Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 26, 2019.
Skrevet av Gunvor Solheim*
* Gunvor Solheim (f. 1939). Apotekereksamen 1962. Provisor og timelærer 1963– 1976. Sykehusfarmasøyt i Tromsø 1976– 1984. Apoteker ved apoteket Nordstjernen, Tromsø 1984– 1991. Sykehusapoteker i Tromsø 1991 – 2001. Daglig leder i Norsk Farmasøytisk Selskap 2002– 2005. Innehaver av Det Giftige Kors.
De gamle apotekene var håndverksbedrifter, og noen apotekere ble også berømte kjemik- ere. På 1800-tallet i Christiania var flere apo- tekere forskere innen kjemi og tilgrensende fag (1). Apotekeren med familie og personale bodde gjerne på apoteket og mange apotek- ere var markante skikkelser i sitt lokalmiljø. En av disse var Harald Conrad Thaulow (1815– 1881).
Denne artikkelen vil beskrive hans innsats som kjemiker, apoteker og samfunnsborger. Han var på mange måter forut for sin tid og ville reformere både farmasien og samfunnet.
Han ble født i byen Slesvig i en søskenflokk på ni, åtte brødre og en søster. Fire av brødre bosatte seg i Norge og han var den yngste av dem. Thaulow-familien var en dansk/norsk embetsfamilie som kan spores langt tilbake i tid og fikk en tallrik etterslekt.
Navnet kommer fra Tavlov på Jylland hvor Bertil Iversen (1559 –1626) var sogneprest. Sønnesønnen Henrik Berthelsen Thaulow (1654 – 1717) kom ca. 1670 som huslærer til Trondheim. Der «giftet han seg fordelaktig» sier historien og med Anne Lund ble han stamfar til «den norske linje» og «den norske spindellinje». De tre generasjoner Thaulow som var apotekere fra 1904 til 1987 på apoteket Ørnen i Larvik, stammer fra hans datter (spindellinjen). Sønnen Hans Henrik Thaulow (1692– 1757) ble justisråd og gene- ralveimester på Moss fra 1729.
Han fikk tre barn og sønnen Henrik Arnoldus (1722– 1799) ble auksjonsdirektør og By- og Raadstueskriver i Kristiansand. Han var kunstsamler og malte også selv. Han giftet seg med Jacobine Chrystie og de fikk 13 barn.
De fjerde i søskenflokken, Johan Frederik (1768– 1833) ble amtsforvalter i Åbenrå og far til «vår» apoteker Harald Conrad. En av søstrene, Alette Dorothea (1780– 1843) ble gift med Nicolai Wergeland og mor til Henrik Wergeland og Camilla Collett. De var altså søskenbarn til Harald Conrad Thaulow (2).
De fire brødrene som bosatte seg i Norge var:
1832 – 34 disiplinerte Harald hos apoteker Clausen i Oldenborg og så hos apoteker Strube i Altona til 1836. Han ble student ved universitetet i Kiel, men reiste til Norge 1.oktober samme år for å vikariere for sin bror Moritz som amanuensis ved Universitetets kjemiske laboratorium. Han var da den tredje broren på rad som hadde denne stillingen.
I 1836 kom en ny Lov om farmasøytisk eks- amen (apotekereksamen) som fastsatte at eksmen skulle avholdes i Christiania av en kommisjon av universitetslærere og en apoteker. Det var krav til lærebrev fra en apoteker og attest fra offentlig lege om avlagt med- hjelpereksamen (3). Det var ikke egen undervisning for farmasøyter, men farmasistuderende kunne følge forelesninger i kjemi ved Universitetets kjemiske laboratorium. De vitenskapelige lærere ved laboratoriet viste stor velvilje og Harald Thaulow nevner også i en av sine bøker at han ga privat undervisning (4).
