Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 16, 2010.
Av Rolf Klevstrand*
* Cand. Pharm. 1947. Amanuensis Farmsøytisk institutt, Universitetet i Oslo 1951–60. Rektor ved Reseptarutdanningen, Oslo 1961–74. Apoteker ved Moelv apotek 1974–92. Adresse: Grønstad gt 47, 2609 Lillehammer.
Kampen mot de tyske styrker våren 1940 gikk ikke i noen særlig grad ut over Finnmark fylke. Men da Tyskland angrep Sovjet i juni 1941, ble Finnmark en del av en viktig krigssone. Dette fikk særlig folk i Øst- Finnmark lide for fram til freden i 1945. Kartet i fig. 1 viser hvor kort avstand det er fra Russland til Kirkenes,Vadsø og Vardø. Det skraverte feltet viser den delen av Finland som ble avstått til Sovjet høsten 1944. Russiske bombefly hadde altså kort vei til disse byene, og angrepene var mange, særlig på Kirkenes.
For tyskerne var Kirkenes en viktig havn og forsyningsbase for de tysk/østerrikske troppene på Murmansk-fronten. De bygde stedet ut til «Festung Kirkenes», med et stort antall soldater. Fra 1942 var det vanligvis 77 000 tyske militære der, mot cirka 7 000 nordmenn. Kirkenes hadde ikke mindre enn 328 flyangrep fram til høsten 1944 (1).
De tre apotekene i Vardø, Vadsø og Kirkenes slet med farmasøytmangel under krigen, i likhet med mange andre apotek. Det gjorde at myndighetene tok i bruk regjeringens provisoriske anordning om tjenesteplikt for medisinsk personell av 19. april 1940 (2). Erling Fagerhaug ble tvangsutskrevet i januar 1943 for å bestyre Vadsø apotek (3). Apoteker Hans Bøhn hadde forlatt byen for å overta Svaneapoteket i Kristiandsund. Han sendte 3. februar 1942 telegram til Apotekkontoret i Helsedirektoratet om reisemåten til Vadsø: «Reisen maa nu foregaa Tog Mosjøen, buss Mosjøen Alta, fra Alta enten buss via Kvalsund-Karasjok eller hvis snehindringer reinskyss Alta Karasjok, bil eller hesteskyss Karasjok-Skipagurra, derifra rutebil Vadsø. Godt med klær helst sovepose, rikelig med mat medtas. Turen tar 14 dage» (4). Denne tungvinte reisemåten var tross alt bedre enn å risikere livet ved å reise med båt.
Høsten 1943 tok Kjell Backe-Hansen og Arnljot Sæteren apotekereksamen, og de ble utskrevet til henholdsvis Vadsø og Kirkenes apotek. De reiste gjennom Sverige og Finland til Øst-Finnmark. Den 1. februar 1944 kom de fram til Kirkenes (5), det året da forholdene i Øst-Finnmark ble som aller verst. Russerne intensiverte sin bombing og det verste angrepet på Kirkenes kom 4. juli (fig. 2). To dager etter telegraferte apoteker Fasting Tollefsen til apotekkontoret: «Apoteket brent etter fulltreffer. Likeså privatbolig. Over to tredjedeler av byen vekk. Foreløpig vanskelig. Litt evakuert. Men alle hjelpemidler som vekter etc. vekk» (6).
Sæteren forteller i det første nummer av Cygnus (5) at etter brannkatastrofen reiste han tilVadsø for å få utstyr til å komme i gang igjen. Fagerhaug delte da Vadsø apoteks utstyr med Kirkenes apotek. Men de manglet pillebrett. De løste problemet med en vanlig linjal, et stykke kraftpapir festet på en bordplate og en lommekniv.
Etter ødeleggelsen ble apoteket flyttet til gruvebyen Bjørnevatn, ca 8 km sør for Kirkenes. Her drev apoteker Fasting Tollefsen, provisor Sæteren og en tekniker apoteket utover sommeren og høsten. Men russerne presset tyskerne vestover, og i de siste dagene
Den 23. august 1944 angrep et stort antall russiske bombefly Vadsø og Vardø (fig. 3). De satte fyr på mesteparten av bebyggelsen i de to byene, inkludert apotekene.(I Norges Apotek og deres Innehavere, bind V fra 1957 står det om Vadsø: «Ved tyskernes bombing av byen 24. august 1944 ble 150 hus utslettet, dvs 80% av bebyggelsen». I samme bind står det om Vardø: «Byen ble voldsomt herjet av tyskerne, som utslettet 2/3 av bebyggelsen ved bombing i august 1944». Bombeangrepene ble altså utført av russiske fly. Disse feilene er ikke rettet opp i listen over «Tilføyelser og rettelser » i bind VI fra 1960.) I Vadsø sto Backe-Hansen for redningsarbeidet, mens Fagerhaug var på ferie (7). Han fikk fylt en lastebil og kjørt den ut av den brennende byen til Vestre Jakobselv, som ligger et par mil vest for byen. Der hadde Fagerhaug forlagt et kriselager av de mest nødvendige apotekvarer. Med det som var reddet fra brannen fikk de åpnet apoteket i et skolehus, men i et rom uten strøm eller innlagt vann. I tillegg til apoteket ble dette rommet oppholdsrom, soverom og kjøkken for Backe-Hansen (fig. 4).
