Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 23, 2016.
Av Jan Karlsen (tekst og foto)* Universitetet i Oslo
*Apotekereksamen 1964, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo. Doktorgrad i farmakognosi/analytisk kjemi 1970, Het Rijksuniversiteit te Leiden, Nederland. Senior Technical Advisor, UNIDO, WHO, UNICEF, 1979–2004. Professor i galenisk farmasi 1986–2012, Universitetet i Oslo.
Jeg har skrevet dette utfra notater jeg gjorde under mine to reiser (2015 og 2016) til munkerepublikken Athos, om mine tanker om munkenes levemåte, litt «fakta» om republikken Athos slik vi oppfattet den, og basert på opplysninger vi fikk. Munkerepublikken Athos er en av de få stedene på jorda hvor antall besøkende er strengt regulert, bare et lite antall får adgang per dag. Man kan sammenligne Athos med Bhutan når det gjelder håndtering av «turister». Samtidig så er Athos et pilgrimsted for ortodokse kristne. Som ikke-ortodoks er man egentlig ikke velkommen her. Dette merket vi ikke noe til da gjestfriheten var stor, uten unntak. Man ønsker, så vidt mulig, å bevare Athos med sine klostere, munker og livsstil slik som det har vært i de siste tusen år. Athos med sine klostere er et valfartsted for ortodokse kristne og antall ikke ortodokse gjester er begrenset til 10 stykker per dag. Mine forventninger til turen var mange og en av hensiktene med turen var å få et inntrykk av livsstilen som har gjort at vanlige sykdommer som stress, diabetes, høyt blodtrykk, astma, allergi og andre delvis samfunnsrelaterte sykdommer forekommer i meget liten grad. I tillegg var det av stor interesse for å lære mer om den ortodokse kirkens organisasjon, hvordan republikkken Athos ble styrt og hvordan økonomien i det lille samfunnet ble ordnet.
Som farmasøyt med erfaring fra mange steder i verden var det interessant å se på legemiddelbruken i dette samfunnet. Det er også et sted som har den største samlingen av bysantinske manuskripter og det ville være spennende å studere klostrenes bibliotek på jakt etter medisinske manuskripter.
Min gode venn Egil Frøyland ville også gjerne være med på turen og det er hyggelig med selskap. Jeg regnet med at vi ville komme hjem med et stort antall bilder og inntrykk som kunne formidles til våre familier.
På grunn av de varierende fakta man fant på Internett, de få opplysninger om økonomi og styreform som fantes og at det ikke var mulig å oppnå kontakt per telefon eller fax var det lite direkte konkrete fakta og opplysninger å få. Det kunne ikke bli en vanlig godt planlagt ferietur, men det hadde jeg heller ikke regnet med! Både Egil og jeg har reist mye rundt i verden på mange ensomme oppdrag slik at improvisasjon i løpet av reisen sikkert ikke kom til å bli annet enn en morsom opplevelse. Dessuten var vi begge kommet til en alder hvor vi ikke så lett «vippes av pinnen», kort og godt, dette måtte bli en fin tur!
Mye historie om munkerepublikken Athos kan finnes på nettet riktignok av svært varierende kvalitet. Noe av den nyere historien er verdt å nevne her fordi den henger så godt sammen med det vi var interessert i. Athos er å sammenligne med Vatikanet for katolikkene som et sentrum for de ortodokse (russiske, serbiske, bulgarske og rumenske samt en liten kontingent fra andre land som f.eks. Finland).
I tidlige århundrer var det mange russiske munker på Athos. Dette hang sammen med at Athos var/er et midtpunkt i den ortodokse verden. Tyrkerne ble fortrengt fra Athos og Makedonia av den greske flåten i den andre balkanske krig i 1913. I juni 1913 kom en liten russisk flåte til Athos. Den hadde med seg erkebiskopen av Vologda og et antall soldater for å «megle» i en teologisk strid med bevegelsen «imiaslavie» (en russisk-ortodoks bevegelse). Erkebiskopen talte til dem som tilhørte gruppen «imiaslavie» på Athos for å få dem til å endre sin tro frivillig. Selv om munkene ikke hadde våpen ble de behandlet ganske brutalt av soldatene. Etter at klosteret Panteleimon ble stormet ga munkene fra Andrevsky skete (St. Andrew skete) seg frivillig. Militærskipet «Kherson» ble omgjort til et fengsel og mer enn tusen «imiaslavtsi» ble sent til Odessa og deretter spredd over hele Russland. Etter en kort diplomatisk feide mellom Russland og Hellas når det gjaldt hvem som skulle ha bestemmelsen over Athos ble det bestemt etter 1. verdenskrig at Athos skulle høre under Hellas med spesielle regler for sitt selvstyre. Senere i avtalen med EU er det også gitt spesielle regler for suvereniteten til Athos selv om Hellas har ansvaret for området internasjonalt. Athos tilhører Schengen-området med spesialavtale med Hellas og EU. Før første verdenskrig var det ca. 7000 «russiske munker» i St. Andrew skete i Karyes slik at russerne hadde mange munker på Athos. Sannsynligvis ønsket den russiske tsar å overta Athos som et ortodoks senter. Revolusjonen kom i veien for ekspansjonen. Lederne av den russiske revolusjon hadde tydeligvis nok med sitt i Russland og «ga» bort Athos til Hellas. Dette hadde neppe skjedd i dag.
Hvert kloster opptrer uavhengig av de andre i trosspørsmål og dette resulterte i at f.eks. munkene i klosteret Esphigmenou heiste det svarte flagg i protest mot møtet mellom pave Johannes VI og patriark Athenagoras I i 1972. Katolikkene og de ortodokse kristne skilte lag på 1000-tallet og lyste hverandre i bann hvert år helt til 1996. Konflikten økte slik at patriark Bartholomew i Istanbul erklærte munkene i klosteret Esphigmenou for en illegal gruppe og forlangte dem kastet ut fra Athos. Munkene avviste å bli kastet ut og patriarken svarte med å opprette en ny gruppe (brotherhood). Etter megling fikk likevel munkene bli i Esphigmenou. Dette bare for å nevne noen av historiene om Athos.
Det som var tydelig på forhånd var at å komme til Athos, få kontakt med de forskjellige klostere og å avtale overnatting, nok ville by på problemer.
Etter diverse forgjeves samtaler per telefon og forsøk på kontakt per faks som oppgis som mulig kommunikasjonsvei og som aldri kom fram, bestemte jeg meg for å aktivere min gamle venn professor Stavros Katsiotis i Thessaloniki. Dermed fikk vi kontakt med Lolis Christos på «Athos reservation office» og som har styring med visumsøknader, som ordnet opp og ba meg melde fra til ham ca. 14 dager før ankomst slik at våre pass (Diamonitirion) ble gjort ferdig og transportert til båten.Visum måtte bestilles 6 måneder i forveien. Forberedelse til turen begynte for omtrent to år siden. Jeg er fremdeles usikker på hvor Lolis Christos arbeidet, men han skaffet i alle fall våre visa.
