Norsk Farmasihistorisk Selskap
Foredrag på høstmøtet i Norsk Farmasihistorisk Selskap 10.november 2017
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 25, 2018.
Av Per Flatberg*
*Per Flatberg (f. 1937). Apotekereksamen 1961. Yrkeserfaring bl.a. som apoteker ved Lørenskog og Levanger apotek. Har innehatt en rekke tillitsverv både utenfor og innen farmasi og apotekvesen. Spesielt nevnes formann i Norges Farmaceutiske Forening 1974–78 og president i Norges Apotekerforening 1995–1999. Han er innehaver av det Giftige kors. I 2008 mottok han H. M. Kongens fortjenstmedalje i gull.
I 1962 tok Knut Næss opp utbygging av den basale farmakologi og praktisk farmakoterapi med bakgrunn i stort behov for informasjon om legemidler. En rekke nye og meget virksomme preparater var kommet på markedet, og det var en stort behov for produsentuavhengig legemiddelinformasjon.
Styret i Norsk Medisinaldepot besluttet i 1963 å engasjere seg økonomisk i legemiddelinformasjon – et mer hensiktsmessig medikamentforbruk måtte sees på som en viktig oppgave for NMD – og et fond for klinisk farmakologi ble opprettet.
I oktober 1963 fikk Knut Næss mandat av Universitetet til å sette i gang undervisning i medikamentell terapi.
Det Akademiske kollegium vedtok i mars 1964 å opprette Institutt for Farmakoterapi med tildelte midler fra fondet til NMD. Instituttet ble en selvstendig institusjon ledet av eget styre oppnevnt av Det Akademiske kollegium og en instituttleder.
Instituttet mottok også høsten 1994 en pengegave fra representanter for den farmasøytiske industri.
Instituttets oppgave er å fremskaffede mest mulig fullstendige og allsidige opplysninger om medikamenters virkninger, terapeutisk anvendelse, bivirkninger og komplikasjoner. – Sørge for en adekvat undervisning og orientering i medikamentellterapi både for medisinske studenter og som ledd i etteutdannelsen av leger.
Instituttet fikk lokaler i den såkalte Nansenkjelleren i Domus Academica i Oslo sentrum.
Det var hyggelige lokaler, men de ble etter hvert for små, og innemiljøet var også tidvis utilfredstillende med luftinntak fra den sterkt trafikkerte Universitetsgaten.
Instituttet flyttet i 1972 til Blindern og ble samlokalisert med Farmakologisk Institutt, Senere har Instituttet hatt lokaler forskjellige steder. Instituttbestyrer ble professor dr.med. Knut Næss.
Man regnet med fra starten at Universitetet i løpet kort tid ville få ordinær bevilgning til drift av Instituttet. Men bortsett fra at instituttlederen fra 1. juli 1969 ble lønnet av Universitetet, ble driften i mange år framover finansiert ved hjelp av årlige bevilgninger fra Norsk Medisinaldepot.
Fra 1. januar 1965 startet Instituttet i samarbeid med Tidsskrift for den norske lægeforening spalten «Medikamentell terapi i praksis» (Terapispalten), som kom til å bli en svært viktig informasjonskilde i mange år. Redaktør O.K. Harlem i tidsskiftet var en god støttespiller. Det ble laget særtrykk til studentene.
En rekke kliniske konsulenter ble knyttet til Instituttet allerede fra starten. Disse konsulentene dekket forskjellige kliniske disipliner. Man hadde en tid hele 22 slike konsulenter, men antallet ble etter hvert redusert noe. Det ble holdt lørdagsforelesninger for medisinstudentene fram til i 1967.
Instituttet arbeidet for å få bygd ut kliniske farmakologi og finansierte også studieopphold i USA for stipendiater. Flere som senere ble ledende kliniske farmakologer, nøt godt av Instituttets støtte.
Instituttet påtok seg å sette i gang en ordning med registrering av komplikasjoner fremkalt av medikamenter, og meldingskort ble utsendt høsten 1965.
