Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr. 15, 2009
Av Yngve Torud*
* Apotekereksamen, Oslo 1965. Provisor og ved vit.ass ved Farmaasøytisk institutt 1966-70. Norges apotekerforening 1970-1989, fra 1973 avdelingssjef, og fra 1978 teknisk direktør. Professor II ved Farmasøytisk institutt 1984- 1993. Apoteker ved Svaneapotheket, Oslo 1989-2001. President i Det internasjonale farmasihistoriske selskap 1990-2000. Adresse: Hjemlivn 5, 0667 Oslo.
Farmasi og apotekervirksomhet var fra gammel tid ikke regnet som et akademisk fag og ble ikke undervist ved universitetene, selv om apotekereksamen ble avlagt ved de medisinske fakulteter. Omkring år 1800 var dette i endring i mange europeiske land, farmasi ble universitetsfag, eller det ble knyttet til uavhengige fagvitenskapelige institutter.
Norsk farmasi var dårlig stillet, vi hadde ikke noe universitet, og vår apotekereksamen måtte avlegges i København. Dette skapte jo ingen fagvitenskapelig aktivitet og intet fagmiljø i Norge, men noen få enkeltpersoner lyste opp i miljøet. Anders Thue (?–1751), apoteker i Fredrikstad var på midten av 1700-tallet ansett som en fremstående kjemiker, med flere vitenskapelige publikasjoner (1,2). Nicolai Tychsen (1751–1804) arrangerte egne kjemiseminarer ved sitt lille apotek på Kongsberg rundt år 1800. Han skrev også flere lærebøker i kjemi og farmasi (3,4,5,6).
I 1814 håpet man at farmasi skulle bli et fag ved det nye universitet i Christiania. Dette lyktes ikke, sannsynligvis fordi man av økonomiske grunner måtte prioritere de rene embetsmannsutdannelser, jus, teologi og medisin. Farmasiundervisningen fikk en knapt halvgod ordning som man slet med i over hundre år. I store trekk var farmasiutdannelsen slik:
Noen små forbedringer skjedde etter hvert. De studerende ble gitt adgang til å drive praktiske kjemiøvelser ved Det kjemiske laboratorium, og en sentral eksamenskommisjon tok over arrangementet av medhjelpereksamen i 1884. Noen god ordning kom likevel først med Farmasøytisk Institutt i 1931.
Man klarte altså ikke i løpet av 1800-tallet å bygge opp farmasi som eget akademisk fag. Vi hadde faktisk i 1814 en norsk farmasøytisk professor, nemlig apoteker ved Elephant-apotheket i Christiania, Hans Henrik Maschmann (1775–1860) (7). Han var utnevnt som titulær professor av Danmarks konge i 1808, uten tilknytning til noe universitet. I 1809 ble han medlem av Sundhedscollegiet og satt til å bestyre det nasjonale medisindepot som ble opprettet samme år som følge av legemiddelmangelen under den engelske blokade. Depotet skulle rekvirere og samle inn fra apotekene alle viktige legemidler og dele dem ut igjen etter behov. Dette var ingen enkel oppgave, og Maschmann trengte nok den myndighet som professortitelen gav.
I 1815 ble Det kjemiske laboratorium opprettet av universitetet i en gård som var gitt til dem av apoteker/professor Maschmann. Ved dette laboratorium var en rekke farmasøyter ansatt som lærere, også Maschmann i perioden 1818–1820 (tabell 1).
Alle disse ble senere apotekere, med unntak av Eivind Bødtker, som ble professor i kjemi i 1918. Det spesielle i situasjonen var, at farmasøytiske studerende var stengt ute fra universitetet, mens en rekke farmasøyter var virksomme som lærere ved samme universitet.
En del faglig og fagvitenskapelig virksomhet fant sted utenfor universitetet. På det farmasøytiske område var det arbeidet med å få skrevet en ny norsk farmakopè som sto i sentrum. I 1814 var den danske farmakopè av 1805 autorisert. En norsk farmakopékommisjon ble satt i gang i 1820, men den første norske farmakopè kom først ut i 1854. I hele den mellomliggende tid var den danske 1805-farmakopé i bruk, mens danskene lenge hadde hatt en mer moderne bok. Det langdryge arbeidet med å skaffe en norsk farmakopé vakte sterk kritikk særlig fra yngre farmasøyter, og kritikken ble enda sterkere da farmakopéen endelig kom. Kritikk og diskusjon av farmakopéene fortsatte hundreåret ut.
