Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 20, 2013.
Av Jan Karlsen*
*Apotekereksamen 1964 ved Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo. Doctor wis.-nat. 1970 ved Het Rijksuniversiteit te Leiden, Nederland. 1. amanuensis 1972 ved Avdeling for Galenisk farmasi, Universitetet i Oslo og professor samme sted 1986–2013.
Det gis her bakgrunnen for studier av gamle medisinske codices med farmasøytisk interessante composita og henvisning til relevant litteratur og bibliotek som kan være nyttige å bruke i studiet av gammel farmasøytisk litteratur. Hensikten med prosjektet er å studere begynnelsen av medisinbruken i Norge og hvordan medisintradisjonen fra Europa kom til Norge. Samtidig ønskes å få en oversikt over farmasøytisk litteratur fra ca. 800 til 1800 og utviklingen av standardiseringen av legemidlene frem mot «moderne» tid med farmakopeer og kvalitetsnormer for legemiddelkvalitet.
Mitt prosjekt har vært og er å studere utviklingen av sammensatte legemidler slik de er dokumentert i codices, manuskripter og øker fra omkring år 800 til ca. 1800. Interessen for dette dukket opp under min praktikanttid da mange resepter som jeg brukte i resepturen sikkert måtte ha en ganske lang historie. Hvor lang denne historien var for enkelte preparater kunne jeg ikke ane den gangen. Det beste eksemplet er resepten for koldkrem som i alle fall stammer fra romertiden. Resepter for sammensatte legemidler som man erfarte hadde virkning, ble bevart i hundrevis av år og noen i tusen år. Mange preparater forsvant, men mange forble en del av apotekerens kunnskap. De gamle preparatene ble en del av apotekerens spesialkunnskap som gjorde yrket som apoteker ettertraktet. Min ide var derfor å bla meg bakover gjennom historien i form av resepthåndbøker/samlinger av oppskrifter på composita – gjennom den norske farmasihistorien og bakover så langt det var praktisk mulig å finne skriftlig dokumentasjon innen europeisk medisin og farmasi.
Dette tidsrommet på tusen år er valgt med omhu fordi systematiske reseptbeskrivelser dukket opp ca. år 800, og utviklingen i medisinen gjorde at de gamle sammensatte legemidlene etter hvert forsvant i praktisk bruk omkring år 1800 selv om mange fremdeles fantes i farmakopeer og apotek til langt inn i det 20. århundre. For å undersøke hvordan reseptene på legemidler har endret gjennom tidene, må man lete seg fram til bibliotek i Europa som har samlinger av medisinske codices. Siden det var populært å kunne vise fram et bibliotek i den perioden som er nevnt, for sine gjester var det mange adelige rundt omkring i Europa som samlet på codices i perioden 800–1440. Samlingene ble ofte testamentert til klostre og kirker. Mange samlinger havnet i Vatikanet, men flere ble beholdt som kongelige/adelige bibliotek og er bevart som slike innenfor lokale nasjonalbibliotek eller som private samlinger. Hovedmengden av codices var skrevet for kirken eller var teologiske og filosofiske betraktninger, men medisinsk litteratur hadde en anvendelse man ikke gjerne gikk glipp av og codices med resepter finnes derfor i mange boksamlinger om enn i et lite antall. Siden codices med medisinsk innhold finnes mer sporadisk i manuskriptsamlingene har det vært et møysommelig arbeid å finne frem til bibliotek som i ettertid kunne brukes som referansebibliotek for reseptsammenligninger. Gamle bibliotek eksisterer ennå i sin opprinnelige form noen steder, men ofte har krig, salg, tyverier, forflytninger endret på bibliotekenes opprinnelige samlinger hvis de ikke er helt forsvunnet. Har man funnet frem til en codex med medisinsk innhold må man prøve å tid- og stedfeste opprinnelsen. Før boktrykkerkunsten ble funnet opp i 1440 var det bestemte klostre i Europa som anla scriptorier for å mangfoldiggjøre manuskripter eller codices. Her ble medisinske codices kopiert for salg. Kopieringen ble foretatt av munker som ikke hadde forstand på hva de kopierte, men som ble korrigert av en kyndig leder for klostrets scriptorium. Korrigeringen gikk som oftest på de skrivemessige og tekniske utførelsene og ikke på innholdet. Derfor finnes mange codices med feilskrivinger som gjør tolkningen noe vanskelig i ettertid. En fordel med klostrenes scriptorier er at man har et begrenset antall i Europa og som regel kan stedfeste en codex når man ser på utførelsen og ved hjelp av paleografi også tidfeste en codex. Det var vanlig å utbrodere startbokstaven ved et nytt kapittel og spesielle kunstnere ble ansatt for dette (5–10). Ved senere gjennomgang av reseptsamlinger, har man funnet frem til at det eksisterte noen få faste samlinger, riktignok med noen lokale tilpasninger, som ble kopiert og brukt både i medisinundervisningen og i praktisk anvendelse av leger og apotekere. En oversikt over disse er gitt av Karlsen (13).
