Norsk Farmasihistorisk Selskap
Bibliotekutvalget ved Norsk Farmasihistorisk Museum kom for en tid siden over en meget spesiell publikasjon: «Et 25-Aars Minde:Apotekereksamenskuldet fra Høstsemestret 1892» med motto: VIVAT CRESCAT FLOREAT – trykket til jubileumsfesten den 18. november 1917.
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 26, 2019.
Av Kjell-Erik Andersen*, Mathis Gundersveen** og Rolf Klevstrand***
* Cand.pharm. 1965. Provisor ved Apoteket Hvalen, Sandefjord 1966-67. Ass. kontrollsjef, senere produksjonssjef Weiders Farmasøytiske A/S, avd. Kragerø 1968-76. Legemiddelinspektør 1977-85. Apoteker Vestby Apotek fra 1985. Opprettet Ås apotek i 1987. Drev begge apotek samt produksjons-avdeling, Ås til 2003. Adresse: Sommerveien 18, 1407 Vintebro.
** Cand.pharm 1954. Norges Apotekerforenings Forsøkslaboratorium 1955-60. Provisor Ila apotek 1962-67. Generalsekretær Norges Farmecutiske Forening 1967-73. Apoteker Rosenkrantz apotek, Oslo 1973-83.Apoteker Ski apotek 1983-98.
*** Cand.pharm 1947. Amanuensis Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo 1951-60. Rektor ved Reseptarutdanningen,Oslo 1961-74. Apoteker Moelv apotek 1974-92.
Eksamenskullet høsten 1892 besto opprinnelig av elve brave menn. I 1917 var tallet redusert til ni. Hver av jubilantene hadde sin egen side i skriftet, med foto og en kort, personlig epistel: «Eksamens-Kandidaternes Livsbetragtninger etc» (4).
Heftet må betegnes som en eksklusiv trykksak. Det var illustrert, trykket med gotisk skrift på glanset papir. «Opplaget» var på 19 individuelt nummererte eksemplarer og er en bibliofil sjeldenhet, hvilket også var en uttalt hensikt fra redaktørens side.
At kandidater ved starten på sin yrkeskarriere har ambisjoner på egne og fagets vegne er ganske naturlig. At de etter 25 år øyensynlig har bevart sine idealer, gjør det like naturlig å spørre: Hvor ble det av dem?
Den 25-årsperioden som lå mellom deres eksamen og jubileet, dekket en viktig periode i landets historie, blant annet med de til dels dramatiske årene før unionsoppløsningen med Sverige.
I disse årene foregikk det dessuten en betydelig utvikling på mange områder. Det gjaldt ikke minst organisasjonslivet. Riktignok var både Norges Farmaceutiske Forening (NFF) og Norges Apotekerforening (NAF) etablerte faglige foreninger, men de hadde ennå ikke fått en form som gjorde dem egnet til å ta seg av medlemmenes grunnleggende interesser. Apotekvesenet var også på den tiden gjenstand for omfattende utredninger.
Verdenskrigen 1914–18 berørte riktignok Norge bare indirekte, men fikk likevel store konsekvenser for landet. Man hadde ingen garanti for at landet ikke ville bli trukket inn i krigshandlingene. Handelsflåten led da også store tap.
Farmasøytene forberedte seg på sin måte: I 1915 og 1916 ble de første etterutdanningskurs (sommerkurs) i farmasi avviklet i Kristiania, som kriseforberedelse, forøvrig med generalsekretær Owe i NFF som drivende kraft (1).
Perioden med brennevinsforbud, fra 1916 til 1927, ble av stor betydning for apotekene, på godt og (mest) vondt.
Forfatterne har forsøkt å finne ut litt om disse kandidatenes videre skjebne, uten å lage noen egentlige biografier. Som redaktøren av jubileumsskriftet; presenteres også her litt av det som kandidatene ble testet på til eksamen. Kandidatene måtte først besvare to skriftlige oppgaver, deretter fulgte praktiske prøver, og til slutt muntlig eksamen.
