Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 25, 2018.
Av Erik Andrew* og Ellen Finstad**
* Erik Andrew (f. 1945) er cand. pharm. i 1969 og dr. philos. i 1985 fra Universitet i Oslo (UiO). Han har vært klinisk forskningssjef i Nycomed Imaging, leder av Giftinformasjonen og professor 2 i farmakologi og klinisk toksikologi ved Farmasøytisk institutt, UiO. Han er innehaver av det Giftige kors. Kontakt: eriandrew@gmail.com
** Ellen Finstad (f. 1953) er cand. pharm. fra 1977. Hun har arbeidet i apotek og har innehatt ulike stillinger i Apotekforeningen, bl. a. har hun arbeidet mye med etter- og videreutdanning. P.t. er hun organisasjonsdirektør i AS Apotekernes Hus.
I 2017 var det 60 år siden den formelle etterutdanningen for farmasøyter startet sin virksomhet. Som akademisk yrkesgruppe i Norge var farmasøytene tidlig ute med å etablere en fast etterutdanningsvirksomhet. Bare medisinerne var tidligere ute i Norge.
Men behovet for oppdatering og etterutdanning av farmasøyter var til stede langt tidligere. Etter initiativ fra generalsekretær i Norges Farmaceutiske Forening, O. Chr. Owe, ble det første «sommerkurset for farmaceuter» holdt fra 28. juni til 10. juli 1915 ved Universitet i Kristiania.Ved åpningen av kurset i Universitets gamle festsal i Karl Johans gate var medisinaldirektøren og en rekke andre notabiliteter til stede, og kurset mottok et statsbidrag på kr. 1500. Bakgrunnen for kurset var at den nye farmakopéen (Ph.N.IV) inneholdt nye undersøkelsesmetoder m.m. som var ukjente for de fleste av datidens farmasøyter.
Sommeren 1916 ble det første kurset gjentatt. I årene mellom den 1. og 2. verdenskrig ble det bare sporadisk arrangert sommerkurs for farmasøyter. Norsk Farmaceutisk Selskap ble etablert i 1924 og arrangerte møter med foredrag som hadde karakter av etter- og videreutdanning. Selskapet startet «Farmasiens Dag» i 1938; et arrangement som senere i utvidet form har bidratt med betydelig kompetansebygging gjennom årene, uten at vi betrakter denne virksomheten som en del av den farmasøytiske etterutdanningen. Etter den 2. verdenskrig kom en i gang med ny kursvirksomhet på Farmasøytisk institutt, Blindern (åpnet 1932) sommeren 1946. Etter initiativ fra Norsk Farmaceutisk Selskap ble det holdt 16 forelesninger. I 1946 og i 1947 ble det arrangert 2-ukers sommerkurs på instituttet med både forelesninger og praktiske øvelser.
«Komitéen for avholdelse av kurser for farmasøytiske kandidater», til daglig kalt kurskomitéen, ble opprettet i 1947 med Norsk Farmaceutisk Selskap som drivkraft. Kurskomitéen besto av representanter fra Norges Apotekerforning, Norges Farmaceutiske Forening, Norsk Farmaceutisk Selskap og studie- og diskusjonsklubben Laboremus og fikk fra 1950 økonomisk støtte fra Sosialdepartementet.
Våren 1949 ble det på Farmasøytisk institutt arrangert kveldskurs i framstilling av sterile legemidler. I perioden 1951–1955 ble det hver vår holdt kveldskurs på instituttet, stort sett som rene forelesningskurs. I 1952 ble det for første gang arrangert kurs for famasøyter utenfor Oslo. Etter initiativ fra Bergens krets av Norsk Farmaceutisk Selskap og i samarbeid med kurskomitéen ble det holdt foredragskurs over 3 kvelder. I 1956 ble det bare avholdt etterutdanningsvirksomhet utenfor Oslo. Weekendkurs ble arrangert i Skien, Stavanger og Trondheim.
Høsten 1956 foreslo Norges Farmaceutiske Forening overfor Norges Apotekerforening å utvide etterutdannelsevirksomheten. Det ble nedsatt et utvalg med 2 representanter fra hver av de to foreningene. Basert på utvalgets innstilling så «Etterutdannelseskomitéen for farmasøytiske kandidater» dagens lys i juni 1957. Komitéen besto av to representanter fra hver av de to foreningene, mens Norsk Farmaceutisk Selskap, Laboremus og Farmasøytisk institutt hadde en representant hver. I den første instruksen heter det at etterutdannelsen skulle søkes finansiert ved bevilgninger fra det offentlige, fra de deltakende foreningene og ved kursavgifter. Den offisielle etterutdanningsvirksomheten for farmasøyter var en realitet og denne skulle vise seg viktig for den farmasøytiske etat i årene framover.
Denne artikkelen vil konsentrere seg om den nasjonale etter- og videreutdanning med vekt på etterutdanning i regi av Komiteen for farmasøytisk etterutdanning (KFFE) og Avdeling for videre- og etterutdanning (VETT) fram t.o.m. 2009.