I januar 1945 ble Backe-Hansen innkalt til Medisinaldirektørens representant i Finnmark, Jon Caspersen, og ble bedt om å bestyre et depot for legemidler og hospitalutstyr m.m. som skulle forsyne befolkningen i den frigjorte delen av Nord-Norge (7). Forsyninger var underveis fra England. Depotet ble drevet frem til november 1945.
I Vardø drev apoteker Christiane D. Dietrichson sitt apotek uten farmasøythjelp i mesteparten av krigstiden. Apoteket brant altså ned den 23.august 1944. Frk Dietrichson forteller i en rapport som er gjengitt i Apotekerforeningens tidsskrift og i «Norges apotek og deres innehavere», at hun reiste den 6. september med skøyter til Berlevåg med noen kasser medisiner (8). Der hadde apoteket et medisinutsalg, og dette betjente hun alene i noen uker. Men så kom tvangsevakueringen og tyskernes brenning av bebyggelsen. Da dro hun og noen venner på fottur, med overnatting i telt. Å dra på telttur i november gjør man vanligvis ikke i Finnmark, men høsten 1944 var usedvanlig mild.
Harry Westrheim forteller i sin bok «Landet de brente» (9) at to norske offiserer reiste med en skøyte fra Vadsø midt i november 1944 for å undersøke forholdene langs kysten i nord og vest. I Berlevåg så de at all bebyggelse og Kjølnes fyr, inklusive huset for fyrvokteren, var ødelagt, men fjøset sto igjen. Der bodde fyrvokteren med familie, dr Brenner med frue og apotekeren, frk. Dietrichson.
Berlevåg dannet østgrensen for brenning av bebyggelsen. I øst var det kommuner som slapp lettere fra ødeleggelsene. Båtsfjord i Vardø kommune var helt uskadd. Dette skyltes nok at tyskerne fikk det travelt med å trekke seg ut av området, før russerne kom til Varangerbotn (10).
I begynnelsen av desember dro apoteker Dietrichson tilbake til Vardø med 10–12 kasser medisin som var berget. Vardø var nå en del av det frigjorte Norge. Der åpnet hun et provisorisk apotek i et tidligere banklokale.
Midt i august 1945 møtte forfatteren opp i dette apoteket, etter at han var blitt «utskrevet» til ett års tjeneste der. Hennes glede var stor over at hun skulle få avløsning av denne unge farmasistudenten, som bare hadde avlagt eksamen i første avdeling og gjennomgått praktikanttjenesten. Det kan nok diskuteres hvor forsvarlig dette var. Men hun fikk i alle fall 2–3 måneders velfortjent ferie. For studenten ble det interessant å bo og arbeide i en del av landet som var ukjent for de fleste «søringer», nettopp i en tid da landet skulle bygges opp igjen etter krigen. Det var lærerikt å se hvordan apotek kunne drives under ganske primitive forhold. Samme høst ble apoteket for øvrig flyttet til større lokaler i et betongbygg. Fra vareknappheten under krigen virket leveransene fra Statens Medisinaldepot Vardø direkte overveldende. De hadde for eksempel hele spann med ullfett. Det var tydelig at depotet og forsyningslinjene fungerte godt.
Apoteker Dietrichson snakket aldri om sine opplevelser under krigen. Det er først i de seinere år at forfatteren er blitt klar over hvor modig hun må ha vært. Materialet i Riksarkivet sier sitt om dette. Egentlig hadde vel både hun og de andre farmasøytene i Øst- Finnmark under krigen fortjent en medalje for sin innsats under disse vanskelige krigsårene.
Figur 1 og 2 er gjengitt etter Alf R. Jacobsens bok: Nikkel, jern og blod. Krigen i nord 1939–45, utgitt av H. Aschehoug & Co. Oslo 2006. Opphavsrett til fig 2 tilhører Rune Ratio, som har gitt forfatteren tillatelse til å gjengi bildet.
Figur 3. Kildeinformasjon. Foto: Herberth Isaksen, utlånt fra Finnmarksbiblioteket.
Figur 4 er gjengitt etter Backe-Hansens artikkel: Statens Medisinaldepot Vadsø, Norges Apotekerforenings tidsskrift 1987.