Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 27, 2020.
Av Hanne Hjorth Tønnesen*
*) Cand.pharm. 1981. Stipendiat i galenisk farmasi 1980-1985. Amanuensis, senere førsteamanuensis i galenisk farmasi 1985-89. Professor i galenisk farmasi, UiO, f.o.m. 1989.
Mange fargestoffer med lange tradisjoner i malerkunsten og i farging av tekstiler, har gjennom tidene også blitt brukt til å behandle sykdom. Apotekeren kunne skaffe råvarer eller fremstille sammensatte produkter som ble etterspurt av både lege og kunstner. Farger og fargestoffer har hatt og har, flere funksjoner i farmasien. Et fargestoff kunne utgjøre den virksomme komponenten i preparatet, slik som kvikksølvforbindelser i legemidler mot syfilis. Alternativt kunne fargestoffer tilsettes primært på grunn av sin farge; røde farger som blodrensende middel og gule farger mot lidelser i galle og lever (i.e. signaturlære). Farger kan også anvendes for å skille preparater fra hverandre; forskjellige styrker på tabletter eller kapsler kan markeres med ulike farger.Videre blir farget glass fremdeles benyttet for å beskytte innholdet mot lys. Apoteket fremstilte også en rekke andre fargete produkter som sminke, hårfarge, skosverte, stempelvoks og blekk. Fargestoffene kan inndeles i to grupper; pigmenter og organiske farger («dyes»). I maling finfordeles (suspenderes) pigmentene i et medium der de ikke er løselige, f.eks. olje. Organiske fargestoffer med opprinnelse i planter eller dyr brukes til tekstilfarging. Fargestoffene løses da i vann, og krever ofte kombinasjon med en «beis» for å binde seg til tekstilfibrene. Denne artikkelen beskriver noen av de viktigste fargestoffene som gjennom tidene har hatt både farmasøytisk og kunsterisk anvendelse. Eksempler er vist i Figur 1.
Rød er fargen over alle farger; blodets og derved livets farge. Rød oker er et naturlig mineral som har blitt brukt som farge i uminnnelige tider. Det er et jernholdig, uløselig pigment som ofte ble rørt ut i fett når det skulle brukes som rent fargestoff – for eksempel som leppestift til kvinner i gamle Egypt. Oker er egentlig betegnelsen på blandinger av kvartssand, leire (kaolin) og jernoksid, med en fargeskala fra brun og gul til rød og fiolett. Ren oker ble fremstilt ved å fjerne kvartssanden fra de jernholdige leirpartiklene (1). Den beste kvaliteten av rød oker kom fra øya Lemnos i Egeerhavet. Allerede i det første århundre etter Kristus fikk rød oker handelsnavnet «terra sigillata» eller «forseglet jord» (2, 3). Produktet ble fremstilt som komprimerte kaker (boli) og stemplet med et varemerke før tørking (Figur 2).Terra sigillata ble en viktig ingrediens både i legemidler og i malefarger. Til medisinsk bruk ble kakene knust til pulver og inkorporert som virkestoff i doserte legemiddelformer, rørt ut i væske eller laget som pasta og brukt utvortes. I reseptsamlingen fra bendiktinerklosteret i Lorsch (ca. 800) står «jord fra øya Samos» nevnt på listen over råvarer, men denne type jord er omtalt allerede av Dioscorides (40–90 A.D.) (4, 5). Vi finner terra sigillata blant annet i trochiscer (6–9). Det er interessant å se at to av referansene fra 1500-tallet (7, 9) oppgir Mesuë (død 1015) som kilde til trochiscene, noe som understreker at dette er et legemiddel med lange tradisjoner (Figur 3). Preparatene var viktige ved behandling av pest, og det var stor etterspørsel under epidemier. Terra sigillata ble også brukt mot forgiftninger, som absorberende og adstringerende middel og til å rense kroppen for urenheter, til behandling av tarmkatarr og slangebitt, for å nevne noe (2, 3, 6). Etter hvert ble medisinsk jord fremstilt i mange land, blant annet Tyskland, Italia, Malta og Tyrkia. Stempelet på jordkaken anga opprinnelsessted (Figur 2). Viktige farmasøytiske formelsamlinger og oppslagsverk som Triller (1764), Lewis’ Dispensatorium (1783) og Hahnemanns Apothekerlexikon (1798) beskriver en eller flere jordtyper (6, 10, 11). Terra sigillata står omtalt i den Danske farmakopeen fra 1772, men ikke i utgaven fra 1805 (12, 13). Rød og gul jord inneholder jern, og rød jord går også under betegnelsen «terra rossa». Farget jord er hovedkomponenten i hulemalerier fra forhistorisk tid, slik som malerier funnet i Dordogne og Lot i Frankrike datert til 40 000 f.Kr. (1). Pigmentene er svært stabile, og fargene i hulemaleriene er bevart frem til vår tid.
