Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 20, 2013.
Av Yngve Torud*
* Yngve Torud er født 1940 og tok sin apotekereksamen 1965. Etter apotektjeneste ble han teknisk direktør i Norges Apotekerforening fra 1968. Utnevnt til professor i farmasi 1983, og apoteker ved Svaneapotheket i Oslo 1989 til 2001. President i det Internasjonale selskap for farmasihistorie 1989 til 1999. Innvalgt medlem av det Internasjonale Akademi for Farmasihistorie i 1993.
Hva er farmasihistorie. Er det en hyggelig pensjonisthobby? Er det en parade av fine gamle apotek eller praktutstyr fra gammelt av. Er det apotekernes sosialhistorie? Er det enkeltapotekeres jubileumsskrifter?
Dette er en diskusjon som har pågått i over 100 år i større farmasøytiske miljøer,Tyskland og Frankrike, noe senere i USA. Grunnen var sikkert at farmasien i løpet av 1800-tallet endret seg fra et håndverk til en akademisk profesjon, den fikk sine læresteder som ble tilknyttet universitetene. Da kom kravet, en profesjon må jo ha sin historie.
Forskjellige forsøk ble gjort, og i 1904 slo den nordtyske apoteker Hermann Schelenz til med utgivelse av en bok på 1000 sider, kalt Geschichte der Pharmazie (1). Schelenz fikk ære for sitt store arbeid, men samtidig ble den kritisert for feil og mangler. Diskusjonen førte til at interesserte besluttet å komme sammen for å finne ut hva farmasihistorie skulle være. Fransk farmasihistorie fikk sitt selskap allerede i 1913, men det internasjonale gjennombrudd kom en del år senere. Det var jo svært urolige tider i Europa.
I 1926 foreslo den østerrikske apoteker Ludwig Winkler å danne et internasjonalt forum for farmasihistorie og innbød noen interesserte til sitt familiegods i Innsbruck (2). Aksjonsgruppen innkalte igjen til et stiftelsesmøte, hvor representative og kvalifiserte kolleger deltok. Disse dannet selskapet Gesellschaft für Pharmaziegeschichte, som hadde sin første generalforsamling i 1929. Meningen var at de skulle arbeide internasjonalt, men språket var stort sett tysk. De ledende personer var foruten Winkler, de tyske professorer Häfliger og Urdang. Den ledende person i dette arbeidet ble fra begynnelsen Urdang. Den politiske situasjon i Europa ble mer og mer vanskelig, spesielt for Urdang, som var jøde og virket i Tyskland. I 1938 klarte Urdang å flykte ved gode venners hjelp.. Han havnet i USA, og gav umiddelbart amerikansk farmasihistorie et kraftig oppsving ved å opprette et stort institutt for farmasihistorie i Madison, Wisconsin.
Under annen verdenskrig lå alt slikt arbeid nede, og etter krigen måtte alt reorganiseres. Den sentrale organisator var igjen en tysk professor, Georg Dann, ved siden av ovennevnte Häfliger. Nå fikk selskapet tre navn:
International Society
for the History of Pharmacy (ISHP)
Societé Internationale
d’Histoire de la Pharmacie (SIHP)
Internationale Gesellschaft
für Geschichte der Pharmazie (IGGP)
Selskapets offisielle språk skulle være engelsk, fransk og tysk. (senere også i en periode italiensk).
Den første kongress ble holdt i Hamburg 1949, og er siden holdt hvert 2. år. Kongressene har alltid vært holdt i europeiske byer, unntatt en gang (Washington 1983). Det nasjonale farmasihistoriske selskap står økonomisk og praktisk for arrangementet.
