Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 18, 2011.
Av Trygve Fjeldstad*
* Cand. pharm. 1979. «Diplomstudiet» i apotekfarmasi 1996. Provisor ved Apoteket Hjorten Oslo 1979-83. Diverse stillinger Norges Apotekerforening 1983-2008, bl.a daglig leder Service Produksjon AS (SPAS) 2001-03. Redaktør/daglig leder Norsk legemiddelhåndbok fra 2008. Medlem av Utstillingsutvalget, Norsk Farmasihistorisk Museum. Adresse: Tuengen allé 20F, 0374 Oslo.
Norske og utenlandske farmasøyter har ikke bare vært opptatt av piller og hostesaft. Flere av dem har hatt kunstneriske årer som har gjort dem til utøvende kunstnere innen flere områder. Både farmasøyter og andre har også benyttet apotek og farmasøyter som modeller for sine rollefigurer i både bøker og operaer.
Flere norske farmasøyter har markert seg som forfattere. Den klart mest berømte av dem er Henrik Ibsen (1828–1906). Ibsen er kjent for sine skuespill. Andre skrivende farmasøyter har produsert et mangfold av ulike verker. Det finnes både romaner, noveller, moralske og religiøse forkynnelsestekster, detektivhist- orier og fortellinger for barn fra norske farmasøyters hånd. Verkene er utgitt som bøker eller publisert i et bredt spekter av blader og tidsskrifter – fra Detektivmagasinet og Romantikk til Krigsropet. At mange av fortellingene om kriminaletterforsker Knut Gribb er skrevet av farmasøyten Øyulv Gran, er trolig ukjent for mange.
Skrivende farmasøyter er langt fra bare et norsk fenomen. De finnes i mange land, blant annet Danmark, England, Sverige og Tyskland. Flere av dem har skrevet seg til en plass i verdenslitteraturen. Under romantik- ken skrev engelskmannen John Keats (1795–1821) dikt som fikk stor popularitet. Hundre år senere produserte britiske Agatha Christie (1890–1976) kriminalhistorier om skarpsindige personligheter som Miss Marple og Hercule Poirot. Ikke alle skrivende farmasøyter bruker sine farmasikunnskaper som en kilde i forfatterskapet. Én som ofte gjør det, er Agatha Christie. De mange finur- lige giftmordene i hennes bøker er antakelig ingen tilfeldighet.
En rekke forfattere har benyttet apotekeren eller farmasøyten som rollefigur i verkene sine.Apotekeren er sjelden hovedperson, men spiller likevel ofte en sentral rolle i handling- en, blant annet i verdens trolig eldste krimin- alroman – som er norsk! I litteraturen omtal- es apotekeren ofte som en typisk småborger, selv om han gjerne selv føler seg som noe mer. Ikke sjelden medfører dette at han anser seg som misforstått. Apotekeren i litteraturen er ofte middelaldrende, konservativ og rik. Han er humørsyk og påholden med pengene. Han kjeder seg ofte på jobben og synes at han som akademiker får for lite igjen av livet. Kjemikunnskapen og giftstoffene i det myst- iske apoteket skaffer ham imidlertid aktelse i omverdenen.
Mange farmasøyter har dyrket sang og musikk. For flertallet har det kun vært på hobbybasis. Noen har nådd et høyt nivå, men likevel valgt å holde seg til farmasien som levevei. Ingrid Bjoner (1913–1976) er der- imot et eksempel på en norsk farmasøyt som satset profesjonelt, og gjorde internasjonal karriere som operasanger. Mange operakom- ponister har benyttet farmasøyten og apotek- eren som rollefigur. I både opera og litteratur opptrer apotekeren ofte sammen med legen eller kirurgen. Begge de to yrkesgruppene blir gjerne møtt med respekt av de som står under dem sosialt, men med forakt fra de som står over dem. De ønsker derfor å vise hvem de er og at de har noe å fare med.
Den berømte tyske bildekunstneren Lucas Cranach d.e. (1472–1553) fikk en gang et apotek i gave fra en fyrste, som en form for «honorar». Tross dette kan vi knapt inkludere Cranach i farmasihistorien. Men det finnes eksempler på fullt utdannede farmasøyter som har gjort karriere som bildende kunst- nere – både karikaturtegnere, plakatkunstnere og malere. Noen av dem kombinerte farma- sifaget med bildekunsten, mens andre la farmasien på hyllen og ofret seg fullt og helt for kunstnergjerningen. Det gjelder både norske Frits Thaulow (1847–1906) og tyske Carl Spitzweg (1808–1885). Sistnevnte har laget et bilde med tittel Hypokonderen. Det er antakelig det nærmeste vi kommer disse kunstnernes farmasøytiske bakgrunn.