Med på turen var Egil Frøyland som hadde de samme ønsker om informasjon som meg om Athos og munkelivet i 2015.Vi reiste via Istanbul, Thessaloniki og Ierissos inn til republikken Athos og via Ouranopolis, Thessaloniki og Athen på hjemturen. Hele turen tok 10 dager med 6 dagers opphold på Athos, da vår informasjon var at 6 overnattinger var maksimal tillatelse i vårt Diamonitirion (visum). Etter mye styr fikk jeg e-mail-adressene til klostrene Simonos Petra og Vatopedi. På Simonos Petra var det ombygninger, men på Vatopedi fikk jeg bekreftelse på to overnattinger. Så da var det bare å dra og håpe på det beste. Egil er også godt vant med reiser og improvisasjon på en tur skulle han takle godt.Ved hjelp av nettet ordnet jeg hotell i Thessaloniki, Ierissos, Ouranopoli. Emanuela fra Exact Reisebyrå i Oslo, som fast reiseorganisator, ordnet hotell i Athen pluss flybilletter.
En plutselig kansellering fra Turkish Airlines av fly fra Istanbul til Thessaloniki gjorde at vi tok en ekstra dag i Thessaloniki der ingen av oss hadde vært før. På nettet forelå mange forskjellige opplysninger om Athos. Disse varierte så mye at vi måtte gjette oss frem til hva vi skulle møte. Vi leste at: det var meget vanskelig å få visum (det stemte), vi kunne bare overnatte en natt på hvert kloster (dette stemte ikke), kost og losji var gratis (det stemte).Vi kunne gå fra kloster til kloster (det ville blitt meget varmt med oppakning). Det fantes ingen gode kart over Athos (det stemte ikke), sovesaler og primitive toilett (det var helt utmerket alle steder og tomannsrom), mat bare to ganger om dagen som kanskje ikke passet oss (det passet oss utmerket), vanskelig adkomst og kommunikasjon mellom de forskjellige klostere med få biler/busser og båter (dette stemte nok heller ikke selv om man nok måtte passe på avgangstider for busser og båter).
Til en avslappende ende på turen ble det lagt inn en hel dag i Athen, noe jeg hadde lyst til (og Egil var enig) for å se Akropolis med Parthenon og det nye Akropolis-museet.
Jeg hadde lenge ønsket meg en tur til Athos for å studere hvordan et munkeliv som tilsynelatende er uendret I livsform fra ca. år 1000 til våre dager fremdeles kunne eksistere. Samtidig hadde jeg et ønske om å få bedre kjennskap til utførelsen av ortodoks teologi og hvordan et slikt munkesamfunn fungerte. Mine interesser for gammel medisinsk litteratur tenkte jeg også å få noen ytterligere opplysninger om i klosterene. Klosterene er kjent for sine flotte bysantinske manuskriptsamlinger.
Munkene oppgis å ha svært få tilfeller av sykdommer som høyt blodtrykk, diabetes, astma og allergi. Derfor kunne det også være av interesse å leve som en munk et begrenset antall dager for å se effekten. I tillegg må jeg innrømme at muligheten til å finne et sted med ro og fred om man skulle skrive på et manuskript, også fristet om enn lavt prioritert i forhold til de andre ønskene!
Bildene jeg fant på nettet fristet til å ta med min Leica, men den bedrede følsomheten til Fuji X Pro 1 gjorde at jeg valgte denne. Jeg regnet med å kunne ta flere bilder om kvelden, eller inne i kirkene. Her tok jeg feil da fotografering inne i kirkene bare gikk an etter forhåndsavtale. Dessuten likte jeg ikke helt tanken på å fotografere munkene i aksjon uten å spørre først. I praksis må man vise pietet og høflighet og da blir det gjerne mer bilder av deltagere på en reise og bygninger og landskap, enn av mennesker vi møter.Vi dro av gårde med et åpent blikk på en slags «Med bestefar på eventyr».
Munkerepublikken Athos er en «selvstendig» stat med felles utenrikspolitikk med Hellas. Republikken ligger også «utenfor» Schengen-området (litt usikre data her) slik at forbudet mot kvinner og hunndyr kan håndheves. Dog er hunnkatter unntatt da mus og rotter må holdes i sjakk! Etter første verdenskrig ble Athos innlemmet i Hellas som en egen del med selvstyre. Det angis å bo ca. 2000 munker der, men det må være langt flere når man tar med de som lever i sketer, kelliye og som eremitter i huler. Innleide arbeidere ( opplyst å være mest albanere) er nok heller ikke tatt med. Halvøya Athos er ca. 50 km lang og ca. 8 km bred målt i luftlinje. I praksis er den meget lengre pga. svingete veier a la Nepal! Republikken Athos har et administrativt senter i «hovedstaden» Karyes som ligner en liten søvnig landsby. Der har hvert kloster (20 stykker) sitt eget hus samt et felles «parlament» og en flott gammel katholikon(kirke). Dit går alle bussene fra havnen Daphne før busstransport til de enkelte klostere skjer med egne busser. Hvordan dette fungerte i praksis og hvordan man skulle bruke dette systemet ble vi aldri klar over så det er nok overlatt til den som kommer først får en plass i bussen, de andre må gå! Siden det ikke kommer så mange båter daglig til Daphne så er det livlig aktivitet ved båtenes avgang og ankomst en gang om dagen, og ellers stille.Ved avgang av båt er det et svare styr ved billettluka så det er nok best å være tidlig ute når man reiser tilbake til sivilisasjonen.
Athos styres av et råd ( Protaton) som møtes to ganger i måneden. Klostrene har alle ett medlem i rådet (20 stykker) og ellers møtes et utvidet råd en gang i måneden for å diskutere større saker. Da møter hvert kloster med to representanter. For å beskytte seg mot turister som vifter med kamera, men uten å være helt avvisende, har man gjort det vanskelig å få visum samt innført en rekke forbud for de som oppholder seg på Athos. På det russiske klosteret Panteleimon er det f.eks. forbudt å fotografere, filme, ha shorts, ha T-skjorte, bruke mobil og snakke høyt! Antall besøkende til republikken Athos reguleres strengt og kvoten er 100 ortodokse og 10 ikke-ortodokse per dag. I praksis er det nok færre enn 10 ikke-ortodokse per dag, av og til ingen! Å få visum er en langtekkelig prosess, om man ikke har gode kontakter. Ingen kvinnelige vesener har adgang til halvøya hverken av mennesker eller dyr. Et unntak er katter som antagelig holder mus og rotter i sjakk. Munkene holder selv et strengt regime. De følger bysantinsk tid og begynner med morgenmesse kl. 0400 om natten (som varer til frokost!!!), frokost deretter ca. kl. 0700, søvn fra 0900–01200, arbeid eller bønn fra 1200–1600, ny messe fra 1600–1630, middag ca. 1800, fremvisning av relikvier og ikoner deretter for gjester, og ro ca. kl. 2100. Relikvier er det mange av i hvert kloster. I klosteret Panteleimon ble det vist frem 11 kranier, to føtter, en hånd og en rekke skjelettbein fra hellige menn. Deltagelse på messene er ikke obligatoriske, men gjestene anmodes om å holde seg beskjedent i bakgrunnen om de vil delta og følge dette døgnskjemaet under oppholdet på Athos. Messen foregår på gammelgresk og var ikke forståelig for oss. Langt de fleste som kommer til Athos er ortodokse kristne som er på pilgrimsreise og som reiser i grupper fra Ouranopolis til Daphne før de reiser videre til bestemte klostere. Så vidt jeg kunne skjønne var oppholdet for de ortodokse ofte begrenset til to dagen med en overnatting.