27. mars 1839 avla han norsk medhjelper- prøve og søkte om å få ta farmasøyt-eksamen uten lærebrev fra norsk apoteker. Han fikk avslag, og det var ikke lett å finne et apotek som ville gi ham praksis. Han angir selv grunnen i en av sine bøker: Det gikk rykter om at Thaulow hadde en avtale med stattholderen om at han skulle få bevilling til apotek i Christiania og norske apotekere syntes det var for galt at han som tysk/dansk inn- flytter skulle få dette (5). Men til slutt fikk han tre ukers opphold ved det nyåpnede Lillehammer apotek. Han gikk opp til eks- amen i september og fikk meget godt for den syntetisk-praktiske prøve. Men så strøk han i kvalitativ analyse. Han klaget og Folkemuseet har en mappe med papirer etter Harald Thaulow som blant annet inneholder de håndskrevne eksamensbesvarelsene, et brev av 26. september hvor han ber om at «Commisionens medlemmer godhetsfuldt indfinder sig på Laboratoriet så preparatene kan tas ut av skapene og behørigen betegnes» og så er det flere klagebrev angående sensuren.
Ved ny prøve 3 måneder senere fikk han hovedkarakteren Meget Godt.
Harald Thaulow fortsatte som amanuensis til 1843 og «gjorde seg bemerket i vitenskaps- kretser for sitt arbeide» (6). Det var han som ga ut første «Veiledning ved qualitativ-chem- iske Analyser: For Læger og Pharmaceuter» i 1840. Senere utgaver ble brukt av farmasi- studenter til midten av 1970-årene!
Han deltok på de Skandinaviske naturforskermøtene. Det var store møter hvor «alle» deltok og avslutningsmiddagen gjerne var på slottet. I Stockholm 1842 holdt han to foredrag om Cyansølvets Decompositionsprodukter a) Om Qviksölvoxychloryr og b) Om Svovelsyrens Indvirkning paa Ferrocyankalium og om den medicinske Blaasyre. Begge foredragene ble referert og positivt kommentert av Berzelius i hans årsberetning for 1842 så hans bidrag på møtet hadde vakt oppmerksomhet. I det først foredraget beskriver han levende hva som skjer når han varmer sølvcyanid i et glassrør lukket i den ene enden. Under operationen holdt jeg den höire Haands Pegefinger løsligen for det horizontale Glasrørs aabne Ende. Han hadde tidligere observert at sølvcyanidet i en åpen skål først smeltet ved oppvarming, så et Ildphænomen og deretter utvikling av en gass som han antok var cyan. Dette ville han studere nærmere og hadde derfor lagt sølvcyanidet i glassrøret. Gassen kom med stor Heftighed, og da Fingeren trykkedes saaledes tilside, at Gasen steg lige i Veiret, syntes denne mig ikke at have mindste Lighed med Cyangas. Den var dampformig og bruunfarvet, irriterende Öinene til Taarer, havde ikke mindste Lugt af Blaasyre, og yttrede en stærk kradsende Indvirkning paa Respirationsorganerne. Da han ikke hadde greid å holde gassen innestengt i glassrøret, gjentar han forsøket slik at gassen skal fanges opp over kvikksølv i et annet rør. Dette skede förste gang en tidlig Morgenstund. Jeg havde endnu intet nydt, og befandt mig ligesaa vel som de foregaande Dage. Røret med Qviksølvet var noget for lidet, og saaledes kunde det ikke forhindres, at en ubetydelig Qvantitet Gas kunde undvige. Efter nogle Öieblikkes Forløb paakom mig pludselig et Ildebefindene; jeg blev bleg og fölte en stærk Trang til Opkastelse, der blev tilfredstillet, efter at jeg hafde drukket noget koldt Vand. Også en medisinerstudent i nærheten og Laboratoriets tilstedeværende Oppasser ble dårlige. Men etter en Times Recreation kunde jeg hele dagen fortsætte mine Forsøg (7).
I 1844 har han tre vitenskapelige publikasjoner i Journal für Praktische Chemie: Ueber die Einwirkung der Schweifelsäure auf Ferrocyankalium und über die medicinische Blausäure (31;234– 256), Ueber die Zersetsungsproducte des Cyansilbers (31;220 –233) og Ueber das Qecksilberoxy chlorür (31;pp37.).
Han var begeistret for kjemikeren Justus von Liebig (1803– 1873) og oversatte «frit bear- beidede» hans Chemiske Breve i 1844 for Christianiaposten no 274 og skrev en «skizze» om Liebig i no 291.
