Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 18, 2011.
Av Jan Karlsen* og Gunvor Solheim**
* Apotekereksamen 1964, Doktorgrad ved Het Rijksuniversiteit te Leiden, Nederland, 1.amanuensis ved Universitetet i Oslo 1972–1986, Professor i galenisk farmasi 1986–2011,Teknisk ekspert for FN (WHO, UNESCO, UNIDO) 1978–2011. Adresse: Hagaliveien 3B, 1358 Jar og Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo.
** Apotekereksamen 1962. Provisor og timelærer 1963 – 1975. Sykehusfarmasøyt i Tromsø 1976–1984. Apoteker ved apoteket Nordstjernen 1984–1991 og sykehusapoteket i Tromsø 1991–2001. Adresse: Wilh. Wilhelmsens vei 71, 1362 Hosle.
En resept fra 1795 er for tiden utstilt i Norsk Farmasihistorisk Museums «hjørnerom». Tolkning av denne resepten gir et interessant bilde av tidens medisinering og et innblikk i et par produkter som ble laget på apotek i denne tiden. Resepten har tilhørt professor Axel Jermstad (1880–1957) og ble funnet av apoteker Carl Stousland på Farmasøytisk institutt under opprydding i Jermstads papirer.
Slutten av 1700-tallet representerer en tid som på mange måter danner overgangen til moderne medisin og terapi selv om praktisk farmasi/apotekerkunst fremdeles var basert i klassiske produkter. Legemidlene var beskrevet i farmakopeene som inneholdt krav til kvalitet og fremstilling. Den første landsdekkende dansk-norske farmakope kom i 1772, den andre i 1805. Den første inneholdt 1220 officinelle legemidler, den andre 680 (1). Den første landsdekkende svenske farmakopeen kom i 1775 og inneholdt 385 simplicia og 95 composita. Den ble hyppig revidert: 1784, 1787 og 1790. En god del lokale preparater ble også laget på apotek, og disse var beskrevet i apotekets laboratoriejournal.
I 1795 var sykdomsbehandlingen fremdeles preget av humoralpatologiens teorier. Man mente for eksempel at et utslett, en betennelse eller en annen irritasjon av huden, var en tilstand som organismen selv fremkalte for å bekjempe en sykdom. Et blæretrekkende plaster skulle understøtte naturens måte å reagere på og påskynde utsondringen av den væske som var i overskudd. Det skulle trekke sykdommen til seg (2).
Medisineringen var preget av få remedier med velkjent symptomatisk effekt og behandling av pasienter foregikk med enkle midler. Det var avførende midler, sårpreparater, brekkmidler og smertestillende midler i forbindelse med kirurgi. Den anerkjente danske professor Frederik Ludvig Bang (1747– 1820) konkluderer med at de hadde bare to spesifikke legemidler: Kinin mot malaria og kvikksølv mot syfilis (3). I apoteket fantes dessuten dyredroger med tvilsom effekt og noen av antikkens vidundermidler som teriak med mer enn 60 ingredienser beskrevet i den første danske farmakopeen. Teriak og Terra sigillata var for øvrig to unntak fra forbudet mot å importere ferdige preparater fra utlandet. Apoteket hadde i tillegg til de drogene som hadde en kjent effekt et utall av andre simplicia og composita hvor en virkning nok var ganske tvilsom.
Apotekeren var samfunnets botaniker og kjemiker med sitt laboratorium, urtehage og apotekerlatin. Alle legemidler på resept måtte tilberedes på apoteket. De fleste legemidler ble fremstilt fra droger som skulle innkjøpes hele eller så vidt mulig dyrkes og samles lokalt for å sikre seg mot forfalskninger. I apotekenes laboratorier foregikk også syntetisering av kjemiske forbindelser.
Medisinsk kunnskap om fysiologi og anatomi var ennå forholdsvis beskjeden i sin utbredelse. Legenes hjelpemidler for å stille diagnose, kunnskapen om sykdommer og hvorfor legemidlene virket var få, men man visste av erfaring hva slags effekt en del legemidler hadde.
Farmasi og legemidler var synonymt med en tradisjonsbundet profesjon hvor velbrukte preparater, ofte med mange hundre år gammel tradisjon, borget for effektivitet og virkning. Innen apotekprofesjonen fant man en historisk styrke i gammel tradisjon samt en uvilje mot endringer slik at reseptsamlinger/farmakopeer gjerne beholdt de samme preparatene gjennom mange hundre år.