Eksamensoppgavene:
Skriftlige prøver
Den 24. november lød prøven: «At give en Skildring av Barkenes almindelige Farmakognosi og Beskrivelse av de i Pharmacopoea Norvegica officinelle Barker». Dagen etter skulle kandidatene skrive om «Salpetersyrens Indvirkning paa Metaller og organiske Forbindelser». Sensuren for de skriftlige prøvene falt allerede 26. november.
Praktiske prøver
Disse gikk over i 6 dager med start den 28. november. Prøvene gjaldt først det som ble kalt «Analyse», etterfulgt av «Titreranalyse». Senere tiders farmasøyter ville kalt fagene «Kvalitativ analyse» og «Kvantitativ analyse». Siste halvdel av den praktiske eksamenen gjaldt «Syntese». Jubileumsskriftet gjengir synteseoppgavene slik:
«Braarvig: 1. Benzoesyreæther av 50 Gr. Benzoesyre. 2. Subnitras Bismuticus av 100 Gr. Bismuth.
Christensen: 1. Destillert HBr. av 100 Gr. Brom. 2. Chloret. amidet. hydrargyr. av 100 Gr. Kviksølv.
Eckhoff: 1. Oxyd. hydrarg. v.h.p. av 100 Gr. Hg. 2. Zinkacetat av 50 Gr. Zink.
Gjæver: 1.Tartarus natronatus av 100 Gr. raa Vinsten. 2. Æthylbromid av 50 Gr. Brom.
Kobro: 1. Hydras ferricus av 100 Gr. Jern. 2. Æthyljodid av 50 Gr. Jod.
Koren: 1. Jodoform av 100 Gr. Jod. 2. Zinkoxyd av 100 Gr. Zink.
v. Krogh: 1. Oxalsur Ammoniak av 100 Gr. Sukker. 2. Oxyd. stibicum av 100 Gr. Sb2O3.
Nedland: 1. Jodsyre av 50 Gr. Jod. 2. 100 Gr. Solutio chlori.
Nielsen: 1. Bariumæthylsulphat av 100 Gr. Alkohol. 2. Sulphuret. stibic. amorph. av 100 Gr. Sb2S3.
Schaanning: 1. Manganklorid av 100 Gr. Brunsten. 2. Acetanilid av 50 Gr. Anilin.
Smith: 1. Chloroform av 1 Kg. Klorkalk. 2.Kobberacetat av 50 Gr. Kobber.»
Muntlige prøver
Etter pause et par dager, gikk man over til muntlige eksamener i fagene «anorganisk og organisk Kemi samt Mineralogi», «Farmakognosi etc», «Farmaci etc.», botanikk, zoologi og fysikk. 17. desember var siste eksamensdag.
Hans Josef Severin Christensen Bough ble født i Drammen 1869. Det ser ikke ut til at han har arbeidet i apotek etter apotekereksamen. Ifølge van der Lagen (2) var han kjøpmann i Drammen i noen år, før han utvandret til Amerika. Minneskriftet fra jubileet i 1917 forteller at han emigrerte i 1906, og at han ble ansatt i en tekniskkjemisk bedrift i Chicago. I 1917 var han avdelingsbestyrer i bedriften. Han døde i Chicago i 1935.
I Chicago var det et «Norwegian American Technical Society» som utga en «Norwegian American Technical Journal». I Nasjonalbiblioteket i Oslo finnes årgangene fra 1928 til 1953 av dette tidsskriftet. Det ser ikke ut til at han har vært medlem av dette selskapet, for han er ikke oppført i medlemslistene for noen av disse årene (2,3,4).
Jens Bruun Braarvig ble født i Arendal 21. februar 1869 som sønn av en bankkasserer. Han skriver selv i 1917-skriftet at «Mine Interesser har altid kredset om Apotek og alt Farmacien vedrørende.» I jubileumsskriftet markerer han også at han ikke angrer på yrkesvalget: «Jeg har altid været godt fornøiet med at jeg kom ind i Farmacien selv i den Tid, da Forholdene for Farmaceuter var ganske annerledes, baade hvad Fritid og hvad Sager angaar, end nu».