1853 fikk han Kronprinsens gullmedalje for «Om den Indflydelse som Kundskaben om Isomerien og Isomorphien udøvet paa Naturvidenskabernes Udvikling».
Lenge var det bare to apotek i Christiania: Svaneapoteket fra 1628 og Elefantapoteket fra 1672.
Men med industrialiseringen økte folketallet i Christiania sterkt: Fra 13000 i 1814 til 34000 i 1845 og da industrialiseringen kom i gang for alvor, til 100 000 i 1875. I 1842 skriver statsminister Løvenskiold til kongen at «i Løbet af de siste 3 Aar er til Departementet fra flere af Rigets Apothekere og Andre indkommet underdanigste Ansøgniger om at vorde naadigst medeelt Bevilling til at anlegge et 3die Apothek i eller ved Christiania. – Skjøndt flere lignende Ansøgninger ved tidligere naadigste Resolutioner ikke vare blevne naadigst indvilgede, har Departementet dog med Hensyn til det for det Ansøgne paany fremsatte formeentlig ikke uvigtige Grunde og til de i Tidens Løb forandrede Forholde, fundet det rigtig at bringe Spørgsmaalet om Nødvendigheten og Gavnligheden af flere Apothekers Oprettelse i Christiania eller Omegn under fornyet Overveielse….» osv. (8).
Apoteket ble utlyst 14. desember 1842 og det meldte seg 12 søkere. 7. juni 1843 forelå inn- stilling med et nytt prinsipp: Bevillingen ble personlig og kunne ikke arves eller selges.Ved ledighet skulle bevillingen utlyses til fri konkurranse «saa det kunne aabnes en Vei for de Dueligere, men mindre Formaaende blant Pharmaceuterne til selvstendigen at nedsætte sig».
Det ble også anført at apotekeren i Christiania burde ha gode faglige kvalifikasjoner for å delta i eksamenskommisjoner og dessuten foreta kjemiske undersøkelser for departe- mentene og andre autoriteter. Og her utmerket Thaulow seg, Han la også frem en strålende attest fra Det Medisinske fakultet og ble innstilt som nummer en (9). Han var 27 år.
Apoteket skulle ligge ved Vaterlands bro, men det ble Storgt i 18 i 1844. Da det brant, kjøpte Thaulow Storgt 21 (der Folke- teaterbygget ligger nå) og flyttet apoteket i 1857.
Fra 1854 ble han medlem av apotekertakst- kommisjonen, skjønt han hadde uttalt at det var «å sette bukken til å passe havresekken». Han var sterkt i mot at apotekene skulle gi rabatter, slik en av hans erkefiender, apoteker Hans Selchier von Ditten (1820– 1891) på Rikshospitalets apotek gjorde. Etter som apotekertaksten var i lovs form, mente han at det var lovbrudd.
Fra 1857 ble han sensor ved farmasøytisk eksamen.
I 1858, samme år som Norges Farmaceutiske Forening ble startet, stiftet han en apoteker- forening sammen med Ole Andreas Haanshuus (1821 – 1886) som hadde fått bevilling til apoteket Hjorten i 1856. Denne foreningen gikk etter hvert i oppløsning og Norges Apotekerforening ble stiftet i 1881. Da var også Haanshuus med og Thaulows sønn Henrik som bestyrte Løveapoteket for boet etter farens død.
Thaulow drev nok apoteket godt og tiltrakk seg dyktige og driftige farmasøyter. Overlege Danielsen skrev under Stortingets behandling av Apotekvesenet at «Mange farmasøyter blir gamle og grå som medhjelpere. Ikke 1/5 av dem kommer i selvstendig stilling». Men Thaulow er blitt gjort oppmerksom på, skriver han, at etter gjennomsnittlig tre år på hans apotek er det av 27 farmasøyter blitt: 11 apotekere, to generalinspektørvisitatorer, en marinelege, en dyrlege, en apotekbestyrer, en telegrafinspektør, fire telegrafister av 1. klasse, tre fabrikkbestyrere, en eier av parfyme- fabrikk og to amanuenser ved universitets kjemiske laboratorium.
