Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 16, 2010.
Av Holger Moe Tørisen*
* Apotekereksamen, Universitetet i Oslo høst 1964. Ansatt i legemiddelindustrien (Collett & Co AS, senere Collett AS) 1965 - 1972. Redaktør av Felleskatalogen og daglig leder av Felleskatalogen AS 1972 - 2008. Adresse: Olav Nygards veg 109, 0688 Oslo.
Den 9. april 1940 kom den andre verdenskrigen til Norge. Det skulle gå hele 5 år før krigen var over for det norske folks vedkommende. Den 8. mai 1945 var Norge igjen et fritt land. Hvordan greide den norske farmasøytiske industrien seg i disse årene? Hvordan evnet den å overleve og så ta fatt på gjenoppbyggingen etter at krigen var over.
De norske farmasøytiske (kjemiske) fabrikker er i likhet med mange tilsvarende fabrikker i utlandet startet etter initiativ fra apotekere eller personer som sto apotekene nær. Den norske farmasøytiske industrien oppsto ikke på grunn av noe motsetningsforhold til apotekene, men ut fra bevisstheten om at en slik industri i tillegg til apotekene ville ha en oppgave i legemiddelforsyningen i samfunnet. Til å begynne med la en an på å fremstille farmasøytiske produkter som var beskrevet i farmakopéene og farmasøytiske håndbøker. Bedriftene var apotek i stor-skala. Dette ble det slutt på i midten av 1930-årene, da kun apotekene skulle ha anledning til å tilberede slike produkter (1). Det ble gjort med hjemmel i følgende bestemmelse i farmakopeen, jfr. Kongelig resolution av 10. desember 1913: «De lægemidler for hvis tilberedning farmakopöen angir bestemt forskrift, må kun tilberedes på landets apotek».
I tillegg til produksjon av farmasøytiske spesialpreparater var bedriftene også kjemiske fabrikker som syntetiserte farmasøytiske kjemikalier og isolerte virksomme prinsipper ut fra vegetabilsk og animalsk utgangsmateriale.
Krigen 1940–1945 vanskeliggjorde utbyggingen av den teknisk-syntetiske produksjonen i adskillig grad, samtidig som okkupasjonen viste at en innenlandsk syntetisk produksjon var av uvurderlig betydning. Det ble under krigen fremstilt en del viktige syntetiske legemidler som sulfapreparater og sovemidler.
I 1939 var det ansatt vel 200 personer i den farmasøytisk-kjemiske industrien i Norge. Weifa ble først etablert i januar 1940. Sosialdepartementet beregnet i 1949 at andel salg av spesialpreparater fra landets apotek utgjorde hele 46,64%.
NAF (Norges Apotekerforening)- preparatene
Etter mønster fra Danmark, vedtok Apotekerforeningen høsten 1926 å utarbeide en formelsamling for en del apotekproduserte preparater, som kunne erstatte de mest solgte spesialpreparatene fra industrien. De såkalte NAF-preparatene skulle produseres i hvert enkelt apotek, men med felles emballasje og produktnavn. I 1942 sendte NAF ut «Norsk Formelsamling» og samme år kom også tredje utgave av «NAF Formulae» som inneholdt 51 NAF-prepapater.
De farmasøytiske industribedriftene
Det var på den tiden fem farmasøytiske bedrifter i Norge: Nyco, A.L, AFI, Weifa og Collett. Hvordan opplevde de krigsårene med mangel på råvarer og vanskeligheter med produksjon og produktutvikling. Her omtales den enkelte bedrift slik de selv har beskrevet den å være i krigsårene 1940– 1945, i ulike publiserte sammenheng.
Apoteker Morten Nyegaard grunnla sitt første firma i 1874. Firmaet Nyegaard & Co ble etablert i 1890 og er kjent som Nyco (2).
I 1913 startet den egne produksjonen med Globoid og Nyco fruktsalt blant de første produktene. Firmaet var lokalisert i Oslo sentrum. Det flyttet i 1940 opp til Sandakerveien 103, senere kjent som Nycoveien 2 i Oslo.
Den andre verdenskrigen og okkupasjonen av landet la en kvelende hånd over virksomheten i norsk næringsliv, og også over Nyco. Det ble etter hvert en følelig mangel på råstoffer. Dette førte til økt aktivitet i forskning og utvikling på farmasøytiske, biokjemiske og kjemiske områder. I løpet av krigen kom Nyco på markedet med over 30 nye legemidler, de fleste syntetiske. Blant de viktigste var barbituratproduktene Prodorm og Citopan. Også den hostedempende substansen hydrokon, senere kjent under navnet Nyodid, ble syntetisert under krigen (3).
