Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 30, 2023.
Av Gunvor Solheim*
* Gunvor Solheim (f. 1939) tok apotekereksamen 1962 og arbeidet som provisor og timelærer 1963–1976. Sykehusfarmasøyt i Tromsø 1976 –1984. Apoteker ved apoteket Nordstjernen i Tromsø 1984 –1991 og ved Sykehusapoteket i Tromsø 1991–2002. Daglig leder av Norsk Farmasøytisk Selskap 2002–2005. Innehaver av Det Giftige Kors.
Som et ledd i slektsgranskning, fant en av etterkommerne at hennes tipptipp-oldeforeldre døde på Tukthuset i Christiania i 1809.
De var dømt for drap i Vestre Slidre, men ble frikjent i en høyere rett. Den skyldige var antagelig en bjørn! Men de var ikke frikjent for alle anklager, deres to år gamle sønn var satt bort i fosterhjem og de ble sendt til Tukthuset i Christiania. Der manglet de arbeidskraft og det skulle ikke mye til før man ble innbrakt der. Dette var i mars 1809. Hun var gravid. De fikk en datter på tukthuset, men hun døde 10 dager gammel. Så døde konen i september og mannen i oktober samme år.
På Riksarkivet fant slektsgranskeren også et dokument datert 11. mars 1825. Hun fikk det transkribert og ga det til i Norsk Farmasihistorisk Selskap. Dokumentet er skrevet med gotisk håndskrift og er en rapport som Den Kongelige Undersøkelseskommisjon for Christiania tukthus hadde bedt om å få fra Tukthusets lege, stadsfysikus Jens Grønbech Døderlein (1787–1867).
Rapporten inneholder en fortegnelse over «de Medicamenter jeg almindeligst have brugt til de syge Tugthuslemmer og den Quantitet, hvori jeg sedvanlig har foreskrevet dem fra Apotheket.» Han gjør oppmerksom på at det er en fortegnelse han hadde til eget bruk fra han først begynte som lege ved tukthuset og at rekkefølgen derfor kan se noe underlig ut.
Det er mulig at brevet er et svarbrev til kommisjonen for å forklare høye utgifter til medikamenter. Vi synes historien er gripende og fortjener å ikke bli glemt, så vi har sett nærmere på tukthusets historie.
Tukthuset ble bygget i 1737– 40 og lå i Storgaten 33. Det var et imponerende bygg i barokk og det ble sagt at da Carl Johan første gang i 1814 kom ridende og så utover byen fra Ekebergåsen, regnet han med at det var der han skulle bo!
Det ble for størstedelen finansiert av privat innsamlede midler som et ledd i fattigpleien for barn og voksne. Det ble innrettet som en arbeidsanstalt for de arbeidsføre fattige i distriktet. Ifølge Tingbokprosjektet utgjorde løsgjengere en meget stor andel av belegget.
«Det var mennesker som ifølge myndighetene representerte et ordensproblem eller som førte et uønsket levesett – løsgjengeri, betleri, usedelighet. Mange av dem har trolig vært tatere. Det er indikasjoner på det blant 1225 registrerte «lemmer» over to femårsperioder. 55 familier er innsatt – «nesten alle i løsgjenger- og betlerkategorien».
«De skrøbelige og rette fattige» skulle underholdes på sine hjemsteder.
Mot slutten av 1700-tallet begynte byen å plassere straffedømte i Tukthuset, særlig de som var dømt for nasking og andre småforbrytelser. Før 1771 kunne også byens borgere – mot betaling, plassere sine «uartige børn» der! I realiteten var det et fengsel etter 1813. Beboerne mistet sin frihet og ettersom landet ikke hadde noe kvinnefengsel, ble det også brukt som det. Fra begynnelsen var det også en liten avdeling for psykisk syke.
Det ble arbeidet fra klokken fem om morgenen til klokken åtte om kvelden med en times middagshvil. Klokken syv holdtes det bønn og hver onsdag var det to timers katekismelesing for alle. Barna og de «vankundige» hadde to timers undervisning daglig. Lørdag ettermiddag ble det ikke arbeidet. Fra 1820 overtok staten tukthuset. I 1825, var det 208 fanger og våren 1832 var det 232 fanger. I folketellingen fra 1865 er det angitt 444 mennesker, antakelig inkludert noen ansatte.