Rødt var også fargen for konger og herskere.Tekstiler kunne farges med kermesrødt eller karmosinrødt, som er et av de eldste insektfargestoffene man kjenner. I antikken ble kermes brukt til å farge klær til personer av høy byrd, blant annet til Karl den Store (8. årh) (2). Kermes ble utvunnet fra kermeslusen (Coccus ilicis), som lever på enkelte eikearter. Lusens egg inneholder et skarlagensrødt fargestoff. Lusene legger eggene under skjoldet sitt, og en lus kan produsere opp til 3000 egg. Lusene med egg ble samlet inn, tørket og solgt under betegnelsen «paradiskorn». I farmakopèene ble produktet omtalt som «Grana kermes» eller «Grana alkermes». Triller angir at kermes virker mot astma og feber, og at det har avførende effekt. Han har blant annet flere oppskrifter på «Confectio alkermes», «Trochisci alkermes» og «Extractum alkermes», mens Hager beskriver «Elixir Alkermes» (6, 14). I den Danske farmakopèen (1772) finner vi kermes i blant annet konfekt (Confectio alkermes incompleta), syrupus (Syrupus granorum kermes) og flere tinkturer (12). Kermes mistet imidlertid sin betydning utover på 1700-tallet da karminrødt ble en viktig importvare fra Mexico. Karminrødt eller cochenillerødt er egentlig et giftstoff som cochenillelus (Dactylopius sp.) produserer for å beskytte seg mot fiender. Disse lusene lever på kaktus som vokser i Syd-Amerika, Spania, Kanariøyene, Algerie og Australia. Tørket lus knuses og det vannløselige fargestoffet trekkes ut ved koking. Uløselige «fargelakker» kan deretter felles ut i nærvær av metallsalter, og fremstilles i flere nyanser av klare rødfarger. Dette ble populære fargestoffer både i oljemalerier og akvareller (vannløselig karminrødt), samt en ingrediens i farmasøytisk preparater på 1700-tallet. Fargen er mer intens enn kermesrødt, slik at man behøvde mindre mengder for å oppnå samme resultat. Cochenille finner vi som ingredisens i blant annet tinktur, essens og vann (Tinctura cantharidum, Tinctura stomachia, Essentia ambrae, Aqua stomatica) (6, 12, 14). Cochenille ble også benyttet i behandling av tannverk i form av latverger (Electuarium dentifricium), men står oppført som middel til behandling av kikhoste i Merck’s Manual fra 1899 (14, 15). Oppskriftene på henholdsvis «Tinctura stomachia» og «Aqua stomatica» henspeiler på fordøyelsesbefordrende egenskaper.
Shellac eller gummi lac er en annen insektfarge som finnes i sjatteringer av rødt, orange, gult og brunt. Shellac er en harpiks som utskilles av hunnene hos lac-innsektet (Kerria lacca).
Disse insektene forekommer i India og Thailand hvor de lager «kokonger» på grenene av visse trær. Shellac kan isoleres når sekretet («kokongene») varmes opp. Harpikset tørkes, knuses og løses i alkohol. Shellac ble tidlig benyttet som pigment i malekunsten, og nådde et høydepunkt på 1500 tallet. Shellac ble også brukt til forsegling av dokumenter. I farmasøytisk sammenheng finner man shellac i preparater til behandling av sår, leversykdommer, i styrkemidler (tonicum) og i adstringerende produkter (16). Eksempler på legemiddelformer er tinktur og trochiscer (Tinctura laccae, Trochisci de lacca) (6, 8).
Krapp (Rubia tinctorum) er en fargeplante som ble brukt i Midt-Østen til farging av tekstiler allerede i oldtiden. Planten er giftig, men røttene inneholder et stoff (ruberthyrin) som i nærvær av syre spaltes til fargestoffet alizarin. Dette beises med alun ved tekstilfarging. Alizarin danner også utgangspunktet for krapplakk (alizarin + aluminiumhydroksid); en rød fargelakk med blålig skjær som brukes i maling.Ved en gjennomgang av tilstanden til Heddal stavkirke i 2008, påviste man lysrøde partier av middelalderdekor som tydet på krapplakk eller kermes (17). Rød krappfarge er også påvist i tekstiler fra Osebergskipet (2). Alizarinblekk ble utviklet av professor Leonhardi i Dresden i 1855 (Figur 4) (18). Culpeper beskriver krapp som en plante til behandling av lidelser i lever og milt, mot melankoli og bruddskader (19). Dessuten stopper den blødninger og motvirker lammelser. Eksempler på preparater er trochiscer og tinktur (Trochisci de lacca, Tinctura rubiae) (8, 14). Krapp er beskrevet som offisinell droge i den Danske farmakopéen både fra 1772 og 1805 (12, 13). Alizarin ble fremstilt syntetisk i 1871, og erstattet deretter naturlig krapp som tekstilfarge og i maling.