I min leting etter manuskripter fra omkring år 1000 med medisinsk innhold, har jeg vært innom mange berømte bibliotek (1–3). Jeg har blant annet besøkt Biblioteca Malatestiana i Cesena, Riksbiblioteket i Beijing, Bibliotheque National i Paris, Biblioteca Marciana i Venezia, Biblioteca Nationale i Firenze, Biblioteca Laurenziana i Firenze, Biblioteket i Escorial, Statsbiblioteket i Sankt Petersburg, Nasjonalbiblioteket i København, Het Rijksbibliotheek i Haag og Biblioteca Apostolica i Vatikanet for å nevne noen. Gamle klosterbibliotek som i Melk i Østerrike, Einsiedeln i Sveits, St. Gallen i Sveits og ikke minst boksamlingen ved Universitetsbiblioteket i Basel er besøkt på leting etter gamle medisinoppskrifter. Tross alle endringer i bibliotekene er det ganske fantastisk at så mange av gamle medisinske manuskripter enda finnes. Problemet man har er å finne frem til originalmanuskripter. Når man skal lete etter «opprinnelige» resepter ønsker man selvsagt å finne ut hvordan reseptene begynte – noe som i praksis er nesten umulig da reseptene er blitt til og modifisert etter hvert som man fikk medisinsk erfaringsmateriale. Det er å anta at utviklingen av medisinske resepter har vært under kontinuerlig utvikling så lenge menneskene har villet helbrede seg med naturens produkter. Etter hvert kunne man gjennom erfaring sette sammen en liste med composita som utgjorde en medisinmanns/leges kunnskap og som i Europa ble skrevet ned som et supplement til en «lærebok» i medisinsk behandling. Disse farmasøytiske tilleggene til en medisinsk lærebok ble større og større inntil de utgjorde en codex for seg selv. Man kan heller ikke finne ut hvor reseptene kommer fra annet enn å anta opprinnelsesområdet. Det kreves derfor kunnskap i helt andre disipliner enn de man opprinnelig hadde fått gjennom sin farmasøytiske utdannelse for å kunne fordype seg i studier av gammel farmasøytisk litteratur. Man må lære seg Middelalderlatin for å forstå hva som er skrevet, paleografi (11) for å tidfeste en codex, historie for å forstå hvorfor bøkene er havnet der de er og hvordan bøker ble produsert.
Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten hadde en voldsom effekt på bokproduksjonen og en relativ langsom utvikling av medisinske manuskripter før 1440 ble avløst av en ustoppelig produksjon av bøker i Europa hvor samme opprinnelsesmanuskript ble endret på og gjenopptrykket, medisinske manuskripter ble plagiert og endret uten kontroll, et nytrykk ble endret og trykket igjen slik at det kan være vanskelig å finne frem til et mulig startmanuskript. Det var ikke vanlig å bruke sitt eget navn som forfatter men heller ty til en eller annen medisinsk størrelse og gjerne en berømt lege fra antikken som pseudonym. Resultatet er at det volder problemer å personbestemme en mulig forfatter.
I en tidligere publikasjon (13) har jeg sammenfattet de hovedsamlingene av composita som man nå mener er grunnlaget for de gamle medisinene i Europa – i alle fall de reseptene som ble anvendt av leger og laget på apotek fra 800 til 1800. Disse samlingene kan man følge gjennom mange hundre år og ved hver ny utgave av samlingene har man modifisert utvalget av resepter etter lokal bruk og beholdt de som man mente kunne være nyttige. Resultatet er et fascinerende bilde av apotekerens arbeid, hvilke preparattyper som var populære, hvilke simplicia som apoteket måtte ha for hånden og hvilke som kunne byttes ut (quid pro quo) med andre og lettere tilgjengelige droger.
I en større sammenheng finnes det mye eldre reseptsamlinger enn de vi finner i Europa. I Kina har vi den første kjente farmakopeen fra T’ang dynastiet fra år 657 e.Kr. og fra Ayurvedisk medisinlitteratur som er eldre enn kinesisk, finnes oppskrifter på sammensatte medisiner til behandling (4). Disse tradisjonene vil bli behandlet i senere artikler. Vi er nå interessert i utviklingen av medisintradisjonen i relasjon til arbeidet i europeiske apotek.
