Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 26, 2019.
Av Gunvor Solheim*
* Apotekereksamen 1962. Provisor og timelærer 1963 – 1976. Sykehusfarmasøyt i Tromsø 1976 – 1984. Apoteker ved apoteket Nordstjernen, Tromsø 1984 – 1991. Sykehusapoteker i Tromsø 1991 – 2001. Adresse: Wilh. Wilhelmsens vei 71,1362 Hosle
En stor befolkning ved god helse er en forutsetning for politisk og militær styrke. På 1600 og 1700 tallet var det et problem at smittsomme sykdommer dempet befolkningstilveksten, og i siste del av 1700-tallet gjennomførte enevoldstaten store kartlegginger som utgangspunkt for reformer av fattigstell og medisinalvesen (1). I perioden 1780 – 1820 ble det etablert 35 stillinger for offentlige leger og kirurger i Norge (2). Flertallet av stillingene ble besatt med kirurger, men det var angivelig liten forskjell på leger og kirurger etter 1785.
Tromsø ligger på 70 grader nordlig bredde, der norskekysten svinger mot øst. Rundt 1250 lot kong Håkon Håkonsson bygge en kirke i Tromsø, og stedet ble i middelalderen et livlig markedsted med buer ved havna og kirkestuer for folket som kom til kirkehelg fra bygdene rundt. I løpet av 1700-tallet steg folketallet i Troms fra ca 8000 til 19000 (3). Kirken i Tromsø var en av ti kirker i Troms.
Rike fiske- og fangstmuligheter ga grunnlag for handel både mot sør- og nordøst, men fra 1562 til 1789 hadde Bergen monopol på handelen med Nord-Norge. Ved etablering av byene Hammerfest,Vardø og Tromsø på slutten av 1700-tallet, kunne byborgerne skaffe seg skip og handle direkte med utlandet.
Tromsø fikk kjøpstadprivilegier i 1794 etter en kongelig anordning som blant annet ga 20 års tollfrihet, fritt borgerskap og frihet for laugstvang. Byen tiltrakk seg raskt handelsmenn og håndverkere fra distriktene rundt og sørfra. Mange kom fra Trøndelag, men også fra Danmark og Tyskland.
Ved opprettelsen av byen bodde det bare ca 80 personer fast i Tromsø, men i tillegg kom det mange folk fra distriktet når det var kirkehelg.
Det kom noen nedgangsår omkring 1807, men næringslivet vokste jevnt og sikkert fra Napoleonskrigenes slutt, og folketallet økte fra under 100 til 2500 i 1850.
Peder Claussøn sier i sin Norges-beskrivelse fra 1727 at «Uti Nordland vanker ikke mange sykdommer for den kuld og klare luft der er, og pestilentze kommer der sjelden, men en sykdom er der meget gjengse, hvilken de kaller skjørbuk, og dør mange derav, besynderlig de fremmede som der kommer fordi de kan ikke fordra og fordøie den kost og spise der vanker.»
Men når folk flytter sammen i byer, er risikoen større for overføring av smitte, og smitteveiene følger kommunikasjonsveiene. Det må derfor antas at det ble mer sykdom i Tromsø etter som byen vokste og handelen økte.
1700-tallets Norge var preget av store epidemier, særlig kopper, dysenteri og flekktyfus. Det var topper i dødstallene rundt 1741–42, 1773, 1808 og 1812 som langt oversteg fødselstallene. Det er imidlertid usikkert hvor mye samtidige uår og sult betydde (4). Det var misvekstår i Nord-Norge i årene 1801–1803.
Fra 1807 kom krigen med England og en medfølgende stopp i kornimporten fra Danmark. I 1810 kom en uværsperiode som kulminerte i 1812 da det var uår i hele landet. Folketallet i Troms sank fra 19300 i 1801 til ca 17800 i 1815 (3).
Det gikk i desember 1803 ut et «Cancellie Circulaire» til amtmennene i Danmark og Norge med en liste over hva offenlige leger og kirurger spesielt skulle innberette til Det Kongelige Sundhetscollegium: Sykdommer, særlig kopper, fnatt (scabies) og veneriske sykdommer, samt i Norge radesyken, mortaliteten især av spebarn og grunnet barselfeber, inntrufne ulykkelige hendelser, tallet på praktiserende leger og jordmødre og deres vilkår, kvakksalveri og apotekvesen (5).
