Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 18, 2011.
Av Jan Karlsen*
* Apotekereksamen 1964, Doktorgrad ved Het Rijksuniversiteit te Leiden, Nederland, 1.amanuensis ved Universitetet i Oslo 1972–1986, Professor i galenisk farmasi 1986–2011,Teknisk ekspert for FN (WHO, UNESCO, UNIDO) 1978–2011. Adresse: Hagaliveien 3B, 1358 Jar og Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo.
Fra den førindustrielle utvikling av farmasøytiske preparater var apotekeren i sitt apotek den som utarbeidet medisinske produkter som kaltes og kalles composita. Noen ble i en periode kalt arcana og disse utviklet seg deretter til farmasøytiske spesialiteter eller endte opp i produksjon utenom apotek (Rigabalsam, Orvietanum m.fl.). Apotekproduserte preparater var dels utført etter alminnelig kjente oppskrifter i reseptsamlinger (1), farmakopeer eller lokale oppskriftsbøker og dels etter hemmeligholdte resepter (arcana).
Mange av de utviklede produktene ble i en periode meget populære for senere å forsvinne fra handelen. Noen holdt seg derimot i flere hundre år og ble modifisert, endret, kopiert og gitt andre navn mens de viktigste ingrediensene ble beholdt. Noen få preparater har holdt seg i mer enn tusen år som for eksempel teriakk. Bergensk brystbalsam er et preparat som har en lang historie og som med stor sannsynlighet kan følges tilbake til Paracelsus og 1500-tallet.
Bergensk brystbalsam som beskrevet i NAF- boken fra 1942 (2):
Linctus pectoralis «Bergen»
Camphora: 1,2
Acidum benzoicum:1,-
Spiritus concentratus: 230,-
Spiritus ammoniacatus anisatus: 50,-
Extractum glycyrrhizae: 100,-
Mel: 350,-
Aqua destillata: 267,8
Medisin for å stoppe hoste har lenge vært populært som preparat hvor mange varianter fantes på apotek. I den tiden da et større antall preparater ble laget i apotekets laboratorium og farmasøyten enda kunne formulering, var hostesaft i mange utgaver noe som man som praktikant ofte ble satt til å lage. På Svaneapoteket i Oslo var det en stor produksjon av mange composita og forfatteren lærte mye i sin praktikanttid (1961–62) av «gamle» oppskrifter.
Hostemedisin ble gitt forskjellige produktnavn som Syrupus pectoralis, Linctus pectoralis, Balsam pectoralis, Liquor pectoralis og Elixir pectorale. I ettertid og under praktikanttiden har det vært interessant å gå etter de gamle reseptene for å finne ut av om de virkelig var gamle eller om det var en ide av den lokale lege som ble omsatt i et produkt i samarbeid med apotekeren. Ser vi på en del av de mest populære hostesaftene i en viss tidsperiode (1940–1979), finner man at de ligner mye på hverandre. Bergensk brystbalsam var et populært produkt i den tiden forfatteren var praktikant. Forskriften fantes i Norges Apotekerforenings formelsamling 1942 (2), men oppskriften går meget lengre tilbake. Noe lignende finnes i den norske farmakope fra 1895, men dette er bare begynnelsen på historien. Vi kan gå ut fra at den viktigste ingrediensen i produktet er ammoniakk eller et ammoniumsalt som kan danne ammoniakk (Sal armoniacum, Sal ammoniacum). Ammoniumsalter er bitre og skarpe og må dempes i et preparat. Dette ble gjort med for eksempel anis eller fenikkelolje. Lakrisekstrakt er både et ekspektorans og et søtningsmiddel og har vært anvendt i minst to tusen år. Honning i preparatet vil gjøre det enda mer publikumsvennlig og anvendelse av honning som et smakskorrigens er av gammel opprinnelse. Det som kan være interessant i historisk sammenheng er bruken av ammoniumsalter og ammoniakk.