Resepten er altså en samleresept med tre preparater:
Tolkningen av slike resepter i dag kan by på vanskeligheter og ikke bare på grunn av legens ofte uleselige håndskrift. Ofte er det brukt alkymistiske tegn, mengdeangivelsen er uleselig og preparatene er gamle og ukjente for oss.
Preparatene som i dette tilfellet er foreskrevet var gamle og velkjente i 1795 og i alminnelig bruk.Alle tre finnes i de nordiske farmakopeene fra 1770-årene (4, 5) og i standardverket Dispensatorium Würtenbergicum fra 1741 (6). Denne farmakopeen var den viktigste i Tyskland på denne tiden og sikkert velkjent for leger og apotekere i Norden. Man fikk også etter hvert forskjellige militærfarmakopeer som Pharmacopoea militaris, København 1813 (7) som inneholder henvisning og beskrivelse for de tre preparatene som er nevnt her.
Forskriftene i tidens danske og svenske farmakope er gjengitt i tabell 1.
1. Emplastrum vesicatorium (Emplastrum epispasticum)
Spansk flue var et typisk motepreparat og fikk utstrakt anvendelse. Det fikk også et rykte som afrodisiakum, og spiller en rolle i forviklingskomedien «Den spanske flue» av Franz Arnold og Ernst Bach ( spilt i Norge første gang i 1915). Plaster som inneholdt pulverisert spansk flue var lenge i bruk. Hele tre forskrifter sto i den andre norske farmakope fra 1895, og det var fremdeles med i den femte norske farmakope fra 1939. Under mottoet «Med ondt skal ondt fordrives» var den lokalirriterende effekten av kantaridepulver et anerkjent legemiddel for behandling av skader, utslett, irritasjon av huden og hudsykdommer generelt. Den gunstige effekten skulle skyldes økning av blodgjennomstrømmingen (8). Blæretrekkende plaster ble også brukt ved smerter lokalisert til brystet ved pleuritt eller lungebetennelse (9) eller empyem (10) og for å trekke væske ut av vorter, liktorner, condylomer og forgiftede sår (11). I tiden rundt 1790 var kantaride plastre beskrevet i mange europeiske farmakopeer og i Dispensatorium Fuldense (12). Den totale sammensetning varierte noe fra farmakope til farmakope men kantaridepulver var alltid den aktive drogen i Emplastrum vesicatorium. Cantharider ble importert til dels fra Spania men drogen fantes også i andre land. Den største mengden spansk flue fikk man fra Ukraina slik at navnet spansk flue nok er mer tilfeldig valgt. Bruken av spansk flue i apotek er beskrevet tilbake til 1500-tallet, men tilhører folkemedisin og har sannsynligvis en meget lengre tradisjon i medisinsk bruk. Det aktive prinsippet er cantharidin. Cantharidin ble isolert i 1810 og syntetisert i Sveits i 1942. Cantharidin er et meget giftig stoff og sterkt hudirriterende. Visse fluetyper kunne gi kraftige hudirritasjoner og dette var godt kjent i 1790. Det var derfor påbudt å merke preparatet med «Inneholder spansk flue». Antall plastre er angitt med No.1 og betyr ett plaster.
Det tar 5–8 timer før plasteret trekker blærer eller en blære like stor som plasteret. «Man lader det gjerne ligge 12 eller 14 timer inden man tager det af, eller saa lenge inden det har trukket Blære paa Huden, denne klipper man op, at Vandet kan løbe ud og forbinder saa Stedet» (13). Såret kunne forbindes med en vokssalve, eller hvis man ønsket å holde såret åpent for videre væsking en tid, med Kongesalve, ungventum basilicum (14).