Vermillion (cinnabar, sinober) er et rødt eller rødlilla pigment som opprinnelig ble fremstilt fra mineralet cinnabar (kvikksølvsulfid). Vi finner det både i malerier fra antikkens Roma og i illuminerte middelaldermanuskripter. Pigmentet er svært giftig. Det forekommer naturlig som et biprodukt ved utvinning av kvikksølv, men ble også laget syntetisk ved å blande kvikksølv og svovel. Sistnevnte resulterte i et svart pigment (Aethiopes mineralis) som ved oppvarming kondenserer til vermillion (Figur 5A). Den røde fargen fremkommer ved knusing. Vermillion ble blandet med eggehvite eller eggeplomme. Sistnevnte ga en svært kraftig farge som ble brukt til illustrasjoner i manuskripter. Kvikksølvforbindelser var meget vanlige i en lang rekke farmasøytiske produkter, f.eks. mot tyfus, syfilis og til bleking av huden. Paracelcus (1493/94-1541) bidro sterkt til den farmasøytiske anvendelsen av disse giftige stoffene. Han hevdet at kroppen er en «kjemisk» organisme, og at sykdom oppstår når kroppens kjemi kommer ut av likevekt. Sykdom skulle behandles med kjemiske legemidler basert på blant annet antimon, svovel og kvikksølv (20, 21). Idéene til Paracelcus bredte særlig om seg på 1600tallet, men farmasøytiske produkter med innhold av kvikksølvforbindelser var fremdeles flittig i bruk på slutten av 1800-tallet. I Hagers håndbok fra 1875 er det for eksempel oppskrift på 13 kvikksølvsalver (Unguentum hydrargyri). I tillegg inngår kvikksølvforbindelser i en rekke andre preparater, for eksempel «guddommelig gullvann» (Aqua aurea divina) (14). Cinnabar er spesielt nevnt i «Unguentum hydrargyri rubrum», også angitt som «Balsamum opthalmicum rubrum» (14). Dette henspeiler på bruk i eller omkring øyet. «Unguentum hydrargyri digestivum» antyder derimot at salven ble påført (magen?) for å virke fordøyelsesbefordrende. Videre så finner man cinnabar i electuarier (Cinnabarum electuarium), samt en rekke pulver (Pulvis absorbens Wedelii, Pulvis antidinicus Lentilii, Pulvis cordialis cellensis, Pulvis epilepticus mirabilis, Pulvis epiliecticus ruber, Pulvis pectoralis resolvens) (6). Som en kuriositet kan nevnes at i de to pulverene mot epilepsi så inngår også henholdsvis kraniepulver fra menneske (komponent i Pulvis epilepticus mirabilis) og enhjøring (komponent i Pulvis epilepticus ruber). Cinnabar er nevnt i flere preparater i den Danske farmakopèen fra 1772, slik som i «Cera rubra» (rød voks) og «Ungventum pomatum rubrum, feu Mercuriale» (rød salve med kvikksølv) (12). Cinnabar var også en ingrediens i rødt blekk (Rubramentum) (14).
Kvikksølvbehandling i form av salve eller piller var den mest brukte kuren mot syfilis og radesyke i Norge frem til siste halvdel av 1800-tallet, men allerede i 1630 rapporterte den danske legen Otto Sperling om vellykket behandling med kvikksølv av syflispasienter i Bergen (22). Kvikksølv var et av de første kjemiske preparatene, og med betydelig utbredelse, som ble tatt i bruk av europeiske leger. Kvikksølv har antibakteriell effekt som kan forklare den observerte forbedringen i pasientenes tilstand, men bivirkningene av kvikksølvforgiftning var mange og alvorlige. I den danske oversettelsen av farmkopeen i 1841 finnes blant annet oppskrift på gult øyevann (Aqua opthalmica mercurialis), sort og gult kvikksølvvann (Aqua mercurialis nigra, Aqua phagedænica), søtt kvikksølv (Calomel, Mercuris dulcis), sorte kvikksølvpiller (Pilulæ aethiopicæ), samt hvit, gul, mild gul, grå og rød kvikksølvsalve (Ungventum hydrargyri album, citrinum, citrini mitius cinenreum, rubrum) (23). I den Norske farmakopéen fra 1913 gjenfinner man 4 kvikksølvsalver, deriblant rød øyesalve (24). I NAFs formelsamling fra 1980 er bare en kvikksølvsalve beholdt (Unguentum hydrargyri 10%) (25).