Riksarkivet i Oslo har oppbevart mange av disse beretningene. De eldste er skrevet på solid klutepapir med blekk som hverken er falmet eller flytt utover. Men skriften er gotisk håndskrift av varierenede utseende og således vanskelig tilgjengelig. Distriktskirurg Monrads innberetning fra 1812 (6) og distriktslege Finch innberetning fra 1836 refereres imidlertid i forbindelse med omtalen av legene.
Statistisk Sentralbyrås bibliotek har noen fylkesvise sammendrag av medisinalberetningene. Beretningene ble opprinnelig stilet til amtmennene som rapporterte videre til Sunnhetskollegiet i København. Ved Kongelig resolusjon av 27. juni 1809 ble det grunnet krigen, opprettet et eget sunnhetskollegium i Norge. Sunnhetskollegiet ble avløst av et medisinalbyrå 1. juli 1815. Det var tilknyttet Politidepartementet til 1818, deretter Kirkedepartementet til 1845 og så Indredepartementet til 1878 (7).
I et særtrykk av «Referatprotokoll for Aaret 1847» hvor Medisinalbyrådet konkluderte med at i Tromsø Lægedistrict var sunnhetstilstanden særdeles god: «Den godartede Typhus som i 1844 herskede i Bergs Sogn, ophørte ved Begyndelsen av 1844 uden at flere døde. I December bleve nogle Personer paa en gaard i Tromsø Prestegjeld angrebne af en catharralsk-nærvøs Feber, men helbrededes Alle. Forøvrigt vides, ingen Epidemie at have vist sig i Løbet af Aaret, dog skal ifølge Rygtet nogle Tilfelle af Kighoste have forekommet i Lenvigs Sogn, af hvilke eet i November Maaned endte med Døden, idet Lægen tilkaldes for seent. Halsesyge, Øiensygdomme, Ørepine, godartet Cholera, Mavekrampe, uordentlig Menstruation, Kjertelsyge og enkelte Lungebetændelser fordetmeste af en rheumatisk-catarrhalsk Characteer forekom til enhver Tid af Aaret. Vandkopper viste sig i Løbet af Sommeren samt et Tilfælde af Børnekopper. Den veneriske Sygdom viste sig kun enkeltviis, og kun et af Tilfældene var indgroet. For Spedalskhed bleve 3 behandlede, af hvilke Een blev sendt hjem som incurabel, og Een døde; af Radesyge forekom eet og af Helvedesild 3 lette Tilfælde. Tarmslyng medførte hos to individer Døden. Fnat og Udslet vare ikke alminnelige» (8).
Radesyken var et stort medisinsk problem på denne tiden. Den kom til Nord-Norge ca 1770 og var antagelig en form for syfilis som også kunne smitte via matfat og soveplass. Den ble så utbredt at bygging av sykehus kom i gang for alvor flere steder i landet. I perioden 1822–1831 ble det i Norge behandlet 11000 pasienter ved radesykehusene (9). Sykdommen startet ofte med nedsatt almentilstand, men etter hvert dannet det seg utslett og store sår, spesielt på armer og ben, på halsen og på nesen. De syke ble ofte kalt «de neseløse». Det er mulig syfilis fikk en spesiell form i en utarmet befolkning i Norge (10). I følge J.J. Hjort, Norsk Magazin for lægevidenskapen 1840, var radesyken en utpreget fattigmannsykdom som sjelden viste seg hos velstandsfolk (11). Andre sier den slo til i alle samfunnslag (9). Det kan vel hende det var lettere å skjule sykdommen hos de mer bemidlede. Behandlingen kunne være like ille som sykdommen: Hovedbehandling var kurer med innsmøring av kvikksølvsalve. Fra midten av 1800-tallet var sykdommen nesten utryddet.
Kirkebøkene med lister over fødte og døde, kan også si oss noe om helsetilstanden. Der alder på den døde er angitt, kan man se på spebarndødeligheten og om det døde mange unge.