Ammoniakk er kjent anvendt i luktesalt minst tilbake til romersk tid som et oppkvikkende middel. På samme måte som bruken i luktesalt (Sal armoniacum volatilisatum seu Sal anglicum nasale) (3), var det nærliggende å lage et preparat som en løsning – en mikstur med en liten mengde ammoniakk eller et salt som kunne frigjøre ammoniakk. Det velegnede saltet til dette var ammoniumkarbonat. Dette isolerte man på Paracelsus’ tid gjennom destillasjon av biologisk materiale og saltet sublimerte og kunne isoleres fra retorten eller glasskaret blandingen ble oppvarmet i. Man fikk dermed produktene Sal volatile oleosa, Sal volatile Cornu cervi, Sal volatile Humani cranii, Sal volatile centipedii – som ble anvendt i stort omfang av Paracelsus i hans behandling av pasienter i første halvdel av det 16. århundre. Dette er da opprinnelsen til bruk av elgklover, metemark, kranium og lignende som beskrevet i den Würtembergiske farmakope fra 1741. Bruken av simplicia med opprinnelse i dyreriket ble kraftig kritisert av Trommsdorff i den første årgangen av det første internasjonale tidsskrift for farmasi i 1793 (4). Det ble stor diskusjon om innholdstoffer i composita mellom tilhengere av den gamle farmasien med sin polyfarmasi (mange innholdstoffer i composita) og den mer moderne kjemien som ville ha enklere preparater.
Bruken av ammoniakk i preparater (composita) går tilbake til Paracelsus som anvendte ammoniakksalter for å dempe surheten i kroppsvæskene. På Paracelsus’ tid ble ubalansen i surheten eller alkaliniteten i humoralvæskene angitt å være årsaken til sykdom. Derfor gjaldt det å bringe likevekten tilbake. Paracelsus brukte da basiske ammoniakksalter (sal volatile oleosa) som ett av hans mange legemidler (5). Bruken av flyktige salter ble videreført av van Helmont og videre igjen av dennes elev Frans de le Boë Sylvius. Sistnevnte ble professor i medisin i Leiden, Nederland i 1658. Forelesningene til Sylvius var viden berømte og medisinere fra hele Europa dro til Leiden for utdannelse. De flyktige saltene var noe som Sylvius brukte meget ofte i behandlingen av pasienter og denne lærdommen ble tatt med av studentene når de etter endt studium dro tilbake til sine hjemland. Sylvius hadde også en avtale med lokale apotekere om å lage de preparatene som han foreskrev og det ryktes raskt når et preparat hadde effekt. Med den innflytelsen som Sylvius hadde på de yngre medisinerstudentene som fulgte hans forelesninger er det meget rimelig å anta at hans medisiner og oppskrifter ble flittig kopiert i mange land. Sylvius laget de flyktige saltene ved å blande i plantemateriale som inneholdt flyktige oljer og destillere blandingen. Anis var et meget brukt simplicium for å mildne smaken av ammoniumsalter.
I København hadde familien Bartholin flere medlemmer som professorer i medisin ved universitetet. Caspar Bartholin hadde skrevet en lærebok i anatomi (Anatomicae Institutiones Corporis Humani) i 1611 som ble brukt av Sylvius i Leiden. Caspars sønn Thomas dro sammen med en rekke medisinerstudenter til Leiden for å få opplæring.Thomas Bartholin, Johan Ludolf Ringelmann og Niels Stensen ble etter hvert berømte leger.Thomas Bartholin fikk ansvaret for å utarbeide den første offisielle danske farmakope/reseptbok (1658), Johan Ludolf Ringelmann satte sitt navn på mange farmasøytiske produkter som f.ex. Tinctura pectoralis regia Ringelmanii og Niels Stensen ble hofflege for Medici-familien i Firenze. Johan Ludolf Ringelman innførte bruken av flyktige salter til København og dermed i Danmark/Norge og ammoniakksaltene er blitt hengende ved siden. I denne sammenheng henvises det til Holger Jakobaeus (6) som skriver om dette i sin avhandling «Disputatio de natura et usu salium volatilium» Hafniae 1693.