Jeg arbeidet der i deltid fra 1. oktober1967 og i heltid fra 1. januar 1968 til april 1970, da jeg begynte på Rikshospitalelets apotek for å bygge opp en informasjonsavdeling der. Knut Næss sørget ved hjelp av sine kontakter på Rikshospitalet for denne opprettelsen.
Så kom jeg tilbake som daglig leder 1. januar 1972 og var der fram til mars 1974. Det var en pionertid, og jeg var Knut Næss sin høyre hånd – på godt og vondt. Det var mange utfordringer, og Knut Næss var en krevende sjef, som sparte hverken seg selv eller andre. Jeg lærte mye av ham og fikk god kontakt med mange klinikere.
Terapispalten og andre innlegg i TDNL preget mye av arbeidet. I 1968 var det ca.150 innlegg, etter hvert 6 sider i hvert nummer av tidsskriftet, og flere andre artikler. Knut Næss var uhyre produktiv.
Det ble fra 1965 utarbeidet årlige særtrykksamlinger av Terapispalten. Jeg skrev også innlegg i Norsk Farmasøytisk tidsskrift (NFT) og ble en flittig bidragsyter der. Vi samarbeidet med kliniske konsulenter med bøker, bl.a. psykiaterne Odd Lingjærde og Nils Retterstøl.
Vi hadde konsulentoppgaver for TDNL og besvarte også en rekke henvendelser fra leger og farmasøyter, noe som til dels var svært tidkrevende.
Det ble helt fra startet holdt regelmessige møter på Instituttet. Disse mandagsmøtene var viktige i forhold til bl.a. Terapispalten og var svært populære. Innledere var som regel klinikere, Instituttets konsulenter og innleide spesialister på forskjellige områder. Instituttet utarbeidet i samarbeid med Inga Lunde ved Spesialitetskontrollen halvårige oversikter over nye preparater på markedet. Oversiktene ble sendt ut som bilag til Tidskriftet og også sendt apotekene.
Instituttet ga også ut spesielle oversikter, bl.a. over legemidler som leger bør ha med i sin vaktkoffert.Vi engasjerte oss også i opplæring av legemiddelkonsulenter, og Knut Næss representerte Instituttet i et utvalg nedsatt av Lægeforeningen for å planlegge en utdannelse og autorisasjon av legebesøkere.
Med Helsedirektoratet samarbeidet Instituttet om bedre kontroll med desinfeksjonsmidler.
Arbeidet med registrering av bivirkninger og komplikasjoner fortsatte. Og i 1970 ble det opprettet en egen stilling, som Tor J. Skobba ble ansatt i. Da hadde han vært medarbeider på Instituttet i flere år.
Knut Næss var inntil 1975 formann i Bivirkningsnemnda.
Da jeg overtok som daglig administrativ leder av Instituttet i 1972, fikk jeg omfattende koordineringsansvar, og var også sekretær for styret og avlastet Knut Næss på mange vis. Jeg fortsatte i deltid på Rikshospitalet og i legemiddelkomiteen der. Nå ble arbeidet organisert i bredt sammensatte terapigrupper med farmakologer, klinikere og farmasøyter.
Det bidro også til et fruktbart samarbeid med danske og svenske farmakologer, med Eigill Hvidberg og Folke Sjøqvist i spissen. Den nyopprettede Samarbeidskomiteen for legemiddelinformasjon, der jeg var sekretær, fikk ansvaret for bearbeiding av norsk tillegg til Socialstyrelsens informasjonshefter. Det ble utgitt en rekke slike hefter på sentrale terapiområder. Disse ble distribuert av Norsk Medisinaldepot.
Første utgave av «Legemidler og bruken av dem» kom i 1974. Det var en kraftanstrengelse for Instituttet, der Knut Næss og jeg skrev de fleste kapitlene selv.