Etter ca. 1890 var det et rent kvinnefengsel og bygningene ble revet i slutten av 1930-årene.
Tukthuset hadde en erfaren lege i 1825: Døderlein var fra Christiania, studerte i København og tok medisinsk eksamen med laud i 1812. Under krigen 1807–1808 fungerte han som underkirurg ved «Søkvæsthuset» og året etter som kandidat ved «Fødselstiftelsen» før han var fire år som medisinsk kandidat ved Frederiks Hospital. 1812–1814 var han «fattiglæge» i København.
I 1814 fikk han gullmedalje for boken «De theoria catarrhi» av Københavns universitet. Samme år flyttet han tilbake til Norge, først som «Landphysicus» i Christianias amt, men søkte avskjed før tiltredelsen fordi han ønsket å tilbringe tid ved Universitet i Christiania hvor han også hadde privatpraksis. Han tok Licensiatgraden i 1816 og førte i 7 mndr overoppsyn med et midlertidig sykehus for Veneriske og Radesyke i Drøbak. 1819– 1821 var han konstituert Stadsphysicus i Christiania mens Frederik Holst (1791– 1867) var på utenlandsreise. I 1824 ble han selv utnevnt til stadsphysicus og dessuten lege ved «Akershus Stifts Tugt- og Manufacturhus (inntil 1863), ved Christiania Fattigvæsens Sygeindretninger i Mangelsgaarden, ved Oslo Dolhus og ved Opfostringshuset».
Inntil 1847 foresto han vaksinasjonen i Christiania og i 1835 ble han utnevnt til livlege hos Kong Carl Johan. Han ble ridder av Wasa i 1832, og ridder av Carl XIII orden i 1860.
Han giftet seg i København 1813 med Eremine Cathrine Holst og de fikk fem døtre. 1858 fikk han avskjed som stadsfysikus etter ansøkning og døde 4. januar 1867.
Arkivverket har oppbevart endel originale årlige medisinalinnberetninger i pakker fra arkivet til Kirke- og undervisningsdepartementet. Der fins innberetningen fra stadsphysicus Døderlein for 1825.
Han skriver at skarlagensfeber var den mest alminnelige sykdom, ikke bare blant barn, men også voksne. Dog var den meget sjelden dødelig, men ofte meget «heftig».
Nervefeber (salmonella typhi) viste seg allerede fra begynnelsen av året i sin sedvanlige milde form, men ble fra september mer utbredt, mer komplisert og farlig, ja undertiden dødelig. Gulsott viste seg gjennom hele året, men lett å helbrede.
Vannkopper var meget utbredt blant barn og den synes ham å ligne meget på den av engelske leger beskrevne milde barnekopper. De var alltid milde og trengte sjelden legemidler. Kolera og flere gastriske tilfelle kom i sommermånedene, men ikke med blodgang.
Veneriske sykdommer var i forhold til byens befolkning og sjøhandel langt fra så alminnelig som man kunne vente. Det samme kunne sies om radesyken, men fnatt (skabb) var meget utbredt. «Den hyppige og meer og meer tiltagende Brændeviins-Driks primære og secundære skadelige Følger høre til Dagens Orden Aaret igjennem». Likeså var katarralske (forkjølelses-symptomer) og reumatiske tilfeller meget alminnelige i alle samfunnslag.
Mortaliteten var i forhold til byens folkemengde ikke usedvanlig.
Som vi ser, var det infeksjonssykdommene som dominerte.
I 1825 nedsattes en kommisjon for å undersøke forholdene ved Tukthuset i Christiania. Av dens innberetning fremgår det klart hvor elendig det var, ja «slaveriet» på Akershus var nesten et eldorado sammenlignet med Tugthuset. På slaveriet var det ikke sjetteparten så mye sykdom og ikke tiende parten så stor dødelighet, her tar man sogar hensyn til fangenes moralske forbedring, hvilket man på Tukthuset ikke gjør sig de ringeste forhåpninger om _ «der mangler alle en vel indrettet Fangeboligs væsentlige Egenskaber. Ingen fange forlater dette Fengsel forbedret, men ødelagt både på Sjel og Legeme».
