Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 16, 2010.
Yngve Torud*
* Apotekereksamen Oslo 1965. Provisor og vit.ass ved Farmasøytisk institutt 1966–70. Norges Apotekerforening 1970–89, fra 1973 avdelingssjef og fra 1978 Teknisk direktør. Professor II ved Farmasøytisk institutt 1984–93. Apoteker ved Svaneapotheket, Oslo 1989–2001. President i Det internasjonale farmasihistoriske selskap 1990– 2000. Adresse: Hjemlivn 5, 0667 Oslo.
Mye er skrevet om perioden 1940 til 1945 i Norge, både det plutselige overfallet 9. april, månedene med krigshandlinger og den 5 år lange okkupasjon av landet. Det er beretninger om strålende heltedåder og trassig motstand, om kong Haakons og regjeringens nei til minister Bräuer og flukten til England. Det er også beretninger om tilfeldige arrestasjoner, internering, likvidasjoner og henrettelser. De fem årene er vel de mest dramatiske i landets historie.
I denne urolige tid hadde også den farmasøytiske etat sin plass. Den spilte ingen fremtredende rolle, vi hadde verken de store helter eller de store skurker. I likhet med alle andre nordmenn, var de personlige oppfatninger blant farmasøyter delte, de fleste synes å ha vært motstandere av okkupasjonen og den nazistiske ideologi.
Interessant er derfor de farmasøytiske organisasjoners forhold til de tyske makthavere og Quislings regjering. På dette område måtte det bli konflikter, for her tørnet forskjellige ideologier sammen (1).
Organisasjoner i norsk kulturliv og arbeidsliv var alle styrt av demokratisk valgte ledere. Det vanlige mønster i arbeidslivet var at arbeidsgivere og eiere hadde sine foreninger og arbeidstakere sine. I tillegg kommer de ideelle organisasjoner. Forhold på arbeidsplassene ble regulert og problemer løst gjennom forhandlinger mellom foreningene, eller mellom forening og stat eller kommune.
Nazismens og fascismens ide var at hver nærings- eller interessegren skulle sluttes sammen i en korporasjon, som skulle omfatte arbeidsgiver og arbeidstaker, eier og visergutt. Korporasjonen skulle ledes av en utpekt riksleder, igjen ansvarlig overfor rikets leder. Som prinsipp ble dette først gjennomført i Mussolinis Italia, men Hitler grep snart tanken, dette passet godt med hans førerprinsipp. Sterkt forenklet kan man si at det norske arbeidslivs organisasjoner var valgt nedenfra, mens nazismens/fascismens korporasjoner var valgt ovenfra (egentlig utpekt).
I Norge sluttet Quisling seg begeistret til nazismens ideer. Quisling hadde i mange år som politiker fremholdt at de norske arbeidslivsforeninger hadde altfor stor politisk makt. Da Reichskommissar Terboven hadde innsatt de kommissariske statsråder 25. september 1940, kunne man begynne med de nye planer. Terboven la seg selv lite opp i planene til å begynne med, og Quisling fikk fritt spillerom gjennom de av de kommissariske statsråder som sto ham nær. Planene kom imidlertid skjevt ut fra første stund.
Da Ørje apotek og Hygiea i Larvik ble lyst ledig i februar 1941, sto det i utlysingen at:
«Søkere må gi opplysning om tidligere og nåværende politisk medlemskap.»
Hovedstyret i Norges Farmaceutiske Forening (NFF) ble forskrekket og begynte utformingen av en protest (2).
Andre organisasjoner hadde også fått tilsvarende varsel om politisk styring, og en felles protest ble 15. mai 1941 sendt til Reichskommissar fra 43 organisasjoner, inkludert NFF. Reichskommissariatet innkalte deretter alle underskriverne til et møte 18. juni.
