Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 29, 2022.
Av Hanne Hjorth Tønnesen*
*Hanne Hjorth Tønnesen. Cand.pharm. 1981. Stipendiat i galenisk farmasi 1980–1985. Amanuensis, senere førsteamanuensis i galenisk farmasi 1985–89. Professor i galenisk farmasi, UiO, f.o.m. 1989.
Praksis på apotek har inngått som en integrert del av farmasistudiet ved Universitetet i Oslo siden studiet ble etablert i 1931. Innholdet i praksisperioden har naturlig nok endret seg i løpet av årene.Tidligere utgjorde laboratorievirksomhet og legemiddelproduksjon en betydelig del av praksisperioden. De færreste av dagens apotek har legemiddelproduksjon eller eget laboratorium, så nåværende studenter får sannsynligvis ingen opplæring i dette når de er praktikanter på apotek. Fra et galenisk perspektiv er det interessant å se hvor omfattende opplæringen i legemiddelproduksjon kunne være i tidligere tider. Laboratoriejournalen til Stein Ulven (1924–2019) er brukt som eksempel (Ulven, 1948). Han var praktikant på Rikshospitalets apotek 1946–1947. Stein Ulven ble apoteker på Falken i Oslo i 1968, og han fungerte i denne stillingen til apoteket ble nedlagt i 1991.
Farmasi som en akademisk utdanning feirer 90-års jubileum i studieåret 2021/2022. Stortinget vedtok «Lov om apotekereksamen» 6. juli 1923, men denne ble ikke satt i kraft før 3. juli 1931 gjennom en Kongelig resolusjon (Boye og Lundamo, 1928, Seljeflot, 1977). I lovens første paragraf står det:
Den farmasøitiske undervisning skal foregå ved Universitetet eller ved et farmasøytisk institutt knyttet til Universitetet. Den som vil begynne på det farmasøitiske studium, må ha: a) eksamen artium eller b) utdannelse fra handelsskoler, tekniske skoler, landbruksog skogsskoler, ungdomsskoler eller utdannelse på annen måte når han ved en optagelsesprøve, for hvilken de nærmere regler fastsettes av Kongen, godtgjør å ha de nødvendige kunnskaper. Kongen kan treffe bestemmelse om tjenestgjøring i nogen tid på apotek, før den teoretiske undervisning begynner.
Farmasøytisk intitutt ble den første bygningen på det nye universitetsområdet på Blindern. Studentene som var tatt opp høsten 1931 flyttet inn i januar 1932.
Punkt b) i loven fra 1923 ble modifiert noe innen den trådte i kraft i 1931. En eventuell opptaksprøve hadde i mellomtiden fått spesifikke krav i norsk, matematikk, naturfag og fransk (Faanes, 1936). Det essensielle var imidlertid at krav om eksamen artium skulle være hovedregelen ved opptak til farmasistudiet. På denne måten fikk farmasistudentene samme utgangspunkt som studenter ved andre universitetsstudier. Frem til 1931 hadde farmasiutdanningen primært foregått på apotek. I lov om farmasøyters utannelse fra 1884 innføres krav om middelskoleeksamen med latin (eller middelskoleeksamen med tilleggsprøve i latin; kravet om latin bortfalt i 1900) for å bli ansatt som apoteklærling. Etter 3 år som lærling kunne man fremstille seg til medhjelpereksamen. Denne ble avholdt i Kristiania to ganger i året. Deretter måtte medhjelperen være et år i apotekpraksis før det egentlige farmasistudiet kunne påbegynnes. Dette besto vanligvis av 2–4 semestere ved universitetet der studenten deltok på forelesninger og praktiske øvelser i kjemi.
