Norsk-Farmasihistorisk-selskap-logo
Norsk Farmasihistorisk Selskap
Meny
Bli medlem
Fig. 1. Tittelkobberet i Flora Danica fra 1648 ble justert og brukt om igjen da Dispensatorium Hafniense ble utgitt ti år senere.
Tittelkobberet i Flora Danica fra 1648 ble justert og brukt om igjen da Dispensatorium Hafniense ble utgitt ti år senere.
Publisert her:
24/01-2025
Se flere artikler

Flora Danica – mer enn et servise

Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr. 15, 2009
Av Kjell-Erik Andersen*

* Cand.pharm. 1965. Provisor ved Apoteket Hvalen, Sandefjord 1966-67. Ass. kontrollsjef, senere produksjonssjef Weiders Farmasøytiske A/S, avd. Kragerø 1968-76. Legemiddelinspektør 1977-85. Apoteker Vestby Apotek fra 1985. Opprettet Ås apotek i 1987. Drev begge apotek samt produksjons-avdeling, Ås til 2003. Adresse: Sommerveien 18, 1407 Vinterbro.


Dagens mennesker forbinder ordet «Flora» med en systematisk håndbok over plantelivet i et bestemt område. Likevel assosieres begrepet «Flora Danica» oftere med et påkostet porselensservise enn med noen bok, selv om betegnelsen er brukt på to forskjellige bokverk, det ene sogar med en ekstra langvarig tilblivelseshistorie.

Flora Danica-serviset

Porselensserviset kom til sist og bygger på det påbegynte plansjeverket, likevel er det greit å presentere serviset først. En lett farmasitilknytning er det tross alt, dels finnes noen medisinplanter blant dekorelementene, men viktigere i vår sammenheng er at porselenstilvirkningen ble startet av en farmasøyt – også i Danmark.

Frantz Heinrich Müller (1732–1820) hadde en mangslungen karriere. Han forpaktet og drev Vajsenhusapoteket i København og hadde senere en periode som apoteker ved Christianshavns Apotek i samme by. Som ung farmasøyt var han et års tid i Norge, hos Christopher Gram på Bragernes Apotek. Under Norgesoppholdet bedret han sin innsikt i blant annet mineralogi og botanikk (1).

Müller virket også en periode som guardein. Men det han huskes for i ettertid er innsatsen på porselensfronten. Etter å ha eksperimentert med fremstilling av porselen basert på danske råvarer, fikk han støtte til å opprette en porselensfabrikk i 1775. Der ble han fabrikkmester, men fikk ikke plass i direksjonen, til skuffelse for ham selv (2).

Den nye fabrikken produserte så porselen til lager, uten noe salg, i nærmere 5 år. Da var pengene brukt opp, og Kongen** måtte overta, markert ved at fabrikken fikk navnet endret til ”Den Kongelige Danske Porcelains Fabrik”. Det kongelige navnet er beholdt opp til vår tid, tross en privatisering i 1867. Da Kongen overtok, ble Müller utnevnt til inspektør ved fabrikken med tittel Justisraad. Han ble etter hvert også tilkjent direksjonsplass.Etter eierskiftet i 1780 ble det åpnet for salg av fabrikkens varer, med kongehuset selv som hovedkunde. Den største enkeltordren ble nettopp Flora Danica-serviset. Det er hevdet at serviset var tenkt som gave til Katharina II av Russland. Men hvis så var tilfelle, døde hun (i 1796) før gaven var ferdig. De politiske forhold hadde også endret seg, så det endte med at kronprinsen, den senere Fredrik VI, bestemte seg for å beholde serviset selv, samtidig som han ba om å få det oppgradert fra 80 til 100 kuverter. I 1802 ble det etter kongelig ordre satt sluttstrek (2,4).

** De kongelige hadde vært viktige deltagere i prosjektet helt fra starten av. Først og fremst var det enkedronning Juliane Marie som var den aktive støttespilleren i kongehuset (3).