Der holdt først Terboven en tordentale, deretter ble alle underskrivere fratatt sine tillitsverv. Seks av dem ble arrestert, 11 organisasjoner ble oppløst, og 26 organisasjoner ble satt under kommissarisk ledelse. I NFF ble underskriverne og resten av hovedstyret avsatt fra sine verv, og provisor Odd Gangnæs ble innsatt som kommissær. Dette førte til at alle kretsformenn i NFF trakk seg, og NFF var uten hovedstyre og landsstyre. I praksis ble NFF satt ut av funksjon som forening. Det meste av foreningsapparatet falt sammen, den kommissariske leder var nesten uten støtte, og hadde også liten erfaring i foreningsledelse (3).
Blant farmasøytene i NFF gikk motstandsaktiviteten videre. En del av de avsatte tillitsmenn i Oslo dannet en hemmelig aksjonskomité, og oppfordret medlemmene til å melde seg ut. De avgåtte kretsformenn fulgte opp med å spre parolen.
Tabell 1 viser at medlemstallet sank jevnt, og da foreningen ble oppløst i 1944, hadde den bare 47 medlemmer (4).
Norges Apotekerforening (NAF) hadde ikke deltatt i protestskrivet, i likhet med de fleste arbeidsgiverorganisasjoner. Apotekerne var jo heller ikke direkte berørt av det famøse kravet om å oppgi politisk virksomhet ved søknad om apotekerbevilling. NAF fikk derfor stort sett være i fred for politisk påvirkning.
Ved Statsakten 1. februar 1942 ble en ny regjering innsatt med Quisling som ministerpresident. Et par sitater betegner situasjonen (5):
Quisling siterer kong Sverre:
«En mann er nå trådt i stedet for tre: konge, jarl og erkebiskop, og jeg er denne mann.»
En spydig kommentar fra Josef Goebbels:
«Das ist wohl etwa zu viel gesagt, denn neben ihm steht ja immerhin noch ein Reichskommissar.»
Nedenstående brev sier noe om kvaliteten av denne regjering (6).
Frontkjemperkontoret
Kviteseid
Hr Apoteker
Til en kameratkveld med ca. 60 frontkjempere her ved skolen i kveld sviktet på grunn av jernbanen en forsendelse brennevin fra Oslo.
Herved gis hr. apoteker ordre om velvilligst å låne skolen 12 flasker. Flaskene utleveres på mit ansvar og skal de bli
levert tilbake innen lørdagen 16. ds.
F.k Kviteseid 9. oktober 1943
Sverre Riisnes
Minister sjef for
Justisdepartementet
Quisling og hans ministre satte fart i arbeidet med å skape store, sammenslåtte foreninger. Overalt møtte de uvilje, og hele opplegget ble en fadese. Reichskommissar Terboven holdt seg klokt på avstand. Han så ikke dette som sin sak, og oppfattet som sin rolle først og fremst å beholde ro i landet. Dessuten så han sikkert med glede på at Quisling gjorde bommerter. De to mislikte hverandre sterkt, og de var rivaler om Førerens gunst og om den politiske dominans i Norge. Først da Quislings press mot foreninger begynte å skape uro, grep han inn resolutt og brutalt. Først kom reaksjonen på den såkalte melkestreiken, som ble satt i gang 8. september 1941 på enkelte verksteder og fabrikker i Oslo fordi de ikke lenger fikk melk i spisepausen. Fagforeningslederne var imot streiken og fikk overtalt arbeiderne til å gå tilbake i arbeid fra 10. september. Dette var for sent. Terboven hadde erklært unntakstilstand, og kvelden og natten 9. september ble en rekke fagforeningsledere arrestert. Advokat Viggo Hansteen og fagforeningsformann Rolf Wickstrøm ble dagen etter stilt for standrett og henrettet samme kveld (7).
Så kom læreroppstanden, da nesten alle lærere sa nei til å bli med i det planlagte lærersamband. 1300 lærere ble arrestert og sendt til Kirkenes på tvangsarbeid.
Biskoper og prester nedla embetene sine i protest mot forsøkene på politisk styring (8).