På det mer generelle vitenskapelige plan gjorde norske farmasøyter en av Eivind Bødtker, som ble professor i kjemi i 1918. Det spesielle i situasjonen var, at farmabedre figur. Hans Henrik Maschmann var en nær venn og medarbeider av Christopher Hansteen. Professor Hansteen, astronom og matematiker, var den gang ansett som den fremste i Norge innen realvitenskap, med internasjonal berømmelse.
I 1854 reiste den unge farmasøyt Hans Henrik Hvoslef (1831–1911) utenlands for videre studier, og i 1856 kom han hjem fra Göttingen med en doktorgrad (8). Dette virket som et eksempel for flere, og i tabell 2 er listen over de som fulgte etter.
De to første på listen er litt spesielle. Harald Thaulow skal ha blitt tildelt en æresdoktorgrad ved universitetet i Kiel. Dette er nevnt av flere biografer men det har ikke vært mulig å finne nærmere opplysninger. Alle arkiver i Kiel gikk tapt under annen verdenskrig. Henrik Ibsen var også æresdoktor, riktignok for litteratur og ikke for farmasi. Han er tatt med for fullstendighets skyld. Resten av listen gjelder alle doktorgrader i kjemi, fra Tyskland eller Sveits. Unntaket er Hagbarth Strøm, som senere studerte medisin og endte som professor i kirurgi. Listen er ikke lang, men miljøet var også lite. De fleste på listen endte opp som apotekere, det akademiske miljø rundt universitetet var så trangt at det ikke var varig plass til dem der.
Utenom universitetet grodde det etter hvert opp vitenskapelige selskaper og aktiviteter. Det første er: Den physiographiske Forening i Christiania.
Foreningen ble stiftet den 21. oktober 1822 av: Professorerne Hansteen og Maschmann, Bergcandidat Keilhau, Studiosus Medicinæ Christ. Boeck, Lieutenant G. Munthe og Lector G. F. Lundh.
Her står altså apoteker Maschmann som prominent innbyder sammen med Christopher Hansteen (9). Av andre navn på listen sees Mathias Keilhau, som senere ble den store geologiprofessor, videre Christian Boeck, senere professor i medisin, Gerhard Munthe, kjent historiker og kartograf, Gregers Fougner Lundh, senere økonomiprofessor.
Ennå et medlemsnavn skal nevnes, docent Nils Henrik Abel, som ble medlem noe senere. Abel slet med å bli anerkjent som matematiker, og han slet ikke mindre økonomisk. Da han kom hjem til Norge i 1827, medvirket nevnte forening til at han fikk en stilling. Foreningens preses Hansteen skulle på studieopphold i Sibir, og man fikk satt inn Abel som hans vikar ved universitetet. Dette var den første betalte stilling Abel hadde. Dessverre kom den for sent, og Abel døde allerede i 1829.
Maschmann var aktiv på flere måter, han står som stifter av Magasin for Naturvidenskaberne i 1822 sammen med ovennevnte Hansteen og Lundh, og han var aktiv i stiftelsen av Lægeforeningen i Christiania i 1833, hvor flere farmasøyter ble medlemmer (10).
En annen forening må også nevnes. Da Hans Henrik Hvoslef kom tilbake fra Tyskland med sin doktorgrad, stiftet han Den fysisk-kjemiske Forening (11). Dette var en lukket sammenslutning av unge kandidater og studenter, som kom sammen hos hverandre hver lørdag og diskuterte kjemiske emner. De førte nøyaktig protokoll fra hvert møte. Denne begynner slik:
Den fysisk-kemiske Forening
Stiftet 18de September 1858
af
Dr. H. Hvoslef
Stud. med. P. Waage
Stud. real. C. Guldberg
Stud. med.Th. Mohn
Kand. min. H. Mohn
Senere opptatt
Cand. pharm F. P. Møller
Cand. pharm. M. Stillesen
Bergcandidat B. Stalsberg
Ved siden av nestor i selskapet, Hvoslef, var Møller (1834–1901) og Stillesen (1833– 1914) farmasøyter (12). Alle tre ble i ung alder utnevnt til apotekere og avsluttet derved sin vitenskapelige karriere. Resten av selskapet ble etter hvert kjente vitenskapsmenn. De navn man fester seg ved, er selvsagt Cato Guldberg og Peter Waage, den gang unge studenter. Det var der de startet, under Hvoslefs ledelse (13).
Man kan undres på hvordan disse unge menn, de fleste under 25 år, virkelig gadd å komme sammen hver lørdagskveld i flere år for å diskutere kjemi. Svaret finner man først når man undersøker deres senere familieforhold. Flere av dem ble gift med hverandres søstre. Da blir jo lørdagsmøtene mer forståelige.
