Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 29, 2022.
Av Grethe Eide*, Bjørg Ek, May Kristin Sunde Hansen, Sylvia Tendal, Mette Kolle, Liv Nicolaysen og Birgit Schiøtt
*Grethe Eide (f. 1938) ble cand.pharm. i 1962, dr.scient ved ETH i Zürich i 1966 og Spesialist i sykehusfarmasi i 1991. Innehaver av Det giftige kors. Forskning og undervisning på universitetsnivå i Norge, Sveits og USA. Senere blant annet apoteker ved Rikshospitalets apotek, Oslo og Apoteket Hjorten, Fredrikstad.
Sentrale etterutdanningskurs for farmasøyter ble arrangert så tidlig som i 1915 (1). Denne kursvirksomheten utviklet seg over tid, med ulike aktører involvert (1). Etter etablering av «Etterutdannelseskomiteen for farmasøytiske kandidater» i 1957, omdøpt i 1966 til «Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse» (KFFE), ble det virkelig fremdrift i denne virksomheten. I starten fikk komiteen sekretærhjelp i Norges Apotekerforening (NAF). Sekretariatet fikk, etter hvert som aktiviteten økte, kontorer på Universitetet på Blindern. I startfasen var sentrale kurs spesielt viktige. For hvert kurs ble det oppnevnt et kursutvalg på tre til fem personer som hadde ansvar for utarbeidelse, planlegging og gjennomføring av kurset. I mange år ble det på denne måten gjennomført ukeskurs med et stort antall deltakere (1,2).
Det var stor interesse for etterutdanning blant farmasøytene. Selv om det ble nedfelt i lønns- og arbeidsavtalen mellom NAF og Norges farmasøytiske Forening (NFF) i 1972 (1,2) at man hadde krav på å få delta i ett sentralt kurs pr. år, var det av flere grunner ikke alltid enkelt å få dette til. Kurs av regional og lokal karakter ble her en erstatning eller et supplement.
På kretsplan kom virksomheten i hovedsak til å ligge i de lokale studiegruppene. Det ble etablert først 13, senere 15, etterutdanningskretser, med flere studiegrupper i hver krets.
Det ble valgt et etterutdanningsutvalg i hver krets. Dette besto av to representanter for de lokale kretsene fra NAF og to representanter fra NFF (1). En av dem fungerte som kontaktperson for KFFE. Organisering av virksomheten fremgår av figur 1. Kretsutvalgene sto for planlegging, gjennomføring og evaluering av etterutdanningstilbudene. Kretsleder søkte KFFE om økonomisk støtte med vedlagte planer for kurstilbud. Studiegruppene rapporterte til kretsutvalget om sin virksomhet. Kretsutvalgene videreformidlet sine erfaringer og dokumenterte sitt arbeide med referater til administrasjonen i KFFE. Det ble etter hvert arrangert årlige kretskonferanser, med både faglig og pedagogisk innhold, som hadde til hensikt å inspirere og motivere farmasøytene til å fortsette etterutdanningsvirksomheten i sin krets (2). Hver krets presenterte også sitt arbeide for deltakerne på konferansene, så det ble en erfaringsutveksling på faglige temaer og gjennomføring av de ulike oppleggene. Kretskonferansene ble derfor både en møteplass og en læringsarena.
KFFE og senere Avdeling for videre- og etterutdanning, Farmasøytisk institutt, UiO (VETT), sørget for at det ble utarbeidet eller skaffet tilveie studiemateriell som studiegruppene kunne arbeide med. I noen tilfeller ble det arrangert weekend- eller kveldskurs som innledning/avslutning på gruppearbeidene innenfor et emne. Et stort antall farmasøyter var involvert i lokal etterutdanning.Toppdeltagelse finner vi i 1986 da det var 1700 personer som deltok (1). Så det var en omfattende virksomhet med mange engasjerte farmasøyter.
Etter tusenårsskiftet dabbet imidlertid virksomheten i kretsene av som følge av omorganisering av apotekvesenet. Formelt forsvant de lokale kretsutvalgene med opphør av KFFE i 2001 (1). Det meste av arbeidet med etterutdanningen besto av frivillig innsats og stor dugnadsånd. Det ble etter hvert vanskelig å rekruttere folk til denne type arbeid.
For å belyse virksomheten i en lokal studiegruppe er det tatt utgangspunkt i en studiegruppe i Fredrikstad. Denne ble etablert i 1981. Gruppa oppsto etter en omorganisering der gruppene i Fredrikstad ble inndelt etter bo-områder. Det hadde sine praktiske grunner. Medlemmene hadde tidligere vært med i andre grupper. Gjennom årenes løp har nye medlemmer kommet til og andre forsvunnet i forbindelse med flytting. Nå er det seks medlemmer igjen, i tillegg til et assosiert medlem i Oslo. Så studiegruppa er fortsatt i aktivitet, selv om alle nå er pensjonister. Nytten av og gleden ved å holde seg så vidt mulig faglig oppdatert er der fortsatt.