Nyco ble under krigen en ganske stor primærprodusent. Tidligere ble disse råstoffene kjøpt fra utlandet. Mange av de råstoffer som bedriften trengte til sine legemidler, ble syntetisert i eget hus – det ble et syntesemiljø i bedriften. Nye og gamle legemidler måtte erstatte tapet i omsetning av de to store preparatene. I 1945 sto Globoid og Nyco fruktsalt for bare 20% av omsetningen, mot 60% ved krigsutbruddet (Globoid 40%, Nyco fruktsalt 20% ) (3,4).
Krigen var generelt sett en usikker tid, preget av improvisasjon som ikke virket utviklende på bedriftens tekniske og økonomiske sider. Blant annet så ledelsen et behov for å iverksette sosiale tiltak overfor de ansatte. Det ble bl.a. arrangert bærturer. Fra høsten 1941 innførte bedriften utdeling av et kosttilskudd, der de ansatte fikk sin daglige dose med kalk, vitamin C og tran. Det ble også kjøpt inn sardiner i olje og klippfisk for gratis utdeling til de ansatte.
En spesiell historie bør nevnes i forbindelse med Nyco. I 1930-årene ble det påvist et antipernisiøst stoff i lever. I Nycos laboratorier ble det drevet en intens leverforskning. Allerede i 1939 nådde man frem til et semikrystallinsk stoff med markant antipernisiøs virkning. Men, det ble forskerne hos Glaxo i England som først publiserte isoleringen av vitamin B12. Nyco var nær oppdagelsen, og det skyldtes sannsynligvis uheldige omstendigheter, som krigsutbruddet, den tyske okkupasjonen og dermed uunngåelig isolering fra vitenskapelige miljøer i andre land, at de engelske forskerne kom først (5,6).
Årene etter krigen ble kanskje de vanskeligste i firmaets historie. Flere spennende initiativ førte ikke til resultater. Et eksempel var at Nyco ikke kom med på den antibiotikabølgen som mange andre firmaer kastet seg på. Nyco gikk inn i krigen som en farmasøytisk bedrift, og kom ut av den som en farmasøytisk-kjemisk bedrift (3,4).
Nyco hadde også en rederiavdeling. Alt i 1938 ble rederiavdelingen grunnlagt, og gjennom årene har bedriften selv eller i samarbeid med andre grupper eller rederier hatt skip i drift. Nyegaard & Co A/S disponerte også Aksel Molvigs Rederi A/S. Rederiavdelingens første skip, D/S Nyco, ble bygget ved Nylands verksted i 1938. Skipet seilte ute under hele den andre verdenskrigen for Nortraship. Den kapitalen som ble generert ved denne virksomheten ble benyttet til å ruste opp den farmasøytiske bedriften Nyco etter krigen (2,3).
A.L ble stiftet i 1903 i Kristiania av en gruppe norske apotekere. Stifterne ønsket å delta i industrialiseringen av legemiddelindustrien som på et tidspunkt fant sted i mange land. Målet var å etablere en norsk farmasøytisk industribedrift som kunne vinne en del av det voksende markedet for fabrikkproduserte legemidler (7).
A.L engasjerte seg tidlig i vitaminforskning og utviklet i begynnelsen av 1930-årene Vitapan-perler, gelatinkapsler inneholdende A/D-vitaminer fra torskelever. Det var det første vitamin A/D-preparat av denne type i verden.
Nedgangstiden i 1920–30 årene rammet også den farmasøytiske industrien. A.L fikk betydelige finansielle problemer og ble reorganisert og refinansiert i 1937 med Wilhelm Sissener som daglig leder. Ulønnsom produksjon ble nedlagt og antall preparater på produksjonsprogrammet ble kraftig redusert. I tillegg var det behov for modernisering av fabrikkanlegg og lokaler, og maskineriet måtte fornyes. Allerede ett år etter omorganiseringen viste både omsetning og driftsresultat positiv fremgang.
Under den finske vinterkrigen i 1939–40 nedla A.L et betydelig arbeid for å skaffe Finland medisiner. Wilhelm Sissener ble senere tildelt den finske ordenen «Frihetskorset av 4. Klasse med rödt kors» av fältmarskalk Mannerheim for sin innsats.