Thaulow fikk flere æresbevisninger og var æresdoktor ved universitetet i Kiel, æresmed- lem av Apothekerverein i Hamburg, av Goethes Vaterhaus i Frankfurt an Main og flere andre vitenskapsselskaper (10).
Thaulow hadde satt seg fore å reformere og modernisere norsk apotekvesen som han mente hadde vært forsømt i 200 år. Han var også sterkt engasjert i utdannelsen som han mente måtte styrkes med mer naturvitenskap for all ungdom.
I 1866 minnes han i et brev hva han en gang hadde sagt til dr Christian Egeberg:
«Ta det Herkules-arbeide som ligger foran meg, fra meg! Anvis meg kun en husmands- plads, hvor jeg kan leve i stillhet og fred. Da festet De deres blikk stivt på meg og idet De kastet Dem tilbake i stolen utbrøt De for- undret – som vel rimelig kunne være overfor innehaveren av en av de mest innbringende embetsposter i landet: «Dette havde jeg ikke tænkt» (11).
Den første norske farmakopøen var omsider blitt trykket i 1854. Kommisjon var oppnevnt allerede i 1820 med medlemmer fra medisinsk fakultet og apoteker Hans Heinrich Maschmann. I 1842 ga de opp og en ny kommisjon ble oppnevnt med pro- fessorene Frederik Holst (1805– 1866) og Christian Boeck (1798– 1877) og apoteker Peter Møller.
Norvegica I ble sterkt kritisert. Thaulow mente den måtte omarbeides og fikk støtte fra 15 navngitte apotekere og 18 leger (12). Men så satte han seg ned og skrev et utkast selv. Og «etter omtrent fire Ugers temmelig anstrengt Flid» utga han 26. mai 1855 «Udkast til en farmakopø for Norge». Norvegica 1 ble likevel satt i kraft fra 1. januar 1856.
Thaulows utkast fins bl.a. på biblioteket på Folkemuseeet. Det er på 36 sider – på norsk og ikke latin, inneholdt flere kjemiske prøver og lignet mer på de nyere tyske farmakopé- ene.Thaulow gjengir senere en meget positiv omtale i det danske «Archiv for Pharmaci og Kemi» (13). Men i 1862 kom Frantz Pechel Møller (1834– 1901) med en krass kritikk av utkastet, og Thaulow utga året etter en «Antikritik» på 22 sider (14). Den innledes slik:
«Kritik at øve er en farlig Ting
Især i Ungdoms Vaar, ved kaade Spring.
Blant Yngre gjorde Mange vist ei Ilde,
Om de sin Livstiid herpaa tænke vilde.»
Kritikken og antikritikken går meget detalj- ert inn i monografiene, og tonen er ganske sarkastisk på begge sider!
Det siste kapitlet av bind III av Norges apotek og deres innehavere (s. 328 – 429) har overskriften «Kollegiale følelser», er på mer enn 100 sider, og gjengir en del avisinnlegg. Det starter med en krangel i 1845 om kvaliteten på lampeolje levert til gatebelysningen i Christiania av en Handelsborger Nichelsen. Den var i følge svaneapotekeren Peter Møller (1793– 1869) «cassabel». Han hadde gjort grundige undersøkelser av egenvekt m.m. beskrevet over flere sider. Nichelsen satte apoteker Thaulow inn i saken og han fant raskt at «oljen brant med klar, lysende flamme og måtte være brukbar som lampeolje». Apotekeren på Elefantapoteket, Hans Henrich Maschmann (1775– 1860) kastet seg inn i debatten på Møllers side, men blir nådeløst angrepet av Thaulow. Maschmann svarer tilbake med samme mynt og Thaulow hadde nok skaffet seg to bitre fiender.
I 1856 utga Thaulow boken «De siste 20 Aar af Pharmaciens Historie i Norge» på 85 sider. Den inneholder blant annet en krass kritikk av eksamensoppgavene han strøk på i 1839.
