Norsk Farmasihistorisk Selskap
Foredrag for Norsk Farmasihistorisk Selskap på Farmasøytisk institutt 10.05.2023
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 30, 2023.
Av Halvor Weider*
* Halvor Weider var adm. dir. for Weiders Farmasøytiske AS fra 1978 til 2009. Han overtok etter sin far, Olaf Weider, som grunnla selskapet i 1940.
God kveld!
Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke for invitasjonen til dette årsmøtet, og fortelle litt om det som en gang var WEIFA AS.
Jeg velger å begynne med min far, Olaf Weider, og hans CV – populært sagt. Han ble født i Trondheim 30. desember 1907, som nr. 3 i en barneflokk på 7. 6 gutter og sist, men ikke minst, en pike som sistemann. Hans far var sogneprest i Bakklandet kirke frem til han fikk nytt kall som sogneprest i Rygge i 1921. Der tok far artium, i Fredrikstad, og var også disippel hos apoteker Krog på Svaneapoteket i Moss. Han tok apotekereksamen høsten 1931 og høsten 1932 fikk han stillingen som assistent, senere amanuensis, hos professor Axel Jermstad på avdeling for galenisk farmasi, på det da nyopprettede Farmasøytisk Institutt på Blindern. Og her kommer min mor inn i bildet. Hun tilhørte kull nummer 2 på det nye instituttet. Hun sier selv at de hadde mye moro, stiftet studentforeningen Veneficus og tidsskriftet, og arrangerte fester og ball. På den første festen – kalt dusfesten – som ble en tradisjonell mottagelsesfest for de nye studentene, fikk mor, som student, assistenten til bords og dermed var det gjort. Dette møtet varte livet ut.
Far var meget vitenskapelig interessert og hadde allerede som amanuensis offentliggjort en rekke mindre arbeider i fagtidsskrifter, noe som endte med at han fikk et lite stipend som han benyttet til et opphold ved Landbohøjskolen i Kjøbenhavn. Oppholdet var meget utbytterikt og la grunnlaget for hans senere arbeide med vannstoffjonekonsentrasjoner som ga ham Farmasøytisk Selskaps første Gullmedalje i 1936.
Førkrigstiden var urolig, det var tilløp til rasjonering. Tiden gikk ellers sin vante gang inntil Russland gikk til angrep på Finland 30. november 1939.
Min far ble ansatt på AL 15. februar 1934 og var driftsbestyrer frem til 8. november 1939 for så å starte sin egen farmasøytiske bedrift.
Selv hadde han ingen penger til å starte opp, men noen våget å satse litt. Det konstituerende møtet ble holdt 31. januar 1940, med en startkapital på kr. 25.000, og firmaet Weiders Farmasøytiske A/S ble opprettet. Selskapet ble registrert 9. februar 1940, noe vi regner som offisiell stiftelsesdag.
Formålet var fabrikasjon og forhandling av apotekvarer og næringsvarer, samt agenturvirksomhet.
35 m2 ble leid i 7. etasje i Hausmannsgaten 6, Oslo.
5.april ble fars første medarbeider ansatt. Han ble i selskapet til sin død i 1984 (44 år).
8. april ankom den første tablettmaskinen, en brukt Diaf bestilt fra Danmark.
9. april ble en panikkdag. Far ble plassert inn i sjåførsetet i en lastebil full av panikkslagne mennesker på flukt. Ved Sinsenkrysset følte han det bare ble for dumt, hoppet av og gikk tilbake til byen, fikk hentet Diaf ’en, og sammen med en gammel salvemølle kom han i gang med produksjonen.
Da Weifa ikke hadde hatt produksjon tidligere ble det vanskelig med råstoff. Men det gjaldt å produsere hva vi kunne, og alle oppdrag var velkomne. Leieproduksjon av kosmetikk og vitaminemulsjoner. Og selskapets første faktura, kr. 70,05, gjaldt hårkrem og permanentvæske til en kunde i Trondheim (bilde av regning til Hørgård). Råvaren til en del av kosmetikken var sildeolje og den lukten satt lenge i!