Blomsterdekorasjoner på porselen var ikke noe nytt. Det spesielle med Flora Danicaserviset er prosjektets store omfang og at plantene er gjengitt 100% riktig, også når det vitenskapelig korrekte går ut over dekorasjonsverdien. Som regel er porselenets figurer også malt i nøyaktig samme målestokk som i bøkene. Da produksjonen av serviset senere ble gjenopptatt, først i form av en gave til prinsesse Alexandras bryllup med prinsen av Wales i 1863 (2,4), ble det nok lettet litt på den slaviske gjengivelsen av bokverkets plansjer. Men fortsatt sitter porselensmalerne i København med bøkene foran seg når de dekorerer.

Fig. 1. Tittelkobberet i Flora Danica fra 1648 ble justert og brukt om igjen da Dispensatorium Hafniense ble utgitt ti år senere.
Fig. 1. Tittelkobberet i Flora Danica fra 1648 ble justert og brukt om igjen da Dispensatorium Hafniense ble utgitt ti år senere.

Flora Danica 1648

Servisets dekorasjoner er basert på plansjeverket som ble utgitt fra og med 1761. Men det eksisterer en Flora Danica som er mer enn hundre år eldre, og mens 1700-tallsutgivelsen primært er et botanisk verk, kan den første Flora Danica på mange måter anses som en legebok. Boken ble lagd etter ønske fremført fra kong Christian IV fremsatt i et brev til det medisinske fakultetet i København i 1645. Utgangspunktet er at «den gemeene mand, på landet boende» etter kongens oppfatning «ikke altid har middel og råd til at søge doktorer» ved sykdom, samtidig som «den Allermægtigste Gud har velsignet dette land …. med adskillige urter, hvorved den gemeene mand …. let kan kureres igen». Derfor skriver kongen at «Da bede Vi eder og udtrykker som Vor nådigste vilje og befaling, at I snarest tager skridt til at udarbejde og lade trykke et herbarium på dansk til den gemeene mands bedste..» (2).

Christian IV døde i 1648, kort før det bestilte verket var ferdig. Han etterlot seg en tom statskasse, og bokutgivelsen måtte derfor bekostes av forleggerne, Jochim Moltke og Jørgen Holst (2). Det ble en av de fineste bøker som ble utgitt i Danmark på denne tiden, med en standard som neppe var tilpasset den «gemeene mand» (5).

Forsiden prydes av et kobberstikk som viser gudinnen Flora med det vi i dag ville kalle Københavns «skyline» i bakgrunnen. For farmasøyter er dette stikket spesielt interessant, fordi det ble gjenbrukt 10 år senere, da som tittelkobber på Skandinavias første farmakopé, Dispensatorium Hafniense. Tittelen i skjoldet er naturligvis byttet ut. I tillegg har man føyd til ordet «Flora» nederst på bildet, fordi det ikke lenger ville være så åpenbart hvilken gudinne som var avbildet, når boken var en annen. Dessuten er tilknytningen til København blitt viktig og derfor anføres byens latinske navn «Hafnia» for å markere at det er København vi ser i bakgrunnen (7), sml fig 1.

Oppgaven med å lage det nye herbariet eller «urteboken» som vi ville sagt i dag, ble overdratt til Simon Paulli. Også han har fått sitt kobberstikk i Flora Danica.

Paulli var født i Rostock i Mecklenburg, men tilbrakte mange av barneårene i Danmark. Allerede i 1604, året etter at lille Simon var født, ble nemlig hans far ansatt som livlege hos Christian IV’s mor, enkedronning Sophie, som holdt til på Nykøbing Slot på Falster. Enkedronningen kom opprinnelig også fra Mecklenburg og hun ga støtte til livlegesønnen da han begynte å studere medisin på en rekke forskjellige, europeiske universiteter.

I årene 1634 til 1639 var Simon Paulli professor i medisin i sin fødeby, Rostock. Men i Tyskland herjet 30-årskrigen, så han dro tilbake til Danmark. Der ble han ekstraordinær professor i anatomi, kirurgi og botanikk i et nyopprettet professorat i København, lønnet direkte fra kongens kasse. I våre dager virker fagblandingen litt påfallende, men den gang var botanikk et bifag og Simon Paulli hadde i sine medisinstudier nettopp fordypet seg i anatomi og botanikk.