En kuriositet med opprinnelse i England er salven «Poor man’s friend». Denne ble utviklet av legen Giles Lawrence Robert omkring 1790. Salven inneholdt så mye som 35% av pigmentet venetiansk rødt. Dette er et jordpigment som hovedsakelig består av en type jernoksid (Fe2O3). Venetiansk rødt var mye brukt i blant annet italienske renessansemalerier, men også til farging av bomull gjennom en komplisert prosess som involverte okseblod (1, 26). I en beskrivelse av salven står det at den kan behandle alt fra kutt, bruddskader, sår og kviser til betennelser i øyet, koldbrann og fistler. Oppskriften var imidlertid hemmelig (27). Først i den 22. utgaven av Martindale (1943) fremkom informasjon om sammensetningen av produktet, da det i 1941 ble påbudt å oppgi innholdsstoffene i legemidler på markedet. Salven var fremdeles i salg i enkelte land på 1960-tallet. Den originale oppskriften fortsatte derimot å være en godt bevart hemmelighet inntil 2003, da resepten fra Robert ble solgt på auksjon. Salven viste seg å inneholde både kvikksølv klorid (3.5%) og blyoksid (1.255%) i tillegg til hovedkomponenten venetiansk rødt (27).
Hvit farge kunne fremstilles fra kalk (eggeskall), ben (benhvitt) og talkum, men det var blyhvitt som dominerte i malerkunsten (2). Blyhvitt (blykarbonat) er et av de eldste, kunstig fremstilte fargestoffene man kjenner. Produksjonsoppskrift er utarbeidet av blant annet av Galenos (ca. 100 A.D.), mens blyhvitt som legemiddel er dokumentert i reseptsamlingen etter Largus (28). Scribonius Largus (ca. 1–50 A.D.) var hofflege for keiser Claudius. Han forfattet 271 resepter (47 A.D.), og reseptsamlingen ble av stor betydning. Blyoksider (blymønje) var også kjent, men gir en rød farge.
Blyhvitt ble fremstilt i stor skala i Europa på 1600-tallet. Dessverre var blyforgiftning blant arbeiderene et stort problem. I gamle manuskripter går blyhvitt under betegnelsen «cerussa», som også var et gammelt navn på blysminke (2, 28). I reseptsamlingen fra benediktinerklosteret i Lorsch (ca. 800) finner man blyhvitt i en lang rekke preparater, slik som salve til behandling av brukket skinnbein, gikt og smerter i kroppen, i tannpulver, i omslag mot magesmerter, i salve mot kramper og hevelser i endetarmen, i salver for behandling av svulster og verkebyller, og i omslag mot ergotaminforgiftning (Antoniusfeuer; forgiftning pga. sopp som vokser på rug) (4). Anvendelsene samsvarer godt med bruksområdene som er beskrevet av Largus (28). Blyhvitt er hovedkomponenten i blyvann (Aqua saturnina), blyhvittsalve (Ungventum cerussæ) og hvit kamfersalve (Ungventum cerussæ camphoratum) (23). Oppskrift på blyeddik, blyplaster, blysalve og blyvann var tatt inn i den Norske farmakopèen frem til 1939, mens blyacetatoppløsning 10% og blyhvittsalve inngikk i NAF’s formelsamling frem til 1952 (25). Blyplaster fremkommer ved en forsåpning av olinvenolje med blyoksid og består vesentlig av blyoleat. Resultatet er en seig, gjennomskinnelig masse som inngår i blant annet blysalve (Figur 6). Blyomslag var vanlig ved behandling av hevelser, blysalve ble brukt mot eksem og blyacetatsalve ble anvendt til behandling av hemorroider (27, 31). Blyacetat (Plumbum aceticum depuratum) kalles også blysukker (Saccharum Saturni depuratum) (23).
Basisk kopperacteat (verdegris, aerugo, spanskgrønt) er et grønt pigment som ble mye brukt i tidlig malerkunst. Resept på fremstilling kan spores tilbake til Dioscorides (40–90 A.D.). Et eksempel på fremstillingsmetode er vist i Figur 5B. Verd de gris (Viride æris) er omtalt i et eget avsnitt i Triller (6).