Gruppa har arbeidet med mange ulike emner gjennom årene. På den måten har man kunnet erverve ny kunnskap og friske opp/ repetere temaer fra tidligere tider (Bilde 1).
De første årene benyttet gruppa seg av de fleste kurspakker og kursopplegg som ble utarbeidet eller tilrettelagt av KFFE. Ansvar for hver kurskveld gikk på omgang mellom gruppas medlemmer. Kurs og kurspakker hadde oftest fokus på legemiddelbehandling, men viktig var også pasienthistoriene og hvordan pasienten opplevde sin sykehistorie. Mange av pasienthistoriene gjorde inntrykk, og på denne måten skaptes empati og respekt. Eksempler på temaer gruppa har arbeidet med fremgår av tabell 1.
Det var nedlagt et stort arbeid i kurspakkene og de var ofte ganske omfattende. Følgelig krevdes det betydelig innsats fra alle deltakerne. Kurskveldene varte som regel 2–3 timer og hver kurspakke kunne strekke seg over 5–6 kvelder. Et eksempel er «Analgetika – et studieopplegg beregnet på selvstudium og gruppearbeid». Første utgave kom i 1984 og kurspakken ble revidert i 1987. Innholdet av den reviderte kurspakken fremgår av tabell 2. Et annet eksempel er «Yrkesetikk for farmasøyter». Her var det utarbeidet et eget kompendium. Kapitlene i kompendiet fremgår av tabell 3.
I 1983 konsentrerte gruppa seg om tema «Moderne ledelse i farmasien», en brevring med felles besvarelser via KA-skolen (en brevskole). Besvarelsene kom tilbake rettet og med karakterangivelse. Det ble bra resultater, noe som selvsagt var inspirerende.
I begynnelsen av 1990-tallet kom et tilbud fra VETT om å prøve ut et svensk opplegg som gikk under betegnelsen «DUNDER» (distansundervisning). Dette opplegget kom som et nytt konsept med fagstoff og med spørsmål som gikk både på det rent faglige og videre på hvordan det faglige kunne kommuniseres og formidles til legemiddelbrukeren (Problembasert læring, PBL). PBL defineres som en undervisningsmetode som tar utgangspunkt i et bestemt problem eller utfordring. En gruppe introduseres for et reelt eller fiktivt problem som deltakerne sammen skal finne løsning på. Det sentrale i PBL er ikke selve løsningen, men metoden som tas i bruk for å komme frem til svaret (3). PBL var riktignok ikke helt nytt i etterutdanningsregi. Allerede i «Moderne ledelse» var det kommet inn. Men i «DUNDER» ble det for alvor tatt i bruk. Emneområder som ble gjennomgått fremgår av tabell 4. Opplegget besto av et teksthefte til selvstudium, samt testhefter med aktuelle problemstillinger (Bilde 2). Fasiten fikk man frem ved hjelp av en spesiell penn eller en transparent del. På den måten var det mulig å vurdere gruppas besvarelse opp mot ekspertens meninger og også opp mot andre kollegers svar. Det ble mange spennende studiekvelder med utgangspunkt i dette materialet. Medlemmene i gruppa var oftest enige seg imellom om løsningene, men var ikke alltid enig med eksperten! Det var et utbytterikt kursopplegg, og ble derfor anbefalt for andre grupper. Etter dette var to av medlemmene i gruppa med på å utarbeide et opplegg kalt «DUNDER REVMA», i regi av VETT, og etter mønster av Dunderopplegget.
Så ble det etter hvert slutt på tilbud og veiledning fra sentralt hold. Rammebetingelsene i «apotekverden» endret seg med den nye apotekloven som kom i 2001. Men studiegruppa fortsatte sin møtevirksomhet. Eksempler på annet studiemateriell som ble benyttet var
«Terapianbefalinger» fra Statens legemiddelkontroll (SLK), tilsvarende fra Socialstyrelsen i Sverige og Läkemedels Världen (LmV) (Bilde 3). Det sistnevnte tidsskriftet hadde flere temaartikler hvor det var lagt opp til gruppearbeid med spørsmål og oppgaver til diskusjon.
Noe helt nytt var å kunne benytte datamaskinen i læringsprosessen. I forbindelse med emnet farmakogenetikk ble det funnet frem til lærestoffet på en CD.
