Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 29, 2022.
Av Erik Andrew* og Gunvor Solheim**
*Erik Andrew (f. 1945) er cand. pharm. i 1969 og dr. philos. i 1985 fra UiO. Har vært klinisk forskningssjef (Vice President) i Nycomed Imaging, leder av Giftinformasjonen og prof. 2, først i farmakologi og senere i klinisk toksikologi ved Farmasøytisk institutt, UiO. Innehaver av Det Giftige Kors. E-post: eriandrew@gmail.com
**Gunvor Solheim (f. 1939) har apotekereksamen fra 1962. Provisor og timelærer 1963–1976. Sykehusfarmasøyt i Tromsø 1976–1984. Apoteker ved Apoteket Nordstjernen, Tromsø 1984–1991 og Sykehusapoteket i Tromsø 1991–2002. Daglig leder av Norsk Farmasøytisk Selskap 2002–2005. Innehaver av Det Giftige Kors.
For mange var Fritz G. Zapffe en velkjent og mangeårig apoteker i bybildet i Tromsø og far til forfatteren og filosofen Peter Wessel Zapffe. Men norsk historie vil legge mest vekt på hans nære vennskap med Roald Amundsen og hans engasjement for norsk polarhistorie.
Hensikten med denne artikkelen er å beskrive hans innsats som farmasøyt, samfunnsborger og polarvenn.
Fritz Gottlieb Zapffe ble født 9. oktober 1869 i Larvik. Foreldrene var malermester Carl Johan Zapffe (1824–1906) og Caroline Wilhelmine Hansen (1830–1898). Fritz tok middelskoleeksamen i Larvik i 1886, var disippel ved Apoteket Ørnen i Larvik 1888–91 og avla farmasøytisk medhjelpereksamen med resultatet godt i 1891. Deretter tjenestegjorde han ved forskjellige apotek i Norge, bl.a. ved Levanger apotek, før han tok apotekereksamen med godt høsten 1893.
I 1897 giftet han seg med Gudrun Wessel (1870–1950) i Verdal. Hun var datter av lensmann Hieronymus Heyerdahl Wessel (1834– 1917) og Hanna Birgitte Giæver (1841– 1919) fra Tromsø. Giæver-familien var godt etablert i Tromsø, så de hadde mye familie der.
Som vanlig for unge farmasøyter med apotekereksamen den gang, skaffet Zapffe seg praksis ved å jobbe som provisor ved forskjellige apotek: Kongsvinger apotek 1893, Svaneapoteket i Tromsø (som han en tid også bestyrte) 1894 og 1895, Kabelvåg apotek 1896 og Apoteket Renen i Tromsø. Fra mai 1896 bodde han resten av sitt liv i Tromsø. Som nygift i 1897 flyttet han inn i Grønnegate 276. Huset var delt i to boliger og i den andre bodde «tante Silla», morens tante som var enke. Carl Johan Zapffe var blitt enkemann og flyttet med dem til Tromsø. Fritz og Gudrun fikk to barn: Peter Wessel Zapffe (1899-1990), kjent som filosof, forfatter, jurist, fjellklatrer og friluftsmann og Signe (1906–1927), som døde av tuberkulose 21 år gammel.
De gamle apotekene førte både legemidler, gifter, krydder og mange varer vi i dag forbinder med fargehandel. Laboratoriet var en sentral del av apoteket, og Zapffe ble kjent for å komponere egne preparater. Han tok patent på «Zapffes hudbalsam» med bringebær som ifølge sønnen var ganske lukrativ. Det fins en rikholdig håndskrevet «Kompositionsbok» fra apoteket Nordstjernen på ca. 150 sider. Det meste er nok skrevet av farmasøytene ved apoteket, men flere preparater bærer Zapffes navn og et babypudder i håndkjøp med duft av liljekonvall og nyslått høy har Zapffes håndskrift. Oppskrifter på reagenser til leger og sykehus, er det mange av. Som vi skal se nedenfor, komponerte han bakepulver og vanntett støvlesmøring for Amundsens ekspedisjoner.