Farmasifaget har fra gammelt av omfattet en teoretisk/vitenskapelig del og en yrkespraktisk del. Særlig de siste hundre år har farmasien gjennomlevd en rivende utvikling. Derfor går kunnskap fort ut på dato og må oppdateres og videreutvikles i tråd med samfunnets behov. Dette var også bakgrunnen da det første sommerkurset i farmasøytisk etterutdanning ble startet i 1915. Men ansvaret for faglig egenutvikling og oppdatering for farmasøyter som for andre profesjonsutdannete kunnskapsarbeidere, ble stort sett overlatt til den enkelte og det tok lang tid før arbeidsgivere og samfunnet begynte å sette visse krav til kompetanseutvikling over tid. For farmasøyter ble første del av 1900-tallet brukt til å få på plass en universitetsutdanning i farmasi og først etter den 2. verdenskrig var den farmasøytiske etat moden for å formelt organisere og prioritere etter- og videreutdanning.
Målsetningen for den tidlige kursvirksomheten var å gi farmasøyter muligheten til å ajourføre og øke sine kvalifikasjoner. Virksomheten fikk betegnelsen «farmasøytisk etterutdannelse», men en var lite bevisst på å skille mellom etter- og videreutdanning. Overordnet mål for KFFE var å fremme farmasiens faglige og yrkesmessige utvikling. Først på slutten av 1900-tallet ble en mer opptatt av å skille mellom etter- og videreutdanning. KFFE ble styringsorganet for all utdanningsvirksomhet etter eksamen (cand. pharm., reseptar) fram til inkluderingen i VETT-utvalget i 2001. Dette uavhengig av om tilbudene omfattet etter- eller videreutdanning. Først med etableringen i 1991 av VETT (avdeling for videre- og etterutdanning ved Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo) ble betegnelsen videreutdanning synliggjort.
De siste 10-årene har en skilt klarere mellom etter- og videreutdanning. Universitetene bruker følgende generelle definisjon: «Med etterutdanning menes kortere kurs som sikter mot fornyelse og ajourføring av en grunnutdanning, uten å gi formell kompetanse. Etterutdanningskurs er ikke eksamensrettet og gir ikke formell kompetanse i form av studiepoenguttelling - eksempelvis timebasert kurs- eller seminarvirksomhet». Og den tilsvarende definisjon på videreutdanning lyder: «Videreutdanning er utdanning som tar sikte på å bygge videre på tidligere grunnutdanning, eller skaffe kunnskaper på nye områder. Til forskjell fra etterutdanning av kortere varighet er videreutdanning vanligvis eksamensrettet og har et visst omfang som gir formell kompetanse i forhold til stillingsstatus og lønnsopprykk».
For farmasøyter har vi gjennom tidene basert oss på den første setningen av videreutdanningsdefinisjonen. Stillingsstatus og lønnsopprykk er primært en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Innen farmasien har vi i en periode hatt spesialistutdanning i sykehusfarmasi. Spesialistutdanning er en særskilt form for videreutdanning, men vil ikke bli omtalt nærmere i denne oversikten. NAFs videreutdanning i apotekfarmasi, best kjent som «Diplomstudiet» eller etterfølgeren Videreutdanningen i apotekfarmasi (VIA) vil heller ikke bli gjennomgått.
Komitéen og styringssignaler
Navnet på «Etterutdannelseskomitéen» fra 1957 ble endret til «Komitéen for farmasøytisk etterutdannelse (KFFE) i 1966. Årsaken til denne justeringen var at den nye kategori farmasøyter, reseptarer, skulle inkluderes. Reseptarutdanningen ble etablert i 1960.
Styringskomitéen fortsatte sin virksomhet fram til 2001 bare med visse tilpasninger i sammensetning og instruks.
KFFE sin hovedoppgave var fra starten av «å planlegge og organisere etterutdannelse for farmasøytiske kandidater». Det utviklet seg snart en praksis for at lederen for KFFE (se ramme 1) skulle vekselsvis komme fra Norges Apotekerforening og Norges Farmaceutiske Forening. I 1972 ble instruksen og sammensetningen av KFFE litt forandret. Laboremus ble nedlagt og inn i KFFE kom en representant for Statens Reseptarhøgskole og en fra Norsk Medisinalindustris Felleskontor. Fra tidligere hadde Norges Apotekerforening (NAF) og Norges Farmaceutiske Forening (NFF) to representanter hver og Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo en.
I 1982 kom den første innstillingen som tok KFFEs virksomhet opp til bred evaluering. I den nye målsetningen het det: «Å sørge for kontinuerlig muligheter for alle farmasøyter til å gjennomføre en systematisk og relevant etterutdanning innen gitte økonomiske rammer». I 1989 kom en ny utredning som vurderte etterutdanningens organisasjon og tilknytning til universitet og høgskoler og i et bredere samfunnsmessig perspektiv. Her ble det lagt vekt på at KFFE skulle «fremme farmasiens faglige og yrkesmessige utvikling slik at den til enhver tid fyller sin samfunnsmessige oppgave».