Ved siden av disse foreningsaktive farmasøyter, finnes enkeltpersoner som fortjener å bli husket.
Dr. Harald Thaulow (1815–1881) er den mest kjente av disse. Født i Aabenraa i Sønderjylland, med apotekereksamen fra Kiel og et studieopphold hos den store Berzelius,
kom han til Christiania i 1836. Han fikk snart ord på seg for å være faglig dyktig, men meget besværlig. Han la seg opp i alle faglige diskusjoner, og kritiserte særlig sine eldre kolleger, som han fant forstokkete og gammeldagse. Bare 27 år gammel fikk han bevilling til det nye Løveapoteket i Christiania, men fortsatte å bråke. Særlig fikk farmakopé og farmakopékommisjonen gjennomgå. Da han fikk se den nye farmakopé i 1854, syntes han den var så elendig at han satte seg ned for å skrive en ny. Han var svært mangfoldig, skrev faglig og skjønnlitterært (14). Et eksempel på hans aktivitetsnivå er mengden av publikasjoner (tabell 3).
Andre kolleger å merke seg i annen halvdel av 1800-tallet, er: Peter Møller, Hans Selchier von Ditten, Jon Mjøen og Helge Thomassen Offerdahl.
Peter Møller (1793–1869) ble i 1829 apoteker ved Svaneapotheket i Christiania i 1930, og drev en betydelig kjemisk virksomhet ved siden av apoteket. Hans store bedrift var den dampdestillerte torskelevertran, som var langt mer appetittlig en den tidligere gjærete tran. Sammen med sønnen, ovenfor nevnte Frantz Peckel Møller, markedsførte han fra 1854 sin tran med stort hell på et internasjonalt marked. Møllers tran er et av de største norske varemerker noensinne (15,16).
Hans Selchier von Ditten (1820–1891) avla apo-tekereksamen i 1841, opprettet i 1856 Rikshospitalets apotek og gjorde seg bemerket ved en begynnende industrialisering av laboratorieproduksjonen (17). De berømte Dittens piller ble fremstilt ved noe nær industriell tilvirkning.
Jon Mjøen (1860–1939) reiste utenlands etter apotekereksamen i 1881, tok en doktorgrad i Leipzig og kom hjem som en internasjonalt anerkjent kjemiker (18,19). Han ble utnevnt til apoteker ved Majorstuens apotek i 1915 og var en av de sterkeste pådriverne i spørsmålet om en farmasøytisk høyskole i Christiania.Ved siden av apoteket opprettet han et biologisk laboratorium hvor han engasjerte seg sterkt i internasjonalt rasehygienisk arbeid.
Helge Offerdahl (1855– 1938) kom fra en av de minste avkroker i Sognefjorden (20). Han gjorde seg etter sin apotekereksamen i 1880 kjent som en dyktig kjemiker, og startet eget kjemisk laboratorium i Bergen. Hans største bragder kom likevel etter århundreskiftet, da han som apoteker i Larvik utarbeidet en metode til å fremstille margarin av herdet hvalfett. Dette skaffet ham et internasjonalt navn blant kjemikere.
I denne sammenheng er det fokusert på de som utøvde ren fagvitenskapelig virksomhet i det 19. århundre. Med et dårlig utgangspunkt, som farmasien den gang var, klarte de å skaffe seg navn både nasjonalt og internasjonalt blant anerkjente vitenskapsmenn. Ved sin innsats beredte de grunnen for farmasi som akademisk disiplin, som kom et stykke ut i neste århundre.
En person den som symboliserer den nye og bedre tid for farmasien i det 20. århundre var Ellen Gleditsch (21).
Hun studerte rundt århundreskiftet, og en anekdote viser hennes pågangsmot og snarrådighet:
Ellen Gleditsch (1879–1968) avla apotekereksamen i Kristiania 1902, og begynte som amanuensis ved Det kjemiske laboratorium. Hun ønsket å videreutdanne seg, og den store drømmen den gang var Marie og Pierre Curies laboratorium i Paris. Dermed skrev hun til Madame Curie og spurte om hun kunne få en plass ved laboratoriet, for videre studier. Madame skrev tilbake og sa at hun hadde nå slik søkning at det dessverre ikke var plass til flere. Ellen Gleditsch skrev tilbake og sa at hun var så bitteliten at hun nesten ikke trengte noen plass. Det var nok, hun kom til Paris, og la grunnen til en strålende internasjonal karriere, den største i vår etats historie.