Interessant er også selve organiseringen av den ortodokse kirken. Patriarken i Konstantinopel (Istanbul), som jeg har besøkt, har beholdt en liten eiendom nede ved Det Gyldne Horn i bydelen Fener. Han er overhodet for den ortodokse kirke (og dermed for Athos) og kalles den økumeniske patriark. I oldtidens kirke var han en av fem patriarker (Konstantinopel, Roma, Alexandria, Antiokia og Jerusalem). Etter hvert er det blitt flere patriarker og nå er det tre konkurrerende i Istanbul (den armenske patr., den gresk ortodoks økumeniske patr. og den tyrkisk ortodokse patr.). Den katolske kirken og den ortodokse kirken har lyst hverandre i bann hvert år siden 1064, men dette ble opphevet i 1965 av Atenagoras I og pave Paul VI. Bartholomeus I leder nå den ortodokse kirken fra Istanbul. Dette måtte jo pirre nysgjerrigheten til en vantro protestant fra Norge.
Ingen kvinner – eller dyr av hunkjønnhar tilgang til øya. Det begrunnes med at øya er en Guds gave til Jomfru Maria som var fullkommen. Derfor bør ikke ufullkomne hunkjønn betre hennes hage. Jomfru Maria dyrkes langt mer enn Jesus Kristus.
Athos har 20 klostere og det skal ikke opprettes flere. Folketellingen fra 2011 viste at det bodde 1811 mennesker på øya hvorav ca. 1700 munker. Klostrene er rangert etter viktighet og Megistis Lavra er nummer 1. Mount Athos er på alle måter en selvstendig stat men retter seg etter Hellas når det gjelder utenrikspolitikken. Jeg har ikke funnet ut hvordan forholdet til EU er, men dømt utfra det store antall EU-prosjekter i forbindelse med restaureringsarbeider må kontakten være god. Athos «grunnlov» er skrevet i 971/972 av 56 hellige menn på pergament laget av skinnet til 4 geiter og er 316 m langt?! Dette kalles Tragos (geita).
Klostrene er bygget som festninger da de ofte var utsatt for pirater. Korsfarene som erobret Konstantinopel i 1204 plyndret også Athos.
Klostrene har de mest betydningsfulle manuskripter fra bysantinsk tid. Tema er naturlig nok mest teologi, men manuskripter om medisin skal finnes. Det er ikke meg bekjent at man har prosjekter som har de medisinske manuskriptene som tema. Forskere som har behov for å studere manuskriptsamlingene vil kunne få adgang etter søknad. Oppholdet vil da kunne være for mer enn en dag.
Klostrene følger bysantinsk tid så dagen begynner ved solnedgang. I tillegg følger hvert kloster sin egen døgnrytme. Derfor stemmer det ikke at frokost og middag kommer til bestemt tid for alle klostrene. Heller ikke messene begynner til samme tid. Munkene vekkes til messe ved at det blir gitt signal på en semantron. Som uvitende besøkende gjaldt det å være tilstede når munkene gikk til frokost og middag. Ikke lett å planlegge da døra til spisesalen (trapeza) ble brutalt stengt ved begynnelsen av et måltid. Så kom du for sent så ble det ingen mat!
Dag 1
Egil og jeg møttes på Gardermoen med ryggsekker på 6-8 kg (håndbagasje) og meget spente på eventyret.Turkish Airlines er meget bra og Emanuela, på min anmodning, hadde ordnet med sitteplasser langt foran slik at vi kunne komme raskt ut ved landing. Jeg regnet med at det kunne bli reisetider som jeg ikke lenger er så begeistret for (grytidlig om morgenen for eks.) slik at en avgang dag 1 kl. 12 var av det gode å starte med. Å reise med bare håndbagasje er veldig praktisk og behagelig, og i dette tilfellet en nødvendighet da vi ikke visste hvordan oppholdet på Athos ville bli.Vi skulle jo bo i kloster med vanskelig adkomst og eventuelt gå fra kloster til kloster.
Vi ankommer Thessaloniki og Stavros Katsiotis venter utenfor på oss. Stavros er min gamle venn fra Leiden-tiden da han hadde et gjesteforsker-opphold på laboratoriet vårt. I tillegg kjente jeg meget godt hans lærer på universitetet, Iconomou. Rett til forstaden Therme og en bedre gresk middag. Stavros kunne dessverre ikke møte oss mer da han er opptatt de neste dagene, men ga oss opplysninger om livet akkurat nå i Hellas. To ting husker jeg fra vår samtale om endringene i Hellas og det er at han nå hadde mange flere studenter enn før, og endring i pensjonsalderen. Regjeringen holder da arbeidsløsheten nede ved å tillate flere studenter. Stavros og medarbeidere måtte nå undervise fire ganger så mange studenter som før. Driftsbudsjett for en avdeling var nå nede i 5000 Euro for avdelingen med 10 ansatte for 2015! Pensjonsalderen for ham som før var ved 67 år, var plutselig forlenget til 68 og ville sannsynlig bli 70 år eller mer. Dermed gikk hans lanlegning av en pensjonistalder fløyten (eller måtte utsettes). Nok om dette. Maten var god og vi dro til hotellet. Stavros kjente hverken navn på hotellet eller visste presis hvordan man kom dit. Et lite øyeblikk trodde jeg han hadde kjørt seg vill i sentrum med trange gater og ikke en parkeringsplass å oppdrive om kvelden. Men til hotellet kom vi etter hvert og Hotell Orestias Kastorias var det ingenting å utsette på. Effektiv mann i resepsjonen ordnet alt i en fei. Etter et kvarter til vask og annet møttes vi i resepsjonen for å se på omgivelsene. Tvers over gata var det en butikk med ikoner og annet nyttig som hadde forbindelse med Athos og det viste seg at eieren av butikken, Stephanos, besøkte Athos hver uke med sine varer. I hans butikk kunne man kjøpe ikoner til priser som lå langt under det man måtte betale på Athos. Lang samtale med Stephanos om klosterne vi evt. skulle til og det var tydelig av Vatopedi var et godt valg ifølge ham. Da jeg nevnte Stavronikita lo han og sa «you want to suffer»! Der var det ikke strøm, så gjester ville «lide». I virkeligheten så det slett ikke slik ut da vi besøkte Stavronikita så Athos varierer nok mye med øynene som ser. Det rimte godt med det inntrykket vi hadde fått på forhånd gjennom forskjellige uttalelser på Internett som ikke akkurat var likelydende.
Dag 2
Fridag i Thessaloniki og vandring i byen. Stavros sa at en god bokhandel lå nede ved markedet og het «Janus». (NB! Den beste bokhandelen lå borte ved byporten mot flyplassretningen.). Vi fant markedet og «Janus» og fikk kjøpt nødvendig kart som så riktig fint og detaljert ut. Stemte ikke helt med opplysninger vi fikk på nettet. Egil lette forgjeves etter engelskspråklige aviser og fant ingen! Vi gikk fra kiosk til kiosk, men nei alt var på gresk, og dermed gresk for oss. Vi besøkte først det store og nye historiske museet for den kulturelle introduksjonen til gamme gresk kultur. Deretter hoppet vi i en drosje oppover mot byens Akropolis. Mye trafikk så vi hoppet av i bakkene oppover og la ivei til fots som de spreke nordmenn vi følte oss. Vi havnet på et lite torg med en taverna, utmerket mat, god vin og fin atmosfære så vi merket oss stedet til returen fra Athos. Etter en fin liten lunsj gikk vi oppover til borgen med flott utsikt. Det var ikke så vanskelig å skjønne at Thessaloniki måtte være en umulig by å innta så bratt som det var oppover til byens Akropolis. Drosje ned til byen, en times horisontal strekk på rommet og ut til middag oppe på Akropolis. Etter nok et utmerket måltid rask gange ned til sentrum igjen og et par kaffe her og der blant studenter og ruiner. I seng ca. kl. 22.