Før han begynte på apotekveien, hadde han tatt middelskoleeksamen i Arendal og deretter fortsatt ett år på latinlinjen på gymnasiet. Farmaceutisk medhjælpereksamen ble avlagt våren 1890 etter vel tre års disippeltid på Løveapoteket i hjembyen.
Deretter flyttet han til Horten, og arbeidet som farmasøyt på «Hortens Apotek» fra mai 1890 til juli 1891. Han avla så Apotekereksamen høsten 1892 med karakteren «Godt».
Før han fikk sin første apotekbevilling, var han ansatt på 5 forskjellige apotek, det meste av tiden i Lillesand. Mye av tiden fungerte han som apotekbestyrer: Det gjaldt for 9 av hans 14 år i Lillesand, samt i alle andre jobber, bortsett fra de to årene han var på et hovedstadsapotek. Han viser selv til alle sine bestyrerstillinger for å forklare hvorfor han aldri ble noen aktiv deltager i foreningslivet. Posisjonene gjorde at han «paa en Maate altid maatte staa mellem Barken ogVeden». Da han ble apoteker, falt denne problemstillingen bort, og han påtok seg enkelte verv på kretsplan i Norges Apotekerforening.
Den 19. februar 1915 fikk han bevilling til å drive apoteket i Florø med et medikamentutsalg, nærmest en filial, i Måløy. Denne filialen var litt spesiell, idet helsemyndighetene bare tillot at den var i drift en viss tid av året. Opprinnelig (1910) bare i månedene februar og mars. Åpningstiden ble gradvis utvidet, og endte etter hvert på 8 måneder pr år, før det ble opprettet selvstendig apotek på stedet gjennom vedtak i september 1921. Men da hadde Braarvig allerede fått bevilling til sitt neste apotek.
Dette var Toten Apotek på Lena, et apotek Braarvig fikk bevilling til i mai 1921. Hans etterfølger på Lena ble en «kulling», John Aasberg Giæver. Skiftet skjedde etter at Braarvig i 1929 ble viderebefordret til Apoteket Havfruen i Haugesund, et apotek han hadde til sin død i 1938. De siste årene av sitt liv var han for syk til selv å stå for driften, og «Havfruen» ble derfor drevet med Arne Thoralf Heide som bestyrer fra 1934.
Braarvig hadde hjelp fra en farmasiutdannet datter, Karen Mathilde Bruun Braarvig, født i 1899, på alle sine apotek. Hun startet som disippel hos ham straks han overtok i Florø, og fulgte ham deretter til Lena og senere til Haugesund. Da faren døde, gikk hun delvis ut av farmasien noen år. Fra 1944 var hun imidlertid igjen inne i et stabilt farmasøytisk spor, som endte med at hun ble apoteker på Svaneapoteket i Kristiansand i 1954 (4,5,6,7,8).
Lauritz Fredrik Eckhoff ble født i Fredrikstad 1865. Etter apotekereksamen arbeidet han ved flere apotek i Oslo og drev samtidig en agenturforretning i apotekartikler. I 1912 bestyrte han Kongsberg apotek.
Eckhoff fikk bevilling til å opprette og drive Buksnes apotek, Leknes i Lofoten, i 1913. Sommeren 1914 ble han angrepet av strupekreft og ble liggende syk i Oslo. Han kom derfor aldri til å drive apoteket selv. Apoteket ble åpnet 7. desember 1914. Eckhoff døde nyttårsaften samme år, bare 49 år gammel.
Hans dødsbo fikk tillatelse til å drive apoteket med bestyrer i 10 år, fram til juli 1924 (9).
John Åsberg Giæver ble født 14. mai 1871 i Trondenes. Etter apotekereksamen tjenestegjorde han i noen år ved Løveapoteket, Tønsberg og Svaneapoteket, Oslo, men så forlot han farmasien og drev en agentur- og utensilieforretning i en del år, før han slo inn på en helt ny løpebane: Forsikringsbransjen, som forsikringsinspektør i Hamar. Først i 1915 fant han tilbake til apotekyrket.