Spanskgrønt er en komponent i grønn voks (Cera viridis), egyptisk salve (Oxymel æruginis, Ungventum ægyptiacum), grønn spansk flue salve (Ungventum cantharidum colatum) og Guds hånds plaster (Emplastrum Manus Dei) (23). Largus fokuserer på at aerugo er adstringerende og kan benyttes til behandling av sykdommer i øyet. Videre nevnes sårhelende og antiseptiske egenskaper, men det advares også mot at stoffet er etsende (28). I Merck’s Manual fra 1899 anbefales kopperacetat til behandling av gonorè, ringorm og scrofula (tuberkulose i lymfekjertlene) (15). Samme kilde sier at disse sykdommene også kan behandles med andre vanlige koppersalter.
Malakitt (verditer, basisk kopperkarbonat, Cu2CO3(OH)2) er et eksempel på et annet grønt pigment med tradisjon i kunsten, fra antikken og frem til 1800-tallet. Malakitt lovprises som et vidundermiddel mot alle typer øyesykdommer i Papyrus Ebers (ca. 1500 f.Kr.): «Come, malachite! Come thou green one, come discharge from Horu’s eye, come secretion from Atum’s eye, come fluid that has come out of Osiris! Come to him and expel for him water, matter, blood, dim sight, blindness, blear-eyedness, afflictions (caused) by a god, by dead men or women, all kinds of purulency, all evil things that are in these eyes etc. Is recited over malachite pounded with honey with them is pounded rush-nut, is applied to the eye. Really excellent.” (29). Oppskriftene inneholder i tillegg til malakitt, ofte rød og gul oker, samt lapis lazuli (se nedenfor). Hager (14) har en liste over vanlige koppersalter til farmasøytisk bruk som inkluderer både acetat (verdegris) og karbonat (malakitt), men disse saltene er tilsynelatende ikke så mye brukt i oppskriftene i samme bok. Derimot er kopperklorid en ingrediens i «Aether cupri», mens koppersulfat er benyttet i «Pillulae cupri sulfuricoammoniati» (14). Koppersulfat er også en gjenganger i Merck’s Manual (15).
Auripigment (orpiment) er et glimmerliknende malm-mineral som inneholder arsen og svovel (arsentrisulfid, As2S3). Navnet kommer fra latinsk «aurum» som betyr gull. Pigmentet har tradisjoner i kunsten tilbake til gamle Egypt (1600–1100 f.Kr), og omtales både av Theophrastus (300 f.Kr.), Largus (ca. 50 A.D.) og Plinius (ca. 100 A.D.) (1, 28, 30). Orpiment er benyttet til å illustrere historiske manuskripter som «The book of Kells» (ca. 800 A.D.) (1). Allerede på 1300-tallet ble fargen fremstilt syntetisk av alkemister. Den gikk da under betegnelsen «kongegul» (30). Orpiment er nær beslektet med det røde fargestoffet «relagar» (As4S4). Arsensulfider er svært giftige, og orpiment har blant annet blitt brukt til impregnering av manuskripter og bokruller for å beskytte dem mot insektangrep (1).
Medisinsk anvendelse av orpiment er omtalt i tekster skrevet i Mesopotamia mer enn 1000 år f.Kr. (1). Arsensalter generelt ble tillagt antiseptiske, krampestillende, blodforsterkende og beroligende egenskaper. I tillegg mente man at de leget sår, kurerte kreft og virket mot hudsykdommer. Orpiment er spesielt knyttet til behandling av hudlidelser og psoriasis, skallethet, skabb, kreft og kramper (33). Pigmentet inngår fremdeles i kinesisk medisin, og omtales i den kinesiske farmakopèen. Uorganiske arsenforbindelser blir for øvrig benyttet i behandling av visse typer blodkreft i vestlig medisin (33). Den danske farmakopèen fra 1772 beskriver 4 arsenforbindelser: «Arsenicum album», «A. citrinum» og «A. rubrum», samt «auripigmentum» (Sandaracha Graecorum, Operment) (12). I 1805-utgaven er antallet redusert til en, nemlig «Arsenicum album» (hvit arsenikk, Rottekrudt, Mäuse-Gifft) som åpenbart ikke var ment for human medisin (13). Hvit arsenikk (As2O3) dannes ved oppvarming av realgar. Viktige milepæler for medisinsk anvendelse av arsenforbindelser er vist i Tabell 1 (34).