Dag 3
Opp tidlig, kaffe på hotellet. Betalte rom og bestilte drosje og rett til KAT Bussholdeplass for buss til Ierissos. Litt avventende på bussholdeplassen, men billettkjøp og opplysning om at buss 15 gikk til Ouranopolis fikk roet oss ned. Ikke mange skandinaver her men adskillige lokale og mange russere. Nydelig busstur gjennom en del av Nord-Hellas som så ut til å være tynt befolket. Ifølge nettet skulle man ikke gå av i byen Ierissos, men ta neste stoppested som var på kaia. Vi gjorde som boka sa og sto der i ettermiddagssola, helt stille med fuglesang, blikkstille hav og der lå båten vår. Hotel Markos fant vi snart etter 10 minutters gange langs sjøen og sjekket inn, tok en dusj og var klar for inspeksjon av Ierissos, samt middag. Båten skulle gå neste morgen kl. 9, dersom lite bølger, så det var liten grunn til nattlige utskeielser. Like i nærheten lå en liten restaurant og Egil fikk den lokale fiskesuppen han ønsket seg med akkompagnement fra bryllupsmiddagen ved nabobordet! Ryggsekken var i orden, leste litt mer om Athos, så på kartet vi hadde kjøpt og påny i seng ca. kl.22. Et sunt liv!
Dag 4
Opp omtrent med sola, sjekket ut og ble kjørt til båten av hotelleierens far. En meget hyggelig gest som start på eventyret. Her på kaia var det som en stille sommermorgen hjemme. Noen måker som skrek, blikstille på vannet og et par andre reisende som så ut til å skulle reise sammen med oss. Etter hvert som kl. 9 nærmet seg kom det noen flere slik at vi var en 15–20 som skulle ta båten. 0915 kom det en bil og sjåføren hadde alle visa. Karlsen og Frøyland ble raskt funnet, vi entret båten og satte oss oppe på soldekket for utsikt. Alle de andre satt nede i båten ! Nydelig vær og vi dro av gårde. Ser man på kartet over Athos så er det lett å se at litt vind forhindrer båtturen. Dessuten visste vi at perserkongen med sine båter i 490 og 470 f.Kr. forliste med sine 400 skip på disse kystene. Vi kom denne dagen forbi den «fingeren» som stikker langt ut i havet fra Ierissos og begynte å skimte Athos. I alle fall kunne vi se fjellet Athos med sine 2040 meter. Forbi et par odder og det første klosteret kom tilsyne. Det lignet på en middelalderborg og så spennende ut. Båten stoppet på en liten kai, slapp av et par reisende og dro videre til det som skulle være vårt første tilholdsted, klosteret Vatopedi.
Vatopedi nærmet seg og hadde et gedigent kaianlegg under restaurering med EU-midler. Ved kaia lå et par mindre båter (lignet politibåter) som Egil viste stor interesse for da de hadde motorer på 2x250 hk og 2x300 hk!! Ikke akkurat småfart å oppnå med den drivkraften. Så var det opp den lille bakken til klosterets inngang. Det var nå vi så for oss et spartansk opplegg med mulig sovesal og hard brisk. Portvakten (Pyloros) sjekket navn og eventuell bestilling men kunne ikke finne våre navn. Jeg nevnte da at Father Porfyrios hadde sendt meg en mail og da ble vi henvist til gjestevavdelingen (Arxontariki). Etter litt venting i arxontariki, men med en dram, vann og «greek delight» ble vi tatt imot av en språkmektig «guestmaster» som sjekket våre pass (Diamonitirion) og henviste oss til vårt rom. Det ble ikke brukt romnøkler så vi ble anbefalt å bære verdisaker på oss. Dersom vi ville vandre rundt i omgivelsene skulle vi gi beskjed til Pyloros (portvakten) for, som han sa, de var ansvarlige for sine gjester. Døgnrytmen ble fortalt oss og vi skulle kunne delta der vi ville.
Vårt rom viste seg å være et nøkternt tomanns rom med kontakt til ladere, 230 V, toilett og dusjer i enden av gangen, ikoner på veggen og med utmerkede madrasser. Vi begynte nå å like opplegget. Opp i 4.etasje på bygningen var det en liten terrasse så vi gikk dit med vår kaffe fra en kaffeautomat og møtte et par rumenere som nød sine sigaretter utenfor kontroll. I klostrene er det røkning forbudt.Vi var begge innstilt på å delta i nattmessen, i hvertfall den første natten så det betød tidlig til sengs. Ikke noe problem med dette da alt var ganske stille kl. 21 (og mørkt). En behagelig overraskelse var at mobilnettet fungerte fint. Dermed kunne vi sende en melding hjem om at vi hadde ankommet «paradiset» i god behold.
Dag 5
Med vekkerklokke på sto vi opp halv fire på natten og tuslet ned til kirken. Der begynte messen kl. fire under stearinlys, gull og glitter, ikoner. Svært stemningsfullt, men uforståelig for oss når det gjaldt språket. Riktignok kunne vi høre gjentatt Kyrie Eleison mange ganger. Den første timen besto av opplesning av bønner fra kirkebøkene. Under messen gikk munkene fram og tilbake gjennom kirken. Bak ikonostasen gjorde presten seg klar og dukket opp bak et forheng etterat en annen hadde vandret rundt med et røkelseskar. Etter hvert ble det mer sang som vekslet mellom to grupper pluss presten av og til. Dessverre fremdeles helt uforståelig språk, men utrolig stemningsfullt. Dette varte i to og en halv time til. Heldigvis er stolene dels hengestoler dels med sete slik at stillingen under messen kunne varieres. Etter tre og en halv time med messe var jeg blitt ganske mør. Messen avsluttes og vi samles ute foran matsalen (Trapedza), en bygning fra omtrent år 1000! Det var tydelig at arbeidsoppgavene går på omgang med egen kjøkkentjeneste mens de andre ber.
Munkene går først inn i matsalen, vi (gjestene) kommer etter, «the guestmaster» plasserer oss raskt ved et marmorbord og maten er satt på bordet. Trapedza er en bygning fra omkring år 1000 med fresco-illustrasjoner på veggen og i taket. To lange rekker med marmorbord langs en midtgang. Bønner i stuing, løk, tomater, brød, honning, rødvin, vann og eple var en utmerket frokost som skulle vare, viste det seg, helt til middag. Jeg var ganske sikker på at mine matvaner med en lunsj midt på dagen ikke tok godt imot et strengere regime, men hadde ikke noe behov for mer enn to måltider den tiden jeg var på Athos. Samtale under spisingen er ikke god tone, og etter at en bønn er lest før vi setter oss, blir dagens tekst lest kontinuerlig til måltidet er ferdig. Hegumen (abbeden) reiser seg når en klokke slår (etter ca. en halv time), vi andre reiser oss, munkene forlater trapedza og vi følger etter. Som Egil sa: Dette var intens spising, men tre krus med god rødvin virket oppløftende!