Etter hvert lente man seg mot organekstrakter, drogeekstrakter (C-vitamin fra nyper), E-vitaminkonsentrat fra hvetespire osv. osv. Meningen var å lage farmasøytiske preparater.
Schous bryggeri rett i nærheten ble leverandør av ølgjær, noe som endte opp i produktet Weifa-B ølgjærekstrakt, et fullverdig B-vitaminkompleks. Dette ble markedsført i 1941, samme år som de første ekstrakter av nyper ble laget. Nyper ble samlet inn fra flere innsamlingsstasjoner på Østlandet. Produktet ble først solgt under navnet Nypin til firmaet A/S Pegg, men i 1942 ble det solgt under eget navn Weifa-C.
Jeg må si litt om de første årene da dette jo legger grunnlaget for bedriftens fremtid.
Sukker var strengt rasjonert så kunstig søtstoff ble etterspurt, Under navnet Dulcin produserte vi for SAMAS store mengder. I 1943 for hele 240.000 kroner!
Firmaet trengte mere plass og flere ansatte, og en tekniker fra Rikshospitalets apotek ble ansatt i 1942 og ble i Weifa lenge etter alderspensjon.
Omtrent samtidig ble ASELLI MEDISINSK HUDKREM og ASELLI SÅRSALVE anmeldt til spesialitetskontrollen. Begge var basert på en original sinkforbindelse – fremstilt ved forsåpning av tran med sinksulfat-oppløsning.
11. februar 1943 ble våre første legemidler registrert, nemlig Aselli Medisinsk Hudkrem og Aselli Sårsalve. Preparatene ble fort populære og særlig Aselli Sårsalve hadde i mange, mange år et godt og stabilt salg.
Til jul i 1942 fikk Spesialitetskontrollen en julepakke av Weifa og takket på følgende måte:
Hvem skulle tro at sånt kunne gjøres. Prøv i dag og se hva som skjer!!
For allerede 15. mai 1945 feiret Spesialitetskontrollen frigjøringen med et brev til bedriftene hvor det påtales at reglene for reklame av legemidler ikke er fulgt. Tilbake til start!
Allerede i 1942 ble det tegnet en pensjons- og ulykkesforsikring for alle ansatte, med en engangsbetaling på kr. 20.000,– i tillegg til årlig premie. Dette var virkelig forutseende.
En viktig begivenhet var at NO-FA-KI, Norsk Farmasøytisk-Kjemiske Industriforening, ble konstituert 25.mai 1945 og Weiders farmasøytiske ble medlem 4. juli samme år. Foreningen ble senere døpt om til NOMI (Norsk Medisinalindustri).
Firmaet fikk sin første legemiddelkonsulent, Aslak Tonna, og knyttet til seg overlege, senere professor, Einar Blegen, som medisinsk konsulent.
Selskapet overlevde krigen til tross for mye avbrudd. Imidlertid var penicillinet blitt kjent så far reiste, i 1947, til firmaet Squibbs i USA for å forhandle om tilgang til stoffet for Norge. Til tross for liten produksjon klarte han å få en avtale slik at Weifa ble første firma i Norge som importerte penicillinet.
Stadig større plass ble nødvendig, og utvidelser skjedde i flere etasjer i Hausmannsgt. 6.
I 1949 ble Pyrisept lansert og så Weifa Ton, et tonikum med både B- og C-vitaminer.
Etter hvert ble H6 for trang og vi søkte om byggetillatelse i Oslo for eget produksjonslokale.Vi fikk ikke lov å bygge i Oslo, så rett etter krigen, og fikk i stedet valget mellom Kongsvinger og Kragerø. Kragerø ble valgt, hovedsakelig på grunn av nærmere tilgang på nyper. Der ble det også satt opp et 2-etasjers betong-nybygg etter at gamle tyskerbrakker var starten.