Det var Den Farmaceutiske Forening (med Zapffe som nestleder) som i 1913 søkte om at det måtte opprettes et tredje apotek i Tromsø. Det var ca. 20 mil til andre apotek, og de regnet med en befolkning på ca. 50 000 som sognet til byen. I tillegg var det mange fangst- og fiskefartøyer og overvintringsstasjoner i isen som ble utstyrt der. Tromsø ble kalt «Porten til ishavet».
26. februar 1915 fikk Fritz G. Zapffe bevilling til å opprette og drive Apoteket Nordstjernen. Han kjøpte Storgaten 42, like ved Baptistkirken og Grand Hotell. Bevillingen sa at apoteket skulle ligge «sør for Strandskillet», og dette var like sør for Strandskillet.
Han flyttet selv med familien inn i en leilighet over apoteket som skikken var.
Han fikk innredet ny kjeller og materialkammer av mur og apoteket åpnet 3. november 1915. Visitasjonsprotokollen er bevart, originalen befinner seg på Folkemuseets bibliotek. De første årene ble apoteket visitert av stadslege og fylkeslege.
Forordningen av 4. desember 1672 ga bestemmelser om at apotek skulle visiteres årlig av lege. Først og fremst skulle varebeholdningen kontrolleres, både kvalitet og at den var tilstrekkelig stor.
Fra 1796 skulle apotekene føre giftprotokoll og det skulle kontrolleres at giftattestene stemte med protokollen. Hvert år står det at «overalt i apotheket hersker orden og renslighet».
Det skulle også oppgis hvilket personale apoteket hadde. Det første året var det en provisor Skoglund og teknisk assistent frk. Mack. Allerede i 1918 hadde apoteket tre provisorer (alle kvinner) i tillegg til apotekeren og en disippel. Det ble bemerket at disippelen «ennu ikke hadde noget herbarium eller arbeidsjournal at fremlægge». I 1919 var antall tekniske assistenter øket til fire, senere var de tre og en disippel.
Det var jo gode tider for apotekene. Før 1914 var apotekenes salg av vin og brennevin ubetydelig, ca. 3% av omsetningen. I «toppåret» 1924 utgjorde det 39,2%. Fra julen 1916 var det innført «midlertidig brennevinsforbud» som ble permanent i 1921 og kom til å vare til 1. mai 1927. Under spanskesyken høsten 1918, fikk apotekene utlevere ½ flaske brennevin som legemiddel til hver voksen person. I oktober og november 1918 døde i gjennomsnitt daglig 223 og 245 personer av influensaen i Norge. Fra 1924 var vin og brennevin reseptpliktig.
I begynnelsen var apotekenes fortjeneste på salg av spirituosa ca. 33%, men etter at Vinmonopolet ble opprettet i 1922, ble den redusert til ca. 20%.
Fra 1921 kom det visitator fra Kristiania/Oslo om sommeren, og i ti år var det i tillegg visitasjon av legene i slutten av året. På visitasjonen i desember 1929 gikk de grundig til verks med laborasjonsprotokollen og lister opp hvilke alkaloider som fantes i oppløsning: Morfin, pantopon, thebaicin, codein, scopolamin og atropin. Av infuser fantes kun de officinelle. Det var kanskje nyttig at leger og apoteker gikk gjennom varelageret sammen?
I august 1932 var apotekvisitator E. R. Haugseth på besøk. Apoteker Zapffe var for kort tid fraværende, men alt var i skjønneste orden. Fra samme tid tok visitator hvert år med seg noen preparater for kvalitetskontroll. Det fortsatte til 1937, men da var kjelleren blitt fuktig og forsøkt avhjulpet med vifter, men problemet vedvarte. Fra 1946 ble det stadig mer å bemerke ved ettersynet. Apoteket var nok for lite for alle de nye apparatene som skulle til i «NAF-bevegelsens» tid.Visitator Mørk mente at muligheten for å skaffe apoteket andre og mere tidsmessige lokaler måtte tas opp til nærmere undersøkelse. I 1947 kom visitator Arne Bull. Apoteket hadde da to kandidater, 4 assistenter, 2 vaskekoner og en visergutt. Men det manglet tablettrom, garderobe og analyserom.