I neste utgave ble de kliniske konsulentene mer involvert i arbeidet og ble forfattere av de fleste kapitlene. Selv om boken opprinnelig ble skrevet for sykepleiere, ble den også anvendt av andre og fikk stor utbredelse. Den kom i en rekke utgaver og opplag. Da Knut Næss falt fra, overtok professor Per Knut M. Lunde som redaktør og forfatter sammen med meg.
Knut Næss var professor i farmakologi i ved Universitetet i Oslo fram til 1980. Han var den selvskrevne instituttleder da Institutt for Farmakoterapi ble opprettet og var instituttleder fram til 1. august 1978, da Per Knut M. Lunde overtok.
Han gjorde et banebrytende arbeid i utviklingen av norsk farmakologi og farmakoterapi. Knut Næss sørget for at det ble utdannet kliniske farmakologer i første omgang på Ullevål sykehus og Rikshospitalet.
Han var også opptatt av å bygge ut sykehusfarmasien i Norge Han innså at samarbeide mellom farmasøyter, leger og annet helsepersonell ved sykehusene ville bidra til bedre legemiddelbruk. Ikke minst var opprettelse av legemiddelkomiteer viktig. Han var også opptatt av Felleskatalogen, som det viktigste hjelpemiddel for legene i forskrivning av legemidler og deltok i møter i redaksjonsutvalget. Kirsten Nordbø, mangeårig medarbeider ved Instituttet, ble medansvarlig for interaksjonskapitlet i Felleskatalogen.
Knut Næss hadde en enorm arbeidskapasitet. I årene i Domus Academica, mens jeg var der, jobbet han i to skift. Han var hjemme til middag og kom så tilbake og jobbet utover kvelden. Han var utrolig produktiv og skrev om det meste.
Knut Næss var en krevende leder av Instituttet. Han hadde et vanskelig temperament, og det var ikke sjelden at jeg måtte bruke mine diplomatiske evner for å rydde opp. Men han var også en snill og omsorgsfull sjef og angret raskt sine utbrudd.
Jeg har mye på takke Knut Næss for og minnes med glede årene på Instituttet.
Instituttet hadde som målsetting at det skulle være stillinger for både leger og farmasøyter. Flere farmasøyter arbeidet i kortere eller lengre tid der; Arna Riise i 20 år og Marit Andrew i 10 år, og med krevende lederoppgaver. Andre kom og gikk, men det vil føre for langt å nevne alle. Det faste holdepunkt var i mange år førstesekretær Jorun Arnesen – elsket og avholdt av oss alle.
Instituttet betød mye for kompetanseoppbygging av farmasøyter i samarbeid med farmakologer og klinikere og for tverrfaglig kontakt og samarbeid. Det kom godt med når mange senere fikk krevende stillinger.
Arbeidet endret seg som følge av utviklingen og med mange andre informasjonskilder. Terapigruppene ble historie etter hvert. Det ble også en annen organisering og med forskjellig ledelse.
Siste bestyrer var farmakologen Åsmund Reikvam, Instituttet er nå en del av Farmakologisk institutt, lokalisert på Rikshospitalet.
I denne artikkelen har jeg gjort rede for aktiviteter og erfaringer i min tid ved Institutt for Farmakoterapi i 2 perioder: 1967–1970 og 1972–1974.
Instituttet hadde utvilsomt stor betydning i å gi kunnskap og vekke interesse for farmakoterapi hos leger og farmasøyter. For de farmasøyter som arbeidet ved Instituttet ga det kompetansehevning og erfaring i tverrfaglig samarbeid om legemiddelinformasjon.
Virksomheten etter 1974 er bare summarisk omtalt i artikkelen, men årsberetningene gir en grundig oversikt over organisering og aktiviteter fram til 1990.
Årsberetninger for Institutt for Farmakoterapi. 1964–1990: www.med.uio.no
Institutt for helse og samfunn, Det medisinske fakultet.
Særtrykk av Terapispalten og egne artikler og notater.