Temautstillingen Farmasi – Kunst ble åpnet på Farmasimuseets Dag 29. august i 2010. Utstillingen tar for seg både utøvende kunst- neriske farmasøyter og bruken av farmasøyt- er og apotek som motiv i kunsten. Fem områder blir belyst i hver sin monter: norske og utenlandske forfatterfarmasøyter, farma- søyter i litteraturen, farmasøyter i musikken og farmasøyter som bildekunstnere.
Norske forfatterfarmasøyter
Henrik Ibsen (1828–1906) er av mange vurdert som det moderne dramaets far. Han gikk i apoteklære i Grimstad fra 1844 og tok medhjelper- eksamen. Etter dette ble han ansatt som farmasøyt på byens apotek. Der skrev han sitt første skuespill, Catilina (1850). Noen avsluttende apotekereksamen avla han imidlertid aldri, idet han forlot Grimstad og farmasien for godt etter seks år i 1850. Noen steder i hans forfatterskap kan farmasøytbakgrunnen likevel spores, som når Brand bruker uttrykket quantum satis («til strekkelig mengde»).
Engvald Bakkan (1897– 1982) arbeidet i farmasien hele sitt yrkesliv, blant annet som apoteker i Stavanger fra 1955 til 1968. Parallelt med farmasøytgjerningen skrev han mange bøker, de fleste av dem historiske romaner med stoff fra fødestedet Åmli. Hovedverket er en trilogi som utkom mellom 1947 og 1952 (Krossen er din, Gjenom fossane og Regnbogen i toreskya). Åmlibøkene er skrevet på nynorsk. Når han en sjelden gang skrev en samtidsroman, brukte han bokmål. Bakkan fikk Gyldendals legat (i dag kalt Gyldendalprisen) i 1953.
Øyulv Gran (1902–1972) var ingen ivrig farmasøyt. Etter få år i arbeid på apotek, ble han arbeidsløs. Derpå kon- sentrerte han seg om skriv- ingen. Gran regnes på ingen måte som noen stor forfatter, men skrev utallige historier til aviser, ukeblader og julehefter. Han beskjeftiget seg særlig med kriminalfortell- inger og var blant annet en produktiv bidrag- syter til det norske Detektivmagasinet og det svenske Alibi Magasinet. Han forfattet også bøker. Blant de ca. 80 som har skrevet om mesterdetektiven Knut Gribb, rangerer Gran blant de mest produktive.
Utenlandske forfatterfarmasøyter
John Keats (England, 1795–1821) var apotek- lærling og tok eksamen i 1816. Han arbeidet en periode ved et sykehus i London. Keats regnes i dag sammen med George Byron og Percy Bysshe Shelley blant de betydeligste britiske dikterne i romantikken. Selv følte han lenge at han på mange måter kom i skyggen av tidligere poeter. I samtiden ble diktene hans mye krit- isert, men senere har de blitt høyt verdsatt. Det er sagt om Keats at språket hans er sprudlende og preget av rik og sensuell fore- stillingsevne. Diktene var ofte inspirert av gresk mytologi.
Theodor Fontane (Tyskland, 1819–1898) var sønn av en apoteker, og etter foreldren- es ønske gikk den unge Theodor inn i farmasien. Hans trang sto imidlertid til å leve av sin penn. Alt høst- en 1849 forlot han derfor farmasien for godt. Det ble år med skuffelser og slit. Han levde på et vis av det han skrev, men som journalist, ikke som dikter slik drømmen var. Karrieren som romanforfatter innledet han først da han var blitt 60 år. I de neste 20 årene leverte han diktning som gjør at han regnes blant 1800-tallets fremste tyske romanforfattere.
Agatha Christie (England, 1890–1976) regnes blant kriminallitteraturens største stjerner. Hennes farmasibak- grunn kommer ofte til uttrykk i bøkene, blant ann- et gjennom de mange gift- mordene som finner sted. I tillegg til et stort antall kriminalbøker forfattet hun et 20-talls skue- spill. Mest kjent er The Mousetrap – verdens desidert største kommersielle teatersuksess. Mange av historiene med de særpregede detektivene Miss Marple og Hercule Poirot er filmet. Hun skrev også dikt, samt et lite antall romantiske bøker under pseudonymet Mary Westmacott.