Da Apotekerforeningen skulle opprette «Diplomstudiet i apotekfarmasi» og søkte samarbeid med Farmasøytisk institutt for å kunne tilby vekttallskurs, ønsket KFFE at disse virksomhetene skulle ses i sammenheng og ønsket også formelt å knytte seg til universitetssystemet for å sikre muligheten for et videreutdanningsforløp, det ville i praksis si eksamenskurs. En arbeidsgruppe med representanter fra Farmasøytisk institutt, KFFE og Apotekerforeningen ble etablert. Avdeling for videre- og etterutdanning (VETT) tilknyttet Farmasøytisk institutt, UiO ble etablert i 1991. I 1992 sluttet KFFE å ha egne ansatte. KFFEs sekretariat ble da overført tilVETT og den farmasøytiske etterutdanningen ble ivaretatt gjennom oppdrag gitt til VETT.
I 1996 begynte mange å se at det ville komme en strukturendring av apotekvesenet i Norge. Det ble derfor satt ned en ny arbeidsgruppe som skulle foreslå KFEEs funksjon og rolle i et framtidsperspektiv. Innstillingen i 1997 foreslo et overordnet mål i tråd med praksis tidligere, men målsetningen ble utvidet til også «å bevisstgjøre farmasøytene i deres yrkesrolle». Det spesielle med denne utredningen var imidlertid at den primære målgruppen for KFFE skulle være» apotekarbeidende farmasøytiske kandidater og reseptarer i primærhelsetjenesten og sykehus». Selv om de fleste deltakerne i etterutdanningstilbudene tilhørte denne gruppen, bidro denne formuleringen til en avklaring, men også en oppsplitting av den tidligere samstemte KFFE oppslutning blant alle farmasøyter i Norge uavhengig arbeidsplass. I 2002 var markedsliberaliseringen av apotekvesenet i Norge en realitet. Apotekerforeningen sa opp avtalen om «Diplomstudiet i apotekfarmasi» i 1999 pga. endrede rammebetingelser. Mye av tankegodset fra arbeidet med Diplomstudiet ble videreført gjennom utvikling av Videreutdanning i apotekfarmasi (VIA) som ble til gjennom samarbeid mellom Apotekerforeningen og Avdeling VETT. Kursene i VIA inngikk i VETTs tilbud. I og med nedleggelsen av styringsorganet for Diplomstudiet, var det lite hensiktsmessig å sitte igjen med styring av avdelingen både gjennom det overordnede styringsorganet VETT-utvalget og KFFE. KFFE ble dermed nedlagt som styringsorgan fra 01.01.2001, slik at VETT-utvalget ble det eneste overordnede styringsorgan for hele avdelingen.
Årsaken til nedleggelsen var at komitéen ikke lenger så at ordningen og styresett var tilpasset de endringer som skjedde i apotekbransjen, samt fremtidige krav til effektiv drift av en etter- og videreutdanningsenhet. Bedre samordning med Videreutdanningen i apotekfarmasi var også ønskelig. Nye vedtekter for Avdeling for videre- og etterutdanning (VETT) ble godkjent av styret på Farmasøytisk institutt i desember 2002. Der slås fast at «VETT er organisert under Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO) og har VETT-utvalget som sitt nærmeste overordnede organ. VETT drives som selvstendig, faglig, administrativ og økonomisk enhet. VETTs virksomhet finansieres ved kursinntekter og eksterne bidrag.VETT skal være økonomisk selvbærende, herunder disponere alle eksterne inntekter».
Dette betød at avdelingen skulle fortsette å være økonomisk selvbærende, utarbeide budsjett og avgi regnskap, samt fortsatt disponere alle eksterne inntekter. Dekningsbidrag til Farmasøytisk institutt (litt varierende satser gjennom årene) skulle også betales.
Som vi kommer tilbake til senere ble det fulle ansvaret for etter- og videreutdanningen for farmasøyter overtatt av VETT inntil nedleggelsen 01.01. 2010.
Sekretariat/administrasjon
Planlegging og arrangering av etterutdannelseskurs krevde en faglig sekretær og kontorhjelp og Norges Apotekerforening påtok seg dette arbeidet fra starten av i 1957. Kontrollkjemiker Mathis Gundersveen ved NAF-laboratoriet skulle bruke noe av sin tid til sekretærarbeid for komitéen. Da KFFE fikk midler til å ansette en sekretær (daglig leder) i deltidsstilling ble Gundersveen ansatt i denne og satt i stillingen de første 4 år. I samarbeid med komitéen klarte han raskt å få KFFE til å bli en faglig og aktiv aktør for etterutdanningen av farmasøyter. Som det framgår av oversikten over daglige ledere (sekretærer, kontorsjefer) for KFFE og VETT (se ramme 2) ble Per Flatberg den første daglige leder av KFFE i heldagsstilling. Samtidig ble det ansatt en kontorfullmektig og sekretariatet fikk fri kontorplass ved Farmasøytisk institutt, hvor det senere holdt til. Etterhvert ble denne administrasjonen gradvis utvidet i tråd med behov og aktivitetsnivå og omfattet på det meste 4 årsverk. Denne KFFE-administrasjonen holdt styr på et etter hvert betydelig antall lokale etterutdanningsutvalg, kursutvalg, arbeidsutvalg og rådgivende fagutvalg (figur 1 fra 1987). Frivillighet/dugnad var et kjennetegn for virksomheten og omfattet etter hvert et imponerende antall personer fram til årtusenskiftet.