21. juli 1950 satte visitator Bull opp en liste over mangler:
Dessuten måtte det skaffes diverse flasker og glass med glasspropp både til faste og flytende stoffer. Og påminnelse om at apoteket var for lite.
I september 1951 kom visitator Mørk igjen og skrev bl.a: «Apoteker Zapffe har vært fraværende i 6 av årets 8 måneder. Da det må antas at han på grunn av sin høye alder (anm. 82 år) og gjennomgått alvorlig sykdom heretter ikke vil kunne forestå den daglige ledelse av apotekets drift, vil det bli nødvendig å få ansatt en autorisert bestyrer».
Dette falt ikke i god jord. Svarbrevet fra Zapffe gikk i korthet ut på at syk kan jo alle bli, også unge mennesker, men det er ikke derfor sagt at man er sykelig! Han hadde deltatt i turnstevne i Lillehammer året før! Og i Lingiaden i Stockholm 1949, hadde blodtrykk 130 – 135 og to uker tidligere hadde han avsluttet en medisinerfest med en dans kl. 3. Han vedla en helseattest fra sykehusets medisinske overlege. Det var ikke kommet noen klager fra leger eller publikum på medisiner eller service – tvert imot! Og bestyrer var det ikke plass til! Brevet avsluttes med «De vil sikkert både forstå og tilgi at jeg ikke foreløpig – i alle fall – uten påviselig grund – lar meg drive ut i «ørkenen».
Saken løste seg på en måte ved innføring av pensjonstrygd for apoteketaten i 1953, og han fratrådte 1. april 1954. Men det hører med til historien at Apoteket Nordstjernen fortsatte i de samme lokalene til 1971. Da var nabohuset Baptistkirken, nybygget og apoteket flyttet dit. I den gamle apotekgården ble det en populær restaurant i apotekerleiligheten: Peppermøllen (1972–2009) med Amundsenrom og «Abboteket» bar med skranken fra apoteket. Restaurant «Amundsen» fortsatte til 2012. I første etasje var først fiskerestauranten «Fiskekrogen», så møtestedet «Le Mirage». Etter 2012 har det ikke vært restaurantdrift i huset, som eies av «Polar restaurant og hotelldrift A/S».
Da Zapffe arbeidet på Apoteket Renen i Tromsø i 1901 så han en spesiell mann passere forbi apoteket i et par uker og hans nysgjerrighet ble vekket (se ramme). Som Tromsøkorrespondent for Morgenbladet i Oslo klarte han å få et intervju med denne da ukjente Roald Amundsen (1872–1928). Samtalen ble starten på et 25 års langt vennskap med polfareren. Boka Zapffe skrev om samarbeidet med Amundsen etter hans død vitner om en nesten nesegrus beundring for polarvennen. Zapffe skriver til sydpoldeltaker Oscar Wisting om polarvennen: «Mennesker i almindelighet vil ikke kunne forstå en slik hengivenhet, men den som har stått Amundsen nær og lært ham å kjenne, – han forstår det.»
Hva kan årsaken til dette vedvarende og gjensidige vennskapet være? Begge hadde i utgangspunktet kjærligheten for det barske friluftslivet og de fant lett tonen. I tillegg var begge opptatt av praktiske løsninger, spesielt hva gjelder materiell og utstyr. Zapffe var godt kjent i miljøet i Tromsø som drev med polar skipsfart, fangst og ekspedisjoner. Og han skaffet folk til Amundsens ekspedisjoner.
Dessuten bidro journalisten Zapffe til å skape blest rundt ekspedisjonene slik at pengeinnsamlinger gikk lettere. Hver gang Amundsen besøkte Tromsø etter Gjøa-ekspedisjonen overnattet han privat hos apotekfamilien. Zapffes elskverdighet og løsningsorientering ga Amundsen, som ofte ble kritisert av andre, en rekke fordeler. Som vi ser av brevveksling (ramme) hadde Amundsen stor tillit til farmasøytvennen. På Spitsbergenekspedisjonen mot Nordpolen i 1925 med flybåtene N24 og N25 fikk Amundsen endelig overtalt Zapffe til å delta som materialforvalter og sanitetsmann for bakkestyrken på Kings Bay (Ny Ålesund). For polferden som Amundsen og Umberto Nobile (1895–1978) gjennomførte med luftskipet Norge i 1926 ble også Zapffe hyret inn som materialforvalter og driftssjef for startstedet Kings Bay.
