Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Nina Eitrem Haavie og Solveig Bøhmer Strøm
Stillingen som apotekbestyrer, er det nærmeste reseptarfarmasøyter kan komme lederposisjon i apotek. Fire reseptarfarmasøyter som er bestyrere, er intervjuet. Alle ble utdannet på 1960 og -70-tallet. Tre av dem har erfaring som bestyrere før endringen av apotekloven da apotekkjedene kom inn som eiere. Felles for alle er at de har lang praksis fra apotek, har vært aktive i råd og utvalg og har undervisningserfaring.
Er det å bli apotekbestyrer noe å trakte etter? Ja, det er noe å trakte etter er de fire enige om. En hadde alltid drømt om å bli bestyrer. To andre ble tilbudt å søke bestyrerjobben. Felles for dem var ønsket om nye oppgaver og flere utfordringer. Det å kunne bruke erfaringer og seg selv på en annen måte og i en annen sammenheng var viktig. Ideer som de hadde, og som de brant for, kunne på den måten realiseres. Det sterkeste argumentet var å kunne bestemme selv, og ikke være underordnet og bli detaljstyrt. En hadde opplevd at den kompetansen hun hadde, ikke ble verdsatt, så da hun ble spurt om å bli bestyrer for ett år, ga det henne et løft. At lønn også spiller en rolle, trekkes frem. «For det er godt betalt, selv om vi ikke får samme lønn som en cand.pharm.»
Det å få ansvar og bestemme selv var motivasjonen, men det gir også andre gleder i en travel apotekhverdag «For meg er en av gledene nettopp at du kan bestemme selv, for det liker jeg. Men det er også positivt at jeg kan få ta faglige avgjørelser ut fra kunnskap og erfaringer jeg har. Som bestyrer får du en annen oversikt over arbeidsplassen. Du får jo ansvaret for den, og hvordan det er på arbeidsplassen blir ditt ansvar. Jeg har aldri vært redd for å få ansvar og tar det gjerne. Det å finne løsninger på problemer gir tilfredsstillelse.»
«En av gledene er ikke å ha en sjef, og å ha frihet til å ta avgjørelser som jeg står for. Jeg vet jeg jobber bedre når jeg får bestemme selv. Selv om det er travelt, er det du som disponerer tiden din. For meg var det viktig å bli forespurt om å ta bestyrerjobben. Det ga selvtillit og en følelse av å være nyttig. Jeg føler at jeg gjør en bra jobb». Blant gleder som bestyrer nevnes det å få brukt sine erfaringer og kunnskaper etter mange års allsidig praksis. Viktig for arbeidsgleden er å jobbe i team med gode kollegaer, og å være med på å skape en god arbeidsplass der alle trives og er innstilt på å dra lasset sammen.
«Ja utfordringene de står i kø, de. Jeg måtte tilegne meg kunnskaper om driften av apoteket. Da jeg ble ansatt, var det ingen overlapping. Jeg kom til et nytt personale som heller ikke visste så mye og som hadde lite erfaring, så jeg måtte finne ut av det meste selv. Logistikk er en utfordring og ikke minst personalsaker. Her blir du utfordret. En annen utfordring er å skape et godt team av personalet slik at alle jobber mot felles mål og er med og ikke melder seg ut. Ellers har vi mange og store krav og mange oppgaver i forhold til tidsklemma.Vi bruker mye tid på varehåndtering og kampanjer. For mye tid etter min vurdering. Har du problemer så får du hjelp av kjedeledelsen på det formelle plan. Men ved sykdom er det ikke bare å ringe kjeden for å få hjelp. Det må du greie selv. Den hjelpen du eventuelt får koster også penger, noe du kanskje ikke har beregnet i budsjettet.»
«Utfordringene for meg er knyttet til økonomi og å holde det oppsatte budsjettet med et så lavt personaltall som mulig.»
Det er små marginer å leve av. Utfordringen blir å takle arbeidspress og tempo når arbeidsstokken krymper. Samme hvor mye en jobber, vil ikke kjedekontoret vise at dette går økonomisk godt. Håndteringen av oppsigelser og årslange sykemeldinger kan være utfordrende og tøft, likeledes å kunne opptre lojalt både overfor ansatte, apoteker og hovedapotek.