Efter å ha sittet her en tid fikk fangene et grått og gustent utseende, men så var fangelosjiene også bare femtedelen av hva kommisjonen anså burde være minimum. Pr. fange er der kun et volum på 3 kvadratmeter istedenfor 15 kvadratmeter. To fanger ligger i samme seng og disse står ovenpå hverandre. Ventilasjonsanordningen er helt feilaktig, den er kun til avtrekk, ikke for tilførsel av ren luft. Arbeidslokalene er også for trange, i et av dem hvor 40 kvinner spinner er det kun noe over 6 kvadratmeter volum på hver. Med de metertykke vegger og relativt lave etasjehøyder er det dårlige lysforhold. I det store veveriet under overinspektørens bolig, er det midt i lokalet tussmørke også ved høylys dag. Kommisjonen synes også det er helt forkastelig at disse fangelokaler ligger rett ut til en trafikkert gate. Kommisjonens rapport førte til forbedringer og at overinspektøren måtte gå av.
Det er 36 forskjellige composita skrevet på en liste som skulle ligge på sykestuene. I tillegg lister han opp 12 preparater han har forskrevet enkelte ganger «og nogen flere, dog ikke meget kostbare Medicamenter. «At disse have været anvendte ikke uden held, troer jeg den meget ringe Mortalitet i de sidste 5 Aar godtgjør». Han forsikrer at han har «taget særdeles Hensyn paa, at anvende saa lidet kostbare Medicamenter som muligt, og at jeg har troet ved at forskrive de Medicamenter, der ikke bederves ved at opbevares i flere Dage og ikke ere heftigt virkende, i noget større Qvantitet end i privat Praxis, ogsaa at spare Udgifter, hvilket kan bevises af taxa laborum. (Dette er af samme Grund ogsaa brug ved det Kgl. Frederiks Hospital og andre Hospitaler i Kjøbenhavn)».
Medisinene ble fremstilt på og kjøpt fra apotek og i 1825 var to apotek i Christiania: Svaneapotheket (1628 – 2014) og Elephantapotheket (1672–1972).
Elephantapotheket hadde en dyktig apoteker i professor Hans Henrich Maschman (1775– 1860). Han hadde fått bevilling til å drive apoteket da han arvet det bare 22 år gammel i 1797. Han var blant annet medlem av Sundhedskollegiet og styret for Medisinaldepotet som ble opprettet 1809 og var i drift til 1815.
Svaneapotheket ble drevet av boet etter Frantz Peckel (1748 –1821). Enken fikk bevilling mot at hun ansatte en utdannet provisor. Hun ansatte sin unge svigersønn Peter Møller (1793 –1869) og Departementet godtok det mot at apoteker Hans Henrich Maschmann hadde overoppsynet et år inntil Peter Møller hadde tatt eksamen.
Dr. Døderlein skriver i sin medisinalinnberetning for 1825 at han har visitert begge apotek i desember og «fundet alt i fuldkommen god og forsvarlig Stand».
Den danske farmakope fra 1805 var den gjeldende farmakope frem til Norvegica I (1854) ble godkjent,. Den var mye kritisert og ganske enkel i forhold til den forrige danske farmakopeen fra 1772. Døderlein henviser til bruken av legemidler ved Frederiks Hospital i København, hvor han jo har praktisert. Det er grunn til å tro at han har benyttet «Pharmacopoea in usum nosocomii Fredericiani Hafniensis», København 1788. Det er en liten bok på 45 sider. Det fantes også en Pharmacopoea Pauperum 1799 på 29 sider.
De aller fleste reseptene står i farmakopeen fra 1805 og/eller sykehusfarmakopeen fra 1788.