Zapffe fikk til en viss grad levd ut polardrømmen gjennom samarbeidet med Amundsen og ble nok også blendet av hans polarbragder.
Da Amundsen forsvant med flybåten Latham i 1928 i forbindelse med leteaksjonen etter Nobile og luftskipet Italia, skrev Zapffe i sin bok om Amundsen (1935):» Et stort og godt menneske var borte, et menneske som forbandt mot, vilje og kraft med en hjertets adel og et sjelens høisinn, som man sjelden finner forenet i en så utpreget grad som hos Roald Amundsen».
Som friluftsmann var utrustning for kortere og lengre teltturer en av apoteker Zapffes spesialiteter. Da vennskapet mellom Amundsen og journalisten Zapffe var beseglet i Tromsø i 1901 etter flere artikler om den kommende Gjøa-ekspedisjonen i Morgenbladet i Oslo, diskuterte de nesten daglig alt som kom under utrustning til polare ekspedisjoner; Klær, proviant, soveposer, hundemat, skosmørning, medisiner, mannskap osv. De komponerte billig og egnet bakepulver, tørrfisk og skosmørning. Mens Gjøa lå i Tromsø fikk de sydd klær, soveposer, kommager og skaller av reinskinn. Prima sennegras (til fottøy) var et viktig ledd i utrustningen. Proviant og turutrustningen på Gjøa-ferden gjennom Nordvestpassasjen (1903–06) la grunnlaget for de senere ekspedisjonene.
Til Gjøa-ferden skaffet Zapffe to tromsøværinger som mannskap, islosen Helmer Hansen og stuerten Anton Lund. For Zapffe var det overraskende at Amundsen spurte om han ville være med på Gjøa-ekspedisjonen. Men familieforhold og økonomi gjorde at den unge farmasøyten og barnefaren takket nei.
Zapffe takket også nei til å bli med som deltaker (se tidligere ramme) på nordpolekspedisjonen med Fram, som ble til sydpolekspedisjonen (1910–1912). De hadde en del kontakt angående planleggingen av Fram-ekspedisjonen og brevvekslet under ekspedisjonen. Zapffe var en av de få innvidde som Amundsen før avreise hadde fortalt om at Fram kom til å sette kursen mot Sydpolen (og ikke Nordpolen). Også denne gang hadde Zapffe skaffet to av mannskapet, ishavsskipper Andreas Beck og altmuligmann Ludvig Hansen.
Etter sydpolekspedisjonen var den nå berømte Amundsen blitt en meget travel mann. Men Zapffe og polarvennen besøkte hverandre jevnlig i Tromsø og i Amundsens hjem i Svartskog og holdt kontakten gjennom brev. Før den nye polarbåten Maud stakk til sjøs på Maud-ekspedisjonen på Nordkalotten (1918–1925) fra Tromsø hadde de et par dager sammen. Ifølge Zapffe spurte også da Amundsen om han ville bli med over Polhavet, men forgjeves.
På Amundsens neste ekspedisjon, flyturen fra Kings Bay (Ny Ålesund) på Spitsbergen mot Nordpolen i 1925, ble Zapffe for første gang med som bakkemannskap. Han ble utnevnt til proviantforvalter og sanitetsmedhjelper og i ukene før avgang med båt til Svalbard gikk all tid med til å sørge for tilstrekkelig med utrustning og proviant for bakkeoppholdet for ekspedisjonsstyrken på Kings Bay. Den amerikanske oppdageren Lincoln Ellsworth (1880–1951) var med på denne ekspedisjonen, som var finansiert av faren James Ellsworth. Stuet sammen i offisersmessen på båten Hobby hadde Amundsen, Ellsworth og Zapffe en stri tørn med overfarten til Kings Bay, mens oppholdet med de samme i 2. etasjen i direktørboligen på Kings Bay ble mer behagelig. Her ble Zapffe også utnevnt til messebestyrer og en spisebrakke ble opprettet i et gammelt snekkerverksted. Messa fikk navnet «Speilen» da Zapffe utstyrte den ene kortveggen med et gammelt speil. Selve ekspedisjonen med de to flybåtene N24 og N25 nådde ikke helt til Nordpolen og bare en flybåt med alle deltakerne returnerte til Kings Bay etter dramatiske dager i isen. Etter båtturen tilbake til fastlandet og Oslo fikk Amundsen og hans følge inkludert Zapffe en strålende mottakelse.