Etter eget utsagn forlot han farmasien på grunn av elendige fremtidsutsikter og tilsvarende lønn, men han vendte tilbake da forholdene bedret seg.
I sitt bidrag til jubileet gir han en fornøyelig tilleggsbegrunnelse. Etter et nokså mislykket akkvisisjonsforsøk på en gård i Os under en inspeksjonsreise (i 40 kuldegrader), tok han raskt avskjed og returnerte til Hamar, mens han formulerte sin beslutning:
«Ganske vist kan man ogsaa der ha med forskjellige Slags Mennesker at bestille, men Kjærringer som den der oppe i Os er man da forskaanet for i Farmacien!»
Han ga seg selv en attest som en optimistisk natur som så lyst på fremtiden – og uttrykte et håp om snart om å få et apotek.
Han bekreftet for så vidt sin egenattest i et PS: «Tillater mig at bekjendtgjøre, at jeg for en Maaneds Tid siden blev Bedstefar!»
Han tjenestegjorde ved forskjellige apotek i Østlandsområdet og fikk i 1919 bevilling til å drive Bjørkelangen apotek. I 1923 søkte han og fikk bevilling til å opprette et nytt apotek i Bergen, apoteket Kronen.
I 1929 ble han viderebefordret til Toten apotek (i 1963 endret til Lena apotek), som han innehadde til sin død i 1952.
Det er fristende å tilføye et PS til hans ettermæle: Hans sønn het også John. Han fulgte dessuten i sin fars fotspor, men hans to sønnesønner (hvorav den ene het John) valgte andre livsbaner, den ene ble økonom, den andre, Ivar, dro til USA og dukket opp igjen i 1973 som Nobelpristager i fysikk (4,10).
Daniel Grønn-Nielsen ble født i Brevik 1869. Etter apotekereksamen var han ansatt ved Holmestrand apotek i 22 år. I 1915 fikk han bevilling til å drive Langesund apotek. I 1923 ble han viderebefordret ril Asker apotek. Dette drev han i 2 år til han døde, 58 år gammel.
Asker apotek brant ned til grunnen 6. februar 1923. Grønn-Nielsens forgjenger, Ragnar Boyesen, åpnet apoteket på nytt i en tidligere uthusbygning få dager etter brannen. Våren 1924 kunne apoteket flytte inn i en nyoppført bygning. Grønn-Nielsen overtok apoteket i september 1924.
Grønn-Nielsen var aktiv i kommunale organer i Holmestrand og senere i Langesund. Han var medlem av bystyret i Holmestrand i 8 år og i Langesund i 5 år, derav som ordfører i 3 år. I Langesund var han også medlem av helserådet, skolestyret og en rekke andre kommunale organer.
Han var formann i Telemark og Larviks krets av Norges Apotekerforening til han flyttet fra Langesund. Deretter var han varamann i foreningens hovedstyre og i Oslo krets. Han var også medlem av en spesialitetskomite som hovedstyret nedsatte i 1924 (1).
Johan Ziesler Kobro ble født i Bergen i 1869, men vokste opp på Østlandet og han følte seg alltid som «Kristianiamand», sier han selv i jubileumsberetningen fra 1917. Han forteller at det var nokså tilfeldig at han endte opp i farmasien. Enten det nå er manglende faglig engasjement eller det kan være noe annet, hans karakterer til så vel medhjelpereksamen (i 1890) som til apotekereksamen ble ikke bedre enn «Godt». Den manglende suksess i starten av karrieren illustrerer Kobro selv med å fortelle at «min faderlige Lærer i Faget, nuværende Apoteker Juell, sang mig daglig den samme Sang: De blir ikke Apoteker i dette Liv, Far! Kom Dem væk jo før jo heller.»