Som svar fikk han et voldsomt personlig angrep over to numre av «Christiania-posten» (8 tettskrevne sider i Bind III s. 411– 9) av en «Anonymus» som viser seg å være Hans Selchier von Ditten, apoteker på Riks- hospitalets apotek fra samme år. Ditten kriti- serer «Den Apotheker som f. Ex. Anvender sin Tid til at skrive Digte eller unyttige Værker og som befatter sig med Lastehandel, Skovdrift, Fædrift eller Agerbrug, i stedet for at blive ved sin bestilling, naar den kunde skaffe ham mere end nok at bestille, kan og bør ikke vente nogen Tillid af Læger eller Publikum». (s. 418). Diskusjonene i kjemi fortsetter i lange, bitre avisinnlegg hvor det også kommer frem at Thaulow mente at det til Rikshospitalets apotek hadde vært bedre å innkalle udmerkede danske farmasøyter eller sende begavede og lovende yngre norske farmasøyter til utenlandske institutter et års tid, fremfor å velge en mann som mangler «den Dømmekraft, den Almendannelse og den Grundighet, der utvivlsomt maa fordres hos Apothekere i Hovedstaden» (s. 419).
Det ender ikke der, men forfatteren av Norges apotek og deres innehavere mener at referatene er tilstrekkelige til at vi er orientert i omgangstonen mellom hovedstadsapotek- erne på den tiden.
Det ble også en diskusjon om arsen-innhold i Magisterium Bismuthi som ble brukt ved kolera. Thaulow forsvarer i sin bok «Bidrag til Pharmaciens Udvikling 1862 ufarligheten av de små doser arsen det er snakk om: «Dette meest diabolske Stof i Naturen formaaer alligevel at forskjønne Naturens skjønneste Skabning, ja hva mere er, det kan for Mennesket blive en uundværlig Livsnød- vendighed, bogstaveligt et – Fødemidel». Arsenik nydt i Kvantitet af indtil et halvt Gran et par Gange om Ugen, giver den unge – baade Mand og Kvinde – en Legemets stõrre Fyldighed; det gjõr Huden glat og blõd, tilveiebringer en smuk og friskt blomstrende Ansigtsfarve; giver den fyldige Figur et sundt og raskt Ydre, og letter navnlig hos Fjeldboere, Aandedrættet i en paafald- ende Grad» (15).
Hvorfor kastet han seg ut alle disse stridigheter? Han skriver i slutten på sin bok at han allerede 20 år tidligere hadde uttalt: «Jeg har Intet at õnske og Intet at frygte, thi min Optreden er begrundet i en Pligtfølelse, der lader ethvert personlig Hensyn ud av Betraktning» (16). Og at «udlede fremad virkende Sandhed og at afskaffe Misbrug i Fædrelandet, er et Arbeide hvis Ulemper det maa være verd at utsette sig for» (17).
Tallene er NOK og korrigert for konsumprisindeksen, kan de multipliseres med 50 for å tilsvare dagens kroneverdi.Til sammenligning tjente en farmasøyt ca. 1000 kr/år og en arbeider ca 500,men det siste var snaut nok til å dekke en families utgifter.
Thaulow hadde også andre inntekter enn fra apoteket. Blant annet solgte han sin eiendom Bloksberg ved Uranienborg for 100.000 Spd. (400.000 kr.) i 1872. En tid eide han også basarene vedYoungstorget og Homansbyen.
I 1844 giftet han seg med Nicoline Louise (Nina) Munch (1821–1894). Hun var datter av portrettmaler Jacob Munch og tremening av Edvard Munch.
De fikk seks barn og etter at broren Moritz døde i 1850, ble også de to eldste av hans barn, da 10 og 11 år, «oppdraget» hos apotekeren. To av sønnene, Herman (1853– 1890) og Johan Fredrik – Fritz, maleren (1847– 1906), ble farmasøyter. Men Herman døde tidlig og Fritz ble jo maler.