Tromsø fikk sitt første sykehus som gave fra kjøpmann Peder Figenschou (1762–1832). Han var fra Karlsøy og hadde allerede i 1806 anskaffet et lite fartøy i kompaniskap med Hans. A. Giæver (1757–1834) fra Trondheim. Det var en slupp som gjorde reiser til Bergen, København, Hamburg og flere andre steder. De gjorde det godt, men kompaniskapet var antagelig oppløst da Figenschou fikk bygget sykehuset i 1814 og skjenket det til byen som sykehus for fattige. Tromsø hadde da ca 300 innbyggere, men mange av de innlagte kom fra distriktene. Bygningen var på 93 kvm og hadde tre rom. Som andre sykehus på den tiden, var det først og fremst innrettet til de radesyke, men tok i mot både spedalske, andre venerisk syke, brystsyke og husville fattige (12). Sykehus fungerte nok mest som et oppbevaringsted for kronisk syke på den tiden. Distriktskirurgen Claus Jacob Monrad førte tilsyn med sykehuset inntil han ble pensjonert i 1830. I 1825 var sykehuset i Tromsø meget forfallent. Inventar hadde det aldri vært noe av, men da Monrad nevnte dette for amtmannen, fikk han til svar at «I disse tider kan man ikke tenke på sådant. Man må hjelpe seg som man kan».
Drift av sykehusene i Nord-Norge skulle finansieres av et medisinalfond (13). Det første fikk midler fra salg av brennevin i Finnmark fra 1773. Troms var en del av Finnmark amt fra 1787 til det ble eget amt i 1865. I 1790 reiste prost Schytte et historisk forslag: Sykehus i Nordland skulle finansieres ved en avgift på salg av fisk, og året etter begynte innkrevingen. Det ble også opprettet et fond for Tromsø og Senjens fogderi (syd Troms). Godt fiske på slutten av 1700-tallet ga dessuten tilskudd til de to legestillingene i Senjen og Tromsø fogderi. Medisinalfondet finansierte også det nye sykehuset som omsider ble bygget i Tromsø i 1854. Da var det igjen oppgangstider i fiskeriene og inntektene til fondene øket. Det gamle sykehuset fra 1815 ble revet i 1900, og hadde da vært brukt som fattighus og aldershjem i over 50 år.
I 1840 ble det klaget over at folk med psykiske problemer, «de vanvittige», ble innlagt på sykehuset. Men distriktslege Nissen forsvarte det og viste til at tidligere brukte man å innsette dem i den «stinkende arrest» på rådstuen. (14). Fra 1848 bar medisinalfondet også hovedparten av utgiftene til sinnslidende som trengte særskilt behandling (13).
Fra 1855 ble det ansatt en egen sykehuslege i deltid. Han hadde privat praksis i tillegg, men skulle ikke foreta tjenestereiser som gikk ut over tilsynet med sykehuspasientene.
Akutt syke ble oftest behandlet og pleiet hjemme. Først mot slutten av 1800-tallet, da behandling av infeksjonssykdommer fikk en større plass, ble det mer vanlig med innleggelse av akutt syke. Sunnhetsloven av 1860 forpliktet riktignok folk med «vondartede og smittsomme sykdommer» å legge seg inn på sykehus hvis legen mente de ikke kunne få fullgod pleie hjemme.
Claus Jacob Monrad (1768–1838) var født i Haderslev på Syd-Jylland, og søkte embetet i Troms fogderi i 1792 med følgende betingelser (15):
«At han etter nogle Aars upaaklagelig Tieneste maate have Adgang til Forflytelse til mildere Egn, at han maate erholde gratis Bestalning og Gage og Medicamentpenge udbetalte kvartaliter samt Reisepenger.»
Han kom til Karnes i Lyngen i 1793. Karnes var hovedsete for det store «Tromsøgodset» som strakte seg fra Malangen til Brynilen (nåværende grense til Finnmark). Monrad ble boende i Lyngen resten av sitt liv.
