Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr. 15, 2009
Av Kjell-Erik Andersen*,Trygve Fjeldstad** og Hanne Hjorth Tønnesen*** Utstillingsutvalget, Norsk Farmasihistorisk Museum. Foto: Norsk Folkemuseum
* Cand.pharm. 1965. Provisor ved Apoteket Hvalen, Sandefjord 1966–67. Ass. kontrollsjef, senere produksjonssjef Weiders Farmasøytiske A/S, avd. Kragerø 1968–76. Legemiddelinspektør 1977–85. Apoteker Vestby Apotek fra 1985. Opprettet Ås apotek i 1987. Drev begge apotek samt produksjons-avdeling, Ås til 2003. Adresse: Sommerveien 18, 1407 Vinterbro.
** Cand. pharm. 1979. «Diplomstudiet» i apotekfarmasi 1996. Provisor ved Apoteket Hjorten Oslo 1979–83. Diverse stillinger Norges Apotekerforening 1983–2008, bl.a daglig leder Service Produksjon AS (SPAS) 2001–03. Redaktør/daglig leder Norsk legemiddelhåndbok fra 2008.
*** Cand.pharm. UiO 1981. Dr.scient galenisk farmasi, UIO 1986. 1. amanuensis Farmasøytisk institutt, Avd. for galenisk farmasi, UiO 1985–1989, professor samme sted fra 1989.
I årene 2006–2009 har Norsk Farmasihistorisk Museum (NFM) hatt en temautstilling med tittel «Det står farmasøyter bak». Hensikten med utstillingen har vært å vise at det bak mange av hverdagens produkter står farmasøyter, noe mange ikke er klar over. Farmasøyter har ved hjelp av sine farmasøytiske og kjemiske kunnskaper frembrakt både næringsmidler, pastiller, porselen, tran og mineralvann.
Til alle tider har det vært en flytende overgang mellom det vi i dag kaller helsekost og de rene legemidler. Mange planter som vi nå ser på som kryddervekster, har en fortid som legeurter. Og en rekke av de stoffene vi ser på som viktige elementer i et godt kosthold, kan også leveres i mer eller mindre renfremstilt form som legemidler. Eksempler på dette er vitaminer og jern. Det er derfor ikke underlig at mange farmasøyter har vært involvert i kostholdsspørsmål, og at mange av dem har interessert seg for matvarer. En del farmasøyter var blant verdens første næringsmiddelkjemikere, og enkelte med apotekbakgrunn har startet matvareindustri eller bidratt til å tilrettelegge for slik virksomhet.
Jean Antoine Augustin Parmentier (1737– 1813) var militærapoteker og gjorde en rekke kjemiske undersøkelser på næringsmiddelsiden, bl.a. av hvete, kastanjer, melk og sjokolade. Han er især kjent for sin innsats for å få i gang storstilt potetdyrking i Frankrike (1). Fortsatt kan vi treffe på uttrykket Pommes Parmentier i en restaurantmeny (2).
Den svenske apotekeren Carl Wilhelm Scheele (1742–1786) er kjent som en av grunnleggerne av den moderne kjemien. Antagelig har ingen andre funnet frem til så mange tidligere ukjente grunnstoffer som det han har gjort. Mindre kjent er det at han har isolert en rekke stoffer som er viktige i næringsmiddelindustrien, som for eksempel benzosyre, oksalsyre, glyserol, vinsyre, melkesyre, sitronsyre, eplesyre, i tillegg til en del proteiner (3,4).
Farmasøyten Andreas Sigismund Marggraf (1709–1782) påviste sukker i en rekke planter, og skapte således grunnlag for den europeiske sukkerroeindustri. Han publiserte sine funn allerede før 1750, men først i 1796 startet den første fabrikkmessige roesukkerproduksjon. Marggraf kombinerte sine kjemiske undersøkelser med mikroskopiske metoder, og ut fra hva han så i mikroskopet, mente han å kunne fastslå at roesukker var identisk med rørsukker (3,5).
Justus von Liebig (1803–1873) startet sin karriere som farmasøyt, men er mer kjent som en av de mest betydelige kjemikere verden har sett. Mange regner ham som grunnleggeren av den organiske kjemi. Blant hans mindre kjente meritter er eksperimentene med kjemiske hevningsmidler til bruk i baking. Selv om han ikke lyktes med å lage et holdbart bakepulver, banet det vei for andre. Hans kjøttbuljongekstrakt ble produsert industrielt i lang tid, og opplegget for spesielt tilpasset småbarnsmat ble viktig for blant annet Nestlés senere suksess (3,6).