Det internasjonale selskap led av svakheter. En av dem var den at medlemskapet var personlig, slik at det var ingen sammenheng med medlemskap i et tilsvarende nasjonalt farmasihistorisk selskap. Dette førte til tilfeldigheter med hensyn til hvem som ble valgt inn i tillitsverv. En annen svakhet var at de tyske deltagere og tysk språk fortsatt dominerte. De franske deltagere følte seg og sitt språk ofte tilsidesatt, og engelske og amerikanske deltagere følte seg fremmed i forsamlingen hvor det nesten bare ble snakket tysk og fransk.
Da den tyske muren falt i 1989, førte dette til endringer. Noe av det første som hendte, var at det østtyske og det vesttyske farmasihistoriske selskap slo seg sammen. Dermed ble de langt det største nasjonale selskap. Man skulle tro at dette førte til en enda sterkere tysk dominans, men det motsatte skjedde. Medlemmene fra det gamle østtyske selskap forlangte en videre internasjonalisering, og presset frem et vedtak om å fornye statuttene til ISHP. Av vedtaket fremgikk det at det var presidenten i det internasjonale selskap som skulle skrive utkastet til nye statutter.
Arbeidet ble straks påbegynt, og med hjelp fra kolleger og venner i flere land var etter 4 år et utkast ferdig.
Det nye var at nå skulle de nasjonale farmasihistoriske selskaper være de ordinære medlemmer, og betale kontingent etter hvor mange medlemmer de hadde. Det valgte hovedstyre skal settes sammen slik at ingen språkgruppe dominerer, og det utvidete styre, som godkjenner beretninger, regnskap og budsjett, består av delegater fra de nasjonale selskaper, 1 eller 2 eller 3 etter hvor stort det nasjonale selskap er.
Dette har fungert bra. Kontakten mellom internasjonalt og de nasjonale selskaper er blitt mye bedre, og ingen språkgruppe dominerer. Engelsk er kommet mye mer i bruk, og er nå hovedstyrets vanlige forretningsspråk. Kongresser er dels blitt holdt på steder som var uaktuelle tidligere, i alle fall med langt bedre spredning.
Kongressteder for ISHP etter 1990
Kongressene blir også ved dette opplegg en interessant blanding av vitenskap, meninger og sosialt samvær. Noen bilder i denne artikkel kan kanskje virke som smakebiter.
Hvordan har dette påvirket norsk farmasihistorie? Vi har jo alltid hatt kolleger med interesse for historie, og en del skriftlig materiale har kommet ut av denne.
Det første farmasøytiske skrift som nevner historie, er Harald Thaulows bok «Farmasiens Historie de Sidste Tyve År i Norge» (3). Denne nevnes fordi den er den første, men den er knapt noen historiebok. Den er et polemisk skrift mot den nye norske farmakope av 1854.
I 1898 ble innstillingen fra apotekkomiteen levert og trykt, den inneholder flere avsnitt av verdifull apotekhistorie (4).
Det neste farmasihistoriske skrift var J.W. Floods meget godt gjennomarbeidede bok «Norges Apothekere fra 1588 til 1908» (5). Den gav et godt grunnlag for neste historieskrift, det mektige verk «Norges Apotek og deres innehavere», i ni bind, det første i 1953, det siste i 2000 (6).
NFF gav i 1933 ut «Norges apoteker og farmaceutiske kandidater», med bilder og kortbiografier (7).
Nicolai Sverres store bok «Et studium av farmasiens historie», ble utgitt i 1952 (8).
I en spesiell stilling kommer en svensk bok, av Lauritz Gentz, «Det norska Brännvinsoch Hetvinsförbudets inverkan på Apoteksväsendet», Stockholm 1922 (9).
Av mer personlige betraktninger finnes H.T. Offerdahls «Korte erindringer fra en svunnen tid» (10) og S.S. Martens bok fra1953,
«Tider som svant», som er riktig godt og morsomt skrevet, med illustrasjoner av Gösta Hammarlund (11).
Noen større, samlende verk er skrevet i de senere år (12, 13, 14).
En del større, sentrale jubileumsberetninger er også ført opp i litteraturlisten (15, 16, 17, 18, 19, 20).