Paullis første kone, Elisabeth, var datter til Christian IV’s livlege, Jacob Fabricius. Utnevnelsen til ekstraordinær professor falt derfor ikke i god jord blant Københavns øvrige professorer, som vel med en viss rett følte at denne tyskeren fikk stillingen primært på grunn av sine forbindelser. Simon Paulli har for øvrig hedret sin Elisabeth (og sin sønn), ved å la dem avbilde på et kobberstikk i Flora Danica. Floraens planter er sortert etter et system basert på de fire årstider, der hver årstidsbolk innledes med et kobberstikk. Og høstens bilde ble altså et familieportrett.

Paulli ble upopulær blant sine kolleger av flere grunner. Blant annet holdt han sine forelesninger på sitt morsmål, tysk, i stedet for på latin, og han innførte botaniske ekskursjoner som noe helt nytt i København. Når han dertil fikk opprettet et Theatrum Anatomicum der han foretok offentlige disseksjoner, og der han ikke unnså seg for å live opp undervisningen med en del historier, ble han en meget søkt foreleser. Det falt heller ikke i god jord hos konkurrerende professorer.

Da Christian IV døde i 1648, klarte universitetskollegene å få fratatt Simon Paulli en del av fagområdene, slik at han bare ble sittende igjen med botanikken. Helt utenfor det medisinske fagfeltet havnet han imidlertid ikke. Han ble nemlig etter hvert livlege både for kong Frederik III og for den nye kronprinsen (2).

Men for ettertiden huskes han primært som botaniker, selv om hans Flora Danica altså er full av legeråd. I bokens tekstdel er stoffet ordnet under fire overskrifter: Navnet, Udvortis Skickelse, Steden og Krafft oc Brug, der siste del tar for seg legerådene. Her siterer forfatteren mange lærde menns verk, helt fra oldtiden. Til hjelp for å kunne finne frem i boken er det lagd navneregister på latin, dansk og tysk. I tillegg er det et omfattende «Fierde oc Sidste Register Indeholdendis de fornemste oc merckeligste Stycker/ som her i denne Danske Urtebog findis: Oc heldst Fortegnelse paa Raad imod de Siugdomme/ som her i denne Bog omtalet er». Registeret inneholder ikke bare henvisning til sykdommer, allerede på første side er det for eksempel henvist til «Aggerhøns at fange» (5).

Fig. 2. Tresnittene i den
første Flora Danica ble
hentet fra lageret til et
trykkeri i Antwerpen.
Disse digitalis-tegningene
illustrerer gjenbruken.
Fig. 2. Tresnittene i den første Flora Danica ble hentet fra lageret til et trykkeri i Antwerpen. Disse digitalis-tegningene illustrerer gjenbruken.

Boken avsluttes med en plansjedel, også den delt i fire. Alle avbildningene er tresnitt, i alt 384 forskjellige med en plante pr side. Denne delen er datert 1647, og er trykket av Balthasar Moretur i Plantins gamle trykkeri i Antwerpen (8). De hadde det nødvendige materiale på lager, etter at trykkeriet hadde produsert andre, store urtebøker tidligere, blant annet den omfattende boken til Matthias de Lobel, i stort format med bildene fordelt rundt omkring mellom botanikerens tekst (9). Et utmerket eksempel på gjenbruken er digitalis, sml fig. 2. Illustrasjonsmateriale var for øvrig en handelsvare så god som noen, den gang som nå. Tresnittet som vises på fig. 2, fra to forskjellige bøker, var i mellomtiden brukt i en utgave av Gerards Herbal som kom ut i London i en revidert utgave i 1633 og 1636 (10,11). (For ordens skyld skal det nevnes at førsteutgaven av «Gerard» fra 1597 (12) viser en annen digitalis-tegning.)

Etter at bildene til Flora Danica var trykket i Antwerpen, har den danske boktrykker forsynt dem med tekstfelter i margen. Derved blir det klare referanser til bokens tekstdel. Enkelte av plantenavnene er «morsomme» for dagens lesere, for eksempel løvetann, som ganske riktig er benevnt Dens leonis. Teksten både i plansjedelen og i verket for øvrig viser at Paulli hadde respekt for og bygde en god del på antikkens storheter, især Dioscorides.