Safran (crocum) frembragte den kraftigste fargen blant middelalderens gule tekstilfarger. Safran fremstilles fra tørkete arr fra safrankrokus (Crocus sativus L.). Man trenger 150- 200 arr eller minst 70 krokus for å lage 1g safran. Arrene plukkes og renses for hånd. I våre dager er safran best kjent som et av de mest kostbare krydderene som finnes, men drogen har vært høyt verdsatt i mange tusen år. I Det gamle testamentet lovprises safran i Salomos høysang 4, 14, men da for sin aroma:
«nardus og safran, kalmus og kanel med alle slags viraktrær, myrra og aloêtrær og alle de beste velluktende urter» (35). Medisinsk bruk er dokumentert i Papyrus Ebers (ca. 1550 f.Kr.), hvor 30 av reseptene inneholder safran (28, 29). Dioscorides anbefaler safran for behandling av øyekatarr, og som komponent i salver og plastre (28). I «En myckit nyttigh Örta-Book» fra 1628 sier forfatteren at safran har 15 dyder, deriblant som middel mot hodepine «som kommer utav dryckenskap», som urindrivende middel, mot øyelidelser, mot gulsott, mot kvinneplager, lungesykdommer, sting i hjertet og mageplager (36). Triller anbefaler safran mot kolikk, som et kraftig avføringsmiddel (drasticum), som menstruasjonsbefordrende middel, samt nerveog hjertestyrkende. Han har oppskrift på blant annet hemorroidesalve (Ungventum hæmorrhoidale), «søvnsalve» (Ungventum somniferum) og «vidundervin» (Vinum mirabile) med safran (6). Andre preparater som «Tinctura croci» og «Tinctura opii crocata» har blitt fremstilt på apotek og brukt helt til vår tid (24, 25).
Blått i malererier gir oss følelsen av sommer i form av en klar, blå himmel, stillhet eller kanskje melankoli gjennnom den blå timen, uforutsigbarhet og mystikk uttrykt ved et dypblått hav, eller omsorg og beskyttelse gjennom Jomfru Marias blå kappe. Blått var derfor en viktig, men utfordrende farge i malerkunsten. Utfordrende fordi de fleste blå fargene (forut for de syntetiske) ikke var lysekte. Uttrekk fra blå bær som bjørnebær og blåbær, samt blå blomster slik som kornblomst, ble anvendt til farging av tekstiler. Det er to blå farger som skiller seg ut når det gjelder tekstilfarging og malerens palett; indigo og ultramarin (lapis lazuli).
Indigo er et av de eldste fargestoffene man kjenner. Det ble brukt til å farge tekstiler, spesielt silke. Indigo var høyt verdsatt, og det ble også omtalt som «blått gull». Indigo isoleres fra flere planter via et vandig utrekk av bladene. Felles for disse plantene er at de inneholder et vannløselig og fargeløst glykosid, indikan, som spaltes til glukose og vannløselig, fargeløst indoksyl. Sistnevnte oksyderes i nærvær av luft og danner vannuløselig, blått indigotin. Det er imidlertid utfordrende å bruke et vannuløselig stoff til farging av ull og tekstiler. I løpet av fargeprosessen omdannes derfor indigotin til vannløselig og fargeløs, «hvit» indigo. Dette skjer via en kjemisk reduksjon av indigotin. Vanligvis ble urin eller ammoniakk bruk som reduksjonsmiddel.Vannuløseliglig indogotin gjendannes på tekstilene ved kontakt med luft og resulterer i en lysekte blåfarge (2). Ved farging av ullgarn så ble garnet dyppet gjentatte ganger i fargebadet. Hvis man startet på lørdag med å la garnet ligge 12 timer i fargebadet for deretter å tørke i 12 timer, la det tilbake i fargebadet på søndag og lot det ligge 24 timer, for til slutt å la det lufttørke på mandag, så resulterte det i en intens blåfarge. Derav navnet «blåmandag» (2).