Innen NFF fortsatte utmeldingene, men presset fra myndighetene kom her på en annen måte. De utmeldte farmasøyter ble svartelistet, og ble ikke tatt i betraktning ved søknad om apotekerbevilling. De avsatte tillitsmenn, som nå opererte som en illegal ledelse, svarte med å advare mot å søke ledige apotek (9).
Denne parole ble bare delvis fulgt. Dette kan ha flere årsaker. Noen sympatiserte med det nye styret og hadde derfor ingen grunn til å la være å søke. Andre syntes at det var for galt at de nå skulle nektes å søke apotek etter at de i mange år hadde opptjent sin ansiennitet. Særlig uheldige var de som nærmet seg 60 år. Hvis de fulgte parolen og ikke søkte, kunne det bli for sent for dem. Etter fylte 60 år fikk man ingen apotekerbevilling.
Utsnitt av parole fra den illegale ledelse av NFF august 1942
Apotekbesettelsene savner for tiden enhver faglig begrunnelse. Det eneste krav som stilles fra N.S. personalkontor er at søkerne skal være medlem av partiet eller av kommissærens forbund. Det må være klart at alle besettelser siden det nye styre kom til makten, skal tas opp til revisjon. I mellomtiden må ingen farmasøyt som vil gjøre krav på å bli regnet som nordmann, søke apotek.
Den utpekte kommissær for NFF, Odd Gangnæs prøvde å få gjennom et forslag om å slå sammen NFF og NAF, men mislyktes. NAF var uvillig til planen, og NFF eksisterte i praksis ikke lenger.
Eystein Knutzon, som tiltrådte som kommissarisk leder av NFF etter Odd Gangnæs, forsøkte flere ganger å få farmasøytene i tale for å få dem inn i foreningen igjen, men uten hell. Han trakk flere ganger frem gjensidighetsparagrafen i lønns- og arbeidsavtalen, men verken apotekere eller farmasøyter brydde seg om denne under de rådende forhold. Etter dette gav han opp og søkte apotek etter noen få måneder i stillingen.
Jon Gaathaug etterfulgte ham, men heller ikke han greide å lokke eller true noen inn i foreningen. Etter hvert ble han så passiv at han pådro seg en skarp reprimande fra byråsjef Lohrbauer i Innenriksdepartementets foreningskontor. I 1944 søkte Gaathaug bevilling til Mesna apotek, men utformet først et forslag om å slå sammen de to foreninger. NAFs hovedstyre og generalsekretær Brendel uttalte seg sterkt imot forslaget. Deretter ble NFF oppløst som forening fra 1. juli 1944 (10).
En meget heldig beslutning, som visstnok Leif Brendel sto bak, var at alle NFFs eiendeler og midler skulle tas vare på av NAF. Dette gjorde at NFF fikk tilbake alt sitt da freden kom, og foreningen var etter noen få dager operativ igjen.
Så kom freden i mai 1945. Nå begynte et vanskelig opprydningsarbeid. Det var klart at mange skulle stilles til ansvar for sine forhold i okkupasjonstiden. Lovgrunnlaget var, foruten den alminnelige straffelov, dette:
De tre forordninger ble gitt av regjeringen i London. Denne del av lovgrunnlaget er senere blitt diskutert, fordi man mente de ble gitt tilbakevirkende kraft. De ble likevel lagt til grunn for størstedelen av landssviksakene (11).
Rettsoppgjøret tok til. I alt 93 000 landssviksaker skulle behandles.
37150 saker ble avgjort ved forelegg, det vil si at man ble forelagt en straffereaksjon, oftest bot og rettighetstap. Godtok man dette, slapp man en rettssak.
Norge fikk forholdsvis mange landssviksaker fordi regjeringen helt fra 1941 var bestemt på at medlemskap i Nasjonal Samling skulle være straffbart. Ved fredsslutningen ble det alminnelig kjent hvem som hadde vært medlemmer av NS.