Som det fremgår av fig. 2, er bildene i det eksemplaret av Flora Danica som illustrasjonen er hentet fra, blitt fargelagt. Koloreringen er ikke original, men ut fra en anførsel i boken ser det ut til at en langt tidligere eier kan ha blitt inspirert av den neste Flora Danica til å sette farge på sitt eksemplar. I alle fall står det bak i boken at den er «illuminerad år 1777».

Flora Danica 1761–1883

Hjemmekoloreringen av 1648-boken skjedde altså 16 år etter at neste bokverk med tittelen Flora Danica ble utgitt. Georg Christian Oeder var ansvarlig for utgivelsen de første årene. Han hadde riktignok ikke lovet subskribentene noen utsendelse før i 1762, men ting gikk raskere enn forutsatt. Oeder hadde foreslått en ny Flora Danica så tidlig som i 1753, og i 1755 gjorde han sin første ekskursjon til Norge for å samle stoff til plansjeverket. Regjeringen begynte å bli utålmodige alt i 1757, og etter at et såkalt hurtigarbeidende utvalg hadde sett på saken et par år, fikk botanikeren skriftlig ordre i april 1759 om å få opp farten. I 1761 utkom første «hefte» med 60 plansjer.

I likhet med Simon Paulli kom Oeder fra Tyskland. Han var opprinnelig fra Bayern, men etter å ha tatt en medisinsk doktorgrad i Göttingen som 21-åring i 1749, dro han videre nordover og slo seg ned i Schleswig som praktiserende lege. Her ble Bernstorff, den danske utenriksminister og sjef for de danske hertugdømmene, oppmerksom på ham. I pakt med tidens idéer var danskene opptatt av å få kartlagt hvilke ressurser kongeriket rådet over, og danske botanikere var mangelvare. Fortsatt var botanikken underlagt medisinen, og den medisinske elite i København kunne strengt tatt lite om planteverdenen. Bernstorff fikk imidlertid klarlagt at den unge legen Oeder var en betydelig botaniker. Derfor ble Oeder kalt til København i 1752 med utsikt til å bli professor i botanikk ved universitetet.

Men på samme måte som Simon Paulli ble motarbeidet av den lokale akademiske elite i kongens by på 1600-tallet, ble det også bråk da det kom en ny tysker for å bli botanikkprofessor hundre år senere. Og denne gangen ble det full skandale. Oeder var nemlig en utmerket botaniker, men han var hverken noen latinekspert eller dreven i å disputere. Så da han, i samsvar med reglementet, skulle gjennom en latinsk disputas før han kunne ansettes som professor, ble han satt grundig til veggs på rent språklig grunnlag. Universitetets dom var følgelig at han ikke var kvalifisert til stillingen (2,13).

Kongen, Fredrik V, og hans nærmeste løste problemet ved at de tilsatte Oeder som kongelig professor i botanikk og leder av et kongelig botanisk institutt. Dette innebar samtidig at botanikk ble et selvstendig fag i Danmark, frigjort fra medisinen. Flora Danica illustrerer utviklingen. Mens Flora Danicautgaven fra 1648 var skrevet som en slags legebok, ble Oeders Flora Danica et rendyrket botanisk verk.

Fig. 3. Store planter kunne ikke gjengis i størrelse 1:1, bare detaljer ble vist uten forminskning. Kun helformattegningene ble kolorert (Fra Flora Danica, hefte 2, 1763).
Fig. 3. Store planter kunne ikke gjengis i størrelse 1:1, bare detaljer ble vist uten forminskning. Kun helformattegningene ble kolorert (Fra Flora Danica, hefte 2, 1763).