2. Unguentum Basilicum
Unguentum Basilicum er kongesalve (har ingenting med kong som hudkviser å gjøre). Basileios er gresk og betyr keiser/konge og Unguentum Basilicum (oversatt til Keisersalve) betyr at salven var et viktig preparat. Å gi et preparat et godt klingende navn var et rent markedsføringsgrep i likhet med Guds dråper, Patriarkens piller, Engleplaster, Stor steinfjerner og Biskopens trøst (15). Preparater med perler og edelstener ble kalt Guds fingre, og viste at preparatet hadde en uovertruffen virkning.At et preparat hadde et velklingende navn betydde ofte at det hadde en lang historie og sannsynligvis en opprinnelse fra før år 1000. Slike navn gikk for en stor del ut av bruk med den andre danske farmakope av 1805. Den nye nomenklaturen kjennetegnes ved større kjemisk innsikt og uttrykker innholdet og ikke egenskapene til preparatene (1).
Unguentum Basilicum benevnes også Unguentum Basilicon, Unguentum Regium og Unguentum Tetra-pharmaca Galenos og er dessuten benevnt med citrinum (gul), nigrum (svart) eller uten fargebenevnelse, i tillegg til formene minor (liten) og major (stor). Unguentum Basilicum er beskrevet av Mesuë i hans bok om resepter (Grabadin) fra 1200-tallet og har derfor en historie fra før den tid (15). I Grabadin av «pseudo-Mesue» er Unguentum Basilicon magnum og Unguentum Basilicon minus beskrevet ( 16). Unguentum Basilicon minus tilsvarer den sammensetningen som er beskrevet i resepten. Unguentum Basilicum som var ett av de mer berømte farmasøytiske preparatene i Middelalderen ble brukt til langt opp mot vår tid og den finnes beskrevet i de mest kjente farmakopeene.
Hensikten med Unguentum Basilicum var her å holde et sår åpent lenge nok til at det som forårsaker sykdommen kunne trekkes ut og at det deretter, når man sluttet å anvende Basilicumsalven, fikk en tilheling av såret/ utslettet. Unguentum Basilicum inneholder harpiks og var en meget benyttet formulering helt opp til vår tid.
3. Blyvann
Bly symboliserte planeten Saturn hos alkymistene. Extractum Saturni, benevnes også Extractum saturnium, Saccharum Saturni, Acetum Saturni, Lithargyrii concentratum eller Balsamum Saturni, og er blyacetat. Det ble brukt i form av en vandig løsning for sin adstringerende og hevelsesdempende evne. På resepten er dessuten angitt Vinum gallicum (fransk vin) som stabilisator og vanlig vann (Aqua simplex) for å løse blyacetatet. Beskrivelser av blyvann finnes i mange farmakopeer rundt 1790 – bl.a. i Pharm. Brunsuicensis som ble utgitt i Braunschweig i 1777 og i Dispensatorium Würtenbergense fra 1741. Bruken av blyvann som et hevelsesdempende middel ble populært i forbindelse med bruk av salter i terapien og ser ut til å ha fått utstrakt bruk med Paracelsus’ lære. Straks etter 1790 utviklet den franske kirurgen Thomas Goulard blypreparater til bruk på sine pasienter etter operasjoner (17). Han laget en løsning av blyacetat og blyoksyd som «sitt» produkt med navnet Goulards cerat (som salve) og Goulards vann (blyvann), preparater som i en periode var meget populære i Europa. Bruken av blypreparater på åpne sår og skadet hud hvor bly kan absorberes kan lett gi blyforgiftning og denne bruken gikk av moten. Derimot var blyvannsomslag lenge i bruk for å dempe hevelser. Det ble erstattet av aluminiumsubacetat som ikke er giftig og dessuten har den fordelen at det ikke blakkes like raskt av luftens CO2.
I resepten er det forskrevet bruk av fransk vin som tilsetning til preparatet. På den tiden ble blyacetat laget i apoteket og i gamle oppskrifter ble fransk, sur vin brukt ved fremstillingen. Vin ble også ofte brukt som et stabiliserende stoff og derfor finnes det her i denne resepten. Dette preparatet er bare tilsatt 10 % vin og det har ingen virkning på stabiliteten.
Aqua simplex er vanlig vann.Tegnet for aqua er et av mange alkymistiske tegn som ble brukt som en kort betegnelse på standkarene i apoteket, dels for å lage en aura av noe hemmelig. Tegnene ble også ofte brukt på skrevne resepter. Det fantes mange typer vann til bruk i apoteket omkring 1800 – brønnvann, regnvann, kokt vann, smeltevann, vann fra et oppkomme (aqua fontana), sjøvann, elvevann m.fl., alt etter i hvilket preparat det skulle brukes. I 1795 var det enda flere alkymistiske tegn i bruk på resepter men utover 1800-tallet forsvant de fleste fra vanlig bruk.