For 1812 skriver Monrad at ingen smittsomme sykdommer er forekommende blant folket når unntas åtte veneriske personer som i november måned ble «af mig taget under Kuur og Hælbredet». Videre at smitten uten tvil kom fra mannskapet på et russisk skip som overvintret i Tromsø (6). Monrad angir ikke nærmere diagnose og vi vet ikke hvilken medisin han forskrev, men kanskje var det et kvikksølvpreparat. I beretningene for 1814 og 1815 skriver han også at ingen smittsomme sykdommer har «existeret» når unntas at han av amtmannen blir bedt om, i følge med presten Junghans, å besøke en gård i Balsfjorden for å helbrede noen derværende syke og hindre smittens videre spredning. Ingen nærmere diagnoser er oppgitt hverken i 1814 eller 1815.
Innberetningen fra nødsåret 1812 handler mest om matmangel og hva som ble brukt som surrogater. Det var blader av arvegress, nesle, neper, rødkål, bjørkebark og mollfor (bregnerøtter). I 1814 ba Sunnhetskollegiet legene om å underrette dem om hvilken virkning barkebrødet hadde på helbreden. Monrad skriver da at han ikke er kjent med at det blir brukt barkebrød, men derimot forskjellige gressarter og blad av kålrot og neper. Da kunne man spare 1/3 av melet og fikk et velsmakende brød som var helt ufarlig for helbreden. Likeså blandet man både fersk og tørr fisk med mel til brød, og det samme med islandsk mos og renmose.
Angående mortaliteten, refererer Monrad i 1812 at de dødes antall overstiger meget de fødtes, men videre at ingen usedvanlige eller ulykkelige hendelser er ham bekjent. Det var ingen eksaminert jordmor i Tromsø distrikt i 1812 og det var ingen beviselige klager på kvakksalveri.
Det er overraskende at Monrad ikke nevner «Slaget på Pølsehavnen» i Tromsø 2. august 1812. Løytnant Hans Carl Bodenhoff var ankommet Tromsø med en skonnert, en kutter og en kapret amerikansk brigg som hadde seilt under britisk flagg. Motstanderen var en engelsk fregatt kommandert av lord Georg Stuart. Fregatten hadde 50 kanoner og var kommet nordover for å innta Vardøhus.
Slaget kostet 14 liv, engelske, danske og norske. Det var også 29 sårede, mange alvorlig (18). Kirkeboken for Tromsø i 1812 nevner under dødsfall i august bare en matros på 20 år fra Trondhjem, «omkommet på en Cutterbrigg ført av kapteinløytnant Grøn».
Koppevaksinen var lovfestet fra 1810, men Monrad fikk bare vaksinert 11 personer i 1812 «for bestandig Omreiser i Embeds Forretninger i dette mit vidløftige District». Før man fikk vaksinen med kukopper, kunne man innpode en sårskorpe eller verkeblæreinnhold fra koppepasienter. Metoden var tidlig kjent i Kina og spredde seg via Tyrkia til Europa på 1700-tallet (17). Legepresten Erik Schytte var antagelig den første som innførte inokulasjonen i Nord-Norge (18). Scytte var i Lyngen som misjonær i perioden 1755– 1761. Koppeepidemiene var allerede på retur da vaksinen ble innført.
Monrad måtte selv innføre legemidler fra Bergen eller Trondheim og skriver at «Medicamenternes bonitet har jeg til denne Tiid ej fundet noget at klage over; men hvad Priserne angaaer, da kan de af mig ej Bedømmes da jeg er aldeles uvidende om de forskjillige procento tillæg Apotekerne de senere Aaringer ere Tilstaaede.»
Det var klart et problem for byen Tromsø at legen bodde så langt borte. Svensk-finnen Mathias Olsen Leinick (ca 1758–1837) praktiserte som lege i byen, og han var ganske heldig med sine kurer «om der enn av og til fulgte noe sjarlataneri med hans praksis» (19). Han fortalte selv at han hadde studert medisin ved et finsk universitet og skulle også ha vært ved et apotek i Trondheim. Han er registret som Kjøpmann i Tromsø fra 1798 og var der fra 1801 til 1808 da han ble konstituert som kirurg i Vardø. Da stillingen der ble besatt av en godkjent lege i 1817, kom han tilbake til Tromsø og ble i 1824 konstituert som hjelpevaksinatør.