Kjemilaboratoriet lå i Det Kjemiske Laboratoriums bygning i Fredriksgate 3. Laboratoriet var delt i to avdelinger: avd. A beregnet på realister og avd. B beregnet på farmasøyter og medisinere (Minken, 1971). Etter hvert ble det trangt om arbeidsplassene i Fredriksgate 3. Et alternativt laboratorium ble åpnet i 1920 i leide lokaler i Universitetsgaten 14. Dette var beregnet på farmasistudenter som skulle utføre titrer- og vektanalyser. Laboratoriet var i bruk inntil sommeren 1931 (Minken, 1971). Apotekereksamen ble avholdt offentlig to ganger i året, og ble vurdert av en kommisjon som besto av universitetsprofessorene i naturfag, kjemi og farmakologi, samt en eller flere apotekere.
Loven av 1923 skisserer en studieplan som utdypes i den implementerte 1931-versjonen. Det farmasøytiske studiet skulle inndeles i 3 avdelinger à 3 semestre. Hver avdeling ble avsluttet med eksamen. Relevante fagkombinasjoner er vist i Tabell 1. Selvom fagkombinasjonene ble modifisert noe gjennom årene, ble studiets inndeling i 3 avdelinger beholdt frem til høsten 1968. I kgl.res.
18.oktober dette året heter det i første paragraf:
Farmasøytisk embetseksamen består av to avdelinger:
Den nye studieplanen som medførte en reduksjon fra tre til to avdelinger og innføring av hovedfag, ble implementert allerede fra semesterstart i september 1968 (Seljeflot, 1977).
Det var en stor overgang for apotekene å få praktikanter som først hadde studert 1.5 år på Blindern, sammenliknet med de tidligere lærlingene som bare hadde middelskoleeksamen. Universitetet sendte ut en veiledning i 1933 for å sikre at opplæringen ble så grundig og ensartet som mulig, men den var lite detaljert. Det ble anbefalt at studenten benyttet første halvår til å gjøre seg kjent på apoteket, bli kjent med gjeldene nomenklatur på latin og norsk, og lære grunnleggende metoder som knusing og sikting, samt rengjøring av standkar og annet utstyr for å nevne noe. Annet halvår skulle studenten tilbringe i resepturen, og siste semester skulle vedkommende fokusere på arbeid i laboratoriet. I veiledningen står det følgende (Faanes, 1936):
Laborasjonene hvis antall burde omfatte minst 50 forskjellige preparater bør helt utføres av praktikanten som herover fører en arbeidsjournal i hvilken de utførte arbeider skal innføres med utførlig og om mulig begrunnet beskrivelse av fremstillingen. Arbeidsjournalen forsynes med påtegning av apotekets innehaver eller ansvarlig bestyrer Etter avsluttet tjenestetid skal apotekets innehaver eller ansvarlig bestyrer utstede bevidnelse om utført praktisk tjeneste på apotek og erklæring om den studerendes forhold under tjenestetiden.
Hverken studenter eller veiledere var spesielt fornøyd med detaljnivået i veiledningen. Arbeidet med å lage en mer detaljert plan for praksisperioden startet i 1938 og ble gjenopptatt etter krigen. Høsten 1948 kom det endelig en ny veiledning som bidro til å forbedre praktikantopplæringen på apotek (Johannessen, 1958). Studentene som hadde praksis høsten 1947 og våren 1948 ble fremdeles veiledet i henhold til anbefalingen fra 1933. I realiteten betød det nok at apotekeren på det enkelte apotek sto ganske fritt til å disponere de tre semesterene som praktikanten tilbragte på arbeidsplassen. I veiledningen står det imidlertid at (Faanes, 1936):
Praktikantens daglige arbeidstid bør være den samme som for apotekets øvrige personale.
På den måten var pratikanten til en viss grad beskyttet mot en urimelig arbeidsbelastning.