Men Kobro fikk altså likevel sin apotekereksamen, og jobbet deretter på 3 forskjellige apotek i hovedstaden i perioden 1892–1903. Allerede i 1894 skjedde noe som viser et annerledes veivalg enn det rent apotekrettede. Da ble han deleier i det nystartede firma Boyesen og Kobro. Og fra 1903 ble farmasøytisk industri Kobros eneste arbeidsområde i mange år. A/S Apothekernes Laboratorium for Specialpræparater (AL) startet 8. juni. Det nye firma overtok Svaneapotekets laboratorier og Boyesen & Kobros fabrikk. Kobro satt som administrerende direktør for selskapet i hele perioden fra 1903 til 1928. I 1926 ble han hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull.
På tross av Juells dystre spådom endte Kobro som apoteker likevel. Kort etter AL’s 25-årsjubileum forlot han sjefsstolen i firmaet, og ble apoteker på Fagerborg Apotek i Oslo, en virksomhet han drev helt frem til sin død i 1949, dog med bestyrer det siste året.
Noen fagforeningsmann ble Kobro aldri. Han var riktignok sentralstyremedlem i NFF i 1893-94, og var i tillegg medlem av «Den departementale Statsdepots Komite». Kobro prioriterte heller hjem, friluftsliv og deltagelse i sangerlivet i den grad hans arbeid ga ham tid til det. Friluftsinteressene gjorde at han kunne si at «til Høifjeldet har jeg søkt saa ofte jeg kunde. Theodor Caspari er jo ogsaa min kjæreste Læsning».
Han var gift to ganger, idet hans første kone døde allerede i 1899. For ettertiden er det dette hans første ekteskap som påkaller mest interesse. Hans daværende svigerfar var nemlig lege og apoteker Johan Fredrik Hoch. Hoch var blant annet sekretær for Pharmacopoe-Commisionen i 1870, og utga et Pharmacologisk Compendium i 2 bind (+ suppleringsbind). I sin tid som apoteker i Skien var han involvert i en litt spesiell krangel. Han fortsatte nemlig å praktisere som lege også etter at han ble apoteker, men ga opp sin medisinske virksomhet før saken kom for retten (3,11,12,13,14,15).
Eivind Koren var den drivende kraft og initiativtaker til både festskriftet og jubileumsfesten. Han ble født 1869 og døde 19.juni 1920. I løpet av disse 51 år fikk han utrettet mer enn de fleste andre gjennom et langt liv og satte varige spor etter seg i norsk farmasi. I invitasjonen til sine kullkamerater avslører han litt av sin livsfilosofi: «At se tilbake, snuse i ældre Tidsskrifts-Aargange og bla i gamle Protokoller har for meg en særegen Charme. Historiske Undersøkelser og Tilbakeblikk har eftersom Aarene er gaat faat mer og mer Tiltrækning for mig. Derved bygges Bro mellem Fortid og Nutid og man naar dypere Forstaaelse av Utviklingens Gang».
Etter eksamen fortsatte han å studere kjemi, farmakognosi, bakteriologi og gjæringsfysiologi, i tillegg til at han jobbet som farmasøyt og manuduktør. Allerede i 1896 ble han redaktør i Farmaceutisk Tidende (NFT). Fra 1906–09 var han formann i Den Farmaceutiske Forening (NFF), i den meget viktige prosessen med omorganiseringen til fagforening.
I 1911 ble han ansatt som generalsekretær i Apotekerforeningen og redaktør i foreningens tidsskrift.
Han tok initiativet til dannelsen av et husfond for NAF (kanskje ikke så underlig, generalsekretariatet og tidsskriftets redaksjon holdt fra starten til i hans egen leilighet i Niels Juels gate).
Han var også en av hovedarkitektene bak ansiennitetslønnsordningen og Lønnsfondet. Lønnsfondet var en økonomisk utjevningsordning mellom apotekerne for farmasøytenes lønnsutgifter. Ordningen skulle sikre at farmasøytene fikk en stigende lønn etter et ansiennitetssystem. Videre var han sekretær i den departementale komité som behandlet den farmasøytiske undervisning 1912–1914.