I bygget ble nyper ekstrahert og en oppstart av syntesevirksomheten. Far var, som student hos professor Jermstad, blitt interessert i professorens alkaloidarbeider.Weifa var allerede i gang med ekstraksjoner og interessen økte for morfin og derivatene kodein og folkodin.
Prøvedyrking av opiumsvalmuen – Papaver Somniferum – ble foretatt mange steder i Sør-Norge, samt noe i Nordland, med godt resultat med tanke på morfininnholdet. Særlig den nordlige valmuen hadde høyt innhold, noe man mente skyldtes lange, lyse dager. Ekstraksjonen var imidlertid vanskelig, men etter hvert klarte Weifa å få frem en tilfredsstillende metode, fikk ut morfin og overførte det meste til kodein og folkodin.
Jeg tror Weifa var først ute med produksjon og salg av et slankemiddel, Larson’s American Milk Diet, som ble en kjempesuksess langt ut i 60-årene.
Aggressive angrep på privatkapitalismen preget starten på 1960-årene. Radikale elementer kastet seg spesielt over farmasøytisk industri, «for ingen skal tjene på syke mennesker», for øvrig godt sekundert av helsedirektørens uttalelse i NRK at «Man kan selvsagt ikke stole på legemiddelindustrien – det er jo forretning.»
All ekstraksjon foregikk i Kragerø, og all legemiddelproduksjon i Oslo. Det ble for trangt og fra 1964 var all produksjon overført til Kragerø mens FoU fikk større plass i Oslo. Fabrikken i Kragerø ble moderne og kunne produsere til GMP-krav. Første inspektør var Anders Tennøe, i 1964. Og fra 1964 var all produksjon flyttet fra Oslo til Kragerø.
Ikke bare nypeekstrakt og morfin ble produsert, men også CPK – Cetylpyridinklorid –, det aktive innholdet i Pyrisept. CPK ble ikke bare et produkt for internt bruk, men også eksportert til kunder i flere land.
Den nyeste fabrikken fra 1964 fikk jo stor kapasitet og vi ble en stor leverandør til UNICEF allerede i 1959, men det tok virkelig av når 64-fabrikken sto der. Gjennom årene senere leverte vi store mengder jerntabletter, multivitamintabletter, malariamidler og lepramidler. Her snakker vi om milliarder.
I 1967 fikk vi vårt første møte med Metformin HCl da Rhona Laboratories i England inviterte oss til å produsere siste steg i syntesen slik at produktet Glucophage kunne importeres til Norge billig fordi råvaren jo var produsert i Norge. Senere bygget vi ut produksjonskapasiteten selv og solgte til eksportmarkeder over hele verden. Det endte med eget Metformin-bygg i Kragerø i år 2002.
Allerede i 1968 fikk vi interesse for L-Dopa for behandling av Parkinsons sykdom, og 6. juni 1969 fikk vi registrert produktet Eldopar, i god tid før Armstrong landet på månen.
Weifa har et eget kapittel i historien om smertepreparatutviklingen. Da far var på besøk hos Squibb og fikk penicillinet til Norge, ble han også presentert for det nye stoffet Acetaminophen, eller Paracetamol på norsk. Stoffet hadde mange gode egenskaper – og få dårlige. Imidlertid var det ikke lov å fremstille ett-stoffs preparater på den tiden da man antok at apotekene kunne produsere slike. Weifa la til et par andre stoffer, nemlig salicylamid og koffein og så ble preparatet registrert i 1953 under navnet Paralgin. Det ble ganske populært i årene som fulgte.
Senere ble produktet endret til et rent paracetamolpreparat og ble, som sådan, registrert i 1977 som et reseptbelagt preparat. Og i september 1981 ble 20-tablett-pakningen frigitt fra reseptkravet: Paracet.