Henrik Erdmann Finch (1803–1855) var den første legen som bosatte seg i Tromsø (1831). Han var sønn av apoteker Carl Friderich Finch i Moss og tok medisinsk eksamen med laud i 1829. Før han ble utnevnt til distriktslege i Tromsø var han ved Fødselstiftelen og Romerikes nationale Musketercorps (20). Det ser ut til å ha vært et godt samarbeid mellom dr. Finch og apoteker Reetz (omtales under apotekere). De to utarbeidet planer for utbedring av sykehuset, og det kom i drift med 12 senger allerede fra mars 1832.
Finch starter beretningen fra 1836 med en beskrivelse av været det foregående år. Kirkedepartementet ba fra 1830 legene skrive i innberetningen hvilken innflytelse værlaget «formenes at have haft paa Sundhedstilstanden i Almindelighed og paa enkelte anførte Sygdomme i Særdeleshed». De anførte sykdommer er barnekopper, veneriske sykdommer, fnatt (skabb), radesyke, spedalskhet eller andre ondartede hudsykdommer, merkverdige sporadiske tilfeller, selvmord eller andre ulykkelige hendelser.
På denne tiden var medisinske autoriteter uenig om epidemiske sykdommer skyldtes «miasmer» eller smitte. Miasmeteorien hadde helt fra antikken hevdet at epidemiske sykdommer skyldes sykdomsfremkallende «miasmer» som kunne oppstå i jorden, fra luften og i vann ved dårlig klima, uheldige planetkonstellasjoner, ved forråtnelse, jordskjelv og fra vulkanutbrudd. (21).
Finch skriver at «Veirforholdene har i Aret 1836 været omtrent som de foregaaende Aar; Sneen bedekkede i 8 Maaneder Marken.
Hverken Kulden om Vinteren eller Varmen om Sommeren naaede nogen betydelig Høide. Sunhedstilstanden har i det hele været god, og af Sygdomme har saavidt jig derom er bleven vidende ingen vist sig førend i Aarets sidste Quartal, da i Tromsøe bye udbrøt og blev temmelig alminnelig en Skarlagensfeber der fra begynnelsen syntes at føre mod en ondartet Carachter». Forskjellige sykdomsforløp beskrives og Finch forordner kamfer, kina og mineralske syrer og lykkes i å føre sykdommen gjennom sine stadier og «erholde et gunstig Udfald».
Som venerisk sykdommer nevner han fnat, ringorm, radesyke og spedalskhet, lepra nodosa, «der hos oss er meget at befrykte, hvid vi til Des forebyggelse treffer kraftige foranstaltninger».
Lepra levde videre på norskekysten og Island lenge etter at den var utryddet i sentral- Europa. I Norge var det flest tilfeller ca 1850, men i 1920 var den nesten utryddet. Fra tiden før det ble innført lepraregistrering i 1856, har forfatteren ikke funnet tall fra Troms, men det er innført et titalls personer senere på 1800 tallet (22).
Av 255 døde i Tromsø 1836, var 44 under et år. Finch rapporterer at Tromsø har en «examineret duelig» jordmor og en gammel som nesten aldri ble benyttet. I Lyngen prestegjeld bor Monrad fremdeles og det er hjelpevaksinatør både der og på Skjervøy. Finch skriver videre at «Tromsøe apothek holdes i forsvarlig Stand», og «til klage om kvakksalveri har det ingen anledning været.» I 1838 ble Finch befordret til Stadsphysicus i Trondhjem og tiltrådte i april 1839. Han døde der i 1855 av «lungesvindsot».
Christian Heinrich Nissen (1802–1866) ble utnevnt til distriktslege i 1840. Han var født i Wilster i Holstein og opprinnelig veterinærutdannet. Senere tok han norsk medisinsk embetseksamen. Han ble derfor ikke bare distriktslege, men også den første dyrlege i distriktet (23). Nissen ble meget avholdt både som lege og aktiv deltager i byens musikk- og religiøse liv.