I gruppa har det hele tiden vært medlemmer med bakgrunn både fra primærapotekene og sykehusapotekene. I løpet av en lang yrkeskarriere bytter man jo arbeidsplass og får med seg nye erfaringer – også til nytte for gruppa. Flere av medlemmene hadde i tillegg vært involvert i kursutvalg og kursvirksomhet i regi av KFFE/VETT. Det hadde gjennom årene utviklet seg et godt samhold i gruppa, så det har ikke vært noe problem å videreføre virksomheten. Det ble etter hvert til at ett medlem har ansvar for å velge og forberede det faglige innholdet til hvert møte. Dette har gått på omgang. Vi har brukt ulike kilder som publikasjoner i farmasøytisk/medisinske tidsskrifter, Legemiddelhåndboka samt andre fagrelaterte bøker, samt annet materiell vi har funnet å være av felles interesse. Studiegruppa har vanligvis tre faglige møter pr. semester.
På et tidspunkt begynte gruppa også å benytte seg av medlemmenes produksjonskompetanse – da innen det kulinariske området. At gruppa (og spesielt enkelte medlemmer) kunne ha funnet en plass i Michelin-guiden er det ingen tvil om. Eksempel på en meny fremgår av bilde 4. Dette er evenementer som har vært knyttet til jul- og sommeravslutninger.
Videreutvikling har vært det sentrale tema – etter hvert innen flere områder. Den siste tilveksten for gruppa i så måte har vært felles utenlandsreiser med innlagte farmasøytisk/ medisinske alibier. Kulturhistorie står nest øverst på listen over krav til reisen. Det har medført tette og innholdsrike programmer, så det er blitt mye læring også utenfor farmasien. Men overalt hvor vi har vært har vi sørget for å besøke apotek – både nye og gamle. På den måten har vi fått innblikk i hvordan apotekene ble drevet, og hva som skilte dem fra våre norske (Bilde 5). Det er blitt turer til Budapest, Venezia, Barcelona, Malta, Paris og Menton. Kombinasjonen av «det farmasøytiske alibi» og kulturhistorie har bidradd til opplevelsesrike turer og nye kunnskaper, samt til «team building» innen gruppa (Bilde 6).
De lokale studiegruppene bidro til stort faglig engasjement og samhold farmasøytene imellom på tvers av arbeidssteder. De hadde derfor en viktig funksjon. Det ble etablert kollegiale nettverk som var til stor nytte i mange faglige sammenhenger. For øvrig var det i en tid da det var ønske om og vilje til å bruke av sin fritid til faglig oppdatering, uten noen økonomisk kompensasjon. Det var imidlertid ingen meritterende aktivitet. Det ble etter hvert etablert formaliserte, meritterende utdanningsprogrammer. Så noe er tapt og noe vunnet. Etter hvert kom de forskjellige apotekkjedene til å sørge for opplæring av sine ansatte.
Vår farmasøytiske studiegruppe har utviklet seg til å bli en arena for livslang læring, både i og utenfor farmasien. Det er derfor ingen grunn til å avslutte virksomheten selv om yrkeslivet nå er et tilbakelagt stadium.
Sentrale etterutdanningskurs for farmasøyter startet allerede i 1915. Men det var etter etablering av «Etterutdannelseskomiteen for farmasøytiske kandidater» i 1957, omdøpt i 1966 til «Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse» (KFFE), det ble fremdrift i denne virksomheten. I startfasen var sentrale kurs spesielt viktige. Det var stor interesse blant farmasøytene for etterutdanning. Men etter hvert kom lokale etterutdanningstilbud til å spille en viktig rolle. Det ble etablert etterutdanningskretser, der hver krets hadde ansvar for virksomheten innen sitt område. Innen hver krets ble det etablert studiegrupper. Opplæringsmateriale til gruppene ble utarbeidet eller skaffet tilveie av KFFE og senere Avdeling for videre- og etterutdanning, Farmasøytisk institutt, UiO (VETT). Et stort antall farmasøyter var aktivt med i studiegruppene. I 1986 var det en toppdeltakelse på 1700 personer. De lokale kretsutvalgene forsvant med opphør av KFFE i 2001.
Arbeidet i studiegruppene blir belyst med utgangspunkt i en studiegruppe i Fredrikstad som ble startet i 1981. Kurspakker og annet studiemateriell blir omtalt. Denne gruppa fortsatte sin virksomhet etter at det ble slutt på tilbud og veiledning fra sentralt hold, og fant frem til egnet studiemateriell på egen hånd. Gruppa er fortsatt i virksomhet selv om alle nå er pensjonister. Virksomheten er også utvidet med utenlandsturer der fokus er både på fag og kultur. På det kulinariske området har medlemmene fått utfolde sin produksjonskompetanse til felles glede.
De lokale studiegruppene bidro til et stort faglig engasjement og samhold farmasøytene imellom, og hadde derfor en viktig funksjon. Det ble etablert kollegiale nettverk som var til stor nytte i mange faglige sammenhenger. Men det var ingen meritterende aktivitet.
Det ble etter hvert etablert formaliserte, meritterende utdanningsprogrammer. Så noe er tapt og noe vunnet.
For studiegruppa vår er det blitt en arena for livslang læring, både i og utenfor farmasien.