Året etter var det duket for flyvning over Nordpolen med luftskipet Norge med bl.a. Amundsen og italieneren Umberto Nobile (1885–1978). Igjen var Zapffe, som materialforvalter, hanket inn til utgangsbasen Kings Bay på Spitsbergen. Han fungerte i praksis som driftssjef for bakkemannskapene, og fikk ikke være med på selve luftferden over Nordpolen. Og luftskipet passerte polen som planlagt og landet på den andre siden i nærheten av Nome etter 71 timers flukt. Amundsen hadde nådd sitt mål og avsluttet sin livsoppgave som polaroppdager. Men ekspedisjonen førte i etterkant til mye støy mellom luftskipskonstruktøren Nobile og Amundsen.
Nobile og Italia organiserte i 1928 sin egen nordpolekspedisjon med luftskipet Italia. Men luftskipet forsvant og ble savnet i isødet. Amundsen og flygeren Leif Dietrichson (1890–1928), som hadde vært flykaptein på N24 i 1925, dro for å lete etter de savnede med flybåten Latham. Det mellomlandet i Tromsø og den siste natten tilbrakte Amundsen hos sin gode venn Zapffe i apotekgården. På sin vei mot Spitsbergen forsvant Latham. Til tross for iherdig letevirksomhet ble ikke mannskapet eller flyet funnet, bare en flottør fra flyet ble senere funnet ved Bjørnøya. Amundsen omkom på post på vei til Polhavet. Da Latham minnesmerket ble avduket i Tromsø i 1934, var det polarvennen Zapffe som la ned kranser fra Amundsens og Dietrichsons familier.
Zapffe var opptatt av idrett og friluftsliv. Fritz G. Zapffe deltok som aktiv i turnstevner like fra det første nasjonale stevnet i 1886. Han tok initiativet til etablering av Hålogalands turnkrets og ble oppnevnt av Departementet som styremedlem av Tromsø distriktslag for idrett. Han var medstifter av Tromsø Skiklubb og i Tromsø Roklubb var han også aktivt medlem. Han ble tildelt Norges Turn- og Gymnastikkforbunds gullmedalje og ble utnevnt som æresmedlem av Tromsø Turnforening og Tromsø Skiklubb.
Zapffe var suppleant til Tromsø bystyre og medlem av «overligningsnevnden». Dessuten var han oppnevnt som medlem av kontrollkomiteen i Tromsø Handels- og Privatbank under offentlig administrasjon og medlem av Tromsø Sparebanks representantskap.
I ca. 30 år fra 1896 var han Morgenbladets korrespondent i Tromsø og skrev flere hundre artikler, vesentlig om polarekspedisjoner. I 1935 utga han en biografi om sitt samarbeid med Roald Amundsen gjennom 25 år.
I 1925 ble apoteker Zapffe utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Da Fritz Zapffe gikk bort i 1956 skrev avisa Nordlys i Tromsø 4. juli: «Budskapet om hans bortgang vil bli mottatt med sorg i vide kretser, og for oss Tromsøværinger vil det føles som noe mangler i bybildet når vi ikke lenger finner apoteker Zapffes ranke og elegante skikkelse i våre gater».
Fritz G. Zapffe utdannet seg til farmasøyt og var apoteker på Apoteket Nordstjernen i Tromsø i 1915–1954. Ved siden av var han journalist og skribent. Han var opptatt av idrett og friluftsliv og var organisator i Tromsøs idrettsliv. Han ble også benyttet av byens næringsliv og var en populær skikkelse i bybildet.
Men hans største samfunnsmessige innsats, som norsk historie ikke vil glemme, var likevel som rådgiver og samarbeidspartner for Roald Amundsens polarekspedisjoner.