Det var en annen farmasøyt, August Oetger (1862–1918) som ble oppfinneren av et holdbart bakepulver. Eksperimentene med dette skjedde på laboratoriet i hans apotek i Bielefeld. Bakepulveret kom i produksjon i 1893, men alt tidligere hadde han markedsført en «Sanitätskakao». I 1899 var virksomheten vokst ut av de snevre apotekrammene, og den første fabrikken ble grunnlagt. Dette har senere blitt en kjempeindustri, med verdensomspennende salg (6).
Også Henri (Heinrich) Nestlé (1814–1890) startet sin løpebane i apotek, og endte opp med en verdenssuksess innen næringsmiddelvirksomhet. Nestlé var født i Frankfurt a.M., men flyttet senere til Vevey i Sveits. Et minne om hans tyske bakgrunn finner vi i firmalogoen (Nest-le er schwabisk for rede) (6).
I Norge er det spesielt apoteker Helge Thomassen Offerdahl (1855–1938) som er et viktig eksempel på farmasøytenes rolle innen næringsmiddelvirksomhet. Han ble apoteker i Larvik i 1905, og kom senere til å spille en betydelig rolle ved grunnleggelsen av DeNo-Fa i 1912, og ikke minst for utviklingen av norsk margarinindustri. Offerdahl brukte seg selv som forsøksperson for å vise at herdet hvalolje kunne brukes som menneskeføde, noe det den gang ble advart sterkt mot (7).
Pastiller er en tradisjonell legemiddelform. Allerede Nürnbergfarmakopeen fra 1546, som enkelte regner som verdens eldste farmakopé, har med en rekke oppskrifter på pastiller (8). I dag har sugetabletter stort sett overtatt pastillenes rolle som legemiddelform, mens pastiller ofte ligner mer på sukkertøy. En tilsvarende utvikling sees for øvrig for konfekt og marsipan. I tidligere tider var også dette først og fremst apotekvarer, i dag noe helt annet.
Men også i våre dager selger apotekene en del pastiller, selv om de ikke er klassifisert som legemidler. Typisk for de pastillene apotekene forhandler, er at de brukes ved sår hals, og ofte har innhold av lakris, kamfer, mentol, eukalyptusolje og lignende. Flertallet av disse produktene har relativ lokal utbredelse, det vil si at de omsettes i bare ett eller et lite antall land. Ett produkt med opprinnelse i et engelsk apotek har imidlertid blitt en global salgssuksess.
Fisherman’s Friend har sin opprinnelse som et lokalt apotekprodukt fra Fleetwood i Lancashire. Opprinnelig var det en hostesaft som apoteker Lofthouse begynte å lage i 1865. Han fant imidlertid snart ut at kundekretsen var mer tjent med å få en tilsvarende tablett og produktet fikk navnet «Fisherman’s Friend». Først to generasjoner senere startet en ny apoteker Lofthouse med salg utenom eget distrikt. Strengt tatt var det apotekerens kone, Doreen, som la tilrette for det som ble starten på en industri. Eksport til andre land tok til i 1975, med Norge som det første importlandet (9).
Norges Apotekerforening har også utviklet en egen oppskrift på en halstablett som kunne egne seg for salg gjennom apotek. Etter hvert som årene gikk, ble det aktuelt å lage den med andre smaksvarianter enn den tradisjonelle lakristypen. Halspastiller «NAF» kom på markedet i 1948.
Lakris, som tradisjonelt er et av de viktigste stoffene i halspastiller, utvinnes fra lakrisrot, Radix glycyrrhizae. Dette har tradisjonelt funnet sted i mange Middelhavsland og sannsynligvis var kunsten å utvinne lakris kjent allerede for et par tusen år siden (10).
Porselen fremstilles av kaolin, feltspat og kvarts og brennes ved meget høy temperatur. Porselen ble først oppfunnet i Kina, trolig før år 1000, men fremstillingsmetoden forble imidlertid en hemmelighet, og det kinesiske porselen var derfor svært ettertraktet. Det lignende, men ikke så verdifulle, såkalte bløte porselenet klarte europeerne riktignok å fremstille, men ekte porselen måtte importeres fra Østen.
Først i 1708-09 lyktes det å fremstille ekte porselen i Europa. Farmasøyten Johann Friedrich Böttger (1682–1719) var i tjeneste hos August II (den sterke) av Sachsen som alkymist, dvs han skulle lage gull. Det klarte han ikke, men hadde i stedet hellet med seg og fant ut hvordan man skulle lage «det hvite gull», porselenet. Det er litt uklart om Böttger selv var mester for oppfinnelsen, eller om han har stjålet fremgangsmåten fra en eldre alkymistkollega slik noen hevder, men uansett gjelder han som den europeiske oppfinneren.
