadde den høyeste farmasøytiske kompetansen i større grad møtte kundene. Kundene burde møte en mer tilpasset kunnskap og kompetanse enn hva som ofte var tilfellet.
NFF hadde siden vedtaket i 1991 offisielt gått inn for én kategori farmasøyter. Synspunktene i NFF på NAFs rapport «Kompetanse i apotek» var imidlertid delte. NFFs daværende leder, reseptaren Randi Ersdal, markerte seg ved umiddelbart å gi NAF «rødt kort». Hun mente at forslaget ikke var begrunnet i de ideelle henvisningene til fremtidig kompetansebehov, men snarere i hensynet til lønninger og stillinger. Det var etter hennes syn åpenbart at forslaget i realiteten dreide seg om økonomi.
Innad i NFF var det «meningsforskjeller på mange punkter», også i sentralstyret, som det het i NFT. For en todelt forening som NFF var dette en svært vanskelig sak å håndtere. Problemstillingen kunne sende foreningen ut i en dyp, indre konflikt. For NFF var det derfor en bekvem løsning at Apotekerforeningen i mai 1994 besluttet å legge forslaget om bare én farmasøytkategori til side.
Hovedkonklusjonen i NAFs kompetanserapport var at i morgendagens apotek ville kravene til kompetanse bli annerledes og strengere. Sentrale stikkord var flere, mer potente og mer komplekse legemidler, økt reklame og aktiv markedsføring, mer hjemmebasert pleie og økt krav om legemiddelinformasjon. Skulle apotekene kunne møte denne utviklingen, måtte kompetansen heves ved at reseptarene etter hvert gikk ut og cand. pharm. ble eneste farmasøytkategori i apotek. Man ville bygge på cand. pharm. med tilleggsutdannelse der det var behov for det. I tillegg måtte apotekteknikerutdannelsen utvides med to år på høyskolenivå. Det var også behov for tilleggsutdannelse i tillegg til cand. pharm.
Rapporten ble behandlet på NAFs landsmøte i august 1993 der hovedtemaet var nettopp kompetanse i apotek. Her holdt kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes et innlegg der han fastslo at det var departementets mening at reseptarutdanningen burde opprettholdes. Hernes begrunnet dette med at:
Diskusjonen på landsmøtet viste at det blant apotekerne var bred enighet om målene mens det var ulike syn på virkemidlene. Det var bekymring for om det ville være mulig å erstatte reseptarene siden de utgjorde så stor del av den farmasøytiske arbeidskraften i apotek. Det ble bl.a. stilt spørsmål ved muligheten for å utdanne tilstrekkelig cand. pharm.er. Det ble også stilt spørsmål ved realismen i å oppgradere apotekteknikere til utdanning på høyskolenivå.
Vedtaket i NAFs landsstyre våren 1994 kom etter en engasjert debatt i foreningen. Kretsene hadde uttalt seg og flere medlemmer skrev innlegg i NAT. Apoteker Arne Thomas Manger skrev bl.a.: «At farmasøytiske kandidater kan være frustrerte over arbeidsoppgavene i norske apotek, er ikke et problem for utdanningssystemet, men for arbeidsstedet. Det er i alle fall ikke reseptarene som skal ha skylden.»
Under landstyrets behandling var det flere som støttet videreføringen av reseptarutdanningen. Apoteker Jan Persson (Opprinnelig reseptar fra det første kullet!) mente det ikke var grunn til å legge ned én høyskole (for reseptarer) og så opprette en ny (for apotekteknikere) slik noen foreslo.
Hovedstyrets forslag ble vedtatt mot to stemmer: «Med bakgrunn i kretsenes høringsuttalelser finner landsstyret ikke grunnlag for å gå inn for kompetanserapportens anbefaling om bare to yrkeskategorier med apotekrettet fagutdanning i fremtidens apotek. Landsstyret vil derfor satse på de personalgrupper man har i dag.»
Det ble også vedtatt at apotekenes kompetanse på flere områder skulle videreutvikles og at arbeidet med kompetansespørsmål skal være en høyt prioritert oppgave for NAF i mange år fremover. Sentrale satsningsområder ville bl.a. være å øke utdanningskapasiteten for farmasøytiske kandidater og å bidra til et opplegg for reseptarer som vil videreutdanne seg til cand. pharm.
Også på denne siden av århundreskiftet har det vært uenighet om reseptarenes og de farmasøytiske kandidatenes samliv i farmasien og foreningslivet. En til tider bitter strid raste i NFTs spalter på slutten av 2001. Temaet var en eventuell splittelse av NFF langs skillelinjen mellom cand. pharm.er og reseptarer.