I tråd med opplysningstidens ånd om å spre kunnskap og i samsvar med tanken om at verket skulle være ledd i arbeidet med å kartlegge fedrelandets naturressurser, sørget kanselliet i København for fordeling av en del gratiseksemplarer, blant annet med oppfordring til å botanisere i nærområdet. Foran i gratiseksemplarene er det satt inn et undertegnet, fortrykt brev der disse ønskene kommer til uttrykk, sammen med klare anvisninger for hvordan denne kongens eiendom skulle tas vare på. Det ble nettopp understreket at bøkene ikke var å anse som den enkelte adressats personlige eiendom (14).

Oeder hadde vært på botaniseringsturer i Norge i fem år på rad som del av forberedelsene til verket. Det er derfor ikke å undre seg over at norske planter dominerer de første utgivelsene. For eksempel er plansje nr 1 viet molte. Denne plansjen ble også brukt i propaganderingen, med en subskribsjonsinnbydelse for anskaffelse av bøkene. Verket kunne kjøpes enten i svart/hvitt eller i en håndkolorert versjon, og det kom i såkalte hefter med 60 forskjellige plansjer. Tre språk ble benyttet: Dansk, tysk og latin. Det bør ikke overraske noen at tysk-utgavene ble stoppet etter krigen i 1864 (15).

Langt de fleste fargelagte plansjer som dukker opp på markedet i dag har original håndkolorering. Men en sjelden gang ser man tydelig at noen har forsøkt å forbedre sitt billigeksemplar fra en svart/hvitt-utgave til en farget versjon. Resultatet kan være dekorativt, men likevel faller det litt igjennom målt mot det som Oeders stab av trente fargeleggere presterte.

Sammen med sine nærmeste hjelpere (som også måtte hentes fra Tyskland for å sikre god nok kvalitet på tegninger og gravørarbeid) prøvde Oeder så langt det var mulig å avbilde plantene i størrelse 1:1 basert på originalt materiale fra naturen. Når plantene ble litt for store for plansjeverkets format, ble løsningen av og til utbrettsplansjer. Der heller ikke det var mulig, måtte man ty til en blanding av nedskalerte tegninger av den totale planten kombinert med detaljer i full størrelse. Som det fremgår av eksempelet som er vist i fig. 3, var det bare fullskaladetaljene som ble kolorert når nedskalering måtte gjøres.

Plansje nr 30 fortjener ekstra oppmerksomhet. Den viser en plante som Oeder fant mellom Tofte og Fokstua på Dovre. Oeder feilbestemte den til å være en såkalt Pedicularis flammea. Senere ble det vist at det var en plante vitenskapen aldri før hadde beskrevet.Til ære for Oeder bærer den nå det latinske navnet Pedicularis oederi (På norsk: Gullmyrklegg), et navn den fikk av den norsk-danske botanikeren Martin Vahl (2). Se fig.4.

Selve plansjeverket inneholder lite tekst. Oeders plan var å supplere med noen egne tekstutgivelser. Men han rakk bare å skrive en «Indledning til Plantelæren», samt første del av en navneliste over de plantene som fantes i kongeriket, før han ble fjernet fra Flora Danica-prosjektet i 1772. På sine mange botanikkekskursjoner hadde Oeder observert mange samfunnsforhold han følte burde forbedres, og han ble etter hvert politisk engasjert. Det toppet seg ved at han deltok i styret av rikets finanser under Struenseeperioden. Da Struensee falt, fikk også Oeder problemer. Hans siste Flora Danica-hefte ble derfor nr 10, som var utgitt i 1771. Det hører med til historien om Oeder at selv etter at Struensee var styrtet, syntes det å ligge i kortene at botanikeren med de varme følelser for Norge, skulle utnevnes til stiftsamtmann i Trondheim (etter at han hadde takket nei til en tilsvarende stilling i Bergen). I stedet endte det med en retrettstilling i Oldenburg (13,16).

På slutten av sin tid som Flora Danicaansvarlig ansatte Oeder en tysk tegner, Johann Christoph Bayer, som fikk en spesiell karriere på dansk jord. Han flyttet få år senere til den nye porselensfabrikken, der han endte opp som hovedansvarlig for å male dekorasjonene på det første Flora Danica-serviset (2).