Bemanningen for VETT hang selvfølgelig nøye sammen med aktiviteten og måtte etter hvert også tilpasses de økonomiske rammer. I perioden 1991–2005 var det ca. 5,8 årsverk tilknyttet VETT. Fra og med 2007 var det 4 personer ansatt ved VETT, 3 personer i 2009.
Sentrale kurs den første tiden
Fra starten av i 1957 var det kursvirksomhet en satset på. Først forelesningskurs i farmakologi på kveldstid høst 1957 til vår 1958 med hele 60 forelesninger med 200 påmeldte deltakere. I august 1958 ble det på Farmasøytisk institutt arrangert et 2-ukers kurs med 28 deltakere. Kurset besto av forelesninger i farmakologi og forelesninger og øvelser i farmasi og farmasøytisk kjemi, samt en innføring i studiegruppearbeid. Dette kurset ble gjentatt sommeren 1959, men fra 1960 og i mange år framover gikk komitéen over til å arrangere kurs av maksimum en ukes varighet Disse kursene var heldagskurs, ble kalt sentrale kurs og ble vanligvis arrangert på et hotell eller kurssenter i nærheten av Oslo. De sentrale kursene utgjorde hovedvekten av virksomheten de første 10-årene og ble meget populære.
Finansiering av kurs og kursdeltakelse
Etter søknad fra komitéen dekket NAF den første tiden halv lønn for provisorer som deltok på sentrale kurs, mens apotekerne ble bedt om å dekke resten av lønnen i kurstiden. NFF betalte reiseutgiftene for sine medlemmer. Apotekere som deltok fikk dekket reise- og vikarutgifter. Dermed var prinsippet om refusjon av KFFE-kurs knesatt. Lønnsfondet for farmasøyter ble gitt oppgaven å bestemme hvilke kurs som skulle gis refusjon basert på en årlig økonomisk ramme. Lønns- og arbeidsavtalen mellom NAF og NFF fikk bestemmelser om etterutdanning fra 1972 som ga farmasøyter i apotek muligheter for oppdatering av faglig kunnskap. Etter Lønns- og arbeidsavtalen hadde apotekarbeidende farmasøyter rett til å delta på ett etterutdannelseskurs godkjent av Lønnsfondet i året med alle utgiftene dekket. Forutsetningen var at deltakelsen var forenlig med apotekets forsvarlige drift. Etter hvert kunne også apotekarbeidende farmasøyter etter avtale med apoteker få permisjon med lønn til andre etterutdannelsestiltak som faglige møter, deltakelse i kursutvalg og lokal KFFE-virksomhet. I følge lønns- og arbeidsavtalen hadde også farmasøyten plikt til for apotekets regning å delta i kurs som var nødvendig for apotekets drift, dersom ikke tungtveiende grunner hindret det. Lønnsfondsordningen for KFFE-kurs fikk avgjørende betydning for apotekfarmasøyters mulighet for etterutdanning og la grunnlaget for det omfang og den attraktivitet som KFFE-kurs hadde i siste del av 1900-tallet.
1999 var siste året Lønnsfondet ytte full refusjon for kurs (ca. 2,6 millioner). I år 2000 ble det kun gitt støtte til refusjon av reiseutgifter. Farmasøytlønnsfondet ble nedlagt fra og med 1. mai 2001.
Lokal og regional virksomhet
Fra tidlig på 60-tallet skaffet komitéen seg lokale kontaktpersoner rundt i landet. Etter hvert ble denne ordningen utvidet til 13 lokalutvalg, senere 15. De lokale kretsene til NAF og NFF pekte ut 2 representanter hver til det lokale etterutdanningsutvalget og en av disse fungerte som lokal kontaktrepresentant (se ramme 3). Disse kretsutvalgene lagde planer og budsjett for hvert år og KFFE stilte så en viss sum penger til rådighet for den lokale virksomheten i hver krets. KFFE arrangerte etter hvert årlige kretskontaktmøter med de lokale kontaktpersonene. Disse samlingene ble viktige felles arenaer med gjensidig informasjon og inspirasjon for grunnplanet i farmasien og komitéen/administrasjonen.