I norsk Magazin for lægevidenskapen 1842, beskrev han nøye en sykehistorie hvor pasienten hadde et stort lungeemfysem. Årelating var prøvd før lege ble kontaktet. Legen forordnet digitalis med senega og forsøksvis senega med squilla, men kom til at det måtte operasjon til hvis livet skulle reddes. Dette var før anestesi og antibiotika, så det er en dramatisk historie. Pasienten fikk opium (tinctura thebaica) både før operasjonen og i rekonvalesenstiden. Etter operasjonen gikk behandlingen ut på å drenere ut sårvæske og holde såret åpent så det kunne heles fra bunnen. Som ventet ble såret likevel infisert og han brukte følgende medikamenter som vi må tro kom fra byens apotek:
Decoctum lichen islandici, syrupus diacodii, sinapisme (blæretrekkene plaster) decoct. cortex peruviani cum extr. liqviritiae, decocto infusum cortex Quercus et flores chamomillae, linimentum resolventes, Mass. pilular de cynoglossi cum Sulph. aurant. antim. og infusum salab.
Det gikk bra med denne pasienten. Operasjonen foregikk ikke på sykehuset, men i et privat hus hvor pasienten hadde leid seg inn. (24).
Nissen døde tragisk i Tromsø ved sitt landsted Charlottenlund i «et anfall av melankoli» i det som ennå kalles Doktordalen.
Før Tromsø apotek ble opprettet i 1825 var nærmeste apotek i Trondheim eller Bergen.
Det var riktignok gitt bevilling til et apotek i Bodø i 1794, samme år som sykehuset der ble opprettet. Hans Erhard Krogh (1768–1826) hadde bevillingen, men det er tvilsomt om det kom i drift som annet enn et mindre, lukket sykehusapotek før 1830 (26).
Johannes Christensen Mørk (1747–1828) ble første apoteker i Tromsø. Han var fra Bergen, og opprettet Tromsø apotek i 1825 (kalt Apoteket Renen fra 1888 da Svaneapoteket kom). Byen hadde ca 750 innbyggere i 1825. Apoteker Mørk ble svært populær og avholdt i Tromsø, også for sine legetjenester. «I hans hyller var der alun, opium og urter, salmiak, lakris og kamfer» (28). Apotekloven fra 1672 hadde skilt lege- og apotekeryrket, men begynnelsen av §12 lyder slik:
«Apothekerne skal alene blive ved deres Bestilling, og hverken selv eller ved deres Svende befatte sig med praxi medica eller Syge at visitere, dog at ingen herved forbydes et in Medicina approberet og ei farligt Medicamentum at meddele en Patient naar det begeres i de Købstæder saa og paa Landet, hvor ingen Medicus er eller saa snart bekommes kan.»
I apoteker Mørks tid bodde jo nærmeste lege på Karnes i Lyngen. Distriktskirurgen Monrad hadde absolutt ønsket apotek i Tromsø da han tidligere måtte få sendt legemidler fra Bergen eller Trondhjem «og saaledes vanskelig til enhver tid kan være tilstrekkelig forsynet».
Dessverre døde apoteker Mørk allerede i juli 1828, men han fikk et pent ettermæle i Den Norsk Rigstidende 22. september 1828:
«For fraværende Slægt og Venner bekjendtgjøres, at det laae i den Eviges Raad. at bortkalde herfra til det Bedre, Apotheker J.C. Mørk, den 9ende dennes, efter 10 dagers Sygdom af Forkølelse, i en Alder af 31 Aar. For mindre enn 2 Aar siden nedsatte denne unge mand sig her paa Stedet og anlagde det første Apothek, men ei ene kunde den Syge herfra erholde gode Lægemidler, ogsaa hyggede man sig til ham som Læge, da han, qva amanuensis for den aldersstegne, sygelige og langt borte boende Distriktschirurg, praktiserede her i Byen og stedse med Held» (27).
Hans Adolph Reetz (1792–1852) fra Ebeltoft på Jylland var apoteker i perioden 1828 – 1847 og en erfaren mann. Han hadde vært i lære på Frederiks Hospitals Apothek i København i fem år og «serverte» en stund der. I 1812 deltok han i krigen i Frankrike. Fra 1820 – 1825 bestyrte han Kongsberg apotek. Det må antas at Kongsberg apotek var et mønsterapotek etter at Nicolay Tychsen var apoteker der i perioden 1788 –1799. Tychsen utga blant annet en teoretisk og praktisk anvisning til apotekkunsten i tre bind som utkom første gang i 1804 (28). Apoteker Reetz bygget nytt apotek i Tromsø på tomten hans forgjenger hadde kjøpt på hjørnet av torvet. Dette apoteket var i bruk i over 100 år. I Tromsø praktiserte Reetz også delvis som lege og i 1831 fikk han 100 spd i kompensasjon for å ha utført legetjenester ved sykehuset (27). I 1847 solgte Reetz apoteket og flyttet til København.