Deretter litt samtale på kirkebakken hvor vi kan møte munkene til litt diskusjon. Til Vatopedi kom det tydeligvis ikke mange engelsktalende «turister», mest russere, rumenere og bulgarere og disse kom tydeligvis i grupper. Alt lignet mest på Vatikanet for katolikkene. Vi fant oss imidlertid raskt godt til rette og fotograferte mye, tok en kaffe fra kaffeautomaten, vandret rundt i omegnen og beundret eplehager, drivhus, kaianlegg, vinstokker som alt var holdt i beundringsverdi orden. Også i selve klosteret ble det drevet med vedlikehold og restaurering. Vel anvendte penger synes jeg, i EU-regi.
Vi hadde valgt en meget gunstig tid å besøke Athos på. Utrolig frodig, masse fugl, nydelig vær og utallige blomster. Særlig var Judas-treet, som jeg kjente fra Leiden, flott ute i naturen. Cercis siliquastris blomstrer på bar gren tidlig om våren med lys fiolette blomster.
Vatopedi er det rikeste klosteret og det er her at Putin og prins Charles kommer hvert år for noen rolige dager.Vatopedi eier også store eiendommer utenfor Athos (det sies at 14% av boligmassen i Athen tilhører Vatopedi) og der vel herfra at leieinntektene smører maskineriet. Å vedlikeholde et så stort boligkompleks må koste mye. Vatopedis leder (Hegumen) var for noen år siden involvert i en skandale som dreide seg om bytte av eiendommer. Vatopedi eide (ifølge bysantinske dokumenter!) en innsjø med strender omkring i Nord-Hellas. Spekulanter i Athen ønsket seg dette området og Vatopedis hegumen byttet innsjøen mot eiendommer i Athen (noen av bygningene som var blitt bygget til olympiaden i Hellas).To ministere i Karamanlis regjering måtte gå og Vatopedis hegumen ble dømt til 6 måneders fengsel. Dette hørtes ut som skatteunndragelser i stor stil!
Før ettermiddagsmessen, som begynte kl. 16, tenkte jeg litt på de etterfølgende dager. Jeg hadde fått en liste med telefonnummere til de andre klostrene og hadde ringt til flere som alle påsto at noe nattlosji på så kort varsel ikke var mulig!? Skulle vårt opphold på Athos bare bli to dager? Jeg bestemte meg for at vi skulle ta bussen i morgen etter frokost til hovedstaden Karyes og komme oss videre til et eller annet kloster, banke på og håpe det beste. Her kommer improvisasjonen inn. I gamle dager måtte man besøke Athos på denne måten så det ville nok gå. Etter en passe tur i omgivelsene i vinmarker, eplehager og frodig skog med bekker og fuglesang, satte vi oss på en benk utenfor Vatopedi og fortsatte med det rolige livet. Tydeligvis så vi fredelige ut for en munk kom og satte seg ved meg. Han spurte om jeg kunne holde sigaretten, slik at han i hemmelighet kunne ta noen drag. Røkning for munker er absolutt forbudt. Han kunne bli utvist fra Athos. Vi pratet om løst og fast og jeg spurte hva han gjorde. Han hadde tre store SUV og to minibusser og kjørte pilgrimer rundt på Athos. Dette lignet jo veldig på min forrige tur til Transylvania, så jeg spurte forsiktig om han kunne leies for transport, og han kunne bare ringes 24 timer i døgnet! Da jeg ringte kl. halv elleve på kvelden etter avtale med Egil om opplegget, tok han telefonen med en gang og vi leide ham som guide og med bil for de neste tre dagene. Utrolig flaks skulle det vise seg. Da var det bare å kaste seg på kartet og bestemme opplegget. Vi skulle hentes neste dag kl. 8.
Dag 6
Humør på topp, god frokost kl. syv, vi sjekket ut, takket for oss og utenfor sto vår SUV kl. åtte. Et lite øyeblikk trodde jeg på de høyere makter! Vi forklarte våre ønsker, men vår guide ville gjerne kjøre oss først til en celle og til Father Polycarpos. Etter å ha tatt av fra «hovedveien» kjørte vi innover i en dal og så langt at jeg et øyeblikk tenkte på tradisjonell bondefangeri. MEN vi kom da frem til et stort romantisk gammelt hus inne i skogen og Father Polycarpos stod på trammen for å ønske oss velkommen. I det nydelige gamle huset bodde Father Polycarpos, tok mot gjester og gruppepilgrimer, solgte ikoner, kors o.a. som pilegrimer ønsker seg. Overnatting var mulig og han så nok gjerne at to interesserte nordmenn kunne overnatte og diskutere utover kvelden.Til og med enkeltrom var ledig. Dessverre måtte vi videre og jeg har i ettertid enda litt dårlig samvittighet for dette.
De dårlige veiene ble forsert i bedagelig tempo. Vår guide må bare berømmes for hensynsfull kjøring. Neste stopp var Karyes, hovedstaden. Først kjøpte vi 45 kaker til munkene på Karakallou (neste overnatting) som en liten påskjønnelse for bryderiet med to nordmenn som ekstra gjester. Fra Karyes styres republikken Athos. Hovedstaden er ganske liten med en bank, et postkontor, en baker, to kafeer, politikontor og en dagligvarebutikk.Vi stoppet ikke lenge her og dro videre på dårlige veier til Pantokratoros. Dette klosteret lå nede ved sjøen, var pent pusset opp, litt for pent syntes jeg. Etter noen bilder her så kom turen til Stavronikita som jeg hadde plukket ut til overnatting før turen begynte. Klosteret Stavronikita er en liten perle. Vi pratet med hegemon som var en streng, men meget sjarmerende mann som gjerne tok imot gjester, men de måtte komme, ikke som turister, men som søkende etter fred, arbeid, avslapning. Da var det mulig med et flere dagers opphold. Selv trusselen med ingen strøm ville ikke avholde meg fra et opphold her. Et nydelig lite kloster ute på en odde, virkelig en perle! Etter nye bilder bar det av gårde igjen. Ingen bedring på veien og Egil hørte plutselig at noe var galt bak på bilen. En ulyd kan man vel kalle det. Bråstopp og inspeksjon. Det viste seg at alle mutterene på det ene bakhjulet hadde ristet av og hjulet hang på bare bakakselen!! Det skulle tatt seg ut litt lenger opp i åssiden uten stabbestein og flere hundre meter rett ned i vannet. Dermed var det bare å gå til neste kloster. Etter et kvarters gange kom vi til Iviron, et av de store klostrene. Nå hørtes dette ut som om vi jaget av sted fra kloster til kloster, men slik var det ikke. Alt forgikk i et meget moderat tempo som den beste sightseeing. En mekaniker fra Karyes hadde i mellomtiden fikset hjulet og funnet et par ekstra muttere. Nå kunne vi kjøre videre med fire istedenfor seks muttere på det ene bakhjulet! Iviron ble behørig fotografert, historien om klosteret rekapitulert og vi dro videre til Karakallou der vi skulle overnatte. Et kikk på klokka fortalte oss at vi nok kom for sent til middagen, men ifølge vår eminente guide, «no problem».
