Reseptarer og apotekbevilling – et tilbakevendende tema

Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Kari Bremer

Reseptarenes berettigelse og plass i norske apotek har vært en viktig og vanskelig sak for den farmasøytiske etat helt siden forslaget om to kategorier farmasøyter ble lansert på 1950-tallet. Det gjaldt ikke minst Norges Farmaceutiske Forening (NFF), som har begge kategoriene som medlemmer. Spørsmålet om reseptarer og apotekbevilling var bare ett av temaene i denne sammenheng. Det dukket blant annet opp på slutten av 70- tallet da diskusjonen gjaldt offentlig drift av apotekene (Rastad-Bråten-utvalget) i et statlig apotekselskap. I sin uttalelse i 1979 gikk NFF inn for at både reseptarer og farmasøytiske kandidater skulle få adgang til å søke apoteklederstillinger i et apotekselskap. Da foreningens landsstyre diskuterte befordringsprinsippene ett år senere, ble det imidlertid besluttet at foreningen foreløpig ikke skulle gå inn for at reseptarer skulle få anledning til å søke apotek. Reseptarers adgang til å lede apotek var altså betinget av at det ble opprettet et apotekselskap.

Som kjent ble det ikke noe apotekselskap. I 1987 kom derfor spørsmålet opp på nytt. Da ba Reseptarhøgskolen det daværende Helsedirektoratet om å nedsette et utvalg for å vurdere større formelle rettigheter for reseptarer. Begrunnelsen var at Høgskolen i senere år hadde hatt en stadig reduksjon i poenggrensen for opptak til utdanningen, og skolen var bekymret for at en faglig kvalitetssenkning kunne ha konsekvenser for reseptarenes yrkesutøvelse. Direktoratet sendte forslaget til organisasjonene til uttalelse. I sitt svar gikk Apotekerforeningen (NAF) rett på sak: De stilte seg meget tvilende til om muligheten for å få apotekbevilling ville ha vesentlig innvirkning på rekrutteringen til Reseptarhøgskolen. De støttet ikke forslaget om å gi reseptarer anledning til å få apotekbevilling, fordi det ville bety en nivåsenkning av apoteketatens faglige kompetansenivå. Helsedirektoratet nedsatte ikke noe utvalg.

Omtrent samtidig som Høgskolen kontaktet Direktoratet, skrev to av skolens reseptarer til NFF. De fremsatte et forslag til Representantskapsmøtet i 1987 om at NFF skulle ta initiativ til at apotekloven skulle endres slik at reseptarer kunne eie og drive apotek. NFFs Representantskap tok ikke stilling til selve forslaget, men vedtok enstemmig at Sentralstyret skulle nedsette et utvalg for å forberede foreningens behandling av spørsmålet om apotekloven skulle endres slik at reseptarer kunne eie og drive apotek.

NFFs utvalg ble oppnevnte januar 1988. Det besto av to reseptarer (Eli Jorunn Bakken og Randi Ersdal), en farmasøytisk kandidat (Kari Bremer) og en reseptar som hadde videreutdannet seg til farmasøytisk kandidat (Mette Ørstvet). Kari Bremer var da nyvalgt leder av NFF.

Utvalget lagde et debatthefte som kom i juli 1988. Formålet med heftet var å gi et faktagrunnlag for diskusjonen i foreningens organer, ikke å gi føringer for den. Heftet beskrev bakgrunnen for at Reseptarutdanningen ble opprettet, hvilke arbeidsoppgaver de to kategoriene farmasøyter hadde i dagens apotek, og hvilke oppgaver apotekene kunne tenkes å få i fremtiden. Det viste til erfaringer fra Sverige med reseptarer som apoteksjefer, og omtalte personal- og karriereplanlegging som et nytt og viktig begrep i arbeidslivet.

Heftet ble sendt direkte til alle medlemmer i foreningen, med oppfordring til diskusjon på arbeidsplasser, i kretser og yrkesgrupper. Det ble stort sett godt mottatt, bortsett fra et leserbrev i NFT som var kritisk både til saksbehandling og innhold, og mente at heftet tok utgangspunkt i at reseptarer skulle kunne bli apotekere, og at argumentasjonen var bygget opp for å underbygge dette.

Saken sto på dagsorden til Representantskapsmøtet høsten 1988. Sentralstyret hadde på forhånd foreslått at det bare ble tatt en foreløpig diskusjon om saken, i påvente av at utredningen «Farmasien mot år 2000» skulle bli ferdig. Slik ble det også, etter at et forslag om uravstemning var forkastet.