Europeisk farmasøytisk tradisjon sprang ut fra medisin og leger som var spesielt interessert legemidlers sammensetning. Gresk medisintradisjon gikk via romersk medisin til bysantinsk medisin til arabisk medisin til en slags start på europeisk tradisjon med den medisinske skole i Salerno som startet ca. år 900. Medisintradisjonen fulgte deretter opprettelsen av medisinske fakultet ved de nye europeiske universitetene ved Bologna, Montpellier, Cordoba, Paris, Oxford fremover mot 1500- tallet. Særlig arabisk legevitenskap fikk mye å si for behandling av pasienter og dermed for farmasøytisk kunnskap om legemidler. Nye handelsveier østover (Arabia, Afrika, India og Kina) og vestover (Syd-Amerika) ga nye råstoffer for medisinproduksjon. Det ble etter hvert umulig for legene å kjenne til hvilke råstoffer man hadde tilgjengelig og kunne bruke i behandlingen og apotekeren fikk dermed en dominerende plass i Middelalderens helsevesen som den profesjonelle legemiddelrådgiver og den som hadde den nødvendige kunnskapen om simplicia.
Av de bibliotekene i Europa som gir informasjon og eksempler på codices med medisinsk innhold, er det Vatikanbiblioteket (Biblioteca Apostolica Vaticana) som har den største samlingen av manuskripter. Vatikanbiblioteket er kjent for dem som har besøkt Vatikanmuseet med sine flotte saler, takmalerier og bokskap. Dette er bare saler som er pusset opp for å vise hvordan biblioteket var organisert før. For en moderne bruker av biblioteket er bøkene forvart trygt i underkjellere med styrt temperatur og fuktighet. Bestemte lesesaler er innredet til bruk for forskere og adgangen til manuskripter og bøker er strengt regulert. Etter nøye kontroll av identitet, utstedelse av et digitalisert identitetskort med angitt varighet av oppholdet ved biblioteket og angivelse av garderobeskap får man adgang til Biblioteca Apostolica Vaticana og lesesalene. Det er en stor sal med bibliotekkataloger fra hele Europa, en lesesal for doktorander, en lesesal med hjelpebøker for paleografi og endelig en lesesal for codices. Til denne siste lesesalen med adgang til alle bibliotekets samlinger er det begrenset adgang. Her får man anvist plass og kan bestille sine bøker ved en skranke. Bøkene hentes nede i kjelleren og kan mottas etter et par timer. Problemet er å finne ut hva man skal bestille. I motsetning til vanlige trykte bøker som har ISBN-nummer, tydelig forfatter, utgiver, utgiversted og årstall for utgivelse finnes det ikke noe tilsvarende for skrevne codices. Codex-samlingen i Vatikanet har oppstått ved gaver fra samlere hvor katalogiseringen nok kunne være mangelfull. I lesesalen med hjelpebøker finnes kataloger over de fleste samlingene men det er liten systematikk i beskrivelsene bortsett fra en enkel nummerrekkefølge. Man må derfor ta for seg en av de beskrevne codex-samlingene, bla gjennom katalogen og håpe på å finne en henvendelse eller beskrivelse av at en bestemt codex inneholder noe medisinsk litteratur.
Det er heller ikke mye hjelp å få fra bibliotekets ansatte når det gjelder direkte henvisning til bestemte medisinske codices da medisin ikke er et hovedtema for forskere ved BAV (Biblioteca Apostolica Vaticana). Søking i en database kan bare foretas på verker som er trykket, d.v.s. etter 1440. Etter et tips fra bibliotekaren om at samlingen gitt av Fabio Chigi (pave Alexander VII) kanskje kunne inneholde noe om medisin, satte jeg derfor i gang med katalogen over Chigi’s codices hvor hvert manuskript heldigvis er beskrevet med et par linjer hver. Katalogen som var satt opp teller mer enn tretti bøker i folioformat så det var en jobb som skulle gjøres. Etter å ha lett i noen dager etter referanser og ord som Hippocrates, Galenos, medicina, therapeutica fant man så frem til to codices. Disse ble behørig bestilt og ville bli levert til min plass i løpet et par timer. I mellomtiden gjorde jeg meg kjent med biblioteket og hvordan dette fungerte. Hjelpebøkene i salen ved siden av den virkelige lesesalen inneholdt en rekke nye og gamle bøker for skrifttydning, beskrivelse av ulike alfabeter, illustrerte bøker med eksempler på skriftbilder etc., etc. I den store katalogsamlingen i en egen sal finner man kataloger helt tilbake til renessansen fra alle berømte bibliotek i Europa – Uppsala, Wroclaw, St. Petersburg, Paris o.s.v. Dette kunne nok bli til nytte i det videre arbeidet.