Farmasøytisk operasanger
Ingrid Bjoner (Norge, 1927–2006) tok apotekereksamen i 1951, men studerte senere sang i Frankfurt am Main og Düsseldorf. Hennes debut som operasanger fant sted i 1957. Senere var hun fast ansatt ved forskjellige tyske scener, stor- parten av tiden i München. Hun hadde gjesteopptredener ved de fleste ledende operascener i verden, blant annet Metropolitan, La Scala og Covent Garden, samt i Wien og Berlin. I perioden fra 1992 til 1997 var hun professor ved Norges musikk- høyskole. I 1980 ble hun utnevnt til kom- mandør av St. Olavs Orden.
Farmasøyter som bildekunstnere
Carl Spitzweg (Tyskland, 1808–1885) tok farmasiut- dannelse ved universitetet i München med karakteren «ausgezeichnet». Tross sin gode eksamen, arbeidet han ikke lenge som farmasøyt før han besluttet seg for å forlate faget for godt. I 1833 mottok han en arv og besluttet deretter «die Pharmazie total an den Nagel zu hängen». Hans kunst er sterkt preg- et av humor, med vittige folkelivsskildringer og eksentriske personer. Spitzweg var selvlært som maler. Likevel har han blitt høyt vurdert, og i hjemlandet er han fortsatt en ansett mal- er og tegner.
Frits Thaulow (Norge, 1847–1906) var sønn av den kjente apotekeren Harald Conrad Thaulow (1815–1881) ved Løveapo- teket i Christiania. Faren ønsket at han skulle skaffe seg en trygg utdannelse før han ofret seg for kunsten. Straks han hadde avlagt apotekereks- amen, begynte han på en kunstnerbane der han opparbeidet seg et stort ry både nasjonalt og internasjonalt. Thaulow var en lederskik- kelse blant sine kolleger og sto sentralt i etabl- eringen av Høstutstillingen i 1882. Han skrev også en rekke artikler i aviser og tidsskrifter.
Othar Holmboe (Norge, 1868–1928) er mest kjent som plakatkunstner, men gjorde seg også bemerket som maler og karikatur- tegner. Hans yrkesaktive liv er tredelt. Først jobbet han som farmasøyt fram til slutt- en av 1898. I tiden fra 1899 til 1916 livnærte han seg som kunstner i Son, der det var et livlig kulturelt miljø. En peri- ode var han også ordfører i kommunen. Senere returnerte han til farmasien og var provisor på et par forskjellige apotek. I 1920 ble han apoteker i Hvittingfoss og i 1927 på Ullensaker Apotek i Jessheim.
I litteraturen
Mester Gert Westphaler (1723) av Ludvig Holberg (Norge 1684–1754) er det eldste eksempelet i norsk litteratur på bruk av apotekeren som en sentral rollefigur. I denne enakteren har apoteker Gilbert en viktig birolle som moralens og fornuftens stemme. Her er apotekeren både hederlig og sympatisk. Ludvig Holberg fra Bergen var egentlig professor ved universitetet i København. I årene fra 1722 til 1727 skrev han 26 komedier som fortsatt regnes blant noe av det beste i nordisk litteratur. Ellers publiserte han et stort antall historiske verker og bøker om filosofiske og moralske spørs- mål.
Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1840) av Mauritz C. Hansen (Norge 1794– 1842) regnes av mange som verdens første kriminalfor- telling. Den ble publisert året før amerikaneren Edgar Allan Poe utga Mordene i Rue Morgue som internasjonalt anses som den første. Handlingen i Hansens bok foregår i Kongsberg, der en «kyndig Apotheker» løser mordgåten ved hjelp av sine store kjemikunnskaper. Det kan være minnet om en tidligere apoteker i den samme byen, Nicolay Tychsen (1751–1804), som ga for- fatteren ideen til å bruke en farmasøyt til å oppklare mysteriet.
I musikken
Doktor und Apotheker (1786) av Karl Ditters von Dittersdorf (Østerrike 1739– 1799) er en komisk opera i tre akter. Da den kom i 1786, vakte den mer opp- sikt enn den samtidige Mozart-operaen Figaros bryllup. I Ditters von Dittersdorfs verk er apotekeren en komisk figur som blant annet har et intenst hatforhold til den stedlige doktor Krautman.
Krangelen mellom de to topper seg i duetten Sie sind ein Scharlatan. Situasjonen komplise- res ved at doktorens sønn og apotekerens datter elsker hverandre. I god opera buffa-stil ender det selvsagt med at de to unge får hverandre.