Den saksiske fyrsten fikk med dette tilgang til noe som var omtrent like verdifullt som gull. I likhet med kineserne ønsket han å holde fremstillingsmetoden hemmelig, og Böttger måtte derfor leve resten av sitt liv i noe som lignet sterkt på fangenskap. Likevel gikk det ikke lang tid før kunnskapen spredte seg, og det ble anlagt porselensfabrikker mange steder rundt om i Europa (11). Aust II grunnla selv en porselensfabrikk nær Dredsen i 1710 med Bøttger som leder. Fremstillingen av det berømte Meissenporselenet ble dermed startet.
Mange av de porselensgjenstandene som kom fra Kina, hadde dekor i hvitt og blått. Mye av det kinesiske porselenet ble importert på hollandske skip. Hollenderne var selv store produsenter av en langt simplere type leirgods, fajanse. Især byen Delft var (og er) et viktig produksjonssted, så viktig at mye som vi ville kalle fajanse, kan hete Delftware på engelsk. Hollenderne prøvde å gi mye av fajansen sin et så eksklusivt utseende som mulig ved å dekorere den i blått og hvitt, altså presis som mye av det kinesiske porselenet. Tilsvarende ble gjort mange andre steder.
I Danmark-Norge var det Københavnapotekeren Frantz Henrich Müller (1732– 1820) som klarte å eksperimentere seg frem til hvordan porselenet skulle lages med lokale råvarer. I 1775 ble Den danske Porselins Fabrik startet av Müller med kongelig bistand. Foretagendet gikk økonomisk dårlig, og i 1779 fikk kongen overta firmaet, som endret navnet til Den Kongelige Danske Porcelains Fabrik (12).
Den kongelige porselensfabrikken i København er kanskje mest kjent for det overdådige serviset som ble påbegynt på slutten av 1700- tallet, gjerne kalt Flora Danica-serviset.
De tre første ledere av Den Kongelige Danske Porcelains Fabrik var alle sammen apotekere i København. Den siste av dem var Marx Boye (1768–1856). I forbindelse med Napoleonskrigene, og især etter avslutningen av denne, ble det stor misnøye blant danske apotekere med en del av de forordninger myndighetene kom med. Apoteker Boye fikk da lagd en punsjebolle i porselen der dekorasjonen er en karikatur av de tre medlemmer i den såkalte Medicinalprovideringskommisionen med Boye selv som interessert tilhører (13).
Da prisene på porselen falt, ble det mulig for apotekene å ta i bruk en del gjenstander av det flotte materialet. Det ble anskaffet en del standkar/krukker, som både gjorde tjeneste som velegnede oppbevaringsbeholdere for enkelte legemidler og som dekorative innslag i apoteklokalet. Og helt opp til våre dager har porselensmortere vært et viktig arbeidsredskap.
Tran, eller mer presist i denne sammenheng, torskelevertran, er en olje som utvinnes fra torskelever. Den har en lang historie, og mye av denne historien er naturlig nok knyttet til Norge med de store torskefiskeriene som har foregått langs norskekysten i uminnelige tider.
Lenge var bruken som lampeolje det mest sentrale. Men også bruken som ernæringsmiddel var viktig, og etter hvert kom også den medisinske bruken av tran. Da vitaminforskningen vant frem, ble det klart at tran var en utmerket A- og D-vitaminkilde. Vitaminene kan i våre dager fremskaffes i ren form, og man trenger ikke lenger ta tran for å få den nødvendige dosen A- og D-vitamin. Derfor er dagens fokus like mye på viktige flerumettede fettsyrer som «Omega 3».
I historien om den medisinske bruken av tran står Christiania-apotekeren Peter Møllers innsats i sentrum. Han utviklet nye metoder, slik at tidligere tiders tran av vekslende og tvilsom kvalitet kunne erstattes av en vare som på alle måter var bedre.
Peter Møller (1793–1869) var apoteker på Svaneapotheket i Christiania. I tillegg til å skjøtte sin apotekergjerning på en fremragende måte, deltok han aktivt i farmasien og samfunnslivet for øvrig. Blant annet var han medlem av den kommisjonen som stod bak Norges første nasjonale farmakopé. Mest kjent har Peter Møller blitt for sin innsats på tranproduksjonens område. Han utviklet ikke bare én, men faktisk flere metoder for å fremstille tran av forbedret kvalitet. Felles for metodene er strenge krav til behandlingen av råstoffet og bruken av damp under produksjonen. Peter Møller skilte ut tranvirksomheten i et eget selskap. Selskapets produkter fikk en rekke utmerkelser på forskjellige utstillinger rundt om i verden (15).