Den 9. april 1940, dagen tyske tropper invaderte Norge, sendte Wilhelm Sissener et bud ned i Bergens Privatbank for å ta ut 50.000 kroner, som den gang var et stort beløp. Banksjefen ringte ham og forklarte at dersom det ble kjent at A.L hadde tatt ut et så stort beløp, kunne det forårsake en bankpanikk. Kunne A.L vennligst sette pengene inn igjen? Det godtok Wilhelm Sissener, men under den klare forutsetning «at A.L skulle få alle pengene bedriften hadde behov for ut bakdøren». Det aksepterte banksjefen. Banken blir fra tid til annen minnet om «avtalen av 9. april 1940».
I 1939–40 sikret bedriften seg et relativt stort råvarelager, og på den basis kunne legemiddelproduksjonen fortsette. Produksjonen av blant annet Vitapan tranperler og Tonipan styrkedrikk gikk for fullt. Siden Tonipan inneholdt 15% alkohol, var det stor interesse for dette B-vitaminpreparatet. Tonipan ble ofte brukt som «likør» og folk sto i kø for å sikre seg dette fremragende styrkemidlet.
En rekke tiltak ble truffet for å skaffe insulin til sukkersykepasienter. A.L satte i gang en mindre produksjon på Skøyen i Oslo basert på bukspyttkjertler fra dyr. I rundskriv fra Innenriksdepartementet av 20. februar 1942 til landets helseråd og distrikts- og kontrollveterinærer gis det retningslinjer for innsamling av pankreas til fremstilling av insulin for produksjon ved A.L (8). Denne fabrikken var den eneste av de norske produsentene som startet en slik produksjon under den andre verdenskrigen. Dessuten lyktes det bedriften å importere dette livsviktige preparatet fra Sverige. Med import fra Sverige (A.L) og Danmark (AFI, se nedenfor) var det aldri direkte fare for knapphet på dette legemidlet i Norge i årene 1940–45.
Wilhelm Sissener sørget også for at det ble gjort en stor innsats for å skaffe personalet mat. «Matauk»-programmet inkluderte oppdrett av griser og høns i Harbitzalléen 3 og kjøp av frossenfisk fra Ålesund. Bedriften kjøpte også gårdsavlinger av poteter og hele personalet deltok i innhøstingen.
Wilhelm Sissener gjorde en stor innsats som administrerende direktør i A.L, en stilling han hadde frem til 1. juli 1972. Etter at han reddet bedriften, sørget han for at den klarte seg under krigen. Allerede i 1943 opprettet han en bedriftslegeordning. En kollektiv pensjonsforsikring for personalet ble tegnet så tidlig som i november 1945. I alle år etter reorganiseringen ledet Wilhelm Sissener bedriften med fast hånd. Han viet den all sin tid og all sin kraft, og sa selv at «bedriften er mitt liv».
A.Ls moderne historie begynner etter den 2. verdenskrig. I 1946 var omsetningen på under 1 million kroner. I begynnelsen av 1970-årene hadde A.L konsernets omsetning nådd 100 millioner kroner. Disse tallene forteller om betydelig ekspansjon og vekst. A.L kastet seg etter krigen på antibiotika-bølgen som mange andre farmasøytiske bedrifter også gjorde. Dette førte etter hvert frem til antibiotikumet som skulle gjøre A.L kjent over hele verden, nemlig bacitracinet. Et annet trekk ved A.L ble satsingen på generiske produkter.
AFI ble stiftet i 1918 av farmasøytene Einar Jansen, Einar Høigaard og Harald Frost. De hadde et nært samarbeid med firmaet A/S
Viaticum som var startet allerede i 1916. Fra 1935 ble AFI eneeier av firmaet som fortsatte som et datterselskap av AFI med salg av Insulin Leo som hovedartikkel (9).
AFI hadde en beskjeden start i Sørligaten 29 i Oslo. I 1922 flyttet firmaet til Sørligaten 8. I 1939 hadde AFI tatt byggets alle fire etasjer i bruk.
På grunn av den spente situasjonen etter krigsutbruddet i Europa i 1939, ble det foretatt store innkjøp av råstoffer og emballasje. Dette for å sikre en mest mulig forsvarlig drift i en vanskelig og usikker fremtid.