For å hjelpe til med forskningen (og for å spare slitasje på dyrebare manuskripter) er det mange steder i Europa satt i gang en digitalisering av sjeldne manuskripter, men dette er et meget møysommelig og langsomt arbeide som det vil ta mange år å gjennomføre. Foreløpig må man i Vatikanet finne frem til codices i de håndskrevne katalogene, bestille verkene i skranken og med selvsyn lese gjennom de gamle skrifter.
Vatikanbiblioteket har oppstått ved at pavene har samlet codices/bøker, Vatikanet har mottatt bokgaver og ved en styrt innkjøpspolitikk skaffet seg gamle manuskripter. Mange private samlinger har funnet veien til Vatikanbiblioteket. Vatikanbiblioteket som et offentlig bibliotek, ble påbegynt av pave Nicholas V (Tommaso Parentucelli 1447– 1455) som bestemte seg for å åpne biblioteket i Vatikanet for publikum. Pavene hadde skaffet seg et bibliotek helt siden Romertiden, men manuskriptsamlingene var bare tilgjengelig for paven og senere «curia» og ikke for lesere utenfra. Vi kjenner bibliotekkatalogen fra Bonifatius VIII (1294–1303) og vet at boksamlingen til pavene i Avignon ble overført til Roma av pave Gregor XI i 1377. Pavene etter Nicholas V fortsatte utbyggingen av biblioteket og fikk ansatt en ansvarlig bibliotekar med medhjelpere. Dermed ble det mulig å låne bøker i Vatikanet. Utlånsregistrene fra 1475 til 1547 eksisterer enda. I det 16. århundre var Vatikanbiblioteket det største i den vestlige verden. Vatikanbiblioteket fortsatte å vokse takket være donasjoner fra private samlere. Biblioteket hadde nå fått en fast plass i Vatikanets bygninger.
Av store og viktige samlinger som ankom Vatikanbiblioteket var Palatinerbiblioteket fra Heidelberg i 1623, Dronning Christinas bibliotek i 1690 og Klement IV samling av syriske og palestinske manuskripter. Biblioteca Apostolica Vaticana inneholder nå Vatikanets arkiv (Archivio Segreto Vaticano), et numismatisk kabinett, en samling av trykk, en samling av medaljer og samlingen av bøker, manuskripter, inkunabler og bibliotekkataloger. Det finnes der nå 150 000 codices fra før Gutenbergs tid, 8300 inkunabler (bøker trykket mellom 1450 og slutten av 1500) og 1 600 000 trykte bøker. Flere forsøk på å ødelegge biblioteket er gjort. Leiesoldater stjal fra vatikansamlingene i 1527 og i 1797 og 1809 «overførte» franske tropper og Napoleons soldater store deler av Vatikan-bibliotekets samlinger til Paris. Disse ble bare delvis tilbakeført etter Wienerkongressen i 1814.
Fra 1890 ble etter hvert flere store samlinger overført til Vatikanet – Barberini (1902), Chigi (1923), Ferrajoli (1926), Rospigliosi (1926) og den store samlingen av persiske og etiopiske manuskripter fra Cerulli. Alle disse gavene har ført til at Biblioteca Apostolica Vaticana (BAV) er et av de viktigste bibliotek for historiske litteraturstudier bl.a. av medisinske skrifter. Hver av samlingene som er nevnt ovenfor har egne håndskrevne kataloger som gjør det ganske tidkrevende å begynne et forskningsprosjekt. Man aner eller gjetter at det kan finnes relevant litteratur i «Barberini», «Chigi» m.fl. men hvor man skal finne referansen til den enkelte codex får man bare ved å gå gjennom katalogene nøye.
De håndskrevne codices fra før 1400 kan i tillegg by på problemer å lese. Riktignok kan man trøste seg med at i medisinske beskrivelser klarer man seg med et relativt lite middelalderlatinsk ordforråd slik at lesningen er gjennomførbar. Manuskriptene er skrevet med fin håndskrift og er rene kunstverk og skriftkvaliteten utmerket. Likevel skal det noe til både å lese håndskrevne manuskripter og tolke ordene til moderne medisinske begrep når medisinsk terminologi og beskrivelser tilhører en helt annen tidsepoke. For at munkene skulle få opp farten ved kopiering av codices, brukte de en slags stenografi med utstrakt bruk av sammentrekninger (ligaturer) og angivelse av disse med små tegn over og under bokstaven. Ligaturene mener man stammer fra Ciceros sekretær Marcus Trullius Tiro og kalles «Tironian notes». Bruken av bestemte ligaturer er også tidsbestemt og kan gi et holdepunkt når det gjelder å tidfeste en codex.