For å takle utfordringene, vil det kunne være behov for opplæring eller kurs, også for å kunne holde seg faglig oppdatert. Det å få slik opplæring, er ikke en selvfølge, men mulighetene har vært der gjennom nettkurs hos VETT og på kjedenes nettsteder. Det er imidlertid en utfordring som bestyrer å få tid til å delta på kurs, på møter og sørge for fornying av egen faglig utvikling.
«Jeg ble ansatt som bestyrer like før apotekkjedene ble etablert, og apotekeren var så absolutt tilstede. Hun fulgte meg med ørneblikk. Jeg hadde en følelse av at hun satt på skulderen min. Om jeg lærte noe av det, vet jeg ikke. Da vi ble kjedeapotek, var det ingen som brydde seg om meg. Det var greit nok, for jeg fant ut av tingene selv. Det ble vanskeligere etter hvert med mer krav og stadig nye ting som skulle innføres, – og så alle rapportene».
«Jeg fikk ikke noe opplæring og hadde trengt å lære mer om økonomi og ledelse. Det interne kurset jeg søkte, ble avlyst da det var for få søkere».
Alle fire ville anbefale de studentene de har under opplæring å velge å bli bestyrere under forutsetning av at man har noen års erfaringer bak seg. Den ene av de fire har arbeidet under ledere som kommer rett fra Blindern, og som trodde de var verdensmestre.Verst av alt var at de ikke ble kjent med arbeidsplassen og ikke var lydhøre for ansattes erfaringer, men mente de visste best selv. En annen kommenterer apoteklovens krav at det skal være en cand.pharm. til å drive apotek slik:
«Det er ikke spesielt morsomt å være unntaket».
Flere opplever at det er fordeler ved å tilhøre en kjede, men at en samtidig mister mye selvbestemmelsesrett og lett kan bli et offer for å fronte beslutninger en nødvendigvis ikke er enige i. For en av dem førte dette til at hun sa opp bestyrerstillingen selv om hun hadde verdens beste kolleger.
På spørsmålet om de opplever at de er «mellom barken og veden», er de enige om at som reseptar i apotek kan det oppleves slik, men ikke som bestyrer. Da er regionsjefen nærmeste overordnede. «Ja, vi er under press, men ikke mellom barken og veden. Jeg tenker ikke på at jeg er reseptar i bestyrerjobben for en cand.pharm. hadde ikke hatt noe mer å bidra med enn det jeg har».
Reseptarer er ofte bestyrere på små enheter. For enkelte av de fire reseptarfarmasøytene er det et tankekors, fordi det er like stort ansvar å måtte kjenne til alle oppgavene på et lite sted, i motsetning til på et større apotek hvor du som bestyrer kan delegere og har flere å samarbeide med. De er enige om at dersom apotekloven endres i fremtiden, bør reseptarer med tilleggskompetanse absolutt kunne bli apotekere. Det finnes ingen faglig grunner til noe annet. Da er det profesjonsinteresser som eventuelt ligger bak, mener de.
Fra 1936 til oktober 2003 organiserte Apotekerforeningen en farmasøytisk vikartjeneste. De «faste vikarene» var ansatt i Apotekerforeningen, men arbeidet over hele landet i kortere eller lengre engasjementer. Ordningen har stort sett vært sentralisert og antallet vikarer har variert i takt med etterspørsel og farmasøytmangel, det vil si har dekket behov ved ferieavvikling, akutt sykdom, eller andre presserende situasjoner hvor tilgang på farmasøyt var nødvendig for å kunne opprettholde apotekets åpningstid. Vikarordningen var en arbeidsplass både for provisorer og reseptarer som ønsket spesielle utfordringer. Syv stillingshjemler var tilgjengelig på det meste. Arbeidet som fast vikar ble sett på som en nyttig erfaring og vikarene var svært ettertraktet arbeidskraft. Gjennomsnittlig ansettelsestid var ca 1 ½ år. Antall ansatte i vikarordningen har til sammen vært ca 200 farmasøyter. De siste årene var reseptarer ansatt i over 50 % av stillingene. Etter at apotekene ble tilknyttet de ulike kjedene, er det apotekkjedene selv som organiserer behovet for vikarer, og den gamle vikartjenesteordningen er derfor avviklet.