I boken «Bidrag til Pharmaciens Udvikling» listerThaulow opp 56 faglige innlegg og skrifter før 1862. Her er et utvalg av det som ikke er nevnt i teksten:
Om Fremstillingen af Aqva chlorata,Om Fremstillingen af Calcaria chlorata, Om den amerikanske Perleaske, Om saturationer, Om Giftene, Om Bevaring af Medicamenter i Æthergas, Om Elixir pectorale, Om Svovelsyrens Anvendelse til Rensning af stukne Metalplader af Metalskruer og af Glas,Om Drainingens chemiske og physiske Virkning, Om Svangstrandveien, Om Doctor Jacob Dampe, den danske Statsfange, Om Birkesaftens Brug til Champagne, Om Christianias Sangforeninger, Om et nyt Anæsteseringsmidel, Om det ferske og saltede Kjøds nærende Egenskaber. Efter Liebig, Om Christianias Muurgrendse, Om Liqvor Ammonii caustici, Om Blaasyre og Amygdalin, Udsigt over Pharmaciens Historie, Om Bestanddelene af enVesico-Vaginalsteen.OmTilberedningen af Planteextrakter, Om Johan Forshälls: Receptformlerna i Hufelands Enchiridion Medicum, i pharmaceutisk henseende granskade, Udsigt over Pharmaciens Fremskridt. Frit efter Martius, Om Sullphur præcipitatum, Om pharmaceutiske Læreböger, Om en ny Plan for en Lærebog i Pharmacie. Med et Anhang: Om Jodets Forekomst i Faareguano. Om nogle Læremidlers Decomposition, Christiania Fattigvæsen i sit Forhold til Apothekervæsenet i Christiania, Om medicinske Selskab i Christiania i sit forhold til Spörgsmaalet om en fælles Pharmacopö for de tre Nordiske Riger.
Thaulow engasjerte seg i mange samfunnsspørmål: I 1865 skrev han «Nogle Statsretslige Bidrag til Overvejelse for Hvermand» med forslag om
- Store kongresser som Tale istedenfor Kanoner
- Statsraadernes Deltagelse i Storthingets Forhandlinger
- SuspensivtVeto for Kongemagten
- Indførelse af almindelig Stemmeræt
- Indførelse af Jury-domstole
- Afskaffelse af Dødsstraff
- Almindelig Skytterpligt – en hærordning som i Sveits
- Toldbeskatning bare paa nogen enkelte Artikler
- Direkte Skat med Skatydernes Selvangivelse
I følge slektskrøniken (København 1922) hadde de et frisinnet hjem hvor mange av tidens begavede menn møttes – Bjørnson, Ibsen,Vinje, Grieg, brødrene Sars og Ole Bull vanket i hjemmet i Storgaten 21, populært kalt «Løven». Det var her Bjørnstjerne Bjørnson utarbeidet sin berømte tale for «det rene flagg» som han holdt i studentersamfunnet 13. mars 1879. Fritz Thaulow skriver senere i et brev til Bjørnson:
«Kan du huske aftenen efter Flagmøtet, Sars’s, Amund Helland, Storm og alle de andre. Larmen fra folkemassen, Kavaleriet i Storgaden.
Far frydede sig, han gik omkring med et stille Haab om knuste Ruder. Mor der var ræd, kunde ikke faa ham til at slukke Lysekronen. «De maa jo ha noget at sigte etter» – en scene Ibsen brukte i sitt teaterstykke «En folkefiende».
Han var teaterinteressert og oversatte flere teaterstykker til tysk: Donna Clara (av A. Munch), Kong Renés Datter (av Georg Blatt og fra tysk til norsk: Ninon de Lenchos (av Henrik Hertz).
I 1872 skrev han «Et Læredigt tilegnet Norges Ungdom», 2. udgave fra 1878 fins på Nationalbiblioteket. Det var opprinnelig skrevet til 10-års dagen til en av Bjørnstjerne Bjørnsons sønner. Det er på mer enn tyve vers og det begynner slik:
Sæt til Gud Dit Haab min Dreng!
fra Du oppstaaer til iseng,
Færdig med al Skolens Bøger,
træt du Nattens Hvile søger
Naar da Solen atter rinder:
Og paa nyt Dig styrket finder,
Først Du dyrk Dit Lægems Kræfter.
Og litt lenger ned:
Verdens Gods kun lidet gavner,
naar dets Eier Helbred savner.
1874 ga han 1000 spesiedaler (ca. en professor årslønn) til universitetet til opprettelse av «Apotheker Thaulows legat til Minde om det Opsving som Chemien vandt 4de August 1774».