Kretsutvalgene hadde ansvaret for planlegging, igangsetting og gjennomføring av de lokale etterutdannelsestilbudene innen sin krets. Ofte ble det lagt vekt på lokale studiegrupper basert på kursmateriale utarbeidet av KFFE sentralt. Disse oppleggene hadde ofte besøk av en ekspert innen emnet ved igangsettelse og/eller avslutning. Kveldskurs og helgekurs var også meget populære i visse kretser. Den lokale virksomheten førte til en betydelig frivillig innsats og dugnad og ikke minst et bedret faglig samarbeid på lokalplanet. Organisering av kurs og forelesninger mv. innebar også at et betydelig antall farmasøyter i Norge i praksis deltok i en pedagogisk læringsprosess med uformell kompetanseheving som resultat.
På 1980- og 90-tallet innførte en også en tredje kategori av kurs, nemlig regionale kurs. Disse ble ofte arrangert i samarbeid med lokalutvalgene og hadde deltakere fra flere kretser. Ofte ble et sentralt kurs senere gjentatt som et regionalt kurs i tilpasset form. Gjennom årene ble det også holdt flere fellesnordiske kurs. For antall deltakere på sentrale og regionale kurs og i lokal etterutdanningsvirksomhet henvises til Tabell 1.
Kursvarigheten avtok med årene. Mens det i 80-årene var vanlig med ukeskurs gikk det mer og mer over til 2- og 3-dagers kurs. Temadager samlet etter hvert også mange deltakere.
Samarbeid med andre kursarrangører
Fra tidlig på 1970-tallet innledet KFFE et samarbeid for enkelte kurs med LegersVidere og Etterutdannelse (LVE) og med Norsk Sykepleieforbund. I 1976 ble det første formelle nordiske kurset i «Legemiddelvurdering» avholdt i Sverige, og det nordiske samarbeidet fortsatte i årene framover. I mange år ble det holdt årlige kontaktmøter angående samarbeid i etter- og videreutdanning mellom de nordiske land.
Temaer og undervisningsformer
De emner og temaer som gjennom årene er blitt dekket, speiler på mange måter utviklingen i farmasien og det som farmasøyter har vært faglig opptatt av. Det første sommerkurset i 1915 tok særlig for seg endringer i gjeldende farmakopé. Lover og forskrifter samt produksjon var viktige emner før og etter den 2. verdenskrig. Farmakologi var særlig i skuddet de første 10-år av KFFEs virksomhet. På slutten av 1900-tallet har kursene dekket et bredt utvalg av emner. Men fagområder som farmakoterapi, sykehusfarmasi, ledelse, apotekøkonomi og samfunnsfarmasøytiske emner har vært populære temaer senere i virksomheten til KFFE. I 1970-80-årene var pedagogikk (voksenpedagogikk) et populært tema på kurs. Problembasert læring (PBL) ble tatt i bruk innen etterutdanningen fra 1980-90 tallet før det ble innarbeidet som metode i grunnutdanningen. Etterutdanningen tok ofte initiativet til temaer/støttefag som grunnutdanningen ikke kunne dekke. Elektronisk databehandling (IT) i en eller annen form ble for eksempel et emne som ble inkorporert i en rekke kurs.
Kursene fram til 1960-tallet var stort sett forelesningskurs. Senere har undervisningen satt større krav til aktiv egeninnsats, med gruppearbeid og studiesirkler. Problembasert læring er også et pedagogisk prinsipp som ble brukt de siste årene i KFFE- virksomheten. Den lokale virksomheten på kretsplan foregikk i betydelig grad i studiesirkler med store krav til aktiv egeninnsats. De siste tiår på slutten av 1900-tallet ble diverse kurspakker svært populære på lokalplanet.
KFFE kursene har vanligvis ikke hatt avsluttende eksamen. Med rette kan det hevdes at deltakelse i etterutdannelseskurs har vært for lite forpliktende. Mangel på dokumentasjon om læringsutbytte som for eksempel ved testing eller eksamen er karakteristisk for etterutdannelsesaktivitet. Men uavhengig om kursene har hatt karakter av etter- eller videreutdanning har noen av kursene hatt en frivillig avsluttende prøve. Tradisjonelle prøver og varianter rundt «multiple choice» har også vært prøvd.
Økonomi KFFE
Ved starten av den formelle etterutdanningen i 1957 var egeninnsats og dugnadsånd viktige drivkrefter for å skaffe seg oppdatert kunnskap. Økonomi og finansieringsmodeller ble først prioritert etter som virksomheten økte i omfang. Alt i 1958 ble det bevilget kr. 15 000 til farmasøytisk etterutdanning over Sosialdepartementets budsjett og denne støtten fra helsemyndighetene fortsatte opp gjennom årene. NAF var også en viktig bidragsyter fra starten av og senere fikk komiteen også økonomisk støtte fra Norsk Medisinaldepot, Norges Medisinalindustris Felleskontor (NOMI) og NO-RE-FARM, Universitetet i Oslo og Statens Reseptar- høgskole. Finansieringsmodellen ble et spleiselag mellom mange parter og understreket hele etatens store oppslutning om og betydningen av KFFE som en nasjonal etterutdanningsorganisasjon.