Den hippokratiske teori om ubalanse i kroppsvæskene som årsak til sykdom, var fremdeles ledende før ca. 1850. Uttømming av «syke væsker» var sentral i behandlingen. Her ser vi brekkmiddel som det første i listen over legemidler og ellers flere avføringsmidler. Kamfer er mye brukt som oppkvikkende og respirasjonsøkende middel ved asteni (i følge Djørup). Valeriana brukes som beroligende middel, både som pulver og infus. Opiumtinktur ble brukt som stoppende middel.
Hoffmannsdråper (blanding av sprit og eter) med kamfer ble ansett for å øke energien.
Mengdene er angitt etter vektenhetene i Ph. Dan 1805:
1 pund (Libram medikam) tilsvarer ca. 360 gram, 1 unce ca. 30 gram,1 dracme ca. 3,72 gram, 1 scrupel ca. 1,24 gram (1/3 dracme) og 1 gran tilsvarer ca. 62 mg.
#
Rp Tart. emetic. gr. xii solv. in
Aqua destill. viii uncer
d.s. No 1 – Brækvand
Inneholder brekkvinsten, tartarus stibiatus. Kortvarig virkning og det beste ved akutte tilstander. (Djørup II s 377)
#
Rp Liqu. nervin en unce
Spir. V. camphorati 3 uncer
Mds. No 2 – 30 Draaber ad Gangen
Liqvor nervinus (Ph Dan 1805) = Spiritus sulphurico-aetherus camphoratus som består av 4 scrupler kamfer oppløst i en unce Spiritus sulphurico-aetherus (Liquor anodynes Hofmanni) som består av en del aether sulphurici (Naphtha vitrioli) og seks deler spritus Vini rectificatum.
Spiritus Vini camphoratus består av 2 uncer kamfer oppløst i 2 libras renset sprit (60 g i 720g). 120 g av disse dråpene består da av ca. 4,3 g eter, 11,8 g kamfer og 103,9 g sprititus dilutus,, dvs. ca. 10% kamfer, 3,5% eter og 86,5% spritus dilutus.
(Kamferdråper Norv 39 inneholder ca. 15% kamfer, 21% eter og 64% spr.dil. og brukes i følge F. N. 1947 utvortes.)
#
Rp Elix. aromat. Xd
Liqu. nervin a 1 unce
Mds No 3 – 30 Draaber ad Gangen
Elixir aromat. står ikke i Ph Dan 1805, men Essentia aromatica er et uttrekk av to uncer kanel og en halv unce kardemomme, nellik, galangarot og ingefærrot i to pund spiritus.
#
Rp Tra rhei vinos 3 uncer
Spir V. camphorat 1 unce
Mds No 4 – 60 Draaber ad Gangen
Rabarbrarot virker avførende, her som tinktur blandet med kamferdråper.
#
Rp Tra opii spirit 2 drachmer
Spir. V. camphorat 1 unce
Mds No 5 – 30 Draaber ad Gangen
Opium virker stoppende, smertestillende og beroligende ved diaré, kolikksmerter mv. Men opiumdosen blir her ca. 1/5 av den som er anbefalt i Resepthåndboken 1968.
#
Rp Pulv. rad. gei urbani 1 unce
- cort. Cascarill
- g arabic a ½ unce
Mds No 6 – En Theskee ad Gangen
Geum urbani er kratthumleblom. Røttene smaker aromatisk og bittert som cascarillerot. De ble brukt som magestyrkende middel, her inntatt med arabisk gummi.
#
Rp Essent. asae foetiae 3 uncer
d.s. No 7 – 40 Draaber ad Gangen
Asa foetida eller Dyvelsdræk lukter ille, men virker i følge Djørup (I s 73) avslappende på glatt muskulatur og ble brukt ved magesmerter. På 1900-tallet ble det brukt utvortes mot neglebiting (!).
#
Rp Cremor. tartari 2 uncer
Pulv. sacch. albi ½ unce
- camphoræ ½ dracme
Mds No 8 – En Theskee ad Gangen
Cremor tartari, vinsten, kaliumhydrogentartrat ble blant annet brukt i tannpulvere, her sammen med kamfer og sukker.
#
Rp Cremor. tartari 6 uncer
Pulv. nitri depurat 3 dracmer
- rad. jalapp 1 dracme
Mds No 9 – En Theskee ad Gangen
Dette virker som et mildt avføringsmiddel.