En praksisplass på Rikshospitalets apotek var antakelig attraktivt. Dette apoteket lå over gjennomsnittet når det gjaldt produksjon, både mengder og sortiment. Laboratoriejournalen til Stein Ulven tyder på en grundig opplæring. Han har produsert 60 preparater i stor skala i løpet av praktikantperioden (Tabell 2), det vil si 10 preparater mer enn anbefalt minste krav. Det første preparatet er datert 3. januar 1947 og det siste 29. april samme år. Produksjonsperioden strakk seg altså over knappe 4 måneder. Syv av datoene faller på lørdag, og 9. mars var en søndag, så det viser at arbeidsukene som student kunne være lange. I tilknytning til hvert preparat er det skrevet en teoridel, samt kommentarer relatert til det praktiske arbeidet, slik det står i veiledningen. Laboratoriejournalen er innlevert til bedømmelse og godkjent av Anders Tennøe og J. Tobiassen den 7. desember 1947. Deretter er den forelagt ved «2nen avdelings eksamen 5.2.1948» og godkjent av A. Jermstad og K. Brinchmann.
Det var flere eksamener tilknyttet 2. avdeling, blant annet «Avsluttende, skriftelig eksamen i Farmakopöog lovkunnskap». Fra gamle eksamensprotokoller ser vi at Stein Ulven avla denne eksamen i januar 1948. Oppgavesettet besto av 10 spørsmål som var relatert til praksisperioden på apotek (Figur 1). Det var 21 kandidater som fremstilte seg til denne eksamen, og gjennomsnittskarakteren var 2.2.
Svein Ulvens eksamensresultat samsvarte godt med dette (Eksamensprotokoll 1948). Etter å ha bestått 2. avdeling av apotekereksamen var det adgang til «å betro studenten på egen hånd å tilberede og utlevere lægemidler under tjeneste i apotek» (Faanes, 1936).
Produktene som Stein Ulven laget i løpet av praktikantperioden representerer et bredt utvalg av fremstillingsmetoder og typer preparater. Blant de flytende produktene finner vi ekstrakt, dekokt, infus, oppløsning og emulsjoner. Halvfaste preparater er representert ved salve og pasta, mens plaster, tabletter og piller er eksempler på faste og doserte legemiddelformer. Perkolasjon og maserasjon var vanlige arbeidsoperasjoner for å trekke ut virkestoff fra droger. I laboratoriejournalen finner man en fin tegning av perkolatoren med tilhørende forklaring av ekstraksjonsprinsippet og bruk av utstyret (Figur 2). Beskrivelse av arbeidsmetodene avslører at det i liten grad eksisterte noen form for HMS-regler som kunne beskytte praktikanten og andre på laboratoriet mot giftige stoffer. Asbest ble benyttet til filtrering av de fleste oppløsningene. I beskivelsen av kvikksølvsalve (Ungventum Hydrargyri vaselinatum) står det at «500 g kvikksølv ble i en stor morter revet ut med 50 g vaselin og 250 g ullfett inntil det var så godt fordelt at en ikke kunne se kvikksølvkuler når en strøk blandingen ut over et stykke pergamentpapir».Ved fremstilling av blyplaster (Emplastrum Plumbi) rives blyoksid i olje i en emaljert skål inntil pulveret var jevnt fordelt. Litt lengre ut i prosessen står det at «Plasteret ble knadd flere ganger i varmt vann, inntil søtsmaken av glyserinen var borte». Her ble det altså benyttet en organoleptisk kvalitetskontroll av et svært giftig produkt. Siden man skulle smake seg frem til sluttproduktet så var det tydeligvis ikke snakk om bare en smaksprøve.Ved tillaging av barnepudder (Pulvis Talci cum Adipe Lanae) fordampes eter ved utrivning av pulverblandingen i en morter. Det bitre mandelvannet (Aqua Amygdalae amarae) ble produsert fra blåsyre og ikke fra bitter mandelolje. Blåsyren (250 g) ble veid og løst i en blanding av vann og sprit. Det er bare et sted i laboratoriejournalen hvor det nevnes en form for beskyttelse av operatøren, nemlig under fremstilling av belladonnaekstrakt (Extractum Belladonnae). Der står det «Under pulveriseringen (av belladonnabladene) ble nese og munn beskyttet med gaze og øynene med briller».