Som sagt så produserte vi jo også Kodein, et produkt som var «snillere», i forhold til andre, sterke, analgetika. Vi søkte om registrering av Paralgin forte men søknaden ble avslått 2 ganger da «Det ikke var behov for preparatet». Synd å si det, men far tok kontakt med daværende helseminister Harlem personlig, noe som gjorde at det ble vurdert på nytt og endelig registrert i 1960.
Ibux er også en del av smerteprodukt-historien til Weifa. Vi så et stort markedspotensial som det NSAID med færrest og minst bivirkninger, og søkte allerede 19.11.1984 om registrering av både 200 mg, 400 mg og 600 mg tabletter. Markedsføringstillatelsen kom 20.12.1985. Ibux Gel, som reseptfritt preparat, ble registrert 26.09.2000.
I 70-årene ble det stor mangel på råvarer til fremstilling av alkaloider. Siden Weifa hadde Weifa kjøper opp agenturfirmaet Christen fått opp salget av Paralgin forte var det livsviktig for oss å få nok kodeinfosfat til preparatet. India, som stor eksportør av opium, hadde vanskeligheter med å levere til nye kunder så løsningen ble oppkjøp av beslaglagt smugleropium fra flere land i Østen, så som Hong Kong,Thailand og Singapore.Vi hadde egen syntese for opparbeidelse av morfin fra opium. Høy pris på opiumsalkaloider gjorde at vi så på muligheten til å sette opp egen ekstraksjonsfabrikk i Kragerø, noe som ble lagt bort da prisene sank igjen. Imidlertid var ikke ideen død og snart var det et spørsmål om å sette opp en fabrikk i Singapore. Så som tilhørerne skjønner ble det jobbet mye i dette faget. Det positive ble allikevel et salg av know-how til Johnson & Johnsons farmasøytiske divisjon McNeil.
Gründeren av Weifa, min far Olaf Weider, døde plutselig 18. mars 1978. Han fikk ikke med seg salget av know-how og videre utvikling av bedriften, da med den nye ledelsen i Weifa som besto av meg, som AD, min søster Åste som markedsdirektør og min svoger Bendik som teknisk direktør. Samarbeidet gikk bra. Min mor, Aasta Weider, også farmasøyt og aktiv medarbeider i selskapet, var fortsatt med på lasset i mange år.
Etter hvert sluttet Weifa med opium som startråstoff. Vi gikk over til PSC som inneholdt opptil 90% morfin. Dette kjøpte vi fra den Tasmanske fabrikken Tasmanian Alkaloids. Dette selskapet ble så kjøpt opp av J&J, noe som bl.a. resulterte i et godt samarbeid mellom de tre selskapene Weifa, McNeil og TasAlk, et samarbeid som varte i bortimot 30 år, med hovedvekt på synteseutvikling, utbytter, renhet osv. Det siste såkalte Technical Meeting ble holdt i Norge i august 2006.
Tidlig på 80-tallet fikk Weifa agenturet for TigerBalsam, et produkt som fulgte oss helt til selskapet ble solgt. Blant annet hadde vi sponsoravtale med Grete Waits.
Weifa kjøper opp agenturfirmaet Christen Høeg AS og selskapet blir innlemmet i Weifa, etter hvert som Weifa Chemicals.
I 1986 opptrer Dr. Olav Brænden, leder av FN’s narkotilaboratorium, i 20 minutter på NRK og forteller om sin teori om nesedråper. Brændens nesedråper ble et folkekrav og blir frigitt som frihandelsvare i november, men helsedirektøren toer sine hender.
Bygningsmassen ble stadig utvidet i Kragerø, nytt lagerbygg var nødvendig og nytt høyhus – 4 etasjer – ble bygget sammenhengende med gammel bygningsmasse. Alt var på stell.
Som gjestejeger under en elgjakt i Dalarne traff jeg direktør Johan Andresen i Tiedemann. Han var interessert i en farmasøytisk produksjonsbedrift i Malaysia siden han hadde et salgsselskap der, Norse Crown, som trengte flere produkter. Norse Crown hadde da, gjennom mange år, vært vår agent i nettopp Malaysia. Styret ble begeistret, og i september 1991 ble en Weifafabrikk åpnet i Kuala Lumpur under navnet Scanlab. Selskapet ble avviklet etter at ny AD ble ansatt i Weifa.