Prinsippet var at etterutdanningsvirksomheten ikke skulle være inntektsbringende, men selvbærende. Det betydde i praksis at de faktiske driftsutgiftene inkludert lønnskostnader skulle finansieres av økonomiske bidrag og kursavgifter (for utgifter til KFFEs sekretariat / administrasjon på 80- og 90-tallet, se figur 2). Det var også krav om at avdelingen og virksomheten skulle være selvbærende økonomisk fra og med 2001 (eget budsjett og regnskap).
Med Ottosenkomiteen (St. prp. Nr.136 1968-69) ble grunnlaget lagt for utdanningsinstitusjonenes ansvar for videre- og etterutdanning i Norge, men lite skjedde. I 1977 trådde Voksenopplæringsloven i kraft. Intensjonen i denne var at hovedansvaret for etterutdanningen ble tillagt Universitet og Høgskoler og at organisasjonene skulle supplere aktiviteten. Men det skulle fortsatt gå mange år før de økonomiske rammene til Universitet og Høgskoler ble slik at etter- og videreutdanning ble tillagt tilstrekkelig vekt. Og farmasøytene med KFFE var en av de få yrkesgrupper som allerede hadde et fungerende system. Men lovgivningen satte etter hvert krav til at de enkelte utdanningsinstitusjonene også skulle tilby videre- og etterutdanning. Det var imidlertid først med «Lov om universiteter og høgskoler av 2005», at utdanningsinstitusjonene fikk plikt til å tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonenes virkeområde. Med stadig flere universitet og høgskoler som tilbød farmasøytutdanning på lavere/bachelor- og høyere/ masternivå ble det utfordrende å opprettholde bare et nasjonalt senter i Norge for videre- og etterutdanning for farmasøyter.
Organisering, styring og økonomi
I 1990 ble det nedsatt et utvalg med representanter fra NAF, KFFE og FI med mandat å utrede en organisasjonsmodell som kunne knytte videreutdanning av farmasøyter til UiO (og gi vekttall) og kombinere dette med det administrative apparatet som var bygget opp rundt KFFE. Utvalget foreslo at det ble opprettet en eksternt finansiert enhet ved FI som i tillegg til å administrere KFFEs virksomhet skulle administrere og lede NAFs videreutdanning i apotekfarmasi (Diplomstudiet). Forslaget fikk full støtte fra NAF, NFF, Farmasøytisk institutt i Oslo, Institutt for Farmasi i Tromsø og Reseptarhøgskolen. I 1992 var VETT i drift. En slik avdeling var den første i sitt slag ved UiO og sannsynligvis den første i landet. I 1997 overtok også VETT det administrative ansvaret for spesialistutdanningen i sykehusfarmasi fra NFF (se figur 3). Også Farmasøytisk institutt var i en periode oppdragsgiver (videreutdanningskurs) av VETT. I denne oversikten vil vi ikke gå nærmere inn på Diplomstudiet, senere utviklet til Videreutdanningen (VIA), eller spesialistutdanningen i sykehusfarmasi.
Men etter nedleggelsen av KFFE og VIA drev VETT fra 2002 uten oppdrag fra de opprinnelige oppdragsgiverne, selv om NAF finansierte det meste av utviklingen av de obligatoriske VIA-kursene og ga startkapital til driften av disse, noe som på en måte også kan ses som startkapital for videre drift av avdelingen fra 2002. Virksomheten skulle drives etter betingelsene for eksternt finansiert virksomhet ved Universitetet i Oslo og virksomheten skulle finansieres ved kursinntekter og eksterne bidrag.VETT skulle være økonomisk selvbærende og herunder disponere alle eksterne inntekter.
VETTs målsetning var: «bidra til å sikre høyt nivå på farmasøytisk kunnskap og yrkesutøvelse gjennom å tilby, administrere og koordinere videre- og etterutdanningstilbud for farmasøyter».
Selv om VETT var organisert under FI, UiO hadde organisasjonen et nasjonalt ansvar for videre- og etterutdanning for alle farmasøyter i Norge. VETT ble ledet av et VETT-utvalg som hadde representanter fra NFF, NAF, undervisningsinstitusjonene og brukerne. Lederne av VETT-utvalget ses av Ramme 4.
Avdelingen ble drevet som en selvstendig faglig, administrativ og økonomisk enhet. Virksomheten ble primært finansiert ved hjelp av kursinntekter samt bidrag fra Helsedirektoratet. Universitetet stilte lokaler til disposisjon ved FI, men fikk til gjengjeld overhead/dekningsbidrag av virksomheten. Fordelingen av utgifter til VETTs forskjellige aktiviteter i 1997 er vist i figur 4 og innebar en utvikling og profesjonalisering i forhold til KFFE. Da VETT – med utvidet ansvarsområde - overtok for KFFE økte, som forventet, inntektene og utgiftene og holdt seg på samme nivå inntil avviklingsprosessen for VETT startet (figur 5).