Til tross for at praktikantperioden ble gjennomført kort tid etter krigen, så synes det som om tilgangen på råvarer var uproblematisk med ett unntak, olivenolje. Dette omtales første gang ved fremstilling av Øsypuspasta (Pasta Oesypi): «Forskriften lød på olivenolje, men av mangel på den ble brukt fiskeolje» (Fiskeolje = Oleum Piscium). Dette gjentar seg i en rekke preparater.
Flere av fremstillingsforskriftene er hentet fra den Norske Farmakopeen, henholdsvis 1913 eller 1939 utgavene. Noen av forskriftene er endret (forbedret) i sistnevnte utgave. Relevante endringer er kommentert av praktikant Ulven. Et eksempel er fremstilling av gummislim (Mucilago Gummi Arabici). Her skriver pratikanten «Ved tilsetning av et konserveringsmiddel som Ph.N. V gjør, 0.5 % metyll-para-oksybenzoat, nedsetter en preparatets evne til både å bli surt og angrep av mugg.» Og litt senere i omtalen «Når gummioppløsningen skal oppbevares i lengre tid, foreskriver Ph.N. IV sterilisering, hvormed preparatets egenskaper blir noe forandret – viskositeten blir mindre. Opphetning medfører ennvidere at gummiens innhold av enzymer, oksydaser og peroksydaser, blir ødelagt. Disse har en utpreget oksyderende virkning på enkelte stoffer. Men fordelene ved å få dem ødelagt blir dog ikke ansett for så store at sterilisering av den grunn skulle lønne seg». Dette undertreker at studenten er reflektert og forstår teorien bak fremstillingsmetoden.
Det første eksemplet (Syrupus Ferrosi NAF) illustrerer et preparat med en uvanlig anbefaling når det gjelder oppbevaringsbetingelser. Det skal i følge praktikanten, oppbevares i et vindu med diffust lys. Årsaken til dette er nøye forklart i laboratoriejournalen. Sammensetning av syrupen er som følger:
Ferrum reduktum 80
Acidum hydrochloricum dilutum 650
Acidum citricum 20
Saccharum 5000
Aetherolum Aurantii dulcis 1
Aetherolum Citri 1
Spiritus concentratus 100
Aqua destillata q.s
I den tilhørende teksten skriver Ulven:
«Ferrosirup NAF inneholder en oppløsning av ca. 1.75% FeCl2 i sukkersirup. Et overskudd av redusert pulverisert jern blir tilsatt en fortynnet saltsyreoppløsning, og det blir derved dannet svakt grønne hydratiserte ferro-jern mens H2 unnviker:
Fe + 2 HCl → Fe++ + 2 Cl- + H2.
Ferrojoner oksyderes lett til ferrijoner, særlig i mørke og under påvirkning av luftens surstoff. Lyset motvirker oksydasjonen, især i nærvær av citronsyre. Under lagningen inverterer en derfor en del av sukkeret med citronsyre til fruktose og glukose, som da vil virke imot en eventuell oksydasjon av ferrojern og dermed bidra til å gjøre sirupen mer holdbar. Det fremholdes imidlertid at citronsyren heller har virkning på den måten at den danner fargeløse kompleksforbindelser med ferrijoner, som så ved påvirkning av lys blir redusert til ferrojoner. Sukker og citronsyre ble løst opp i 300 g vann og oppvarmet på vannbad 1 time. Vann som var dampet bort ble erstattet, og en oppløsning av de eteriske oljene i konsentrert spiritus ble tilsatt under omrøring, hvorpå sirupen ble kolert. Redusert jern ble løst opp i en blanding av fortynnet saltsyre og 1000 g vann i en kolbe. Mot slutten av reaksjonen ble det hele varmet på vannbad. Da omsetningen var endt, ble jernløsningen filtrert gjennom et lite filter ned i sukkerløsningen. Filtret ble utvasket med så meget vann at en fikk 10 kg sirup. Sirupen var svakt grønn. Den ble fylt på små flasker og satt i et vindu med diffust lys».