«Farmasien mot år 2000» var skrevet av et NFF-oppnevnt utvalg og kom i desember 1988. Utvalget hadde opprinnelig åtte medlemmer, men den eneste reseptaren trakk seg underveis, visstnok i protest mot de øvrige medlemmenes holdninger til reseptarer. Utvalget mente at faglige ledere på apotek måtte ha utdanning på universitetsnivå. Det gikk inn for å avvikle reseptarutdanningen. Samtidig måtte det opprettes overgangsordninger for reseptarer, blant annet burde reseptarer med lang og solid yrkeserfaring kunne inneha apotekbevilling.

Spørsmålet om reseptarer og apotekbevilling var en viktig sak og et stort dilemma for NFF. Omtrent halvparten av medlemmene var reseptarer. De var utdannet til apotekarbeid, men var avskåret fra å få topplederstillinger på grunn av kravene til apotekernes formelle kompetanse. Den andre halvparten av foreningens medlemmer sto i fare for å miste noe de så langt hadde hatt enerett til. Hvis motsetningene innad i foreningen ble for store, kunne det føre til en splittelse som ingen var tjent med i den store sammenheng. I motsetning til andre helseprofesjonsforeninger var farmasøytene allerede delt mellom to foreninger, en for dem som var apotekere, og en for de andre. En ytterligere oppdeling ville være uheldig både for farmasifaget og for dets utøvere.

Før Representantskapsmøtet 1989 oppnevnte NFFs Sentralstyre enda en arbeidsgruppe, denne gang for å formulere et forslag til vedtak i saken. I sitt forslag understreket gruppen betydningen av å ha et sterkt og samlet NFF, og foreslo at NFF «på det nåværende tidspunkt» ikke tok initiativ til å endre apotekloven, men at arbeidet for bedre avansementsmuligheter for reseptarer ble intensivert. Dette ble også Representantskapets vedtak, etter at et forslag om uravstemning nok en gang ble nedstemt.

Sett i ettertid fremstår diskusjonen om reseptarer og apotekbevilling som saklig og god, selv om den nok vakte sterke følelser hos mange. Noen synspunkter gikk igjen:

• Reseptarers viktigste karriereutvikling er å bli apotekere.
• I praksis er det liten forskjell mellom de oppgavene som farmasøytiske kandidater og reseptarer utfører i apotek.
• I det svenske Apoteksbolaget er både kandidater og reseptarer apotekbestyrere. Erfaringene derfra kan imidlertid ikke overføres direkte til Norge, fordi bolaget har et samlet ansvar for apotekenes faglige utvikling, mens i Norge er dette den enkelte apotekers ansvar.
• Den viktigste lederoppgaven i apotek er faglig ledelse, og den kan bare ivaretas av de som har den høyeste grunnutdanningen.
• Å senke kravet til kompetanse for toppstillinger i apotekvesenet vil få store konsekvenser for det faglige nivået i apotek, for rekruttering og for lønnsnivå.

 Et underliggende moment, som ikke ble uttalt, men som må ha vært til stede hos i alle fall noen kandidater: Faren for å miste sin enerett til å bli apoteker, få sterkere konkurranse om bevillingene og lengre ventetid før de fikk bevilling.

Mye er forandret i norske apotek siden denne diskusjonen pågikk for 20 år siden. En ting er imidlertid ikke forandret: Reseptarer har fortsatt ikke adgang til å bli driftskonsesjonærer. Men saken er langt fra død: Våren 2009 hadde NFT et leserbrev som foreslo at NFF burde ta en prinsipiell diskusjon om reseptarer skal kunne bli apotekere!

Kommentar fra forfatteren:

Med seks års praksis fra sykehusapotek og fjorten år i offentlig virksomhet hadde jeg liten erfaring fra normalapotek. Jeg hadde ingen planer om å søke apotek i overskuelig fremtid, og derfor ingen egeninteresse i utfallet av debatten. Jeg stilte med et åpent sinn og en ganske pragmatisk innstilling. Det viktigste for meg var å få en behandling av saken som ikke splittet foreningen. Mitt personlige standpunkt ble etter hvert at begge kategorier burde kunne konkurrere om apotekbevillinger, og at behov for formell faglig kompetanse, lederkompetanse og erfaring måtte vurderes ut fra størrelse og oppgaver ved det enkelte apotek.