Styringsmodellen for Avdeling VETT viste seg ikke å være optimal. Organisasjonsmodellen var historisk betinget og unik for virksomheter under universitetet, idet den forsøkte å kombinere ordinær universitetsstyring med bransje- og profesjonsstyring. Dette ga opphav til kontinuerlig spenning i styringen av VETT, og kom i hele VETTs levetid til uttrykk i en «kamp» mellom bransjestyring av etter- og videreutdanningsvirksomheten (VETT-utvalget) og direkte instituttstyring av denne. Dette krevde mye ressurser både fra VETTs ansatte og fra VETT- utvalget. Dette gjaldt ikke minst i forhold til alle administrative prosesser på universitetet som VETT måtte forholde seg til.
Bransjestyringen var ment å skulle sikre tilstrekkelig nærhet til bransjen og profesjonen, men også underbygge VETTs nasjonale rolle. En begrunnelse for VETTs organisering med en avvikende styringsstruktur enn instituttet for øvrig, var således at VETT også skulle ivareta de øvrige farmasøytiske lærestedenes lovpålagte forpliktelse til å tilby etter- og videreutdanning. Instituttets interesse og engasjement i VETT varierte en del over tid, men var kanskje på sitt sterkeste i diskusjonen omkring VETTs oppsparte midler.
Råderetten til VETTs oppsparte midler var et jevnlig tilbakevendende stridstema i forholdet mellom VETT og universitetet. Det ble i februar 2005 utarbeidet et mandat for bruken av VETTs oppsparte midler. Bakgrunnen for at mandatet ble undertegnet, var at Farmasøytisk institutt truet med å si opp kontrakten med VETT hvis midlene ikke ble plassert på universitetet (VETTs kostnadssted) og styret ved Farmasøytisk institutt fikk sikkerhet for driften og avgjørende ord over bruk av midlene. VETT-utvalget så seg i 2005 ikke i stand til å fortsette denne kampen og mandatet for bruken av pengene ble undertegnet.
Formålet for bruken av midlene var som følger:
«Midlene er opparbeidet med tanke på å tilfalle etter- og videreutdanningsaktiviteten. Bruken av midlene skal derfor ha som formål å sikre videreføring av den farmasøytiske etter- og videreutdanningen dvs. videreføre KFFEs arbeid.
Dette betyr at midlene skal bidra til at VETT skal kunne:
Per 31.12.2008 utgjorde de oppsparte midlene ca. 3,7 millioner kroner.
Faglig kursarrangør
VETT hadde en unik og nasjonal kompetanse på videre- og etterutdanning på legemiddelområdet. De første 10–15 årene var VETT et kraftsenter for etter- og videreutdanning for farmasøyter. Sentrale kurs og temadager utgjorde det viktigste etterutdanningstilbudet fra VETT. Og antall kurs i regi av VETT var noe høyere enn det nivået KFFE hadde før VETT overtok administrasjonen til KFFE og Diplomstudiet. Andelen av videreutdanning (eksamenskurs) økte. Sentralt ble det utarbeidet nye studiepakker til selvstudium. Den lokale etterutdanningsaktiviteten ble fortsatt holdt oppe i i 90-årene men på et lavere nivå enn i 80-årene. Fra årtusenskiftet dabbet midlertid den lokale aktiviteten av ute i kretsene. Formelt forsvant de lokale kretsutvalgene med opphøret av KFFE i 2001. Dette bidro til å forsterke sentraliseringen av kursvirksomheten.
VETT som avdeling startet også med egne utviklingsprosjekter og forskning og hadde en kort periode også stipendiater.
Avvikling
Fram mot 2009 hadde VETT gjennomgått en radikal, intern effektiviseringsprosess. Antall ansatte var redusert og de administrative rutinene rasjonalisert, bl.a. gjennom innføring av bedre IT-verktøy. I tillegg var antall påmeldte til VETT-kurs også betydelig redusert. Dette førte igjen til avlysing av en rekke kurs og reduserte inntekter. Kombinert med at VETT var i en situasjon hvor det ikke var mulig å redusere ytterligere på interne kostnader, innebar dette at det ikke var mulig å drive VETT i økonomisk balanse i daværende situasjon.
Fallende kursdeltakelse og inntekter gjorde at VETT-utvalget i samarbeid med Apotekforeningen og Norges Farmaceutiske Forening engasjerte konsulentfirmaet Hartmark Consulting AS for evaluering av VETTs rolle og forretningsmodell i 2009. Arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgivere, myndigheter og lærestedene ble intervjuet i kartleggingen. Konklusjonen var at alle ville ha VETT, men få benyttet seg av tilbudet. De involverte aktører syntes å ha ulike og dels uforenlige behov knyttet til hva VETT kunne levere. Nye og endrede rammevilkår for bransjen, særlig for apotekene, krevde ulike krav til etter- og videreutdanning. Ingen av aktørene var da villige til å forplikte seg til en videre felles satsing på etter- og videreutdanning. Økt yrkesspesialisering med klarere delt arbeidsmarked for farmasøyter og en avtagende oppslutning i dugnadsinnsatsen bidro også til avvikling av VETT. Behovet for annen innretning/organisering av etterutdanningstilbudet var også tilstede, dvs. en hadde heller ikke vært dyktig nok til å kartlegge apotekeiernes behov.