Gjennom datterselskapet A/S Viaticum forhandlet AFI Insulin Leo i Norge fra Nordisk Insulinlaboratorium i København. Tross mange vanskeligheter under okkupasjonen, fikk de sukkersyke pasientene sin insulin gjennom hele krigen. Dette ofte takket være stor innsats fra de ansatte i firmaet som oppbevarte insulinet på de forskjelligste steder, som i kjellere og lignende. Dessuten var de også behjelpelig med å kjøre insulinet ut til brukere ulike steder i landet.
AFI hadde besluttet at firmaet skulle gjøre sitt til å dekke allmennhetens behov for nødvendige legemidler i en vanskelig tid. Hensynet til de ansattes ve og vel veide også tungt. Produksjonen ble holdt oppe, etter forholdene på et tilfredsstillende nivå.
I 1943 utførte man de første syntesene som resulterte i et syntetisk hormonpreparat (dienøstrol) og stoffet acetylkolin.
Den sosiale sektor ble ikke forsømt. I 1940 ble de ansatte farmasøyter og funksjonærer sikret pensjoner i forsikringsselskapet Norske Folk. Bedriften var behjelpelig med innkjøp og fordeling av matvarer, brensel med mer til de ansatte.
Som en service overfor leger og sykehus utga firmaet ved Trygve Lister i 1944 «Farmatek». Farmatek var et kartoteksystem med oversikt og beskrivelse av legemidler på det norske markedet. I denne okkupasjonstiden ble dette initiativ godt mottatt av brukerne. Farmatek regnes som forløper til legemiddelindustriens/produsentenes senere utgitte Felleskatalog som kom med sin 1. utgave i 1958.
Selv i en okkupasjonstid ble det feiret jubileum. Den 24. juni 1943 feiret AFI sitt 25-års jubileum for sine 74 ansatte. Frigjøringsdagen
8. mai 1945 innledet en ny periode i AFIs historie. Forholdene var i de nærmeste etterkrigsårene unormale og selskapet hadde mange problemer blant annet med utilstrekkelig tilgang på råvarer og emballasje på grunn av strenge valutarestriksjoner.
Syntesevirksomheten fra krigsårene ble videreført og den ble mer omfattende. Vi kjenner her igjen f. eks. teofyllinforbindelser som ble utviklet av AFI etter utstrakt forskningsvirksomhet. Blant andre viktige preparater som AFI brakte på markedet etter krigen, kan nevnes Leo Penicillin som første penicillinpreparat i Norge fra Løvens kemiske Fabrik i København.
Weifa ble etablert av cand. pharm. Olaf Weider i februar i 1940 i Hausmannsgate 6 i Oslo. Hovedkontoret befinner seg fortsatt her. Ønsket om å utvikle egne ideer ga støtet til opprettelsen av selskapet som startet med en aksjekapital på kr. 25.000 (10).
Fra en sped begynnelse som enmannsbedrift på 35 kvadratmeter har bedriften utviklet seg til slik vi kjenner den i dag. Fra starten av og til sin død i 1978 ledet Olaf Weider selskapet gjennom vanskelige krigsår og utfordrende etterkrigstid med aldri sviktende optimisme og fremsynthet.
Den tyske invasjonen 9. april 1940 kom som et brutalt sjokk og kullkastet planene for det nystartede selskapet. Her måtte en nå gjøre alt for å få bedriften til å overleve. Det sies at dagen før invasjonen, den 8. april 1940, sto Weiders nyanskaffede tablettmaskin på kaia i Oslo (11).
Okkupasjonen, restriksjonene, råstoffmangel og generell ufrihet stilte store krav. Ved å mobilisere bruk av innenlandske råstoffer som ølgjær, fiskeolje og ikke minst nyper, ble det laget salgbare produkter. Hver høst organiserte Weifa innsamling av nyper, men Forsyningsdepartementets forlengede arm, Bærrådet, skulle bestemme hvor mye bedriften kunne beholde.
Nyper ble brukt til å fremstille Weifa-C nypeekstrakt, et produkt som fortsatt er på markedet. Sammen med leieproduksjon av kosmetika, apotekvarer og visse husholdningsprodukter brakte dette bedriften gjennom krigsårene, og freden kunne møtes med 15 ansatte og 400 kvadratmeter lokaler.
I den 5-årsperioden krigen varte, ble firmaets første spesialpreparater godkjent for produksjon og markedsføring, blant annet: Aselli sårsalve, Aselli medisinske hudkrem, Weifa- Ton og Weifa Kalk.