I 1985 hadde styret bestemt at vi skulle invitere ansatte til å kjøpe aksjer i Weifa. 25 ansatte benyttet anledningen, noe jeg, i ettertid, regner med at de ble fornøyde med.
Som alle vet ble grossist-monopolet opphevet i 1995 og vi fikk nye grossister.
I 1998 skiftet selskapet navn fra Weiders Farmasøytiske AS til Weifa AS, noe som var lettere å bruke internasjonalt, samtidig som Weifa hadde vært varemerket/logoen siden dag 1.
Jeg har lyst til å nevne at vi, i 2006, bestemte oss for en FDA-godkjenning av vår Metformin HCl produksjon. Godkjennelsen fikk vi i juni 2008, med kun to avvik. Disse ble lukket samme måned.Vi var stolte.
Mot slutten av min karriere i Weifa var vi nærmere 200 ansatte i bedriften, med den største staben i Kragerø. Tar jeg ikke helt feil var omsetningen rundt 500 millioner, hvorav alkaloidene sto for ca. 10%, Metformin ca. 20% og total eksport, inklusiv de nevnte varene, var 32%.
Jeg sluttet som AD 31. januar 2009 etter nylig å ha feiret min 67-års dag, men forble styremedlem i selskapet frem til det ble solgt i juni 2014. Salget skjedde mot min vilje. Dessverre var nok min mindre eierandel for liten til å hindre de andre ca. 100 aksjonærene i å gå for salg.
Allerede mens Weifa var Weifa hadde ny daglig leder bestemt seg for å flytte kontorene fra Hausmannsgaten til Østensjøveien, noe som betydde at også FoU-avdelingen ble lagt ned og mesteparten av utstyret flyttet til Kragerø.
Den nye eieren, Spetalen, døpte om selskapet til Vistin, men valgte så å gjøre som han vanligvis gjør, videreselge bedriften, oppdelt i 3. Markedsavdelingen ble solgt til svenske Karo, produksjonsavdelingene for tabletter og syntese ble solgt til australske Tasmanian Poppy Industry (TPI), forøvrig en konkurrent til TasAlk som Weifa hadde benyttet som leverandør i mange år, mens den siste «biten», produksjonsbedriften på Fikkjebakke utenfor Kragerø med kun ett produkt: Metformin HCl, ble beholdt av Spetalen, da fortsatt under navnet Vistin. For øvrig ble hovedfabrikken gitt navnet Palla Pharma AS.
Før jul i 2021 ble TPI slått konkurs i Australia, hvilket betydde at fabrikken i Kragerø lå tynt an til å overleve. Flere aktører var i bildet, med lokale politikere fra Telemark som de mest høylytte. Men hva hadde det å si, de kunne jo ikke gjøre noe som helst til tross for at Corona-pandemien hadde satt søkelyset på norsk farmasiproduksjon.
En lokal investor, Morten Andresen, satte i gang «pengerulling» blant andre lokale firma, og av en eller annen grunn ble jeg «fanget» i prosjektet etter at min gamle venn i TasAlk sendte en SMS og lurte på hvordan det gikk med Kragerø-fabrikken etter at TPI gikk konk. Dette var nytt for meg og jeg tok noen telefoner for å få en bakgrunn før jeg sendte melding tilbake. Det endte altså opp med at jeg og min familie ble investorer i det nye selskapet Palla Pharma AS.
Så her ender historien, en historie om en legemiddelbedrifts start i 1940, til nye oppgaver i 2022. Og jeg kom plutselig tilbake til industrien jeg hadde ofret mer enn 50 år av mitt liv til. Nå krysser vi bare fingrene for at Palla Pharma vil stå opp som en fugl føniks i Kragerø.