Gunnerus’ Flora Norvegica

Ikke alle vet at det også finnes en 1700-talls Flora Norvegica. Den skylder vi biskop Gunnerus som fikk utgitt et bind av verket noen år før han døde, mens bind 2 som bærer årstallet 1772, utkom poshumt i 1776 (17). Det er ikke mer enn et dusin plansjer totalt i de to bindene. Så selv om det er flere planter pr plansjeside, passer det ekstra godt at norsk flora er så sterkt representert i de første bindene av det danske praktverket. På fig. 5 sammenlignes den norske floraens tettegras illustrasjon med den tilsvarende danske tegningen av planten.

Fig. 4. Pedicularis oederi (norsk: Gullmyrklegg). Fra Flora Danica, hefte 1, 1761.
Fig. 4. Pedicularis oederi (norsk: Gullmyrklegg). Fra Flora Danica, hefte 1, 1761.

Bokverket Flora Danica avsluttes

Da Norge trådte ut av unionen med Danmark i 1814, var det totalt utgitt avbildninger av 1500 forskjellige planter, de siste utgitt så sent som i 1813. I årene deretter ble det ikke inkludert mer særnorsk flora, men på et nordisk møte i Roskilde i 1847 (for øvrig med farmasøyten H.C. Ørsted som møtets president), ble det besluttet å utvide Flora Danica med 3 tilleggshefter som skulle ta for seg ytterligere noen spesielle norske planter i tillegg til en del som bare vokste i Sverige. Da verket omsider var ferdig i 1883, var plansjeantallet i den «egentlige» Flora Danica 3060. Men ikke sjelden angis antallet som 3240, når tilleggsbindets 180 planter, utgitt i perioden 1853–74, inkluderes (2). Det er ni botanikere som har vært ansvarlige for utgivelsen (2).

Den før nevnte bergenseren Martin Vahl, som har gjort en betydelig innsats på botanikkens område, satte også viktige spor etter seg som Flora Danicaansvarlig (18).

Fig. 5. En sammenligning av tettegras-illustrasjonene i de samtidige danske og norske floraer.
Fig. 5. En sammenligning av tettegras-illustrasjonene i de samtidige danske og norske floraer.

Spesialutgave med Flora Danicas legeplanter

Da verket var ferdig i 1883, hadde man fortsatt alle kobberplatene. En del av disse ble straks anvendt til å lage særutgaver for enkelte spesialområder. Disse nyutgivelsene ble trykket på dårligere papir enn det som var brukt til originalutgaven. Så når det dukker opp Flora Danicategninger som er ekstra billige, er sjansene store for at det er 1883-trykk på vanlig papir. Det ble lagd samlinger av grønlandsk flora, av skogsplanter og av landbruksplanter, samt en mappe med legeplanter m.v..

Til disse ble det lagd en særlig fortegnelse med en egen nummerering. Nytrykkene ble så påført den nye paginering for hånd, sml fig. 6.

I alt er det 365 planter i legemiddelutgaven som ble planlagt i 1883. Samlingen ble sendt ut på markedet i omslag tilsvarende det mange kjenner fra skoletidens herbarier. Også nå var det mulig å subskribere enten på en svart/hvitt- eller en håndkolorert versjon. Alle trykkplatene forelå, og utgivelsestiden skulle derfor bli kort. Men allerede i 1884 ble mengder av Flora Danicas originale kobberplater ødelagt i en brann, inkludert 35 av platene som skulle brukes i særutgavene. Dette førte til mye ekstraarbeid, og i et skriv fra mars 1885 angir Johan Lange, den siste av Flora Danicautgiverne, at det trolig vil bli en del huller i de planlagte seriene (19). Bedømt ut fra et sett forfatteren har kunnet studere, må imidlertid Lange ha klart å reparere de aktuelle platene, i alle fall for medisinplantenes vedkommende.

Fig. 6. I den nytrykte samlingen av legeplanter ble illustrasjonene nypaginert for hånd (øverst til venstre). Utgaven kom på vanlig papir, som lett gulner.
Fig. 6. I den nytrykte samlingen av legeplanter ble illustrasjonene nypaginert for hånd (øverst til venstre). Utgaven kom på vanlig papir, som lett gulner.