Indigo som stammet fra India og planten Indigofera tinctoria, ble regnet som den edleste, både av Dioscorides (40–90 A.D.) og Plinius (100 A.D.). I Europa isolerte man imidlertid indigo fra vaid (Isatis tinctoria). Denne planten har lavere innhold av indikan enn plantematerialet fra India, og den resulterende blåfargen er ofte blassere. Dyrking av vaid i Europa var omfattende og nøye regulert. I Capitulare de villis (771–800) inkluderte Karl den Store vaid på listen over planter som skulle dyrkes i hans rike (2). En grunn til dette var antakelig at vaid ble definert som en offisinell legemiddelplante allerede på 300- tallet av Oreibasios som var livlegen til keiser Julian (2). Det er også funnet rester av vaid i Osebergskipet (800 A.D.) som viser at planten var vel kjent hos oss (2). Dyrking og eksport av vaid hadde stor økonomisk betydning i Europa gjennom middelalderen. Det uløselige fargestoffet ble isolert som et bunnfall fra de vandige ekstraktene og rullet til små kuler («blåkorn»). Erfurt i Tyskland var en av byene som var berømt for sin produksjon av blåkorn, men glanstiden fikk en brå slutt da Vasco da Gama oppdaget sjøveien til India på slutten av 1400-tallet. Importen av indigo fra India til Europa steg raskt, og kvaliteten utkonkurrerte vaidblått. I 1577 innførte Frankfurt am Main derfor et forbud mot import av indigo. Elisabeth I fulgte etter og innførte tilsvarende forbud mot import til England. Det gikk til slutt så langt at Nürnberg innførte dødsstraff for å farge tekstiler og ull med importert indigo (2). Likevel overtok indigo markedet og var den dominerende blå tekstilfargen frem til siste halvdel av 1800-tallet da man begynte å fremstille syntetiske blåfarger, deriblant indigo (1).
Indigo er løselig i konsentrert eller sterk svovelsyreoppløsning. En oppløsning av indigo i svovelsyre ble solgt under navnet «blå dråper». Etter fortynning ble dråpene brukt til å farge ull og tekstiler (32). Det finnes flere oppskrifter på indigosvovelsyre preparater, slik som «Tinctura indigo», «Solution indigo» og «Liquor indici» (14). Fargestoffet var også en ingrediens i blekk (Nigramentum indogotinatum, Figur 4) (14). Den viktigste anvendelsen av indigo var slik eksemplene viser, som fargestoff. Til medisinsk bruk er indigo nevnt som et middel mot epilepsi (37). I moderne medisin finner vi et vannløselig salt (indigotindisulfonat natrium) i form av et injeksjonspreparat som brukes for å måle nyrefunksjon. Dette saltet har også en sterk, blå farge. Hos personer med normal nyrefunksjon så vil forbindelsen skilles ut gjennom nyrene ca. 10 minutter etter injeksjonen, og urinen farges blå (38).
Lapis lazuli (ultramarin) er en blå steinart som i uminnelige tider har vært høyt skattet for sin intense farge (Figur 7). Lapis betyr stein på latin, og det nevnes mange typer «lapis» i de gamle legemiddelbøkene (f.eks. lapis haematites, judaicus, lyncis, magnes, nephriticus) (6). Lazuli kommer opprinnelig fra det persiske navnet på stenen (lãzvard) som henspeiler på gruvene Lajvurd i Persia (2, 39). Azur, som er stammen i ordet for blått på mange språk (azur på fransk, azurro på italiensk og azul på spansk), er avledet fra lazur (39). Pigmentet ultramarin som fremkommer ved finmaling av stenen, var det mest kostbare av alle pigmenter i middelalderen og renessansen (2). I malekunsten ble pigmentet vanligvis forbeholdt kappen til Jomfru Maria. Kappen var imidlertid omfangsrik og krevet mye maling. For å spare på det kostbare pigmentet, anvendte kunstneren ofte en billigere farge som grunnlag. Deretter ble det siste strøket utført med «lazurium». Et tynt lag med ultramarin ga et gjennomskinnelig, gåtefullt uttykk. Teknikken ble omtalt som «lasering», og er nå en felles betegnelse på maleteknikker hvor bunnfargen i større eller mindre grad skinner gjennom et tynt overstrøk (2).
Ultramarin betyr «fra den andre siden av havet» (i.e. Middelhavet; ultra mare), og henspeiler på at stenen ble importert fra Afghanistan av italienske handelsmenn på 13- og 1400 tallet. Lapis lazuli inneholder primært lazurit (25–40%), som er et feltspat-silikat mineral. Dette må ikke forveksles med azurit (kopperblått). Sistnevnte har ofte blitt brukt som forfalskning av ultramarin, men har en blassere farge som ikke er stabil (1, 30).
Nylig ble det oppdaget rester av lapis lazuli i tennene til en nonne som levde en gang mellom år 997 og 1162 i klosteret Dalheim i Tyskland. Nærmere undersøkelser avdekket at i denne delen av Tyskland var utvalgte nonner ansvarlig for å utarbeide spesielt eksklusive manuskripter. Mest sannsynlig har pigmentet festet seg i tennene til denne kvinnen når hun formet penselen til en spiss med leppene (40).Tidligere har man antatt at det fortrinnsvis var munker som arbeidet i scriptoriet, men dette viser at kvinnene også hadde en viktig rolle i formidling av kunnskap.