#
Rp Camphora crudæ 3 uncer solv. in
Olei terebinthin. 3 uncer
d.s. No 10 – Til udvortes Brug
Ved gikt og reumatisme vil en hudirriterende olje kunne dempe smerter.
#
Rp Mixt. camphor. xd 12 uncer
d.s. No 11 – En Spiseskee ad Gangen
(Meget sjeldent forskrevet:)
I følge Djørup I s 306 - 9, er kamfer det sterkeste av de midler som øker sensibiliteten og irritabiliteten. Hovedindikasjonen er asteni og den ble brukt både i akutte og kroniske sykdommer.
#
Rp Rad. valerian. sylv. c. 2 uncer
infund c. Aqva fervid qu. s.
colatura 16 uncer d.
d.s. No 12 – En Spiseskee ad Gangen
Valerianerot virker beroligende, her som dekokt.
#
Rp Tra opii spirit ½ unce
d.s. No 13 – 10 Draaber ad Gangen
I følge Dan 1805 digereres ½ unce opium i 24 uncer renset sprit. Dette er en svakere opiumstinktur enn Tinctura opii simplex som digererer en del opium i 12 deler spansk vin. 10 dråper av denne tinkturen gir bare ca 1 mg morfin, hvis opium inneholder 10% morfin og 1 gram av tinkturen gir 50 dråper.
#
Rp Olei animal Dipp 3 uncer
d.s. No 14 – 12 Draaber ad Gangen (sjeldent forskrevne.)
Oleum animale Dippelli er i følge Dørup I s 180 fremstilt ved destillasjon av hjortehorn. Det lukter sterkt og ble brukt mot slapphet (asteni): Den 27 «forøker især» svette og urinlating.
#
Rp Merc. dulcio 4 gran
Pulv. conch. praep. ½ unce
Mdin 16 div No 15. Et halvt Pulver ad Gangen
Hydrargyri subchloridum (Calomel) i fint revet østersskall. I følge Djørup II s 325, var Calomel det mest brukte kvikksølv-preparat ved akutte sykdommer hvor kvikksølv var indisert: Febre, betennelser, kramper mv. Barn tåler det i regelen best og man gir det i forholdsvis mye større doser.
#
Rp Pulv. rad valerion. Sylv 3 uncer
d.s. No 16 En Theskee ad Gangen
#
Rp Kerm. mineral 12 gran
Pulv. pectoral resolv. Ph. N. Fr.
“ sacch. albi a 1 unce
Mds No 17 – En Theskee ad Gangen
Kermes minerale, Sulphur stibiatum rubrum (ikke til forveksling med insektet Kermes), består av antimon trisoxyd og - trisulfid. Det virker sterkt avførende, som brekkmiddel og svettedrivende. Pulvis pectoralis resolv består av like deler fiolrot, dansk ingefær og myrkongle og skal virke slimløsende.
#
Rp Spir V. camphorat
Vini stibiati a 2 uncer
Mds No 18 – 60 Draaber ad Gangen
2 uncer spir. V. camphorat. inneholder ca 8% kamfer i renset sprit. Vinum stibiatum består av 26 gran (ca 1,6 gram) antimontartrat oppløst i 1 pund (360 gram) spansk vin.
#
Rp Extr. conii maculati ½ unce
Pulv. herb conii - 1 unce
M. f. pill. pd. gr. Iij consp. poll. lycop.
d.s. No 19 Sultecuurspiller (sjeldent forskrevne)
Conium maculatum, Giftkjeks, ble brukt som smertestillende, krampeløsende og beroligende middel. Djørup I s 154 omtaler bruk av giftkjeks ved sultekur (Diæta Restricta) ved kronisk reumatisme og gikt og «inverteret» syfilis (nevrosyfilis?). Pillene skulle rulles i lycopodium (heksemel), for å holdes fra hverandre.
#
Rp Pulv. chrystall tartari
- sulphurie cite a 2 uncer
Mds No 20 – En Theskee ad Gangen
Pulverisert krystallinsk (renset) vinsten og svovel som pulver til innvortes bruk.