Rundt neste sving (av flere hundre svinger) og Karakallou ligger der. Det ser ut som en festning i likhet med de andre.Vi kommer oss inn gjennom porten, til arxontariki, får den vanlige «greek delight», et glass vann og en ouzo til velkomst. Litt mat blir ordnet og rom tildelt. Planen for i morgen blir vi raskt enige om da jeg vil til Simonos Petra (se på Internett). Rolig kveld på altanen, liten rundtur i klosteret, lesing på senga og Ole Lukkøye kl. halv ti.
Dag 7
Frokost kl. syv med tre krus rødvin, vegetarkost og ansjos. Helt fint. Fotografering og ut i bil igjen. Samme vei tilbake, ingen ulyd fra bakhjulet, gjennom Karyes og ned til Daphne. Veien fra Karyes og ned til Daphne er helt ødelagt av tungtrafikk og er aldeles fryktelig, men bakhjulet klarer brasene. Vel nede ved sjøen tar vi oss fem minutter (ca. en time) til en kopp kaffe i strandkafeen (og kontroll av hjulmuttere i all stillhet). Blått hav, blå himmel uten skyer, masse blomster og frodig natur, en ren nytelse. Herfra går veien opp til Simono Petra. På veien opp passerer vi en strandvilla som tilhører en av toppene i Russland. Vi kan skimte den langt nede. Her lever man isolert (og trygt). Tankene går til neste kriminalroman med Athos som åsted! Veien svinger seg oppover, utpå kanten uten stabbesteiner og meget høyt ned. Egentlig bare et par hundre meter, men det virker høyere. Godt at bakhjulet sitter på. Veien går på en avsats over havet blant Judastrær og blomster.
Simonos Petra kommer tilsyne bak en sving, og jamen ser det flott ut.Vi kjører så nært vi kan og parkerer. Ikke en sjel å se og hele stedet ser utdødd ut. Men de holder på med renovering av hele klosteret, så det stemte godt med at det ikke var rom i herberget for oss. Ute på altanen i syvende etasje får vi virkelig se at bildene som man finner på nettet bare gir litt av stemningen. Her er det virkelig fantastisk høyt bygget, helt utrolig og dette er verdt hele turen til Athos. Jeg er imponert og overrasket i flere dager etterpå. Vi klarte å komme hit likevel! Jeg tror at vi begge synes dette var toppen av opplevelsen. At det var mulig for så mange hundre år siden å bygge noe slikt er ikke mindre enn et underverk. Det er flere steder jeg mer enn gjerne kommer tilbake til.Tilbake til Daphne og en ny kopp kaffe/te før den lange turen til det flotteste og eldste klosteret på Athos, Megisti Lavra.Tilbake gjennom Karyes igjen, forbi Iviron og Karakallou så nye hundrevis av svinger, bakhjulet holder stand og vi kommer til Megisti Lavra. Dette klosteret har ikke vært ødelagt og er konstant påbygget i over tusen år. Klosteret ligner en egen landsby. Vi sjekker på ny inn og denne gangen er abbeden (hegumen) ganske omfangsrik, har sekretær og kommanderer «the guestmaster» til å gi oss rom og ouzo, vann og greek delight. Denne gangen rekker vi middagen i et fantastisk rom. En spisesal enda eldre enn på Vatopedi og virkelig verdt noen bilder som vi ikke får lov til å ta. Fotografen i meg gråter for de flotte farge- eller svart/hvitt-bildene jeg her går glipp av. Kanskje neste gang! Etter middag, til kirken og til det nye biblioteket som blir fedig neste år. Father Filip som er bibliotekar lover at manuskripter kan studeres neste gang når biblioteket er ferdig bygget ! Det er bare å skrive og bestille manuskripter, jeg ser allerede et EU-prosjekt ta form. Vi vandrer gjennom «byen» hilser på noen andre gjester. Her er det betraktelig flere vandrerturister da Magisti Lavra er utgangspunktet for turer til Athos-fjellets topp og turer gjennom «The Desert» på sydspissen av Athos-halvøya. Vi møter Father Joseph, en finne, som har vært her i mange år og trives. Han har et esel han vil vise oss i morgen.
Nå er vi kommet helt i Athos-rute og køyer pent ca. halv ti igjen.
Dag 8
Frokost klokken syv og langsom avreise fra Megisti Lavra. Først en liten tur med esel og Father Joseph. Blått Middelhav og blå himmel igjen! Først en liten tur til sketen Podromos, som er rumensk. Dette er den siste store bygningen på denne siden av halvøya Athos. Podromo er pen, ligger nydelig til og ligner på de andre klostrene i arkitektur. Alt er velordnet, velstelt og på områdene rundt arbeides det med våronna. Fra Podromo tilbake til Filotheou som ligger høyere oppe i åssiden med flott utsikt. Her pusses det også opp og det ser litt mer slitt ut. En tysker vil gjerne prate på tysk med oss og er på besøk hos en gammel skolevenn som er munk her. Han har vært her noen dager og trenger tydelig noen å snakke med og å gå en tur i omgivelsene. Om jeg ikke tar helt feil, så er munkelivet blitt litt i meste laget.Vi tar det rolig, nyter utsikten, beser klosteret og drar videre. I dag skal vi overnatte på sketen St. Andrew i Karyes, så tilbake dit.Vår guide har noe han må gjøre så vi sjekker inn på sketen, tas hånd om av en ny Father Joseph og en ny finne, får vårt dobbeltrom og går ned til torget i Karyes. Egil vil hente penger i banken, men det er ingen kortautomat der og banken har ingen penger. Heldigvis har jeg nok. Jeg vil ha noen fine frimerker på postkontoret, men de har ikke de flotte jeg vil ha og ingen postkort heller. Her besørges tydeligvis bare munkenes pakker. Kaféen har i hvert fall kaffe, kaffe med melk! Vår guide kommer og vil ta oss med til 3–4 nye klostere men jeg stopper dette og vi blir enige om to stykker, Xenofontos og det russiske Panteleimon. Klokken er allerede 13 så vi kommer vel seint «hjem» igjen. Dette er «no problem» sier vår guide da han vet en annen inngang som ikke er lukket. Det er nemlig slik at klostrene lukker inngangsporten omtrent kl. åtte hver kveld og etter dette kommer man ikke inn. På en skete er det kanskje annerledes og jeg overlater dette til forsynet som har sørget for en utmerket guide.Vi finner nytt ideelt sted i Xenofontos. Gjesteseksjonen er nyoppusset og flott med ca. 70 rom. Det er utgitt en egen CD med sang herfra under messene. Kirken er gammel og fin, munkene meget hyggelige og skaffer oss mat utenom vanlig tid. Utsikten er helt upåklagelig fra terrassen utenfor og rett mot sjøen! Båten fra Ouranopolis stopper rett foran klosteret så dette bør være første stoppested for besøkende fra Norge i fremtiden. Vi beundrer omgivelsene, utsikten over havet og det velpleiede klosteret. Så avgårde til det siste, russiske Panteleimon. Panteleimonos er som en festning, fengsel, kloster. Det ser ut som om flere tusen munker kan bo her og det stemmer da 5000 munker bodde her i klosterets storhetstid. Det bygges og restaureres så Russland gir nok penger. Her finnes vi ikke noen plakat med EU-merket på så de klarer seg tydeligvis selv (sannsynligvis med milde gaver fra Russland). En automatisk kjetting sperrer inngangen, men en telefon får denne senket.Vel inne blir vi møtt av en munk som snakker engelsk og tydeligvis gjerne vil at vi skal bo her. Han er faktisk skuffet over at vi bare skal se på klosteret! Jeg får et lite kort med e-mail-adressen, bare kom tilbake. Klosteret er meget flott pusset opp og ligger også på brygga med direkte adkomst fra båten.