Det andre eksempelet illustrerer hvordan emulgatorer ble fremstilt in situ. Syntetiske emulgatorer (polysorbater) var kjent før krigen, men de ble nok først og fremst anvendt i næringsmiddelindustrien. På den tiden da Ulven var praktikant ble de fleste farmasøytiske emulsjoner stabilisert ved å benytte farmasøytiske hjelpestoffer med emulgerende effekt. Naturlige emulgatorer kan inndeles i 4 hovedgrupper: fosfolipider, saponiner, proteiner og polysakkarider. Vegetabilske oljer som soya-, raps- og solsikkeolje inneholder fosfolipider og kan med fordel inngå som en del av oljefasen emulsjoner. Uttrekk fra Quillajabark (Quillaja saponaria) inneholder saponiner, men har begrenset anvendelse i som emulgator. Myse, kasein og soya er kilde til proteinbaserte emulgatorer, mens Gummi arabicum, pektin, alginat og cellulose inneholder polysakkarider med emulgerende effekt. Disse hjelpestoffene vil også virke stabiliserende på emulsjoner ved å øke viskositeten av vannfasen. I Hvit kamferolje (Linimentum ammoniacatum camphoratum) utgjør rapsolje en viktig del av oljefasen. Kamferoljen består av:
Oleum camphoratum 4000
Oleum Rapae 1600
Solutio Ammoniaci concentrata 1200
Aqua destillata 1200
I den tilhørende teksten skriver Ulven:
«Hvit kamferolje er en emulsjon av kamfer og olje i vann med ammoniakksåpe som emulgator. Da rapsolje forsåpes langt lettere enn kamferoljens olivenolje, ryster en derfor først rapsolje sammen med konsentrert ammoniakk, hvorved de frie fettsyrer og en del glycerider bindes som ammoniumsalter. Derpå tilsettes kamferolje og vann. Den del av rapsoljen som ikke forsåpes, dvs. den alt overveiende del, utgjør sammen med kamferoljen den disperse fase, mens vannet og ammoniakksåpen blir den homogene fase. Rapsolje ble avveid på standflasken og tilsatt konsentrert ammoniakkkoppløsning under omrysting. Klar kamferolje ble så tilsatt, likedan under kraftig omrysting. Blandingen ble rystet om mange ganger i løpet av dagen. Neste dag ble vannet innveid og det hele ble rystet godt. Linimentet holdt seg godt ved henstand uten å skille seg. Det var gulhvitt og tyktflytende og luktet meget sterkt av ammoniakk. Da ammoniakk har en tendens til å angripe alminnelig kork bør en til standflasken nytte innslepen glasspropp. Ved håndkjøpsutsalg ble det lagt stanniol under korken – av samme grunn».
Det kan neppe ha vært behagelig å veie inn og bearbeide 1.2 liter konsentrert ammoniakk. Det er interssant å lese at emulsjonen holdt seg stabil, dvs. uten å sprekke, bare ved omrysting og uten noen form for mekanisk homogenisering.