Han angir at disse «salia» fremstilles av alle dyrearter, mennesker og firbente, fugler, fisk, slanger og insekter. Særlig gode var de salter man fikk av menneskekranier, av henrettede og særlig av hengte, og saltene kunne dessuten fremstilles fra hud, blod, urin, hjortetakk, elggevir, elefanttenner, neshornets horn, villsvintenner, enhjørningshorn o.s.v.. Holger Jackobaeus henviser deretter til Johan Ludolf Ringelman som en ivrig anvender av flyktige salter. Ringelman, som ble danskekongens livlege, fikk stor innflytelse på produkter som ble laget på apotekene i København og mange av hans resepter ble preparater med tilføyelse av hans navn.Til å begynne med var dette produkter som ble laget til kongen og som ble gjort kompliserte i gammel tradisjon for å gjøre kopier vanskelig. Etter hvert som produktet ble populært ble oppskriften forenklet slik at større produksjon lettere kunne gjøres på apotek og gjort klar for vanlig salg.
Resultatet av den danske anvendelsen av flyktige salter, anis, sprit og lakris som søtningsmiddel ga dermed preparatet Tinctura pectoralis regis Daniae – Kongen av Danmarks brystdråper. Dette produktet hadde sin glanstid rundt 1800 og var på den tiden tatt opp i mange farmakopeer som farmakopeene fra Fulda, Preussen, Hannover, Leipzig, Polen, Danmark, Spania, Oldenburg og Sachsen.
I Danmark endret preparatet navn til Tinctura pectoralis regis Ringelmannii (7). Som et meget populært produkt var veien ikke lang til å lage kopier i norske apotek. Det var jo ingen patentbeskyttelse og en dreven farmasøyt/apoteker med kunnskaper om råstoffer og formulering hadde muligheten til å gjøre forretninger på kopier som ble laget. Markedet var allerede forberedt før produksjonen.
Sammensetningen av Tinctura pectoralis regis Daniae ble etter hvert forenklet, sikkert av produksjonshensyn og fordi man forenklet reseptene etter hvert. En komplisert og sammensatt resept som vist i figur 1 ble innviklet å lage selv om denne opprinnelige resepten kunne gjøre godt inntrykk. Det var nærliggende å forenkle ned til komponentene ammoniakk, anisolje, lakris og honning. I Bergen var det god kontakt med København og i mange år måtte norske apotek kjøpe sine simplicia fra København. Bergen hadde et utstrakt handelssamarbeide med København på denne tiden (rundt 1800). Da apotekerne både kjente mange simplicia og kunne kunsten å lage preparater var veiene til kopier av composita ikke lang.
Ammoniakk er velkjent som prinsippet i luktesalt (ammoniumkarbonat) og anvendes også i dag for å kvikke opp idrettsutøvere som trenger oppvåkning.
Paracelsus ble utnevnt av Christian II til hans livlege i 1519 slik at man skjønner at kontakten med Europa og «moderne» medisin var god i København.
Med disse opplysningene som bakgrunn kan man anta at Bergensk brystbalsam ble laget som en kopi av Kongen av Danmarks brystdråper noe etter 1800 – kanskje rundt 1850. Kongen av Danmarks brystdråper ble laget av Ringelmann som var livlege hos Christian V og som sikkert laget en komplisert oppskrift i god gammel stil for en kongelig medisin rett før 1700. Inspirasjon fikk Ringelmann gjennom sitt studium i Leiden hvor professor Frans de la Boë Sylvius foreskrev flyktige salter til sine pasienter. Sylvius tok igjen lærdom fra van Helmont som var en ivrig tilhenger av Paracelsus og dette bringer oss tilbake til perioden rundt 1520. Før denne tid ble de enkelte simplicia i Bergensk brystbalsam brukt hver for seg og hadde på denne tiden allerede en lang historie, men for vår hostesafts stamtre kan vi med en viss sikkerhet sette begynnelsen til Paracelsus og 1500- tallet.