Nå er klokka blitt mange og vi kan ikke rekke tilbake før kl. åtte. Å kjøre i mørket på disse veiene er heller ingen ønskedrøm så vi setter kursen til Karyes så snart som mulig. Takker munken for visningen og tar kortet med adressen og kjører igjen tilbake til Karyes og St. Andrew.Vi når St. Andrew etter klokken åtte så vår guide leder oss inn bakveien i halvmørket og rett til vårt rom. Helt perfekt! I morgen skal vi bare ta båten klokka tolv. Ikke de hurtige båtene, ikke egen sjøtaxi, men lokalbåten som er langsom og stopper ved alle klostrene på veien tilbake til sivilisasjonen i Ouranopolis.
Dag 9
En rolig oppstandelse med sola, litt pakking og så er det frokost som vanlig. Samme sunne meny, samme lesning av dagens tekst mens vi spiser i stillhet, trapeza er i kjelleren under kirken og ganske nyoppusset, antall gjester er her mer enn hundre så jeg tror faktisk vi er i flertall i forhold til antall munker. Bygningene ved St. Andrew trenger sårt til oppusning og det pusses opp her også. Til tross for en viss følelse av slitne bygninger og rom kan vi ikke klage på vårt tomanns rom, ei heller på toilett og dusjer. Etterlater kaker her også med et brev og takk til Father Joseph for gjestfriheten. Rolig tur over åsen til Daphne og en kaffe i kaféen. De siste ord veksles med vår guide som har virkelig gjort oppholdet til en flott tur.Vi kjøper billett til lokalbåten kl. tolv. Ingen grunn til å reise til Ouranopolis med «fast boat» eller med egen sjøtaxi. På skilt står det Customs og passkontroll. Vi merker ingenting av dette, går om bord, setter oss på soldekket igjen og nyter returen som går innom de resterende klostrene inn til Ouranopolis og «sivilisasjonen»! Ouranopolis, Thessaloniki og Athen til slutt ga en behagelig retur og tid til ettertanke.
Jeg kommer gjerne igjen til Athos.
Vår hensikt var å få et lite opphold på Athos, se på omgivelsene, klostrene, kanskje lære litt om ortodoks teologi og ikke minst prøve å få et innblikk i den praktiske og daglige rutinen som holder liv i denne samfunnformen fra tusen år tilbake. Jeg kan nok si at dette ble en fantastisk tur med både undring og forundring.
Siden vi fikk besøke så mange klostere så ble turen en slags introduksjon til Athos i sin helhet, en rekognosering. Men samtidig fikk vi et godt innblikk i munkenes liv og historien bak munkerepublikken. Klostrenes eiendommer utenfor Athos er unntatt beskatning som tilsvarende kirkegods i Italia og Spania. Dette vil derfor gi en god inntekt til Athos og uten hvilken det ville være umulig å vedlikeholde den store boligmassen. Samtidig som det leves et enkelt og rolig klosterliv må hvert kloster ha en finansiell enhet som sørger for, kontrollerer de eiendommer som klosteret har samt bruken av inntektene. At munkene lever et isolert liv kan ikke stemme da det eksisterer mobildekning og munkene fritt kan forlate klosteret for besøk i det ytre verden. Det må foreligge et slags samspill mellom ønsket om å leve stille og isolert, og muligheten til å avslutte sitt munkeliv og begynne om igjen i det normale sivile liv. De eldre i samfunnet går foran med sitt gode eksempel.
Athos er befriende fritt for TV, radio og mobiltelefonbråk!
Bakgrunnen for munkenes isolerte liv er Hesykasme, en lære som kaller på stillhet og innadventhet med bruk av gjentagelse av læresetninger/bønner/ord for å oppnå frelse. Dette ligner for meg mye på ayrvedisk fordypelse / baha’i /mantra og lignende systemer og uttrykk som brukes for å oppnå indre fred. På Athos har man skapt et samfunn som absolutt legger forholdene til rette for fordypning. For å oppnå denne livsformen, var nok de første klostrene preget av en idiorrhytmisk form (den enkelte munk isolerte seg helt). Denne formen ble etter hvert avløst av et mer organisert munkesamfunn (coenobiotisk) som nok er mer praktisk for å få klostrene til å fungere. Dette har resultert i en munkestat hvor man enten lever sammen i klostere med felles opplegg for mat, bønn og arbeide, eller i mindre grupper i sketer eller alene i celler eller i huler som eremitter.
Gjestfriheten står høyt på Athos og alle klostrene hadde gjesteseksjoner med spesielle munker (Guest master) til å ta seg av gjester og å organisere gjesteseksjonen. Klostrene ble bygget fra år 963 for Megisti Lavra som det første og ellers påbegynt i løpet av de neste tre-fire hundre år. Hvert kloster har berømte ikoner, relikvier som fliser av korset fra Golgata, Jomfru Marias kyskhetsbelte, hodeskaller fra helgener, som vises frem for gjester. Klostrene og omgivelser med vingårder, eplehager, drivhus med tomater og hager var alle meget velholdte. Det virket som alt fungerte som smurt, små veldrevne samfunn. Likevel er det muligens et stort spørsmål hvor lenge dette kan fortsette. Den kjempestore boligmassen i hvert kloster må kreve kraftige investeringer til vedlikehold. Dersom det er slik at klostrene har store eiendommer utenfor Athos vil disse bringe gode inntekter. EU ser også ut til å gi kraftig støtte til vedlikehold da alle klostrene vi så med unntak av Panteleimonos, hadde EU-prosjekter for reparasjoner. Oppusning gir naturlig nok et moderne preg på deler av boligmassen, men man kan vel regne med at tidens tann virker også her og at den sårt trengte utbedringen absolutt bidrar til å holde klostrenes særpreg vedlike. Vi la også merke til at det var mange unge munker på klostrene og det betyr god ettervekst av troende. Antall munker har i løpet av 10-15 år øket til det dobbelte. Klostrene har nok opplevd oppgangs- og nedgangstider i løpet av de ca. 1000 år de har eksistert så kanskje vil de fortsette å bestå i uoverskuelig fremtid!
Internett og mobiltelefoner har gjort sitt inntog, men det er nok nødvendig for den daglige driften av munkesamfunnet. Streng regulering av antall besøkende (10 ikke ortodokse per dag) gjør at Athos er forblitt et fredelig sted. Enda bedre enn i Bhutan har de lykkes med å holde kamerasvingende turister unna. Siden man selv tilhører dem som gjerne vil ta fine bilder, må jeg tillegge at det er OK å ta bilder, men med litt forsiktighet. Det reguleres strengt hvor mange ikke-ortodokse som får komme inn i republikken Athos med ca. 10 personer per dag. På vår reise kan vi absolutt ikke si å ha blitt nedrent av vestlige, ikke-troende turister. Antall ortodokse som kommer på dagsbesøk (gjerne i grupper) vil kjøpe souvenirer i klostrenes butikker og etterlate en del kapital der. På Athos produseres det i tillegg egen kosmetikk, vin, honning, brennevin, ikoner og andre minner for salg og dette bringer noe kapital inn for den daglige driften. Slik sett er det kommet noe kommersialisering inn i samfunnet men dette er langt fra påtrengende. For oss så det ut til at et slikt minisamfunn fungerte.