Preparatet er beskrevet i den første norske farmakope fra 1854 som Solutio acetatis plumbici (Acetum saturninum), og var fremdeles med i den femte norske farmakopeen fra 1939 som aqua saturnina (blyvann).
Det ble særlig brukt som omslagsvann som et adstringerende middel ved å virke sammentrekkende og dempe hevelser.
I resepten er angitt vektmengder med drakmer og unser (18). Dette er enheter som opprinnelig stammer fra romerne og som ble beholdt i farmasien opp til våre dager. Antall vektenheter ble angitt etter tegnet for enheten for å skille de medisinske vekter fra de sivile enhetene. I romersk tid ble enhetene libra-uncia-drachma-scrupulum-obolus-siliqua-chelcus brukt og i farmasi/medisin beholdt man da vanligvis de fire første enhetene da en skrupel var omtrent 1 g. En skrupel ble videre delt i 20 eller 24 grana og brukt i apoteket.Vektsystemet i Skandinavia var da i 1795 slik: 1 pund er 12 unser, 1 unse er 8
drakmer, 1 drakme er 3 skrupler og 1 skrupel er 20 grana. Tegnene for enhetene var internasjonale og sammensetningen av enkeltstoffene i en resept kunne forstås over hele Europa. Dette ga likevel bare omtrentlige mengder idet den reelle vekten for et pund (utgangspunktet for inndelingen) varierte fra stat til stat.
I denne resepten finner man tegnene for unse og drakme. 1 unse er ca 30 gram og en drakme er ca 3,75 gram.
En leges håndskrevne navn er ikke lett å tyde, et fenomen vi også kjenner fra vår egen apotekhverdag. Forfatterne har gått gjennom alle norske og danske leger på 1700- og 1800- tallet uten å finne noen som passer. Men i Sverige var det en lege som het Svante Bjørklund (1762–1809) på den tiden (19).
Han studerte i Uppsala og fikk ansettelse som sykehuslege ved arméens hospital i Lovisa i Finland. Han tok Examina Rigorosa i 1793 ved medisinsk fakultet og vikarierte samme år hos Provincial-Medici i Åbo før han reiste til Stockholm for å tjenestegjøre på Kungliga Serafinerordens Lasarett og Almenna Barnsengsykehuset. Han ble medlem av Kungliga Collegium Medicum og var i noen måneder fattig-lege.
I juni 1794 utga og forsvarte han avhandlingen Casus Hæmorrhoidum Suppresanum ved Prof. G.E. Haartmanns presidium.
Den 7. nestfølgende august ble han utnevnt til Provincial-Medicus i Norrtälje i Stockholms len.
Han giftet seg 30. april 1795 med Anna Beata Åberg, datter av apotekeren i Lovisa.
Så ble han nådigst forflyttet til Kymmengårds län i Finland og fikk i 1799 Assessors navn, heder og verdighet.
Han ble i 1802 promovert i Åbo til Medicinae Doctor i de kongelige majesteters nærvær.
Under krigen i 1808 ble han konstituert som feltlege på armeens sykehus i Gävle og døde der 27. juni 1809 bare 46 år gammel etter flere måneders sykelighet og følger av «Fältfeber och Uförsiktig diet».
Av dette fremgår det dessverre ikke entydig hvor han befant seg 6. juni 1795.
Nederst på resepten står «Siergeant Sórbye» og det ser ut til å være skrevet av en annen person enn legen. Det er mulig det er pasientens tittel og navn, men det kan også være en kurer – personen som skulle hente medisinen. Uansett, vi får nok aldri vite om denne behandlingen med kantarideplaster, kongesalve og blyvann hadde gunstig virkning på pasienten.
Gamle resepter kan være vanskelige å tyde, men de gir et interessant innblikk i datidens medisinering. Det er overraskende at denne resepten fra 1795 inneholder tre medikamenter som fremdeles var med i den femte norske farmakopeen fra 1939, bare med litt andre innholdstoffer. Men etter den tid har det skjedd en terapeutisk revolusjon og følgelig er denne type preparater ikke lenger i bruk.