Det siste eksemplet (Sterke avførende piller, Pilulae aperientes fortiores) understreker at galenisk farmasi på den tiden var et håndverk. I
«Haandbog for Farmaceuter utarbeidet med særligt hensyn til den norske farmakopø» (1907) står følgende beskrivelse av legemiddelformen piller (Pilulae): «Ved piller forstaaes et lægemiddel i kugleform (pilula = liten kugle), bestemt til indvortes brug. Størrelsen er yderst forskjellig, fra under 0.05 gr. – de kaldes da «granula», smaa gryn – og til over 0.40 gr. – de kaldes da «boli», kugler; den norske farmakopø angiver normalstørrelsen til saavidt muligt ikke over 0.1 gr. Piller skal være ensartede gjennom hele sin masse, indbyrdes lige store, runde og af en passende haardhed, d. v. s. ikke saa haarde, at de vanskelig opløses, og ikke saa bløde, at de forandrer sin form eller klæber til hinanden. De bør dernest aldrig være større end nødvendigt» (Smith, 1907). Etter tørking skulle pillene bestrøes med lykopodium eller talkum for å hindre at de klumpet seg sammen.Ved behov kunne pillene få et overtrekk av for eksempel kakao, sukker, gelatin eller sølv. Opprinnelig ble piller fremstilt ved utrulling av pillemassen. Alternativt kunne pillemassen presses gjennom en sprøyte til lange stenger som ble overført til pillebrettet for oppdeling i mindre emner. Disse ble gjort runde ved hjelp av hendene eller ved bruk av en «rotundifikator». Denne metoden var lite egnet for storproduksjon av piller. I forskriften til Ulven skal det lages 50 000 enheter, og derfor måtte han komprimere pillemassen i tablettmaskinen for deretter å «runde» dem i en drasjerkjele. Pillefremstilling gjennom komprimering utføres ved hjelp av spesielle, sylindriske stempler. Dårlig flyt av pillemassen ned i matrisen og klebing til stemplene var vanlige problemer (Sandell, 1960). Som det fremgår av laboratoriejournalen til Ulven var pillefremstilling i stor skala en utfordrende oppgave. Pillemassen er sammensatt av følgende komponenter:
Extractum Belladonnae pulveratum 500
Resina Podophylli 750
Extractum Aloes puveratum 2500
Solutio acidi stearinici in Aether et Spir. conc. (2 + 1) q.s.
Saccharum Lactis pulveratum 1500
Amylum Solani 250
Solutio Gelatinae albae 4% q.s.
Talcum 500
Antall: 50 000, stempel: 6 mm pilleutboring.
Ulven skriver følgende om fremstillingen av disse pillene:
«Belladonnaekstrakt, podofyllin og aloeekstrakt ble revet og blandet godt sammen. 100 g stearinsyre ble løst opp i en bladning av 600 g eter og 300 g konsentrert spiritus og brukt til å granulere ekstraktblandingen med. Det gikk med ca. 1000 g væske. En blanding av melkesukker og potetmel ble granulert med en 4% oppløsning av gelatin i lunkent vann. Begge granulatene ble siktet i en siktemaskin (rystemetoden), tørket og siktet på ny med en litt grovere sikt og tørket til dagen etter ved ca. 35 grader. Granulatene og talken ble blandet sammen og pillene slått. Hver pille inneholdt 0.01 g belladonnaekstrakt, 0.015 g podofyllin og 0.05 g aloeekstrakt. Pillene ble imidlertid ikke helt runde og fikk et belte rundt midten. For å rette på det og gi dem en skikkelig pillefasong, ble de drasjert. Dette skjedde i flere adskilte operasjoner. Pillene ble støvet av med en støvsuger og helt opp i en drasjerkjele. Kjelen ble satt i gang.
Prinsippet for drasjeringen er at en legger på et lag av pulveriserte stoffer, gjerne smaksstoffer, ved vekselvis å fukte pillene og legge på pulver, mens de stadig roterer rundt i kjelen. På den måten fylles ujevnhetene, og pillene blir større og runde. For å beskytte selve pillene mot denne fuktingen, gir en dem et beskyttelseslag. De ble derfor fuktet jevnt med sukkersirup uten at de klebet sammen og tørret dem raskt med en varmluft-blåser, forat fuktigheten ikke skulle trenge innover i pillene. Ennå et lag ble lagt på. Da de var helt tørre, begynte den egentlige drasjering: pålegg av pulver. En fuktet pillene godt med en blanding av sukker, flytende glukose, vann og sjokoladebrunt (34+30+35+1). Da væsken var godt fordelt, ble det tilsatt en blanding av kakao, melis og talkum (7+2+1), så meget