Det var dagen da Joseph Priestley fremstilte oksygen. (Apoteker og kjemiker Karl Wilhelm Scheele (1742– 1786) hadde også på den tiden uavhengig isolert oksygen).
Legatet skulle stå ubrukt og forrentes i 100 år til 1974 og støtte de kommuner som gikk inn for kremasjon i stedet for begravelse. Han skrev også at han skulle sende en pakke til universitetet som skulle åpnes etter 100 år, men den er ikke funnet.
Da universitetet utarbeidet statutter for legat- et i 1974, fant de at popularisering av kjemi var mer aktuelt som et godt formål og det er utdelt penger fra legatet syv ganger. Kapitalen er nå ca. 5 mill. NOK.
I 1866 kjøpte han eiendommen Granbakken som ble omdøpt til Volvat (Tavlov baklengs). Det var to hus: Hovedhuset Solhaug ligger fremdeles i Thaulows vei 4 og gjestehuset Solbakken i Sørkedalsveien 31. Øverst i det som nå heter Tårnveien bygget han et «uinntagelig» tårn av stein, Malakoff-tårn. Det var åpent for almenheten og ble et yndet utfartsted i byen. Tårnet er revet (18).
Den gamle laugsordning ble opphevet i 1848 og arbeidere bodde ikke lenger hos sin arbeidsgiver. Folketallet hadde øket sterkt og mange fikk dårlige levekår i en tid med stor bolignød (19).
Christiania Dampkjøkken ble stiftet i 1857 etter en tysk modell for å gi arbeiderklassen et sted hvor de kunne få «kraftig og sund Middagspise».
Thaulow var aksjonær i Christiania Damp- kjøkken og i nærmere ti år førte han en drabelig polemikk fordi han mente at institusjonen hadde forsømt sine plikter mot byens fattige. I 1874 holdt Thaulow en vel forberedt tordentale (mens Ibsen var på besøk i hjem- landet). På generalforsamlingen i februar 1881, ville han ha protokollført 24 innsigelser til driftsberetningen, men formannen nektet ham til slutt ordet. Det ble vilt oppstyr og han ropte: «Det går over alle grenser. Den rå masse kan ingen stå imot». Han forlot salen og sa: «Gå hen i skammekroken og skam dere alle sammen…» (20).Thaulows opptreden på generalforsamlingene gjør ham til en sterk kandidat som modell for Ibsens dr. Stockmann i «En folkefiende» (21).
Harald Thaulow døde brått 11. mars 1881 kort tid etter rabaldermøtet i Christiania Dampkjøkken.
Boet drev apoteket videre til enken døde i 1895.
I følge testamentet ville han brennes på bål på Volvat, men enken fikk avslag på en slik søknad. Han er begravet på Vår Frelsers Gravlund med ordene fra Goethes som han ønsket:
«Er ist ein Mensch gewesen, das heisst ein Kampfer sein» (22).
Og Harald Conrad Thaulow ble husket som en stridens mann. Han ville mye og opp- nådde mye, og avslutter sin bok «Nye Bidrag til Belysning af Pharmaciens Stilling i Norge» slik: «Jeg har Intet at angre af jeg nogensinde offentligt har udgivet; thi hvad jeg har udtalt, er støttet til Erfaring, og sagt efter Over- veielse, og hvad jeg har meddelt, er fremsat med Overbeviisning. Imidlertid er An- erkjennelse Magt. Følgeligt er Magtesløs hver den, som formedelst ualmindelige Forholde ikke opnaaer den «Anerkjendelse», som han under alminnelige Forholde har Ret til at fordre.
Det er i Følelsen av saadan Magtesløshed her hjemme, at jeg herved takker mine svenske og danske Venner for al hos dem høstede Sympathie som styrker meg i den Tro, at ethvert sundt Frøkorn, der udsaaes for Sandhed og for Livet, visselig dog engang vil bære sin Frugt» (23).
Jeg vil rette en stor takk til professor Jens Kristian Wold som ga meg sitt bakgrunns- materiale og inspirasjon til å studere denne apotekeren som vi i ettertid kan se betydde mye for norsk farmasi.