I tillegg til de mange initiativer Koren sto bak innenfor den farmasøytiske etat, er det et par områder utenfor farmasien som bør nevnes spesielt:
I 1898 deltok han i stiftelsen av Den norske Fagpresses Forening og var foreningens sekretær fra 1898 til 1911 og dens formann fra 1911 til 1918.
Fra 1912 til sin død var han medlem av styret i Norsk Presseforbund, sekretær i forbundets Kristiania-avdeling og i flere år medlem av styret for Den illustrerte presses forening.
Han var sekretær i Polyteknisk forenings kemikergruppe 1908–1913 og medlem av «Den departementale komité til utnyttelse av vore raastoffer» 1918.
Han var også utgiver og redaktør av Tidsskift for Kemi og Farmaci, Pharmacia, som fra 1918 het «Tidsskrift for Kemi».
Han døde i 1920 etter en operasjon, men hadde da vært sykelig i lengre tid. Dersom man ser hans livsverk sammen med den tid han fikk leve, kan en vel trygt si at han brente sitt lys i begge ender (4,17,18).
Jens Schou Fabritius von Krogh ble født i Kristiania i 1869. Etter apotekereksamen arbeidet han en tid ved apoteket Hygiea i Oslo, men reiste så til Tyskland, der han var ansatt i firmaet Gehe & Co. i Dresden i en årrekke. Fra april 1914 bestyrte han Grimstad apotek til han døde i februar 1922. Den 8. desember 1921 fikk han bevilling til å drive Fana apotek (nå Nesttun apotek), men døde under 2 måneder senere.
Dette apoteket var opprettet som filial under Solheimsviken apotek (senere kalt apoteket Bien, Bergen). Filialen ble omgjort til selvstendig apotek i 1921. Hans enke fikk tillatelse til å drive Fana apotek med bestyrer til desember 1931 (19).
Ludvig Nedland fikk knapt nok anledning til å praktisere sitt fag. Allerede 1. januar 1893 avgikk han ved døden etter noen dagers lungebetennelse, umiddelbart etter at han hadde tiltrådt en stilling på Hamar (4,20).
Johan Jørgen Lange Schaanning fulgte en karrièreveg som var karakteristisk for flere nyutdannede farmasøyter på den tiden: Like etter eksamen dro han utenlands for å studere videre, først 1 år i Wiesbaden (hos professor Fresenius), deretter ½ år ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg (hos professor Witt) og Berlin (hos professor Thorus), samt Heidelberg (hos professor Jannasch).
Dette var nærmest en dyd av nødvendighet for dem som ønsket en overbygning på sin grunnutdannelse, siden Universitetet i Christiania ikke hadde noe eget studietilbud i farmasi, hverken for grunn- eller videreutdanning.
Etter å ha returnert til Norge, tjenestegjorde han ved flere apotek, før han forpaktet Tvedestrand apotek i 1908. I 1919 fikk han så bevilling til å overta Ski apotek, som på det tidspunkt var filial under Nordstrand apotek, og omgjorde det til selvstendig apotek.
Schaanning var en ivrig organisasjonsmann de første årene. Han var både bibliotekar, varaformann og senere formann i NFF. Under sin periode som forpakter av Tvedestrand apotek var han formann i Kristiansand krets av NAF. Han var også politisk engasjert og var valgmann til Stortinget ved et par stortingsvalg.
Bemerkelsesverdig er det at han allerede som nyutdannet kandidat ble medlem av en departemental komité (1892–98) som skulle utrede et forslag om fritt apotekvesen (fremsatt av apoteker Frithjof Hoel).
I Ski lot det til at han konsentrerte seg om sin apotekdrift og trakk seg tilbake fra all politisk og organisasjonsmessig virksomhet, men med ett unntak: Han var formann i Ski kommunale dyrevern.