I mellomtiden er nå de to bestilte codices hentet og levert til min plass i lesesalen. Den ene codexen er fra ca. år 1000 og den andre er datert til 950. Den første er sannsynligvis skrevet i et scriptorium i et kloster i Tyskland mens den andre er en codex med opprinnelse fra Syditalia. Som de fleste manuskripter eller codices fra denne tiden er reseptene som finnes nedskrevet enten spredd over hele «boken» eller samlet i en egen reseptdel. Det var på denne tiden at resepter begynte å få en egen del i en medisinsk codex.Verket er laget som en medisinsk oppslagsbok og tydeligvis ment som et hjelpemiddel for leger. Den andre ligner en del i oppsettet men er skrevet med et annet alfabet, benevento, som var populært i Syd-Italia fra 900–1200 (12). I dette alfabetet er bokstaver, ligaturer og forkortelser forskjellig fra vanlige minuskuler. Dermed må man også lære seg dette alfabetet. «Bøkene» som er kopiert i et kloster er skrevet av munker som selv ikke hadde medisinsk bakgrunn og det forekommer ganske mange skrivefeil og «misforståelser». I tillegg ble det brukt ligaturer i mengder slik at lesningen av teksten kan volde en del bry allerede før en eventuell fortolkning begynner. Etter denne dagen begynner jeg å få en ide om hva som trengs av kunnskap før manuskripttolkningen og letingen etter mer spesifikk farmasøytisk litteratur kan begynne.
I biblioteket finnes lånelister med angivelse av hvem som har bestilt bøker slik at det kunne være interessant å se hvem som hadde bestilt de to codices som jeg hadde funnet frem til. Forrige lån for codex nr.1 var fra 1910 og for den andre var forrige lån fra 1876. Dermed var det lett å forstå at i dette prosjektet kunne det bli vanskelig å finne meningsfeller.
Da var det å gå i gang med «bøkene». Middelalderlatin hadde jeg satt meg inn i på forhånd men var ikke helt forberedt på de mange forkortelser som ble brukt av munkene i scriptoriene når en codex ble kopiert. Utviklingen av skriften fra uncialer gjennom karolingiske minuskuler til gotisk bastard hadde jeg også studert på forhånd og kunne derfor innenfor 100 år bestemme tidspunktet for når en codex var kopiert. Lærebøker i paleografi med bilder av gode eksempler var å finne i nabolesesalen i BAV. Dermed var det også mulig å tidsbestemme en reseptdel i bøkene. Reseptdelen kunne vært føyd til på et senere tidspunkt. Den første bokstaven i et avsnitt var gjerne utbrodert med figurer typisk for et bestemt scriptorium og dermed kunne det være mulig å stedsbestemme kopieringen.
Som skrevet annetsteds viser det seg at inkunabler og tidlig trykte bøker med medisinsk og farmasøytisk innhold tydelig angir at det er fire reseptsamlinger som eksisterte siden midten av 1200-tallet. Det var
Disse fire reseptsamlingene eksisterer i mange varianter hvor de forskjellige composita ofte er endret, navnene er forandret på, utgavene er forkortet eller antallet composita er økt. Felles for alle er at opprinnelsen til samlingene er høyst uklar. Eksempelvis er Antidotarium Nicolai anvendt som pensum i medisin ved Universitetet i Paris i 1270. Antidotarium major ser ut til å ha eksistert før Antidotarium Nicolai. Antidotarium Nicolai synes å være en forkortet utgave som egnet seg i medisinerundervisningen. Aghrabadin – fra Opere Mesue har tatt opp en del arabiske composita og Dynameron ser ut til å ha gresk opprinnelse. Siden resepter fra alle fire samlinger er brukt i de første farmakopeene i Europa ville det være interessant å følge utviklingen av reseptsamlingene bakover i tid før den første europeiske farmakopeen ble utgitt – Ricettario Fiorentino fra 1498.
Vatikanbiblioteket er ikke det eneste biblioteket med fine reseptsamlinger, men utgjør et bra startpunkt for dette prosjektet. Etter hvert skulle det vise seg at det fantes mange medisinske codices i mange bibliotek rundt om i Europa. Dette besøket i Biblioteca Apostolica Vaticana ga meg en god start på prosjektet og en førsteklasses innledning til og en forståelse av hvilke problemer man møter når reseptenes gang gjennom historien skal studeres og dokumenteres.