På bakgrunn av konsulentrapporten og i lys av at det under daværende forutsetninger ikke var mulig å drive VETT videre, vedtok VETT-utvalget å anbefale nedleggelse av VETT (se ramme 5). I den forbindelse ble det nedsatt et avviklingsutvalg bestående av representant fra UiO, NFF og NAF som skulle foreslå en organisering av avviklingen av VETT, herunder disponeringen av VETTs midler, rettigheter, anleggsmidler og forpliktelser. Det var videre forutsatt at en skulle finne en god løsning for de ansatte i VETTs administrasjon. Rapportens anbefalinger ble fulgt. Det som til slutt var igjen av de oppsparte midlene kunne søkes på av alle som ønsket å utvikle videre- og etterutdannelsestilbud for farmasøyter, og midlene ble også fordelt på denne måten.
Og i 2010 var VETT historie og en samlet, sentral organisasjon for farmasøytisk etter- og videreutdanning siden 1957 var en saga blott.
Det kan hevdes at etter- og videreutdanningsvirksomheten har vært et speilbilde av farmasiens samhold, organisering og rammebetingelser de siste 60 år. Fra årtusenskiftet har utdanningen og arbeidsmarkedet for farmasøyter blitt mer spesialisert og oppdelt. Etter 2010 er ansvaret for oppdatering og kompetanseheving av farmasøyter blitt overtatt av arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, fagorganisasjoner og Universitet og Høgskoler. Nasjonale og internasjonale kommersielle kurs tilbys også. Det eksisterer ingen felles nasjonal organisasjon for etter- og videreutdanningsvirksomheten for farmasøyter i Norge. Men denne utviklingen må vurderes senere av andre.
I 2017 er det 60 år siden den formelle etterutdanningen for farmasøyter startet sin virksomhet. Som akademisk yrkesgruppe i Norge var det bare medisinerne som var tidligere ute med å etablere en fast etterutdanningsvirksomhet. Hensikten med denne artikkelen er å presentere hovedlinjene til virksomheten til den nasjonale etter- og videreutdanning – med vekt på etterutdanning – i regi av Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse (KFFE) og Avdeling for videre- og etterutdanning (VETT) ved Farmasøytisk institutt fram til 2010.
Det første sommerkurset for farmasøyter ble avholdt i 1915 og sommerkurs ble gjentatt noe uregelmessig fram til 1950-årene. Virksomheten ble formalisert og utvidet med etableringen av «Etterutdannelseskomitéen for farmasøytiske kandidater» fra 1957 og navnet ble endret til «Komitéen for farmasøytisk etterutdannelse (KFFE) i 1966 og reseptarer ble inkludert. Styringskomitéen besto blant annet av representanter fra yrkes- og utdanningsorganisasjonene og fortsatte sin virksomhet fram til nedleggelsen i 2001 med bare med visse tilpasninger i sammensetning og instruks. Etter Lønns- og arbeidsavtalen mellom NFF og NAF hadde apotekarbeidende farmasøyter fra 1972 rett til å delta på etterutdannelseskurs godkjent av Lønnsfondet med alle utgiftene dekket. Forutsetningen var at deltakelsen var forenlig med apotekets forsvarlige drift. Lønnsfondsordningen for KFFE-kurs fikk avgjørende betydning for apotekfarmasøyters mulighet for etterutdanning og la grunnlaget for det omfang og den attraktivitet som KFFE-kurs hadde i siste del av 1900-tallet.Virksomheten kulminerte i 1986 med 678 deltakere på sentrale og regionale kurs og 1700 i lokal etterutdanning. Administrasjonen startet i 1957 med Mathis Gundersveen som sekretær i deltid og ble avsluttet med Vibeke Lem Nordahl som kontorsjef og ca. 4 årsverk i 1993.
I 1992 overtok VETT det administrative ansvaret for KFFE-virksomheten. VETT hadde også ansvaret for NAFs videreutdanning i apotekfarmasi (Diplomstudiet) og senere for Videreutdanningen i apotek (VIA), fra 1997 også spesialistutdanningen i sykehusfarmasi. En slik avdeling var den første i sitt slag ved UiO og sannsynligvis den første i landet. De første 10 årene var VETT et kraftsenter for etter- og videreutdanning for farmasøyter. Den lokale etterutdanningsvirksomheten forsvant gradvis. VETT drev fra 2002 uten oppdrag fra de opprinnelige oppdragsgiverne og ble oppfattet som en aktør og tilbyder av kurs i regi av UiO. Fallende kursdeltakelse og inntekter og nye rammevilkår for apotekbransjen førte til nedleggelse av vår siste fellesnasjonale etter- og videreutdanning i 2010.