Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 18, 2011.
Av Yngve Torud*
* Apotekereksamen, Oslo 1965. Provisor og ved vit.ass ved Farmaasøytisk institutt 1966-70. Norges apotekerforening 1970-1989, fra 1973 avdelingssjef, og fra 1978 teknisk direktør. Professor II ved Farmasøytisk institutt 1984- 1993. Apoteker ved Svaneapotheket, Oslo 1989-2001. President i Det internasjonale farmasihistoriske selskap 1990-2000. Adresse: Hjemlivn 5, 0667 Oslo.
De første 250 år av apotekvesenet i Norge var det utenkelig at kvinner skulle kunne bli apotekere eller være ansatt på apotek. De har sikkert likevel tatt del i apotekdriften, som apotekerhustruer eller -døtre. Apotekets virksomhet og hushold gikk nok i hverandre, apotekerfamilien og apotekets personale bodde ofte i samme gård som apoteket. Alle måtte ta del i arbeidet med driften, enten det gjaldt privatbolig eller apotek. For eksempel var det vanlig at middagsmat og salver ble tilberedt på samme komfyr. Det kjennes skrivelser fra medisinale myndigheter om ikke å blande laboratoriearbeid og klesvask. Kvinner i apotekarbeid har vært vel kjent fra gammelt av, men de måtte bare ikke være synlige. All virksomhet utad mot kunder, måtte utføres av menn.
Den første apoteker i Norge som ansatte kvinner, var Hans Selchier von Ditten ved Rikshospitalets apotek. Da Ditten startet sin virksomhet som apoteker i 1858, begynte han med en gang å utvikle nye og nærmest semi-industrielle metoder for laboratoriearbeidet. Dittens avføringspiller ble svært populære. De ble laget av ansatte pillejomfruer, som satt hele dagen på bakrommet og trillet piller. Salget gikk strykende, Ditten tjente gode penger, og lønnsutgiftene var svært lave (1). Mange av de øvrige apotekerne uttrykte sterk misnøye med Dittens tiltak, men de så jo hvor bra det gikk med ham. Det varte ikke lenge før de selv ansatte pillejomfruer.
På slutten av 1800-tallet falt flere tendenser sammen som endret situasjonen. Farmasøyter var svært misfornøyd med sin utdannelsesordning. De var utelukket fra universitetet og ble ikke regnet som studenter. På grunn av universitetets velvilje fikk de etter hvert lov til å øve seg praktisk ved Det kjemiske Laboratorium (2). Enda verre var det for medhjelpereksamen, som alle farmasistuderende måtte avlegge for å kunne studere videre til apotekereksamen. Den ble inntil 1884 avlagt hos stedets distriktslege etter utstått læretid i apoteket.
Den farmaceutiske Forening arbeidet i årene før 1880 for en bedre eksamensordning og fremsatte flere forslag, så langt uten resultat.
Omtrent samtidig skjedde det på et annet plan noe med kvinners rettigheter. I 1882 vedtok Stortinget en lov som gav kvinner rett til å avlegge examen artium og «annenexamen» ved universitetet, altså de eksamener som gav anledning til de videre universitetsstudier. I 1884 kom en lov som ga kvinner samme rett som menn til de akademiske studier.
Dette satte press på farmasøytene. De arbeidet jo for en likestilling av farmasi med de akademiske yrker. Kvinners rettigheter ved universitetet gjorde at også farmasien måtte ta stilling til disse rettigheter. Det kom også, ved et lovforslag utarbeidet i 1883, hvor det ble foreslått å gi kvinner adgang til det farmasøytiske studium. Lovforslaget ble sendt de farmasøytiske foreninger og andre til høring. Det fikk en blandet mottagelse.
Norges Apotekerforening kom først med sin høringsuttalelse. Der var de ikke blitt enige, og leverte to uttalelser. Flertallet mente «at det ikke ansees tilraadelig at der aabnes for Kvinders Uddannelse som Farmaceut». Hovedbegrunnelsen var at:
Mindretallet i NAF sa ganske kort at det ikke var riktig å utestenge kvinner fra studiet.
Videre mente de at kvinner var godt egnet som farmasøyter (3).
Den farmaceutiske Forening kom opp i store diskusjoner og klarte ikke å levere en uttalelse før i 1884. Deres konklusjon var at kvinner bare burde arbeide i apotek som farmasøytiske medhjelpere. Argumentene var:
I diskusjonen ble mye rart sagt. En vanlig oppfatning var at eventuelle kvinnelige farmasøyter skulle avløse pillejomfruene. En del av diskusjonen dreide seg om hvorvidt de skulle få avlegge apotekereksamen eller nøye seg med medhjelpereksamen (4,5).
Som et eksempel på rariteter, uttalte et medlem av Den farmaceutiske Forening under et diskusjonsmøte:
«Der er Brug for Pillejomfruerne, men om man vilde erstatte Pillejomfruene med Damepharmaceuter, kunde dette let blive et Stød til at vi får altfor mange av den slags Væsener ind på Apothekerne».
Farmaceutisk Tidsskrift trykket i 1882 opp en artikkel fra Lancet, hvor man påpekte at «en Eiendommelighed ved Kvinden, hun maa absolutt snakke. Der eksisterer hos Kvinden en staaende Udygtighed til hvilketsomhelst Arbeide, der kræver en Sammenfatning af Tankerne og en uafvendt Opmerksomhed.» (6).