Dagens tranbrukere trenger ikke ta den inn via skje, men kan eventuelt velge tran som er fylt på kapsler.
Peter Møllers sønn, Frantz Peckel Møller (1834–1901), overtok både apotek og tranfirma etter sin far, og som sin far ble han delaktig i å forfatte en norsk farmakopé. Han solgte apoteket etter noen år, og konsentrerte seg om tran. Hans livsverk ble kronet med utgivelsen av en omfattende og lærd bok om tran og tranens kjemi i 1895 (16).
Tran har vært en del brukt også i salver og kremer. Det enkleste navnet på slike produkter er Transalve. Den farmasøytiske industrien har skjelt til det latinske navnet Oleum jecoris aselli, og latt sine preparater hete for eksempel Jecoderm eller Aselli.
Tran har av og til blitt tilsatt andre stoffer for å få et bredere anvendelsesområde. I norsk veterinærmedisin har fosfortran vært en del brukt. Andre preparater viser humanmedisinsk bruk av tran tilsatt jern, eventuelt i tillegg litt jod.
I dag snakker vi om helsekost. Tidligere var det mer tale om helsedrikker og forskjellige vannkilder ble ansett som helsebringende. Da kjemikunnskapene økte, forsøkte mange å lage kunstige etterligninger av slike helsevann. Farmasøytene deltok meget aktivt i dette arbeidet. Verdens første mineralvannsfabrikk ble startet av apoteker (og lege) Friedrich A. A. Struve (1781–1840) i 1820 på grunnlag av hans analyser av et slikt helsebringende vann (17). Etter hvert ble det nokså vanlig for apotekere å drive med mineralvannsproduksjon. Forskjellige styrkedrikker, ofte kalt en tonic, ble også populære. Og ikke minst flytende preparater mot fordøyelsesbesvær.
Noen produkter utviklet seg til store salgssuksesser, også etter at de egentlige legemiddelstoffene var fjernet. Andre ga ikke grunnlag for noen verdensomspennende industri, men forble lokalt tilvirkede legemidler. Også blant disse siste er det mange eksempler på stor popularitet. I Norge vil den eldre generasjon huske begrepene «Marshallhjelp» og «Brita Torkildsens mikstur» som oppnavn på et preparat som har vært i bruk helt opp mot våre dager.
Tre av dagens mest populære brusmerker med verdensomspennende salg har en farmasøytisk fortid. Alle stammer fra USA der det var vanlig at en «drugstore» hadde en «soda fountain» og bardisk der kundene kunne sitte og nyte sin helsedrikk.
Coca-Cola ble lansert i Atlanta i 1886 av apotekeren John S. Pemberton (1831–1888) som produserte den i sitt firma Pemberton Chemical Company. Opprinnelig inneholdt den ekstrakt fra coca-blader, men kokainet ble fjernet i 1903 (18).
Også konkurrenten, Pepsi-Cola startet som et legemiddel. Det skjedde i New Bern i North Carolina. Navnet viser til at drikken opprinnelig inneholdt fordøyelsesenzymet pepsin. Resepten ble utformet av apoteker Caleb Bradham (1867–1934) (1,19).
7Up ble lansert med et innhold av litiumkarbonat, som ble brukt mot depresjoner. Dette produktet ble markedsført i oktober 1929, bare kort tid før det store børskrakket. Ikke underlig at det ble populært, og det på tross av et «umulig» navn i starten: «Bib-Label Lithiated Lemon-Lime Soda». Den senere betegnelsen 7Up refererer til at det ble solgt i flaskestørrelse 7 oz, og at det høye innholdet av kullsyre fikk mange bobler til å stige opp. Litiuminnholdet ble fjernet midt på 40-tallet (18). Lithiumpreparater har fortsatt en plass i legemiddeltilbudet i psykiatrien.
Det hevdes at verdens første cocktail også stammer fra et apotek. Mot slutten av det 18. århundre solgte apoteker Antoine Peychard solgte en styrkedrikk i sitt apotek i New Orleans bestående av konjakk og hans egen Peychard Bitters. Denne ble servert i eggeglass (= coquetier på fransk) (1).
Et minne om apotekenes sterke posisjon som brus- og mineralvannsprodusenter i eldre tider finner vi i Sverige, der varemerket «Apotekernas» har levd helt opp til våre dager.
Eksemplene som er valgt viser bredden i produkter som farmasøyter har vært med å utvikle. Artikkelen er basert på utstillingstekstene fra Norsk Farmasihistorisk Museum.