Markedsføringen av produktene Weifa produserte startet beskjedent med utsendelser til målgruppene leger og sykehus. I tillegg ble annonser i fagblad og aviser brukt. Den første legemiddelkonsulenten ansatte Weifa i 1946.
Weifa innførte allerede i 1942 pensjonsforsikring for de ansatte, senere også gruppelivsforsikring.
Etterkrigsårene ble en aktiv periode for firmaet. I 1949 etablerte Weifa produksjonsfasiliteter i Kragerø fordi lokalitetene i Oslo ble for små.
Collett ble etablert som vitaminindustri i 1933 med lokaler i Oslo Havnelager. Det var et familieselskap, noe som også kjennetegner andre av de norske farmasøytiske bedriftene. Grunnleggerne var brødrene Emil og Ove Collett. Firmaet flyttet i 1939 opp til Sandaker i Oslo (12).
Sana-sol ble som firmaets første produkt en stor artikkel. Det var en vitaminemulsjon. Metoden var å lagre og bevare de ustabile vitaminene i en sukkeremulsjon.
Spesielt for Collett var ut-lisensieringen av deres produksjonsmetoder. Dette startet de opp med i siste halvdel 1930-årene. For det amerikanske marked ble det inngått avtale med Lederle Laboratories Inc. i 1937.
Etter hvert ble det imidlertid klart at verden gikk mot en ny stor krig. Fra Colletts side ble det nødvendig å etablere en fabrikk i USA, utenfor New York, for å fremstille de nødvendige vitaminkonsentrater og produkter. Fabrikken var i drift fra april 1941.
For et firma som hadde et så internasjonalt virkefelt som Collett, måtte restriksjonene under okkupasjonen bli meget følbare. Vesentlige sider av virksomheten falt bort, og mye av arbeidet måtte legges helt om. Man fikk imidlertid bedre tid til andre oppgaver, som praktisk og teoretisk forskning, utvikling av nye metoder og produkter og planlegging for den tid som engang skulle komme. Det nærmeste krav var imidlertid å holde fabrikken i gang og gjøre mest mulig ut av de råvarer som var tilgjengelig.
Ved krigsutbruddet var firmaet bra forsynt med råstoffer som appelsinkonsentrat for Sana-sol og marine levere for konsentratfabrikken. Det foregikk under krigen en viss eksport av vitaminkonsentrater til gamle kunder i Sverige, mens leveransen til den tyske lisenstager med hensikt ble redusert til null så snart som mulig. Dette resulterte i flere henvendelser fra okkupasjonsmakten, men man klarte seg alltid unna vanskelighetene ved å skylde på sviktende råvaresituasjon. Blant de mange problemer okkupasjonstiden skapte, var også å få tak i nok C-vitamin. Noe av behovet ble skaffet fra innsamlede nyper, men det var ikke nok. Collett oppførte i 1940 en fabrikk for vitaminsynteser. Denne ble nå brukt til å fremstille C-vitamin, askorbinsyre. Dette ble en kostbar produksjon, og den ble nedlagt så snart forholdene etter krigen ble normalisert og C-vitamin kunne skaffes på verdensmarkedet. Hensikten var imidlertid oppnådd. Det ble skaffet nok C- vitamin til å holde Sana-sol-produksjonen i gang.
Collett fremstilte under krigen også vitamin D (D2 + D3) ved bestråling av provitaminene ergosterol og 7,8-dehydrokolesterol. Provitaminene ble til dels utvunnet av firmaet selv fra gjær og muslinger.
I krigsårene ble også tablettformen «pellett» utviklet. Her er det en sintret kullhydratmasse som beskytter ustabile og labile stoffer. Etter krigen er pellett-formen blitt brukt til mange produkter etter lisensiering til en rekke land i verden.
Da krigen var slutt, hadde Colletts personale vokst til 50 ansatte.
Etter den andre verdenskrigen 1940–1945 fikk firmaene merke den farmasøytiske revolusjon med nye preparater som sulfa, penicillin, penicillinderivater, streptomycin, kortisoner, antihistaminer, psykofarmaka og p-pillen, alle resultater av tysk kjemisk storindustri, mikrobiologiske fremskritt, ny biokjemisk viten og amerikansk storsatsing under krigsårene 1940–1945 (5).
Tiden med knapp tilgang på råstoffer og reduksjon i produksjonen ga rik anledning til å drive syntese- og utviklingsarbeid både med metodikk og apparatur. De «rike» etterkrigsårene står i sterk kontrast til nøysomheten i okkupasjonsårene.