Når det gjelder helsen til munkene så preges livet på Athos av en meget fast døgnrytme og vegatarkosten som diett er godt gjennomført. Av og til en omelett og til søndag som regel litt fisk. Fastedager med bare ett måltid har munkene vanligvis to ganger i uka og det fungerte bra for oss også. Kosten slik vi opplevde den var variert og næringsrik. Tre krus med rødvin til frokost og middag smakte godt og ellers var det vann til maten. Jeg tror det regelmessige livet er godt for kroppen og tar av for alt som er av stress. Munkene er selvfølgelig en utvalgt gruppe og ikke særlig representativ statistisk for en generell helsevurdering av en befolkning. Likevel tror jeg at det er døgnrytmen som er det viktigste kombinert med et meget sunt kosthold som gjør at vanlige samfunnssykdommer forekommer i meget liten grad. Med det faste døgnritualet er det liten mulighet til stress da dagen er absolutt forutsigbar. Apoteket i Karyes hadde da heller ikke mye av legemidler.
Klosterbibliotekene hadde flotte samlinger, men det var lite av medisinsk litteratur. På Megistis Lavra hadde man en eldre Dioscorides, men samlingene dominertes fullstendig av religiøs litteratur. Vatikanets bibliotek har mer av den littaratur jeg er interessert i. Likevel var det spennende å se på de gamle bysantinske manuskriptene, og heldigvis blir disse nå tatt godt vare på med god oppbevaring og grundig katalogisering. Athos for de ortodokse kristne ser ut til å fungere somVatikanstaten for katolikkene. Da kan man regne med at milde testamentariske gaver i form av eiendommer og finansiell støtte tilfaller Athos eller evt. det enkelte kloster. Samtidig har hvert kloster sin egen historie med undere, helgener, relikvier, gamle manuskripter, og en fast stab av munker som ser ut til å øke, noe som gjør Athos til et interessant sted å besøke. For meg ble dette en fantastisk tur med impulser til fordypning, fotografering, gjentatt besøk til bibliotekene, og et minne for livet.
Diamonitirion
– Athos pass
Protaton
– kirken til «nasjonalforsamlingen» I Karyes
Hegumen
– tilsvarer abbed for et katolsk kloster
Katholicon
– den sentrale kirken i et kloster
Typicon
– grunnleggelsesdokument for et kloster, ofte gitt av en bysantinsk keiser
Hesychia
– stillhet
Skete
– liten gruppe av munker tilhørende et kloster, men som bor sammen utenfor
Kellia
– hva vi oversetter med celle, en eller to munker som lever i et mindre hus
Holy Epistasia
– regjeringen for Athos
Protos
– leder av Epistasia
Synaxis
– lovgivende forsamling på Athos
Konakia
– egne hus for representanter for de forskjellige klostrene i Karyes
Kyriakon
– den sentrale kirken i en skete
Semantron
– lang treplanke som slås på med treklubbe for å melde fra om messene
Trapedza
– matsal
Det finnes mange bøker med beskrivelser av både klostere på Athos og sammenhengen med bysantinsk historie. Ovenfor er nevnt noen av de bøkene som jeg gikk gjennom for å prøve å få noen pålitelige data om Athos. Som det ofte er for beskrivelser av steder man vil besøke, så stemmer ikke beskrivelsen overens med egen erfaring, men noen informasjon får man jo. Inntrykkene fra denne turen oversteg langt mine forventninger og ga stimulans til å reise på «ukjente» stier. Her som på tidligere reiser kommer man i kontakt med mennesker ganske lett og det gir fine opplysninger om samfunn og levemåte. For en Athos-tur henvises til bøkene ovenfor som bakgrunnsstoff, for praktiske erfaringer til mine kommentarer fra reisen og for arrangement av en egen tur er det praktisk med kjente! Fristende å etablere «Athos Travels». Et absolutt interessant sted å reise til!
Året etter (2016)tok jeg en ny tur til Athos. Det var fremdeles flere klostere jeg ikke hadde besøk og flere bibliotek jeg gjerne skulle ha sett. En kollega, Knut Rasmussen, ønsket å være med denne gangen og vi kjente hverandre godt fra Nederland og Norge så dette skulle nok også gå fint. Nå var jeg blitt kjent med «systemet» så bestilling av visum gikk som en drøm. Etter bare to timer fikk jeg svar at alt var i orden. Jeg var tydeligvis kommet inn i deres «ruller». Denne gangen tenkte jeg å ta båten direkte fra Ouranopolis til klosteret Xenophontos. Deretter kunne vi gå til klosteret Dochiareou, så tilbake til Xenophontos og deretter til klosteret Panteleimon. Her trengte vi ikke transport og det var bare å ta vandringen fatt. Utrolig hvor mye lettere alt går når man er litt kjent. Opplevelsene ble nokså lignende med fjorårets tur og er godt beskrevet i fjorårets rapport, og dette årets opplevelser var ikke noe unntak. Å kunne vandre på de steinlagte stiene som er brukt i omtrent tusen år og gå gjennom en overgrodd skog med kun fuglesang og vellukt fra blomster var en opplevelse. Slik sett frister dette til nok en Athostur. Man får være i fred og religionsutførelsen er slett ikke påtrengende snarere et interessant «bakteppe». Ikke til å unngå at det er et historisk sus over stedet, og hovedstaden Karyes ligner mest på et søvnig veikryss på landet (uten bensinstasjon!). Gjesteavdelingen på de klosterne som jeg nå hadde besøkt (16 stykker), fungerte meget bra for enslige besøkende, ikke er det særlig vanskelig å tilpasse seg munkenes døgnrytme, og mat og frisk luft med fotturer absolutt av det gode for kropp og sjel!
I klosteret Panteleimon fikk man en følelse av det gamle Øst-Europa. Alt foregikk på russisk og noen direkte kontakt med munkene her syntes ikke mulig. Under messen her kunne man nyte flerstemt russisk sang med noen flotte russiske basser. Flott opplevelse. Etter fem dager på Athos skulle vi ta båten tilbake. Vi kunne da enten ta båten til Daphne og så samme båt tilbake langs alle klosterene til Ouranopolis eller ta båten på tilbakeveien direkte fra Panteleimon til Ouranopolis. Jeg forslå å ta båten på vei ut til Daphne, kjøpe billett og ta båten tilbake. Som tenkt så gjort. Men da vi kom til Daphne kunne vi ikke få noen billett fra Daphne, og returbåten måtte vi ha ellers ble det overnatting ute. Vi ventet til det så mest kaotisk ut ved ombordtigningen og krøllet billetten for Panteleimon til Daphne og passerte kontrollen uten et problem. Høres lett ut, men vi hadde flaks her! Det var minst hundre «pilgrimer» ved billett luka, som var et firkantet hull i veggen, og med kun gresk som mål og derfor helt utilgjengelig selv for reisevante nordmenn.
Denne gangen fikk vi også sett godt på markedet i Thessaloniki og spist en bedre middag med Stavros. For meg ble dette et nytt fint møte med Athos og det ga faktisk inspirasjon til nok en tur, kanskje?