som pillene opptok. Etter noen minutter slo likevel noe fuktighet igjennom og mer pulver ble tilsatt. Da det hele hadde gått rundt en stund og var noenlunde tørt, la en på to lag til. Enda var ikke pillene jevne, og en lot dem glattløpe, idet en fuktet dem litt og lot dem gå rundt i lukket kjele, dvs. i fuktig rum og slipe hverandre. Etter en ½ times tid ble det tilsatt litt væske til og slipingen fortsatt ennå 1 times tid. Da ble lokket tatt av og pillene tørret etterhvert mens kjelen gikk, ca. 2–3 timer. Da ble de slått utover brett og lagt til tørring ved alminnelig temperatur. Neste dag ble de lagt i kjelen igjen. De var nå helt tørre og harde. Ganske lite fortynnet sukkerløsning ble tilsatt. Nå ble pillene blanke. For å fremskynne dette ble det lagt oppå noen klumper av like deler spermasett og fast paraffin.Ved en eventuell fernisering av pillene bruker en fernis av følgende sammensetning:Tolubalsam 2, eter 1, absolutt alkohol 3 og risinusolje 1%. En må her bruke fast, hard tolubalsam, da pillene ellers vil henge sammen. Risinusolje blir tilsatt for likevel å gi fernissen noe elastisitet så den ikke sprekker under tørringen. En legger da pillene i en rundbundet skål og heller over et overskudd av ferniss, f.eks. 25 cm3 og blander pillene med et kortblad så alle blir fuktet. Overskuddet blir så helt tilbake på flasken idet en holder et gazebind foran tuten på skålen, så pillene ikke triller ut. Pillene helles så ut i former av grått papir og beveges på inntil de ikke kleber.Tilslutt legger en dem til videre tørring på metallbrett som er overtrukket med en fin film av flytende paraffin.»
Beskrivelsen av denne prosessen understreker hvordan legemiddelfremstilling var en kunst som krevet både erfaring og et godt håndlag. Det er lett å forestille seg at 50 000 piller som både skal støvsuges, enkeltvis blåses tørre med en varmluft-blåser og senere påføres et jevnt drasjelag uten å klebe, må ha gitt studenten visse utfordringer. Han skriver dessverre ikke noe om hvor mange piller han satt igjen med til slutt, men man kan vel anta at det var et visst svinn.
Laboratoriejournalen til Stein Ulven gir oss et godt innblikk i hvilke krav som ble satt til en farmasistudent som var i apotekpraksis for 75 år siden. Praktikanten måtte løse krevende galeniske problemstillinger, og ikke minst dokumentere at vedkommende forsto teorien bak de valgte løsningene. Videre måtte studenten være praktisk anlagt, men også være perfeksjonist når det ble krevet. Dette er selvsagt egenskaper som farmasistudenter til en hver tid bør ha. De galeniske problemstillingene som dagens studenter møter i praksisperioden og gjennom laboratoriekursene i farmasistudiet generelt, kan derimot ikke sammenliknes med opplæringen i galenisk farmasi for 75 år siden. Dagens studenter får derfor ikke samme opplevelse av det håndverksmessige aspektet ved legemiddelfremstilling som Stein Ulven og hans medstudenter fikk.
Takk
En stor takk til Heidi Lie for Stein Ulvens laborasjonsjournal.
Artikkelen gir et innblikk i praksistiden på apotek for 75 år siden gjennom laborasjonsjournalen til student Stein Ulven. Han var praktikant på Rikshospitalets apotek 1946–47. Praksistiden varte 1.5 år og var inndelt i 3 deler hvorav arbeid på laboratoriet var hovedfokus i siste del. Laboratorieboken viser en omfattende produksjon som inkluderer 60 ulike preparater i stor skala. Disse laborasjonene ble utført på 4 måneder og omfatter 10 preparater mer enn anbefalt minimumskrav. Produksjonen representerer et bredt utvalg av fremstillingsmetoder og typer preparater. Blant de flytende produktene finner vi ekstrakt, dekokt, infus, oppløsning og emulsjoner. Halvfaste preparater er representert ved salve og pasta, mens plaster, tabletter og piller er eksempler på faste og doserte legemiddelformer. Det er utfyllende kommentarer til hvert perparat i henhold til retningslinjene for praksisperioden. Etter å ha gjennomført praksistiden og bestått eksamene som inngikk i studiets 2. avdeling, var studenten kvalifiert til på egen hånd å lage og ekspedere legemidler fra apotek.