Avslutning

I Danmark er man med rette stolt av «Flora Danica», både det store plansjeverket og praktserviset. Begge deler rangeres meget høyt internasjonalt. Det porselensserviset som ble levert i 1802 ble ikke primært fremstilt for å være vakkert. Likevel kan Grandjean anføre at «Med dette Stel har Den Kongelige Porcelainsfabrik værdigt placeret sig i europæisk Porcelainshistorie», og bl.a. belegge det med at en tysk kunsthistoriker (Fr.H.Hofmann) har kalt serviset «det berømteste, omfangrigeste og originaleste af alle de store Taffel-Servicer – ved Siden af det Brühl'ske Svanestel.» (4) Om bokverket som ble startet av Oeder, har en svensk forfatter uttalt «Den fantastiska Flora Danica är ett enastående botaniskt verk. Man tappar andan inför både skönheten och storheten.» (20) I Norge må vi konstatere at Gunnerus' Flora Norvegica hverken i omfang eller kvalitet når opp mot det danske praktverk. Men i det som ofte betraktes som Flora Danicas fineste del, nemlig de eldste utgivelsene, kommer nettopp norsk natur sterkt frem. Og med det ekstrabindet som ble produsert mellom 1853 og 1874 har man langt på vei lykkes i å gjøre «Flora Danica» til en presentasjon av hele den skandinaviske planteverden.

Referanser

  1. Dam, E. og Schæffer,A.: De danske apotekers historie, bind II. København, 1928.
  2. Christiansen, M. S.: Historien om Flora Danica. To bogværker og et porcelænsstel. København, 1973.
  3. Grandjean, B. L.: Den kongelige fabrik. Perioden 1775–90. I Den kongelige Porcelainsfabrik 1775– 1975. Utgitt av Den kongelige Porcelainsfabrik, København 1975.
  4. Grandjean, B.L.: Flora Danica. Stellet. København 1950.
  5. Paulli, S.: Flora Danica. Det er: Dansk Urtebog. København 1648.
  6. Bartholin, T.: Dispensatorium Hafniense. København 1658.
  7. Bærentsen, K.: Dispensatorium Hafniense i historisk belysning. I Dispensatorium Hafniense København 1658. Faksimileutgave. København 1966.
  8. Ballhausen, C.J. og Johansen, P.: Thesaurus Librorum Danicorum 17. Århundrede. Den lærde tid. København 1990.
  9. Lobel, M. de: Plantarum seu Stirpium Historia. Cui annexum est Adversariorum Volumen. Antwerpen 1576.
  10. Gerard, J.: The Herball or generall Historie of Plantes. Very much Enlarged and Amended by Johnson, T. London 1633, ny utgave 1636.
  11. Rohde, E. S.: The old English Herbals. London 1922.
  12. Gerard, J.: The Herball or generall Historie of Plantes. London 1597.
  13. Engelstoft, P. (red.): Dansk biografisk leksikon, bind XXVI. København 1944.
  14. Flora Danicæ Iconum. Fasciculus primus og Fascilus secundus. Samt Abbildungen von Pflanzen zu dem Werke Flora Danica. Drittes Heft til Ein und zwanzigstes Hefft. I alt 21 «hefter» med innsatt særlig introduksjonsskrivelse på tysk. København 1761–1799.
  15. Birkelund, P., Dansten, E. og Nielsen, L. (red.): Nordisk Leksikon for Bogvæsen, bind I. København, Oslo, Stockholm 1951.
  16. Halem: Andenken an Oeder. Altona 1793.
  17. Gunnerus, J.E.: Flora Norvegica. Trondheim 1766 (bind I) og København 1772 (bind II).
  18. Jørgensen, P. M. (red.): Martin Vahl – 250 års minnet. Bergen 2000.
  19. Lange, J.: De skandinaviske Lægeplanter efter Tavlerne i Flora Danica. København ca 1883–85.
  20. Björk, M.: Florans konstnärer. Botaniska illustrationer och illustratörer i Norden. Stockholm 1999.
userscrossmenu