Første innspill kom fra studentkretsen i NFF via et leserbrev i NFT. Studentene beskrev NFF som en «yrkesorganisasjon uten slagkraft» og en «oppsamlingsforening for to separate yrkesgrupper». De mente NFF havnet «mellom barken og veden når den som fagforening skal ivareta både cand. pharm.ene og reseptarene i deres i stor grad sprikende politiske og faglige interesser.» Studentene mente derfor det var på tide å diskutere en splittelse av NFF slik at de ca 1000 cand.pharm.ene som var medlemmer, kunne danne sin egne enhetlige fagforening under hovedorganisasjonen Akademikerne, en organisasjon som ikke var åpen for reseptarene. Reseptarene kunne for eksempel slå seg sammen med apotekteknikerne i FarmasiForbundet, som studentene mente framstod som en mer ambisiøs fagforening enn NFF noensinne hadde vært.
Studentene påpekte også at det var et problem at mange farmasøyter valgte å stå utenfor NFF fordi foreningen virket for lite ambisiøs og tungrodd på grunn av det «kunstige samholdet» med reseptarene. Hvis cand. pharm.ene hadde stått alene med et klart og entydig budskap, ville det vært langt mer tillitsvekkende enn den «både/og og verken/eller-mentaliteten» som preget organisasjonen, i følge studentene.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. I et tilsvar langet NFFs leder Martin Bjerke ut mot studentenes forslag om å splitte foreningen. Han kalte utspillet, og tidskriftinnlegget «en grovt fornærmende, respektløs og sjikanøs omtale av 1000 medlemmer i særdeleshet». Bjerke mente at dersom studentkretsens forslag ble tatt til følge og NFF ble delt i to foreninger med færre enn 1000 yrkesaktive medlemmer i hver, ville konsekvensene for hver av de to foreningene bli at de i hovedsak måtte baseres på tillitsvalgtes frivillige arbeid. Bjerke mente det er en styrke å ha begge farmasøytkategoriene i én forening, og ikke en svakhet slik studentkretsen hevdet. Ved å stå sammen og favne ulike synspunkter og felles verdier oppnås større troverdighet utad.
Disse standpunktene er studentkretsen sterkt uenig i. De mener separate foreninger for kandidater og reseptarer vil gi yrkesorganisasjoner som klart og tydelig definerer og ytrer sine yrkesgruppers meninger. Når man er en liten fagforening, som NFF vil være uansett, er det avgjørende at gruppen er homogen nok til å kunne opptre samlet. Som eksempler på små fagforeninger med gjennomslagskraft, peker studentene på heismontørene og flygelederne.
Solveig Bøhmer Strøm kaster seg også denne gangen inn i debatten. Hun forsvarer et samlet NFF for både kandidater og reseptarer, og imøtegår studentenes påstand om at NFF ikke har stått på for å fremme farmasien som fag. Hun mener det er historieløst å anklage NFF for forvitring av farmasien, slik hun mener studentene gjør. Hun setter også spørsmålstegn ved studentenes begrunnelse for forslaget, og lurer på om det ikke er studentenes jakt på status som egentlig ligger bak. Dette vedgår faktisk studentene i et senere innlegg i NFT, men begrunner det med behovet for en mer offensiv og nødvendig kamp for farmasiprofesjonen i Norge.
Studentkretsens forslag om å splitte NFF i én forening for farmasøytiske kandidater og én for reseptarer ble behandlet på NFFs Representantskapsmøte høsten 2001. Forslaget fikk bare studentkretsens to stemmer. De 23 øvrige medlemmene av representantskapet stemte i mot – 12 reseptarer og 11 cand.pharm.er.
I en debattrunde i Norsk Farmasøytisk Tidsskrift i 2008–09 var temaet utnyttelse av farmasøytisk kompetanse i apotek. Her kom også uenigheten frem om hvilke typer farmasøyter vi skal ha i Norge, hvilke personalgrupper vi skal ha i apotek. En av de ivrigste debattantene var apoteker Erik Pomp på Apotek 1 Sotra. Han ville satse på cand. pharm.er og bedre utdannete apotekteknikere.
«Den laveste profesjonsgraden danner standarden for profesjonen. Det er derfor en god idé å heve standarden for både farmasøyt og apotektekniker. La oss løfte apotekteknikere til sertifiserte teknikere med NOKUT-godkjent fagutdanning, og farmasøytyrket til masterutdanningen. Slik kan en styre utviklingen mot en modell der andre aktører i helsevesenet slipper å lure på hvilken kompetanse en farmasøyt har. Norge kan som første land i Norden begynne å oppfylle GPP-normen. Først da kan apoteket bli en selvsagt del av helsevesenet, som i mange andre land i verden», avsluttet Pomp et innlegg i NFT i april 2009.
Kompetansediskusjonen om reseptarenes «være eller ikke være» har vart like lenge som vi har hatt reseptarer – i 50 år. Men reseptarene er her fremdeles – og de er stadig en ressurs.