Djevlene i Loudun (1969) av Krzysztof Penderecki (Polen 1933–) er en tragisk opera i tre akter, basert på en faktisk hendelse i den vestfranske byen Loudun i 1634. I operaen opptrer apotekeren Adam – en tragi- komisk figur innhyllet i mystikk, røyk og damp. Han engasjerer seg blant annet sterkt for å fremskaffe bevis mot dem som er anklaget av inkvisisjonen. Det er også scener i apoteket hvor han får i oppdrag å lage et gigantisk klyster, som skal brukes til djevleut- drivelser. I en ellers tragisk historie er apotek- eren tegnet som verkets eneste komiske skikkelse.
Antallet aktuelle kunstneriske farmasøyt- er/farmasøyter i kunsten er for stort til at alle kan presenteres i en begrenset temautstilling som den på Norsk Farmasihistorisk Museum. Under arbeidet med utstillingen var det en rekke kandidater som det ikke ble plass til. Av aktuelle kandidater som av forskjellig grunner ikke ble presentert, kan nevnes farmasøytforfattere som danske Jacob Paludan, andre forfattere som Sven Elvestad (Stein Riverton), Gustav Flaubert, Dick Francis, Sigurd Hoel, Vilhelm Krag og Cora Sandel. Innen sang og musikk kunne kom- ponistene Joseph Haydn og Heinrich Sutermeister vært med.
Farmasøytforfattere
Johan Fredrik Vinsnes (Norge 1866–1932) tok apotekereksamen i 1892. I tillegg til farmasi- en var Vinsnes en kulturelt engasjert mann. Han var en tid redaktør for Agdesidens Blad, og var sceneinstruktør ved Den Nationale Scene i Bergen i 1905–06. Debutromanen fra 1895 «Eventyr og Stemninger» og opp- følgerne «En Flygtning» fra 1897, «Blind» og
«Kvad» fra 1898 ble alle vurdert som kunst- nerisk svake. Skuespillet «Wurm» fra 1906 vakte imidlertid berettiget oppsikt. I årene som fulgte, kom flere romaner som bl.a. ble oversatt til tysk. Forfatterskapet fikk etter hvert preg av moralsk og religiøs forkynnelse. Den betydeligste romanen fra denne tiden er «Et gatekryds» fra 1914. Den bygger på hans erfaringer fra tiden ved Apoteket Orion på Kristianias østkant, og skildrer storbyen med fattigdom og forkomne eksistenser.
Jacob Paludan (Danmark 1896–1975) var dansk forfatter og kritiker. Romandebuterte i 1922 (De vestlige Veje) med bakgrunn i en reise i Sør- og Nord-Amerika. Hans hoved- verk er Jørgen Stein (1932–33) om tre gener- asjoners forhold til det europeiske kultur- sammenbrudd. Er også en eksklusiv essayist.
I litteraturen
Morderen fra mørket av Sven Elvestad (Stein Riverton) (Norge 1884–1934) omtaler en apoteker som er «krakilsk og stundesløs som de fleste gamle landapotekere». Selv om han har lite å gjøre har han alltid dårlig tid. Han myrdes av en kokainist som ikke får nok narkotika.
Madame Bovary av Gustave Flaubert (Frankrike 1821– 1880) har i motsetning til hos Holberg med en meget usym- patisk apoteker. Det er sagt at denne negative omtalen preg- et franskmenns oppfatning av apotekere i lang tid.
Banker (Norsk tittel: Sikker vinner) av Dick Francis (UK 1920–2010) er en kriminalbok med handling lagt til hestesportmiljø. Også her løses gåten av en farmasøyt, i dette tilfelle en kvinnelig farmasøyt med eget apotek i London. Hun utnytter sine kunnskaper om legemiddelbivirkninger hos hester og om såkalte interaksjoner mellom forskjellige legemidler.
Sesam, sesam av Sigurd Hoel (Norge 1890– 1960) gir heller ikke noe flatterende bilde av farmasøyten. Han er rødneset og hostende og har filipenser. Dessuten er han morfinist og blander ofte medisin i narkorus.
Den gang vi var tyve år av Vilhelm Krag (Norge 1871–1933) er et selvbiografisk verk. Omtalen av en apoteker som tykk, matglad, hissig og uberegnelig må derfor oppfattes som en mer eller mindre korrekt beskrivelse, – men altså bare av en enkelt apoteker.
Kranes konditori av Cora Sandel (Norge 1880 –1974) har i sitt persongalleri med farmasøyt Lydersen som er en munter, flott og selvsik- ker ung mann, – en stor kvinnebedårer. Det avhenger kanskje litt av øynene som ser, om beskrivelsen oppfattes som positiv eller ikke.