Joachim Andreas Koht (1805–1884) kjøpte apoteket med gård og privilegium for 11000 spd. Koht var fra Kongsberg og disiplinerte der til han avla medhjelperprøve i 1828. Han tjenestegjorde så et år ved Svaneapoteket i Christiania og apoteket Ørnen i Larvik til han avla examen pharmaceuticum med beste karakter i 1831. I 1833 reiste han til Tromsø og tjenestegjorde der til han overtok Bodø apotek som forpakter med bevilling av 14. august 1844. I 1847 kom han tilbake til Tromsø og drev apoteket til han i 1875 solgte det videre til sin svigersønn (29).
Martha Thysse begynte å praktisere som byens første jordmor i 1801, og selv om hun hadde noe mangelfull utdanning, blir hun regnet som byens første jordmor. Hun praktiserte som alene jordmor fram til slutten av 1830-årene da hun ble avløst av jordmor Anna Næss fra Trondheim som fratrådte i 1842. Etter henne nevnes jordmødrene Sannem og Wicklund. De tre siste hadde utdannelse, slik at mødrene var i tryggere hender enn hos de gamle «hjelpekonene», hvis usanitære praksis hadde kostet mange mennneskeliv (33).
Urter
Lokale urter ble sikkert brukt i de fleste familier som andre steder i landet, men med unntak av midler mot skjørbuk, har forfatteren ikke funnet opptegnelser fra tidlig på 1800-tallet.
Distriktslege Walter skriver i 1840: «Iblandt de i Finmarken herskende Sygdomme er Skjørbugen unægteligen en av de værste». (31). «Aldri er noget Aar hengaaet, uden at den har vært temmelig alminnelig udbredt.» I 1838, etter en «særdeles streng vinter», var det ekstra ille. Men Walter hadde lagt merke til at samene aldri hadde skjørbuk, mens kvener og nordmenn led av denne sykdommen. Han mente at det ikke kunne skyldes større renslighet, men at både fjell- og sjøsamer hver høst samlet et betydelig lager av syrekål (matsyre – Rumex acetosa), som de om vinteren blandet i melken. Han foreslo derfor for Kirkedepartementet at de skulle oppfordre prestene til å oppmuntre almuen til å samle syrekål.
Margrehe Wevle (MW) skrev «Litt om nord- norsk folkemedisin» i tidsskriftet Ottar i 1975 (32) og Brynhild Mørkved (BM) ved Tromsø Museum, samlet inn tradisjonsstoff om bruk av medisinplanter i Nord-Norge på 1980- tallet (33). Det er rimelig å anta at bruken bygger på gamle tradisjoner:
Einer var en av de viktigste artene i nord- norsk folkemedisin. MW skriver at en stor pose modne einebær ikke måtte måtte mangle i huset om vinteren. Å tygge einebær var et virksomt middel for å hindre forkjølelse. Hadde man først fått en forkjølelse, kunne den helbredes med kokende einebærte med konjakk. Under sykdom etter dødsfall ble det røkt med einer i huset som desinfeksjonsmiddel. BM skriver at einerolje ble fremstilt i Norge siden 1700-tallet og ble brukt til påsmøring ved gikt og andre smerter, på frostskader, forstuinger, sår og byller. Flere av informantene brukte låg av einer og furu til lindring av giktsmerter og de blå bærene som te ved nyreproblemer.
Ryllik-te ble brukt om vinteren når de ikke fikk tak i melk. Den var god for magen, ble brukt mot hoste og som vanndrivende middel ved blærekatarr og barns sengevæting. En fin sårsalve var ryllikblomster kokt med fløte. I samisk folkemedisin er den brukt på sår (BM).
Karvefrø var et universalmiddel mot halsbrann og for god fordøyelse. Man gikk gjerne med karvefrø i lomma (BM).
Kjerringrokkte kunne i følge MW brukes til å stanse blødninger fra livmoren, og ved blære- og nyresykdommer.