NAF var raskt ute. I hovedstyremøte 29. mai 1945 ekskluderte man 31 apotekere som hadde vært medlemmer av NS under okkupasjonen, blant disse var NAFs formann Karl Ludvig Schei (12).
NFFs hovedstyre ønsket å utelukke de medlemmer som hadde vært NS-medlemmer under okkupasjonen. Landsstyret mente dette var en for streng reaksjon, fordi det fratok de ekskluderte mulighet til å arbeide på apotek, jfr. Gjensidighetsparagrafen, som nå igjen ble respektert. Vedtaket ble derfor at disse, etter dom og soning, kunne bli betingete medlemmer av NFF, uten stemmerett og rett til å inneha tillitsverv.
Så kom rettssakene, som ble avviklet i tiden 1945 til 1949. Straffereaksjonene var: tvangsarbeid, bot, erstatning, rettighetstap, tap av apotekerbevilling og tap av rett til apotekerbevilling. De fleste fikk dom som var en kombinasjon av disse (13):
To av de dømte apotekere fikk beholde sin bevilling, fordi deres apotek var av de tidligere «reelle», som ble innløst av staten i 1936, mot at apotekeren skulle få en personlig bevilling for resten av sitt liv. Høyesterett kom under dissens til at dette måtte veie tyngre enn landssvikforordningene. En tredje med tidligere «reell» bevilling, løste saken ved selv å gå av, og overdra apoteket til sin sønn.
Rettsoppgjøret med NS-farmasøyter (utenom apotekerne) var mindre og enklere:
Dommer og forelegg gikk ut på rettighetstap og tap av rett til å få apotekerbevilling for en periode. Detaljer er stort sett ikke kjent.
I tillegg til dette rene rettsoppgjør, bestemte Sosialdepartementet at 34 apotekeres bevilling skulle suspenderes mens deres sak ble undersøkt. Dette var de bevillinger som var gitt under okkupasjonen, og som ikke ble anerkjent av norske myndigheter etter krigen.
I 1945 hadde man 44 apotekere som hadde fått apotekerbevilling under okkupasjonen. Omstendighetene var ikke like for alle, derfor ble det satt ned et granskingsutvalg som gjennomgikk alle aktuelle bevillingssaker fra okkupasjonstiden. Selv Carl Stousland, NAFs senere president, som hadde fått sin bevilling i 1940, måtte finne seg i å bli vurdert og få sin bevilling stadfestet på ny. Av de 44 bevillingsinnehavere som ble gransket, fikk bare 17 apotekere beholde sin bevilling.
De fleste av de suspenderte mistet altså sin apotekerbevilling, noen tapte også formelt retten til å være apoteker for all fremtid, eller for et visst antall år. Reelt sett var karrieren spolert for de aller fleste av dem. Av de som mistet sin bevilling etter gransking i 1945 uten videre straffereaksjon, fikk bare to stykker senere en ny bevilling.
En av de suspenderte apotekere mistet sin bevilling og rett til å inneha bevilling for 3 år. Han søkte senere apotek uten å bli innstilt, mente seg forbigått og klaget til Stortingets protokollkomité. De gav ham rett, han søkte i 1956 igjen et apotek og fikk dette. En annen av de suspenderte slapp unna enhver reaksjon.
De såkalte parolebrytere innen NFF hadde ikke gjort noe straffbart, men foreningen anså brudd på paroler som illojalt, og ønsket en reaksjon.
Den første parole var gitt av NFFs illegale ledelse sommeren 1941, og var henstillingen til alle medlemmer om å melde seg ut av foreningen. De medlemmer som tross oppfordringene var blitt stående i foreningen, ble tilsendt en skarp skriftlig reprimande, og noen av dem mistet stemmerett i NFF for en tid, men uten noen videre foreningsstraff.
Den andre viktige parole, fra august 1942, inneholdt en advarsel mot å søke ledige apotek. Disse parolebrytere fikk, som nevnt ovenfor, sin bevilling gransket og eventuelt inndratt. Dette var jo i realiteten en ganske streng reaksjon.