Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Trygve Fjeldstad og Nina Eitrem Haavie
Fire reseptarer har blitt tildelt hedersbevisningen «Årets farmasøyt» fra Norges Farmaceutiske Forening (NFF). Vi har møtt de fire for å finne ut hvorfor de fikk prisen, muligheter prisen ga dem, hvilken betydning reseptarutdanningen har hatt, og hvordan de ser på yrkesrollen. Oppsummert kan vi si at det ikke var tilfeldigheter som førte dem til utmerkelsen, men hardt og målbevist arbeid, entusiasme og glød, og en lidenskap for arbeidsoppgavene. De har hatt ledere som var målbeviste og som kunne inspirere, og ikke minst, som trodde på sine ansatte og ga dem muligheter. Årets farmasøyter grep disse mulighetene og fikk «blomstre».
Utnevnelsen kom som en stor og uventet overraskelse. Ingen tenkte at de skulle få prisen fordi det var så mange andre sterke kandidater. «Jeg synes bare jeg gjorde jobben min» forteller en av dem. En annen syntes umiddelbart at hun slett ikke hadde fortjent den. «Jeg kunne godt tenke meg å dele prisen med alle farmasøyter i utkant-Norge som sjelden kommer fram i lyset. Alle disse som jobber sent og tidlig for å holde hjulene i gang på norske apotek.»
De er enige om at det har betydd mye. En minnes alle timene og nettene som ble brukt av ren og skjær idealisme. En annen minnes alle gratulasjoner etterpå med oppmuntring om å stå på videre. Oppslag i lokalavisen, og alle positive kommentarer fra kunder som synes at det var positivt at også en «hverdagsfarmasøyt» fra distriktet ble verdsatt. Alle blomstene. Å få en anerkjennelse for det arbeidet en har gjort, er av stor betydning, spesielt når det er sjefen eller personalet som står bak og foreslår en til prisen. Faglige ringvirkninger av arbeidet de har gjort, er inspirasjonen det ga, og ikke minst erfaringene med å jobbe tverrfaglig med andre helseprofesjoner. Da blir en regnet med. Det er derfor viktig at farmasøyter er med i for eksempel Diabetesforbundet, for da blir den farmasøytiske kompetansen synliggjort og i beste fall anerkjent.
Den ene valgte å spesialisere seg i forhold til utsatte kundegrupper. «Jeg var aldri i tvil om at jeg ville jobbe med kunder. Kunder det er gøy, og så blir det morsommere og morsommere å jobbe med kunder som ikke er A4 format, men som krever litt mer, som metadon- og HIV/AIDS-pasienter. De stigmatiserte gruppene. Jeg grep fatt i noe som var litt ekkelt, de på metadonbehandling, de bustete og nedstemte menneskene, som var ekle og som hadde HIV og var skumle og skremmende.»
Den andre ble opptatt av legemiddelforsyningen i kommunehelsetjenesten. «Jeg har arbeidet i sykehusfarmasi. Det at jeg var reseptar gjorde sitt til at jeg ikke fikk være tilsynsfarmasøyt på sykehus. Jeg kunne være det i kommunehelsetjenesten med dispensasjon. Jeg kjørte hele Telemark rundt for det var ingen cand.pharm. som ønsket den jobben, så jeg fikk alle oppdragene. Sykehjemmene var som små sykehus fordi de lå langt unna sykehuset. Så der måtte du virkelig være ekspert. Jeg spurte mange ganger om vi ikke burde bytte roller slik at jeg var inne hos ekspertene på sykehuset, for der hadde jeg jo nettverk og kunne spørre. Etter 14 år i tilsynsvirksomhet kom jeg over en pakkemaskin for legemidler som vi til slutt fikk til Skien. Jeg fikk opplæring i Amsterdam. Dette var pionerarbeid som ingen hadde kjennskap til i Norge og som kom til å få stor betydning».
Den tredje var opptatt av arbeidsorganisering og ledelse og hadde også apotekkunden i sentrum. Han samarbeidet nært med Anny Lien og laget kommunikasjonskurs. Diabetesgruppen ble i en periode hans område, og han videreutviklet samarbeidet med annet helsepersonell og diabetesforbundet.
Den fjerde hadde lang erfaring fra apotek i utkant-Norge og ble som bestyrer involvert i e-Resept-prosjektet. Hennes utfordring var å se det positive ved innføring av e-resepter tross alle motbakkene med uferdige programvarer og frustrerte medarbeidere. Hun følte et stort ansvar for prosjektet på vegne av alle apotek i Norge. Mye av jobben lå i å samarbeide med mange ulike aktører som Helsedirektoratet, NAF-data, Apotekforeningen, kommunehelsetjenesten og hovedkontoret i Alliance. Det var utfordrende å være prosjektets leder, og det å måtte stå frem i pressen var noe hun ikke var forberedt på.
To av dem hadde bakgrunn i apotek gjennom nær familie, men det var bare én som bevisst valgte yrket. «Jeg var vokst opp i en bomullsskuff i apoteket og har vært der hele livet og så på det som en interessant jobb». Alle fire er opptatt av kunden og at denne skal være i sentrum. Tre av dem ville fortsette med farmasistudiet dersom forholdene hadde vært bedre lagt til rette gjennom en påbyggingsmodell. Én angrer i ettertid på at hun ikke gikk videre når hun ser hvordan apotekvesenet har utviklet seg.Til tross for dette er alle fire godt fornøyd med sine arbeidsoppgaver slik de er i dag.
På spørsmålet om utdanningen har gitt nødvendige verktøy for deres yrkeskarriere, var de enige om at utdanningen var en god basis, selv om en som nyutdannet var usikker i forhold til arbeidsoppgaver og ansvar. «Jeg husker jeg hadde lapp i lommen med telefonnummer hvor jeg kunne ringe dersom jeg lurte på noe. Det var trygt og godt, og så tenkte jeg at «Kjære Gud, ikke la meg ekspedere noe feil de første dagene», og så gikk det bra og jeg begynte å slappe av og det ble morsommere og morsommere». Etterutdanningstilbudene trekkes frem som svært positivt fordi de ga trygghet og faglighet, men de ga også et sosialt fellesskap, for samhold, kontakt og for utviklingen av yrkesrollen.
De har lest seg opp, fulgt med på ulike fronter og deltatt i ulike fora. At det har kostet, det er de enige om, men er også enige om at de aldri ville kommet så langt om de hadde sett på jobben som en 9–4 jobb. Alle har de brukt av fritiden. For dem ble arbeidsoppgavene nesten som en hobby og en livsstil. I mange sammenhenger måtte natten tas i bruk. Drivkraften var å få lov til å arbeide med det en brant for og var opptatt av, og at de fikk frihet til det.
Anny Lien nevnes som en rollemodell og som en spesiell og dyktig reseptar som var drivkraft i forhold til kundebehandling, og som hadde samarbeidsevner. Ragnar og Unni Mørk nevnes som strenge og kjærlige. «Jeg hadde kanskje ikke noen rollemodell de første årene, men så hadde jeg noen skjellsettende år på Svaneapotheket i Oslo. Unni Mørks omsorg for personalet var fantastisk. Da oppdaget jeg hvor mye det betyr at noen bryr seg om kolleger. Det har jeg alltid med meg». Andre navn som trekkes frem, er apotekerne Georg Gundersen og Karl Arne (Kalle) Wærnhus. For en av dem er det ikke enkeltpersoner, men gruppen alenefarmasøyter på distriktsapotekene hun beundrer og har som rollemodeller. Disse farmasøytene tar ansvar og holder hjulene i gang og kommer sjelden fram i lyset, forteller hun.