Til tross for opposisjon ble loven vedtatt i 1884, og kvinner og menn ble altså likestilt med hensyn til apotekereksamen og adgang til å få bevilling. Førte dette til noen invasjon av kvinner? Nei, det gikk langsomt. Det første hinder de støtte på, var Den farmaceutiske Forening som mente at opptak av kvinnelige medlemmer stred mot foreningens lover. I 1887 søkte to kvinnelige elever om medlemskap. Foreningen la bort saken, men dette førte til så mye kritikk innad at lovene ble endret og kvinner slapp inn (7,8).
Av tabell 1 fremgår den videre utvikling. Det viste seg snart at kvinner langt oftere enn menn avbrøt studiet etter medhjelpereksamen, og at de aller fleste etter få år gikk ut av aktiv tjeneste. Dette skapte bekymring, og i årene 1910 til 1920 rettet flere apotekere inntrengende appeller til sine kolleger om bare å anta mannlige elever på apotek. Også Norges Apotekerforening fulgte opp med et opprop i sitt tidsskrift i 1916, hvor de oppfordret sine medlemmer til bare å innta mannlige elever. De pekte på at det i 1916 var inntatt 55,5 % kvinner (9): «Kvinders opmarch er en fare for standen».
Denne redselen for kvinneinvasjon var ikke bare vranghet. Det var en reell vanskelighet, i alle fall i tider med farmasøytmangel, at de som ble utdannet ikke kom i arbeid. De kvinnelige farmasøyter hadde på sin side andre problemer. De fleste giftet seg og fikk hovedtyngden av arbeid med husholdning og matlaging, barnefødsler og småbarnspass. Det var også ansett som selvsagt, at hvis ektemannen på grunn av sin stilling måtte flytte til andre kanter av landet, så måtte hun følge med.
I 1922 prøvde Norges Apotekerforening en ny taktikk. De skrev til medisinaldirektøren med forslag om å kreve realartium av apotekelever. Deres begrunnelse var at det ville rette på forholdet mellom menn og kvinner (10).
Ny studieordning
I 1931 trådte den nye studieordning i kraft, og opptak av farmasistudenter ble en sak for det nye Farmasøytisk Institutt, i stedet for apotekernes opptak av elever. Derved mistet apotekerne all innflytelse på opptaket. Opptakskravet ble examen artium, men ikke bare realartium. Jentene stormet på i flertall. Dette kan ha flere årsaker, en av dem er sikkert at farmasi ble et såkalt lukket studium, med begrenset opptak. Det var gjevt å komme inn på et lukket studium, men de fleste lukkete studier krevde realartium. De aller fleste jenter valgte engelsklinjen på gymnaset, de fleste gutter valgte reallinjen. Det betydde at en jente med gode artiumskarakterer kunne komme inn på et lukket studium hvis hun valgte farmasi. En annen årsak til å velge farmasi, var at man lett kunne få en deltidsstilling.
Diskusjonen om de kvinnelige farmasøyter fortsetter. I 1934 sendte NAF og NFF en felles oppfordring til Kirke- og Undervisningsdepartementet, med bønn om å begrense antallet kvinnelige elever. Forholdet kvinner/menn burde være 1:3. Dette kunne ikke føre frem, ettersom det eneste opptakskriterium nå var artiumskarakterene.
Etter annen verdens krig, i 1946, ble kravet om realartium igjen tatt opp, denne gang av studenter og unge kandidater. Nå var ikke argumentet at man ville redusere kvinneandelen, men at realartium ville lette forståelsen av noen fag i studiet. Det er likevel naturlig å se dette i sammenheng med flere artikler publisert i de farmasøytiske tidsskrifter, hvor forholdet mellom menn/kvinneandel og frafall av studenter og ferdige farmasøyter ble behandlet. Artiklene var skrevet av cand.oecon. Arnljot Strømme Svendsen, som var bror av en nyutdannet farmasøyt og svært aktiv i forhold til dette spørsmålet (11,12).
Strømme Svendsen konkluderer med at:
«Det hersker en utpreget forskjell i frafallstendens for kvinnene og mennene. Fra et statsøkonomisk synspunkt må en kanskje si at utdannelsen av et så stort antall kvinner ved
F.I. er en feilinvestering av statsmidler.»
Diskusjonen rundt dette førte til at en større undersøkelse ble gjort i 1948. Den viste at frafallet av kvinner i studiet og i apotekarbeid fortsatt var betydelig (13). Hva har så skjedd videre med frafallet? Det er gradvis blitt mindre, og i dag er det vel for lengst borte. Et tilfeldig valgt eksempel kan illustrere dette. Dette fremgår av tabell 2.
Lignende resultater ville man få også for andre år. Men hva med kvinner som apotekere, hvordan har utviklingen vært? Den har også gått langsomt som det fremgår av tabell 3.
I denne fremstilling er reseptarenes inntog ikke nevnt. På en måte kan det synes litt rart, for reseptarene har bidratt stort til kvinneoverskuddet i apotekvesenet. Men de kom ikke med før på 1960-tallet, og både forholdene i bransjen og sikkert også beveggrunner for valg av utdannelse hadde endret seg over tid.
Det vi i dag kan si, er at de problemstillinger man var opptatt av da kvinnene gjorde sitt inntog i farmasien, de har løst seg. Det er nok forståelig at man for hundre år siden så med bekymring på det store frafall av kvinner innen farmasien. Men en del av de andre anførte grunner gir i dag bare anledning til et skjevt smil.
I tillegg er de aktuelle årganger av Norsk farmaceutisk Etat brukt ved oppsett av tabellene.