Kvann ble mest brukt som grønnsak og et viktig middel mot skjørbuk (BM og MW) MW oppgir også bruk av kvann ved brystsyke, halsbrann og tunghet i kroppen. I samisk folkemedisin ble ulike plantedeler brukt mot diare, kolikk, pleuritt, fordøyelsessykdommer, hoste, bronkitt og generelt mot smitte på byller (BM).
Skjørbuksurt og multer var også viktige planter mot skjørbuk (MW).
Mjødurt er en av de vanligste viltvoksende arter i Norge, og har lang tradisjon som teplante. Hele planten inneholder salicylderivater som virker antireumatisk og febernedsettende og ble av enkelte kalt Medisingress (BM).
Hestehovblader ble brukt som gromiddel på sår. Groblad og blad av Revebjelle hadde samme virkning. Et annet middel for sår var kokt høymol (MW).
Humle ble brukt som sovemiddel. 4–5 «humlekongler» bruktes til en kopp te. Tørkede kongler ble også lagt under hodeputen for å virke søvndyssende (BM).
Hegge- og seljebark som avkok kurerte sår enten det var på mage eller på kroppen (MW).
Innholdet i moden røyksopp kunne brukes på brannsår og i spebarnpudder (MW).
Frosken ble ansett å ha helbredende makt blant annet mot trøske, og kunne brukes som utkok i vann eller slikket på direkte (MW).
Tygget tobakk kunne brukes på sår og lagt på tann mot tannverk (MW).
Bruk av urin og forkjellige ekskrementer knyttet til magi og overtro er ikke tatt med her, men skal også ha vært anvendt i Nord- Norge.
For øvrig var årelating, eventuelt kopping, ofte det første man tydde til ved alvorlig sykdom.
Legemidlene som ble forskrevet av legene, var nok stort sett de som var beskrevet i farmakopeen. Danmark-Norge fikk sin andre farmakope gjeldende ved en forordning av 28. juni 1805. Den avløste farmakopeen fra 1772 og var en nyvinning med ny nomenklatur som gjenspeiler større kjemisk innsikt. Navn på galeniske preparater, uttrykker innholdet og ikke egenskapene eller bruken, som tidligere. Et eksempel er Infusum Sennae comp. som før het Aqua laxativa.Viktigere var at antall officinelle legemidler ble redusert fra ca 1220 til ca 680 fordi «man frygtet for at begunstige Charlanteriet ved at meddele for mange Kompositioner, og at man ikke har tvivlet om, at enhver sagkyndig med Lethed selv kan sammensætte Recepterne». Det var nok ikke alle enige i, og det ble påstått at legene fortsatte å bruke farmakopeen av 1772 i flere tiår etter 1805 (34). Den danske farmakope fra 1805 var gjeldende i Norge helt til 1856, da vi fikk den første norske farmakope.
Gjeldende apoteklov var gammel: «Forordningen om medicis og apothekere af 4 december 1672» gjaldt nokså uendret frem til vi fikk apotekloven av 4. august 1909. I følge forordningens §16 forbys apotekere i hovedsak å innføre ferdige preparater.
Apotekerne i Norge samlet eller dyrket nok enkelte legemidler selv, men for det meste innførte de råvarer direkte fra utlandet. Det var ingen norsk engrosvirksomhet med legemidler før apoteker J. Sell i Sandvika utenfor Oslo startet «Bærums Droge- og Kemikalieforretning» i 1896 (35).
I begynnelsen av 1800-tallet hadde vi den siste demografiske krisen i Norge: Folketallet sank på grunn av sult og sykdom. Men tiden etter 1815 ble en stor oppgangstid. I Troms steg folketallet til det dobbelte fra ca 17800 i 1815 til 35300 i 1855. En ny fordobling fulgte i neste førtiårs-periode. Grunnene var nok delvis fremveksten av et helsevesen med jordmødre, leger, sykehus og apotek, men også bedre jordbruk med innføring av blant annet poteten. Innflytting fra andre deler av landet samt Finnland og Sverige betydde også noe (3).
Tromsø utviklet seg fra et lite kirkested til en livlig småby i løpet av 1800–1850. Det kan se ut til at smittsomme sykdommer ble mer vanlig, men til tross for dette konkluderte Medicinalbureauet i 1847 med at sunnhetstilstanden var særdeles god!