Ellers har farmasihistorien vist seg i spredte tidsskriftartikler samt en god del jubileumsberetninger fra apotek.
Den første organiserte farmasihistoriske virksomhet i Norge, var Norsk Farmasihistorisk Museum på Bygdøy, som ble stiftet i 1963. Men denne stiftelse skulle etter sine lover bare drive farmasihistorie som kunne knyttes til museumsvirksomhet. Andre grener av farmasihistorien var stort sett uorganisert, bortsett fra at vi i 1980-årene fikk utvirket at et årlig nummer av Norges Apotekerforenings Tidsskrift skulle være et farmasihistorisk spesialnummer.
Så kom muligheten. Da statuttene i ISHP skulle endres i, ble det klart at de nasjonale farmasihistoriske selskaper skulle komme til å utgjøre de ordinære medlemmer i det internasjonale selskap.Vårt problem var at vi ikke hadde noe nasjonalt selskap. Riktignok hadde vi arrangert en av de internasjonale kongresser, i Oslo 1987, og hadde litt goodwill internasjonalt. Men denne kongressen vår ble nærmest arrangert av en aksjonsgruppe og ingen organisasjon. Noe måtte gjøres!
Det ble nedsatt en ny aksjonsgruppe i 1993, bestående av Magne Moe, Aslaug Gombos, Arild Otto Pedersen og Yngve Torud. Gruppen kalte inn til et stiftelsemøte, og mange møtte opp. Norsk Farmasihistorisk Selskap (NFHS) ble stiftet og et interimsstyre bestående av Aslaug Gombos (leder), Knut Erik Christensen, Arild Otto Pedersen og Kjell Backe-Hansen. Disse arrangerte ordinær generalforsamling høsten 1994, og interimstyret ble valgt til ordinært styre. Så var det i gang!
Første oppgave var å få fast etablert en farmasihistorisk seksjon hvert år ved Farmasidagene. Dette gikk greit, og vårt selskap søker hvert år opp mulige foredragsholdere, og vi stiller med seksjonsleder.
Neste oppgave var å bli en fast seksjon av Norsk Farmasøytisk Selskap (NFS). Det gikk også bra, vi er etablert som seksjon av NFS, men med eget styre, egen generalforsamling og egen økonomi. En av fordelene er at vi har fast adresse i Apotekforeningen, og all post adressert til vårt selskap havner på kontoret til NFS.
Cygnus var neste store oppgave. En gammel drøm har vært å få et organ som kunne publisere farmasihistorie, særlig med tanke på foredrag fra Farmasidagene. Ved dyktige forhandlinger lyktes det å få et samarbeid med NFS og Apotekmuseet, og aksjeselskapet Cygnus Forlag AS ble stiftet i 1997 med tre aksjonærer. Dessverre sprakk samarbeidet i 2011, og aksjeselskapet ble oppløst, men vi, NFHS, vil fortsette å utgi Cygnus i egen regi.
Da de nye statutter for det internasjonale selskap ISHP ble vedtatt på kongress i Paris i 1995, meldte vi oss inn i ISHP som nasjonalt selskap.
Dette var de store saker, det finnes også mange små. Men vi har alltid vært så heldige å få med oss dyktige medarbeidere. Først kan jeg nevne Magne Moe, som var en kjempe i vårt farmasøytiske miljø. Så var Aslaug Gombos med fra første stund, med sin brede organisasjonserfaring og sine gode kontakter til alle grener av norsk farmasi. Mathis Gundersveen kom inn med sin kjennskap til organisasjonsliv og sine eminente forhandlingsegenskaper.
I dag sitter vi også med et godt fungerende styre.
Dette var min historie om historien. Til slutt vil jeg nevne, at i internasjonale farmasihistoriske kretser vekker det stadig forundring, at bittelille landet Norge har et nasjonalt selskap med over 200 medlemmer, og et eget tidsskrift som holder mål for ethvert kritisk øye.