I Det spøker hos Høigaard (1932) av Peter Bendow (Norge 1884–1959) – et pseudo- nym for forfatteren David Dietrichs Svendsen Arnesen – beskrives apotekeren i en liten sørlandsby. Han er folkesky og bedriver bare mystiske eksperimenter med kjemikalier og gifter. Hans hus nyter likevel en viss popularitet ved hans gode og dyre whisky som de kondisjonerte gjerne kommer og drikker. Når de går hender det de ser apo- tekerens onde ansikt gjennom vinduet. Apotekerens vakre og festglade kone er sentral i byens selskapsliv. Bendow skrev også flere skuespill, bl.a «Kongens Ord» fra 1953. Han var også en kjent egyptolog og skrev flere bøker om emnet.
I Kommandanten og hans by (1932) av Birger Dahl (Norge 1868–1950) beskrives det sosi- ale liv blant de kondisjonerte i en liten by i Finnmark. Apotekeren, bare kalt Teker, er en sentral person i dette miljøet, et festmenneske som står for de sosiale arrangementene.
I sin første roman fra 1932, Periferi og sentrum, beskriver Hans Geelmuyden (Norge 1906 – 1969) et velstående frognermiljø. Familie- faren er apoteker, og et tema i boken er gen- erasjonsmotsetninger mellom de besteborg- erlige foreldrene og deres vestkantkvikke sønner.
Knut Hamsun (Norge 1859–1952) beskriver en hyggelig, munter og hjelp- som apoteker Holm i romanen Men livet lever. Han er en typisk besteborger og omgås de kondisjonerte, men hjelper nødstedte enker og faderløse bl.a. ved å arrangere velgjøren- hetsfester. Til slutt gifter han seg med en noe tilårskommen, men velstående enke etter for- gjeves å ha gjort kur til datteren.
Ola Jonsmoen (Norge 1932–) har gitt ut flere diktsamlinger, novellesamlinger, barnebøker, skue- spill, skjemtebøker og romaner. I diktsamlingen «Om desse steinane talar» opptrer blant andre den fiktive apotekeren Valdemar Muhle, en utenlandsk farmasøyt som befinner seg på den norske landsbygda i påvente av et bedre apotek i byen – en forfinet person med velfrisert hår. Jonsmoen lar apoteker Muhle fortelle om seg selv, blant annet om de medisinene han solgte og om apotekergjeld.
Agnar Mykle (Norge 1915–1994) skildrer et besøk på apoteket i Lasso rundt fru Luna fra 1954. Apotekeren oppleves bare som klapringen av en skrivemaskin, men han føler seg sikker på at apotekeren «har briller og smale, trette øyne». Farmasøyten er også så vidt nevnt i Sangen om den røde rubin, men uten noen nærmere karakterbeskrivelse.
Ingrid Noll (Tyskland 1935–) sin debutro- man Der Hahn ist tot kom først da Noll var 56 år gammel, i 1991. Nolls første roman ble en øyeblikkelig bestselger i Tyskland. Hun regnes som Tysklands kanskje mest suksessfulle moderne krimforfatter. I Die Apothekerin fra 1996 er den pene og flinke, men fullstendig uinterressante kvinnelige farmasøyten den kontrasterende bakgrunn for bokens rå og brutale intrige.
I musikken
Der Apotheker er en opera buffa i 3 akter (uten ouver- tyre) fra 1768 av Joseph Haydn (Østerrike 1732– 1809). Handlingen foregår i apotekgården til apoteker Sempronio. Sempronio er en komisk figur, han er lite opptatt av apotekdriften og vil heller lese aviser. Han har en ung myndling, Grilletta, som han ønsker å gifte seg med.
Hun på sin side, foretrekker heller apoteker- ens læregutt, Mengone. Etter mye vider- verdigheter der det også opptrer enda en frier, er det naturligvis Mengone som trekker det lengste strå.
Seraphine oder Die stumme Apothekerin er en en-akters TV-opera fra 1959 av Heinrich Sutermeister (Sveits 1910–1993). Operaen er bygd på en farse av Rabelais. Også her må den aldrende apotekeren finne seg i å opptre som en nokså komisk figur.
Benjamin Britten (UK 1913–1976) har bl.a. skrevet operaen Peter Grimes. Der forekom- mer apotekeren Ned Keene.
I Operaen Elskovsdrikken av Gaetano Donizetti (Italia 1797–1848) kalles rollen Dulkamara for «dottore», men kan i like stor grad oppfattes som apoteker. Han opptrer med selvprodusert vidundermiddel og er den største luringen som opptrer i apotekeroperaene. Han tjener store penger på et parti dårlig vin og står igjen som vinneren – og har det i tillegg moro.
Ill: www.wikipedia.no og Norsk Folkemuseum