#
Rp Pulv. conch. ppt ½ unce
rad. rhei med. 2 uncer
Mds No 21 – En Theskee ad Gangen
Conchæ, østersskall inneholder kalsium og virker syrenøytraliserende, men her er dosen så liten at den avførende virkningen av rabarbrarot vil dominere.
#
Rp Pill. æthiopica a (pd 3 gran) ½ unce
d.s. No 22 - 3 Piller ad Gangen (sjeldent forskrevne)
I følge Ph. Dan. 1805 lages pillene ved nøye å sammenrive 6 drachmer kvikksølv og ½ unce (4 drachmer) sulph. aurat. antimonii og derpaa tilblande ½ unce spansk Sæbe, guajakharpiks og sukkersirup quantum satis til passende pillemasse. I følge Djørup II s 308 brukes det ved kroniske hudsykdommer og andre svakhetstilstander.
#
Rp Rad. Chinæ cont 1 unce
Reser. ligni guajaci 2 uncer
cogn c. Aquæ mens: 8
ad remanentiam mens. 4
colatura d.s. Sultecuursdrick
Dekokt med kinabark og guajakved skulle antagelig virke febernedsettende og svettedrivende. Guajakved, pokkenholt kom til Europa rundt år 1600 som et middel mot syfilis. Mens(ura) betyr mål(t til).
#
Rp Storac. raffin. 1 unce solv.
Mell. despermat 2 uncer
Mucil. sern. cydanior 1 unce
Mds Trøskesaft
Styaksbalsam ble brukt mot sår og uren hud, Her ble det oppløst I renset honing og blandet med slim fra kvede mot trøske.
#
Rp Theæ amaræ 4 uncer d.s. Bitter Thee
#
Rp Flor. sambuci 8 uncer d.s. Hyldethee
#
Rp Baccar. juniperin 2 uncer d.s. Eenbærthee
#
Rp Spec. pro catapl. emoll 6 uncer d.s. Urter til Omslag
#
Rp Unqv. basilicum 1 pund d.s. Kongesalve
#
Rp Empl. e melioto 2 uncer d.s. Melotenplaster
#
Rp Pulv. canthar 2 uncer d.s. Spansk Fluepulver
#
Rp Empl. gummasi 2 uncer d.s. Gummiplaster
#
Rp Unqv. ophthalm. rubr. ½ unce s. Rød Øiensalve
#
Rp Unqv. de lapide calamin 4 uncer d.s. Galmirsalve
Calaminaris lapis er et mineral med mye sink. Det virker kløestillende
#
Rp Pulv. Sulphuric citr 3 uncer
#
Sapon. Viridie conc 6 uncer Mdf Fnatsalve Pulverisert svovelcitrat i såpe mot skabb.
#
Rp Pulv. Amylii solanii tuberosi 4 uncer d.s.Stivelsespulver
Potetstivelse
Dr. Døderlein skriver videre: «Foruden disse, opskrevne paa den paa Sygestuerne liggende Fortegnelse, har jeg enkelte Gange foreskrevet»:
og nogle flere, dog ikke meget kostbare Medicamenter. At disse have været anvendte ikke uden Held, troer jeg den meget ringe Mortalitet i de sidste 5 Aar godtgjør.
Medicamentets Nummer, tilligemed hvor ofte det skal gives står skrevet paa de sorte Tavler, jeg har ladet ophænge ved hver Seng, til Underretning for Sygeoppasseren; ligeledes har jeg antegnet i en paa Sygestuen liggende Bog hvad Medicin de Lemmer erholder, der vel trænge til Mediciin, men ikke qvalificere sig til Indlæggelse paa Sygestuerne.
Det var dårlige hygieniske forhold ved Tukthuset og mye sykelighet. Mange kom nok også inn med dårlig ernæringstatus og helse. Men det var en egen sykestue og legen forskrev mange forskjellige medikamenter i flere pakninger til oppbevaring, noe som kan tyde på utstrakt medisinbruk.
En stor takk til Inger Martinsen, Hamar som transkriberte dokumentene med gotisk håndskrift!