I «El Ricettario» fra Firenze (1550) finnes 3 preparater som inneholder lapis lazuli (7). To av preparatene stammer fra Mesuë og et fra Antidotarium Nicolai, altså omkring år 1000. Mesuë var berømt for sine bøker om avførings- og brekkmidler. I tillegg utga han en farmakopé i 12 bind (Antidotarium sive Grabadin medicamentorum). Dette utgjorde en av de store reseptsamlingene i Europa i middelalderen sammen med Antidotarium magnum, Antidorarium Nicolai og Dynameron (41). Lapis lazuli inngår i avføringsmiddelet «Diasena di Niccholao» (diasena er et avføringsmiddel basert på senna), samt
«Pillole lucis minori di Mesue» og «Pillole inde secondo Mesue». Disse pillene hadde antakelig også avførende effekt og/eller virket som brekkmiddel ut fra sammensetningen. Som nevnt overfor, er lapis lazuli også en komponent i preparater til behandling av øyesykdommer i følge Papyrus Ebers (29).
«Helende krystaller» får mye oppmerksomhet i våre dager. Lapis lazuli tilskrives i den sammenhengen egenskaper som stressdempende, blodtrykksenkende og immunostimulerende, for å nevne noe.Vi får anta at stenen er forbeholdt uvortes bruk!
Sort farge ble enten laget fra sot eller kull. Sot ble fremstilt, ofte av kunstneren selv, ved ufullstendig forbrenning av bjørkenever eller annet organisk materiale. Røken ble samlet opp på innsiden av et kar, og sotlaget ble deretter skrapt av. I tillegg benyttet man pulverisert trekull eller benkull som kilde til sort. Kulltabletter er vel kjent for mange som har vært på ferie i eksotiske land. Pulverisert trekull har en unik evene til å absorbere stoffer, deriblant diarèfremkallende komponenter i tarmen. Kullpreparater har derfor vært redningen for mange turister med «feriemage». I oversettelsen av den danske farmakopèen fra 1841 forklares det nøye hvordan man kan fremstille «dyrisk kul» (Carbo animalis) fra kalvekjøtt, trekull (Carbo ligneus s. vegetabilis præparatus) fra lette tresorter, og kull fra vaskesvamp (Carbo spongiæ) fra sjøsvamp. Trekull er nevnt på listen over produkter som «bør være tilstede i alle, endog de mindre Officiner» (23). Gråtoner kunne sannsynligvis oppnås ved å blande inn aske, som er en viktig ingrediens i det sammensatte preparatet «Ætsende pulver» (Pulvis cosmicus) – et godt eksempel på gjenbruk, men kanskje ikke til etterfølgelse? (Figur 8).
Det finnes utallige eksempler innen malerkunsten på anvendelse av fargestoffene som er omtalt i artikkelen. Som et alternativ til en lang liste over europeiske kunstverk velger jeg å illustrere den omfattende bruken av farger med en kuriositet fra vårt naboland Sverige, nemlig Vasaskipet. Orlogsskipet Vasa ble bygget i perioden 1626–1628. Denne typen skip tjente ikke bare som krigsskip, men også som «kongens flytende palass». Skipene var prestisjeprosjekter som ble brukt i datidens politiske propaganda for å understreke makt og rikdom (30). Orlogsskipene var rikt utsmykket og dekorert. På Vasa fantes det i underkant av 500 treskulpturer, samt flere hundre utskårne ornamenter – de fleste malt i sterke farger. Et slikt skip var derfor et flytende kunstverk av ypperste klasse. Allerede fra gamle Egypt og gjennom antikken og middelalderen, var det vanlig å male skulpturer utformet i sten eller tre. Utsmykningene på Vasa var typisk for sen renessanse. Skipet var åpenbart et flott skue på Stockholms havn (Figur 9). Dessverre var konstruksjonen feil dimensjonert, og Vasa kantret og sank ved innløpet til Stockholm på jomfruturen 10.august 1628. Dette er for øvrig samme år som «En myckit nyttigh Örta-book» ble publisert i samme by (36). Her lå skipet på sjøbunnen i 333 år før det ble hevet i 1961. Siden den tid er det utført et stort arbeid med restaurering. Skipet er nå utstilt i all sin prakt på Vasamusèet i Stockholm. Under restaureringsarbeidet og ved gjennomgang av innkjøpslister, har man identifisert i underkant av 20 fargestoffer med tilknytning til Vasa, hvorav 9 sammenfaller med de «farmasøytiske» fargene (Tabell 2) (30). Basert på teksten ovenfor, så hadde Vasaskipet vært god reklame for datidens fargerike legemidler hvis hun bare hadde holdt seg flytende.