Schaanning døde plutselig 25. februar 1930 av hjerteslag. Nekrologen i Østlandets Blad ga ham en særdeles fin karakteristikk som menneske og fagmann og avsluttet med følgende attest:
«Som apotheker var Schaanning pliktoppfyllende og samvittighetsfull. Han satte sin ære i å ha sit apotek i mønstergyldig stand, og det var ham maktpåliggende å betjene sine mange kunder hurtig og greit. Apotheker Schaanning vil savnes av mange. Minnet om den høireiste, gode, elskverdige mann vil bevares lenge her i våre bygder» (21,22).
Ansgar Jespersen Smith var et arbeidsjern. Han sier selv i jubileumsskriftet i 1917 at «Arbeide er Livets størsteVelsignelse», selv om han innrømmer at «Mit Liv har altid været nærmest at kalde slitsomt».Allerede i studentårene sørget han for å styrke sin økonomi gjennom å påta seg litt manuduktørvirksomhet, i matematikk og latin, så vel som i farmasøytiske fag. Et tegn på den store arbeidslysten er det også at han ble cand. philos. i 1892, altså samme år som han tok apotekereksamen.
Etter disse eksamenene arbeidet han som provisor på apotek forskjellige steder i landet; Moss, Bergen og Kristiansand. Han var også ansatt ved et par hovedstadsapotek. Men han anså selv senere at han ikke har «flakket meget om», noe han mente kunne henge sammen med at han alltid har vært konservativ, «selv da jeg gik for at være radikal». I perioden 1909-1914 forpaktet han Elefantapoteket i Kristiansand. Mot slutten av 1914 fikk han så bevilling til å drive Fredriksvern apotek i Stavern. Der ble han til han i 1921 ble viderebefordret til Apoteket Bjørnen i Kristiania. Dette apoteket hadde han helt frem til sin død i 1953. Da var han 85 år gammel.
Smith var styremedlem av NFF i 5 år, men sier selv om dette at «det hadde jeg liten Glæde og Ære av». Sikkert hadde han mye større glede og vel også ære av sin pedagogiske virksomhet. Han fungerte i en årrekke som sensor så vel som lærer innen farmasien, og har skrevet noen lærebøker. To av disse kom relativt tidlig: «Lærebog i Receptlæsning med tilhørende latinsk Nomenklatur, Grammatik samt Glossar» i 1905 og «Haandbog for Farmaceuter» i 1907. Selv var han mest fornøyd med denne siste, men den fikk han mye kritikk for. Boken fikk da heller ikke noen varig betydning og det gjorde heller ikke heller ikke hans «Lærebok i medicinske planter og droger» fra 1922.
Derimot ble hans første lærebok fra 1905 en langvarig suksess, utgitt i en rekke opplag, og etter hvert utvidet og forbedret. Den ble brukt som lærebok innen latin og reseptlesning til langt ut på 1960-tallet. Det er derfor mange eldre farmasøyter som husker Ansgar J. Smiths navn.
Da 1892-kullets jubileumsskrift så dagens lys i 1917, raste fortsatt 1. verdenskrig. Også nøytrale land som Norge fikk føle krigens virkninger på varehandelen. Smith deltok derfor aktivt i Provianteringskomiteen og i Brændselskomiteen, noe han selv betegner som «lite misundelsesværdig Arbeide». Men han er seg bevisst at det er «et Arbeide for Fædrelandet» og at vissheten om dette «forlener mig Kraft».
Kanskje har det også vært en hjelp for ham at han av natur var en optimistisk person, – i alle fall var det hans egen oppfatning (4,23,24,25.)
Ut fra disse korte omtalene kan man naturligvis ikke trekke noen vidtgående konklusjoner om deres innsats og betydning for fagets utvikling.
Men man kan ikke unngå å bli imponert over kandidatenes evne til å utnytte eksisterende muligheter, fra det å skaffe seg tilleggsutdanning til å søke nye karriereveier.
På flere måter ble de pionerer i en tid preget av forandring og utvikling i hele samfunnet.
Det motto de selv hadde brukt i sitt eget jubileumsskrift, kan godt stå som et ettermæle over deres livsverk:
