Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Trygve Fjeldstad og Nina Eitrem Haavie
Anny Lien kom inn på både lærerskolen og reseptarutdanningen da hun skulle velge karrierevei. Heldigvis for apotekfarmasien valgte hun å bli reseptar. Hun er på mange måter den som har gitt begrepet «skrankefarmasøyt» et innhold – og et ansikt.
Ved valg av karrierevei tenkte Anny Lien på at det var praktisk å ha et yrke som kunne praktiseres over hele landet. Hun ville i tillegg ha et yrke der hun kom i kontakt med mennesker. Avgjørende var kanskje også at hun hadde en søster som var reseptar, utdannet på «reseptarfabrikken».
«Reseptarfabrikken» var Løveapoteket i Tønsberg. Apotekeren Knut Spæren var flink med elever og spesielt reseptarelever som han satte stor pris på. Dette var en ny utdanning som Spæren mente han kunne være med å påvirke og forme. Knut Spæren var en svært fargerik person, og det du lærte av ham, måtte du lære med én gang. Kunne du ikke dét, så var det ikke bra å være der. Spæren stilte strenge krav til elevene, og det visste de når de spurte om å få elevplass der. Likevel var det mange som søkte seg dit, og de fikk meget god opplæring.
På Løveapoteket var det undervisning en halv time hver dag om morgenen. To farmasøyter hadde ansvaret for undervisningen, mens Spæren selv hadde hovedansvaret. Ett mål var å lære seg farmakopeen. Undervisningen strakte seg igjennom hele dagen. Med en gang de kom over et stoff så skulle de slå det opp og lære noe om det. Det var stor produksjon av både tabletter, salver, tinkturer etc., og til og med en egen lab for infusjonsmedisin. I tillegg hadde apoteket et stort lager av spesialiteter der de alltid hadde minst én pakning av hver spesialitet.
Siden det var et så stort apotek, stilte det krav til god arbeidsledelse, og Anny Lien så her tydelig betydningen av den. Nesten alle avdelingene var under farmasøytisk ledelse. Det gjaldt også resepturen som var delt opp i mikstur- og salvereseptur, institusjonsleveranse og ekspedisjon av spesialiteter. Den farmasøyten som hadde ansvaret, måtte sørge for at alle var på plass. Personalet besto av farmasøyter, elever, teknikere og laboranter. I tillegg var det en egen vaskeavdeling med helt ufaglært personal. Det eneste stedet det ikke var farmasøyt, var i skrankeområdet. Den som hadde ansvaret der, var tekniker. Apotekeren var av og til i skranken for å prate med folk «og brumme litt» i følge Anny Lien.
Hun følte det aldri vanskelig å være reseptarelev ute i praksis sammen med studentene fra Farmasøytisk institutt. Det gav henne bare noe ekstra å strekke seg etter. På Løveapoteket var det dessuten respekt for alle yrkesgruppene. Og sjefen, Knut Spæren, ga uttrykk for det på sin måte. Han sa at «Vi farmasøyter er en flokk halvstuderte røvere».
Etter praktikanttiden ønsket Spæren at Anny skulle komme tilbake til Løveapoteket. Det gjorde hun også, fordi hun syntes det var et attraktivt sted å jobbe. Hun var der fra 1970 til 1972 og arbeidet i reseptur og skranke og etter hvert med ansvaret for labben. Anny syntes det var stort at Spæren valgte henne, som reseptar, til å lede en så stor labb. Den eneste betingelsen han satte, var at hun hadde tablettmaskinen i gang hele tiden!
Etter «press» skiftet hun jobb til Apoteket Nordstjernen i Sandefjord. Apotekeren der spurte henne hva slags betingelser hun ville ha for å komme til dem. – Det var en drømmesituasjon, i følge henne selv.
Lederansvar kom da apoteket i 1974 ble overtatt av Georg Gundersen som Anny Lien kjente fra før. Han hadde vært sensor for henne på reseptarskolen.
– Jeg var litt irritert på ham under eksamen fordi han maste så fælt for å få begrunnelser for hvorfor jeg gjorde ulike ting, så jeg var veldig spent da han kom, husker hun. Ifølge henne selv gikk det veldig bra. Georg Gundersen delte apoteket inn i ansvarsområder og fordelte ansvaret på de ansatte. Skrankeansvaret falt på Anny. Til gjengjeld krevde hun å få en Martindale og en telefon tilgjengelig. Og det fikk hun. – Jeg fikk alt jeg ville ha, hevder hun. Lederansvar krever at man får fullmakter til å utføre oppgavene innenfor arbeidsområdet.
Anny mener omrokkeringen var planlagt. Georg Gundersen hadde nok tenkt dette ut på forhånd, og hun ble forbløffet da hun ble tildelt skranken som ansvarsområde. Det hadde alltid vært teknikernes domene. Hun grep det som en utfordring og som en anledning til å lære noe nytt.
Farmasøyter i skranken var noe nytt og noe litt utenom det vanlige på den tiden. Det var uvanlig å sette skranken i fokus på den måten. Men Georg Gundersen var opptatt av skranken og en pioner på området, og han hadde vyer.
En del av personalet syntes situasjonen var uvant og ville ha Anny inn i resepturen. Det gjaldt særlig teknikere. De var en veldig sterk gruppe den gangen, og enkelte av dem hadde hatt en form for lederrolle i skranken, eller hadde tatt seg til det. Det var derfor ikke alle som godtok at hun ble leder der. Anny følte seg nok godtatt som person, men det at hun skulle se på hva de gjorde, det likte de mindre.
– Det var greit nok å ha meg der når det tårnet seg opp med oppgaver, husker hun. Men hvorfor tårnet det seg opp? Vi hadde ikke fagkunnskap god nok og taklet ikke de ulike situasjonene. Vi var ikke gode nok selv om vi var veldig dyktige på mange områder. Anny Lien så det som en del av sin lederoppgave å være tilstede for å se og høre det som skjedde. På den måten forstod hun etter hvert kundenes store variasjon i behovet for varer og tjenester. Lederoppgaven var da å hjelpe teknikeren igjennom situasjonen. Opplæringen var en del av arbeidssituasjonen. Anny så at det var masse å gripe fatt i.
Noe av det første hun merket seg var at når det kom inn mange kunder på én gang, så var innsiden av skranken tom for folk. Alle var vant til å gjøre noe i «ledige stunder», og ofte tok dette arbeidet for stor del av oppmerksomheten. Apoteket hadde noen spesielle kunder som de oppfattet som krevende. Når de kom, da gikk teknikerne. Da ble Anny stående igjen med de krevende. Det var en tøff start der det var behov for de mellommenneskelige kvalifikasjonene og man skulle takle de spørsmålene man ikke hadde ventet å få.
– Du skulle oppdage at det var en del kunnskaper du manglet, husker hun.
Anny begynte å bygge opp denne manglende kompetansen, både hos seg selv og hos medarbeiderne. Noen av de områdene der hun bygget opp kompetanse, var innen diabetes, inkontinens og stomi. Og de arbeidet en del med problematikken håndkjøpsmedisin kombinert med reseptmedisin.
Anny Lien ble værende på Apoteket Nordstjernen i over 32 år – helt til hun gikk av med pensjon. Hele tiden dreide det seg for det meste om skranken. Også mens hun hadde barselpermisjon var hun innom apoteket for å hente tidsskrifter og litteratur. Hun innrømmer at hun kanskje var litt overivrig.
«Reseptarfabrikken» i Tønsberg var et godt utgangspunkt og en god skolering for å begynne på reseptarutdanningen i følge Anny Lien. Den gang hun startet, holdt utdanningen til i leiligheten i Odins gate.
I tillegg til praktikantopplæringen hadde hun fått med seg flere etterutdanningskurs allerede før hun var ferdig utdannet. Det var de andre farmasøytene på apoteket som hadde tatt med seg eleven på kurs. Det gjorde at Anny Lien også kom tidlig med i etterutdanningen. Kursene bygget på kompendier og studiepakker fra KFFE. Deltakerne, både cand.pharm.er og reseptarer, kom fra apotek i flere av Vestfoldbyene. Etterutdanningen foregikk om kveldene og ble både faglig og sosialt en viktig møtearena. Sammen med sentrale kurs ga de lokale etterutdanningsaktivitetene nødvendig faglig påfyll.
Også som bidragsyter til kurs har Anny Lien hatt en rolle. Debuten kom litt brått på da apoteker Georg Gundersen en dag hadde meldt henne på et kurs med et innlegg om skrankefarmasi. Et av hovedpoengene i innlegget hennes var å se kundenes behov for varer og tjenester, og at det var lov for de ansatte i apoteket å vise følelser og menneskelighet overfor kundene. I følge Anny selv er det dét skranketjeneste i apotek handler om: Å sette seg inn i kundenes hverdagsproblemer og å se problemene fra deres ståsted.
I alle årene fra 1977 til 1983 holdt Anny kursinnlegg om skrankefarmasi. Innleggene ble stadig lengre, og utviklet seg etter hvert til å omfatte en hel dag.
For Anny har bidragene til etterutdanningen betydd at hun har fått mye input fra annet fagpersonell. Hun har fått mange tips og ulike synspunkter på hvordan de syntes deres egne yrker har artet seg. Oppgavene var utfordrende og hun fikk hele tiden noe å bryne seg på. Hvis kurset gikk flere ganger, var det ikke bare for Anny å snu bunken. Det ble aldri det samme kurset uansett. Det kan være en av grunnene til at Anny og hennes medarrangører fikk gode tilbakemeldinger både på kursinnholdet og på det personlige plan. Hun påstår selv at hun lærte mye av de andre som foreleste. Hun fikk kunnskaper av både faglig og mellommenneskelig art. På mange av kursene var det fargerike «guruer». Det var også interessant å se hvordan andre yrkesgrupper hadde spesialisert seg. Det gjaldt både leger og sykepleiere. Hvorfor kunne ikke farmasøytene også tørre å spesialisere seg?
Også i nærmiljøet bidro Anny til etterutdanning. De fikk bl.a. organisert et lokalt kurs i samarbeid mellom to apotek. Temaene var riktig legemiddelbruk, stomi, inkontinens og diabetes. Kurset var frivillig for farmasøyter og teknikere. På kurset tok de bl.a. for seg Legemiddelhåndboka og bruken av Felleskatalogen. Til sammen ble det 13 kvelder a to timer der alle kunne bidra med det de var gode på.
Fra 1979 til 1982 var Anny Lien med i kursutvalget for EFA (Etterutdanning for apotekteknikere). Der var hun kursleder og foreleser for åtte kurs for teknikere over hele landet. Sammen med apoteker Borghild Hagenes og cand. pharm. Svanhild Bratberg laget hun kompendium. Det var nok litt uvanlig den gangen at Apotekerforeningen engasjerte reseptarer til den type arbeid, men samarbeidet mellom de tre gikk veldig bra.
Anny innrømmer at hun følte seg ganske liten de gangene hun skulle inn til Apotekerforeningen. Men hun synes hun ble respektert. Hun så det nesten som en personlig seier da Apotekerforeningen med tiden utarbeidet en egen policy for skrankearbeidet i apotek. Policyen ble sendt ut som rundskriv, og kurslaget ble sendt landet rundt for å holde kurs om emnet.
Arbeidet med teknikerkursene for EFA og kursvirksomheten for KFFE gikk parallelt. Det var ikke snakk om å bli frikjøpt fra jobben på apoteket. Arbeidet med kursoppleggene kom på toppen av en full arbeidsdag, så det ble mye kveldsarbeid. Kompendium ble skrevet om kvelden og natten. Apotekeren Georg Gundersen likte godt at Anny var så faglig engasjert. Han ga henne masse faglig støtte og fri så hun kunne få reise inn på alle møter og kurs.
Om reseptarutdanningen mener Anny Lien at den ga henne muligheten til et meningsfylt og samfunnsnyttig arbeid i et nærmiljø med et sterkt faglig engasjement. Den ga henne også et godt grunnlag for videre utvikling. Utdanningen endret struktur fra å utdanne håndverkere til å utdanne «åndsverkere». Det var en utfordring. Reseptarene hadde fordelen med å ha fagkunnskaper som gjorde det mulig å forklare ting til kundene. Det var nyttig å kunne både om henfallstid og om hvorfor kremer skilte seg. Som reseptarer kunne de alt om for eksempel emulgatorer, og de kunne lage tabletter, drasjere og bruke et kapselapparat. De visste om stikkpiller av ulike former fordi de hadde grunnlaget gjennom håndverket. Men de måtte også lære mye om de fabrikkferdige legemidlene, og det kom mange nye legemidler hver uke. Samlet synes Anny dette har vært spennende.
På en måte ønsket Anny Lien å videreutdanne seg til cand. pharm, men samtidig var den jobben hun hadde som reseptar veldig inspirerende. Hun lærte mye selv, i tillegg til at hun skulle lære opp andre. Egentlig hadde hun en drømmejobb for en som bl.a. likte å organisere. Cand.pharm-graden hadde hun egentlig ikke bruk for i hverdagen, og ikke hadde hun planer om å eie apotek heller. Vikariater for sykehusfarmasøyter hadde heller ikke gitt henne ønske om å videreutdanne seg til cand.pharm.
Anny Lien mente reseptarer skulle kunne være mellomledere. Det sendte hun brev til NFF om. Mellomlederstillinger i apotek ville gi reseptarene en avansementsmulighet, mulighet til å påta seg mer krevende oppgaver og – forhåpentlig – muligheter til å gå opp i lønn. Anny gjorde ikke dette med tanke på seg selv. Men hun mente NFF burde stille det som et krav i lønnsforhandlingene med NAF. Det som kom ut av det, var informasjonsfarmasøytstillingen som den eneste mellomlederstillingen som ble honorert med et lønnstillegg på 10 %. Dette var Anny ikke fornøyd med. Hun hadde tenkt at reseptarer kunne være mellomledere i mange flere typer stillinger og belønnes for det.
Anny Lien er overbevist om at Apoteket Nordstjernen tiltrakk seg mange kunder fordi det var dyktige ansatte der. Dessuten hadde de sett at de kunne legge forholdene bedre til rette for for eksempel hjemmetjenesten, ikke minst med hensyn til økonomisk oppgjør. Anny husker godt da hjemmetjenesten og apoteket fikk den første sondepasienten. De ansatte i hjemmebasert omsorg skulle finne ut av utstyr og hva som trengtes og hvordan de brukte utstyret. Her kunne apoteket stille opp med sin fagkunnskap. Nordstjernen fikk nå hele hjemmetjenesten som kunder og laget opplæringstilbud til dem når de hadde behov for det. Her var apoteker Gundersen raus. Han mente at om de tapte penger på disse konkrete tiltakene, så ville de nok få pengene igjen på en annen måte. Anny fikk god tid til forberedelser til slike opplæringstiltak. Her møtte hun også andre profesjoner og det ble tverrfaglig samarbeid hele tiden.
Anny Lien har satt pris på å ha vært leder i et større faglig miljø, noe som har gitt henne muligheter. Skal du lede et område må du kunne finne ut av hva som er problemet og kunne sette deg i andres sted. Så må du prioritere arbeidsoppgavene, stille krav ved utføringen av arbeidet og så må du følge opp og se om prosedyrene blir fulgt. Dette er ledelse, i følge Anny Lien.
Alle skal få samme behandling når de er inne på apoteket. Anny Lien er opptatt av at det er hverdagsmenneskene vi må være i stand til å se. Hun er redd vi er for mye opptatt av de ressurssterke kundene, men egentlig burde vi legge like mye vekt på de ressurssvake. Det er der de spennende møtene er, møtet med kunden og muligheten for den gode dialogen. Da kan du være det mennesket i helsevesenet de traff og som de torde å spørre.
– Vi må ikke vike unna vanskeligheter, men ta utfordringene. Det farlige er hvis vi ikke bryr oss og ikke ser utfordringene, mener hun.
Spesialisering gjennom yrkesutøvelse Selv om det formelt ikke har vært mulig for reseptarer å spesialisere seg innen farmasifaget, synes Anny Lien at hun har spesialisert seg på sin måte gjennom yrkesutøvelsen. Enkelte mente at når hun spesialiserte seg i forholdet til kunden, så ville hun miste kunnskap om legemidlene
– Men det er jo i møte med kunden at du virkelig får behov for kunnskap om legemidler, hevder Anny. Hun blir ganske matt når folk er i mot legemidler i dagligvarehandelen fordi det ikke er fagfolk der. For hva har vi som bransje gjort for å være fagpersoner overfor paracetamolkunden? Har vi organisert arbeidet i apoteket slik at vi oppdager problemene? Eller er vi bare opptatt av å gi riktig vekslepenger tilbake?
Om 10 år tror ikke Anny Lien at vi har farmasøyter slik som farmasøyter er i dag. Hun er redd for at utviklingen vil gå som i bankvesenet der automatiseringen har overtatt. Hvis vi skal være en profesjon og overleve som en profesjon, må vi gjøre den og oss mer bemerket, mener hun.
Men da må flere gjøre som Anny Lien.