Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Nina Eitrem Haavie
Reseptarutdanningen har i sin 50 år lange historie vært igjennom store endringer, fra skole til bachelorstudium i farmasi. I 1960 ble reseptarutdanningen etablert som en ny statlig skole uten at Staten hadde sørget for lokaler, forteller rektor Rolf Klevstrand om pionertiden. Senere fikk skolen navnet Reseptarutdanningen og fast adresse. Når utdanningens historie beskrives, inndeles denne i tre faser – konsolideringsfasen, utviklingsfasen og samboerskapsfasen – knyttet til stedene utdanningen har holdt hus. De største endringene i utdanningens historie har skjedd de siste 10 årene, samboerskapsfasen. Tilsvarende endringer har funnet sted også i andre helse- og sosialfagutdanninger. Aamodt og Terum (1) har fem mulige forklaringer på disse endringene. For det første ble antallet høgskoler redusert fra 98 til 26, noe som førte til at de institusjonelle rammevilkårene ble endret. Det ble andre krav til forskning og økt vektlegging av teoretisk kunnskap til tross for at profesjonsutdanningene er praksisforankret. Organiseringen av undervisningen vektlegger forelesninger og selvstudier og baserer seg stadig mer på studiemodeller lik de ved universitetene. Det har blitt konkurranse om studentene, noe som igjen kan føre til mer kvalitetsbevissthet i utdanningene. Sist, men ikke minst blir høyere utdanning vurdert på samme måte som annen offentlig virksomhet, som må legitimere sin virksomhet.Aamodt og Terum reiser et sentralt og viktig spørsmål: I hvilken grad stemmer profesjonsutdanningenes egenart og relevans over ens med de oppgaver studentene senere stilles overfor som yrkesutøvere? Går vi 50 år tilbake i tid, var utfordringene av en helt annen art for reseptarutdanningen enn de er i dag. Svaret på Aamodt og Terums spørsmål var enkelt å besvare den gang utdanningen var praksisbasert med 2/3 av studietiden på apotek. Reseptarutdanningen rekrutterte primært til apotek. Slik er det ikke i dag, og spørsmålets relevans er derfor viktig å diskutere.
Pionertiden varte i 3 år. 15. august 1963 overtar skolen lokaler i en eldre bygård på Frogner.Ved å slå ut vegger mellom to stuer blir klasserommet til. En tredje stue blir oppholdsrom for elevene som også fikk eget kjøkken. De øvrige tre rommene ble brukt til kontorer. Husleien var kr. 482,50 per måned.
Miljøet
For første gang kan elever og lærere samles i felles lokaler. Kjemiøvelser holdes på Sogn i Oslo yrkesskoles nye lokale. Galenisk farmasi blir fortsatt undervist på Blindern. Selv om reseptarelevene bare hadde ett år sammen, ble det etablert et godt miljø. Hadde noen behov for overnatting, var det alltid en mulighet.
«Jeg husker godt tiden i Odins gate. Skolen ble nesten et hjem for oss som ikke kom fra Oslo. Her laget vi middag sammen, diskuterte fag over en kopp kaffe og hadde kort vei til lærerne for å få hjelp. Det var en gammel og trekkfull leilighet og vinterstid kunne være kald for oss som satt på vindusrekka. De som satt innerst, husker nok heller varmen fra vedovnen. Mange av dem jeg studerte sammen, med har jeg fortsatt kontakt med».(2) En annen beskrev året i Odinsgate som et stort skritt ut av isolasjonen. «Vi ble en liten gruppe og fikk følelse av tilhørighet, kummelige lokaler til tross. Eller kanskje nettopp på grunn av disse. Leiligheten hadde en egen atmosfære. Disse lite strømlinjeformede ytre omgivelser myknet oss overfor hverandre og gjorde sitt til at vi ble lettere kjent». (3)
Navneskiltet over ringeklokken hadde det anonyme navnet «Reseptarutdanningen». Rektor Rolf Klevstrand så tidlig behov for navneendring, spesielt etter at skolen hadde mottatt en pakke fra Danmark adressert til «Herr receptar U. D. Danningen». (4) Det tok imidlertid 7 år før navneendringen ble en realitet.
Utvikling av en ny skole med lest fra Farmasøytisk institutt
Skolens to lærere og hjelpelærere hadde bakgrunn fra Farmasøytisk institutt. Rektor Rolf Klevstrand hadde farmakognosi og galenisk farmasi som sitt fagområdet, Oddbjørn Solli hadde kjemi. Sistnevnte var en ildsjel og i front på kjemiområdet og tok tidlig i bruk amerikanske lærebøker. Ved laboratorieøvelser benyttet han halvmikroutstyr noe som sparte stoffer og tid. Dette forteller rektor Rolf Klevstand om de første årene. Beregnete utgifter til den nye utdanningen beløp seg til ca. kr. 126 000 (5). Det var kort vei den gangen til de besluttende myndigheter, og høsten 1961 var det lite penger igjen på skolens konto. «Styreleder Samdahl og jeg møtte da opp på ekspedisjonssjef Wilhelmsens kontor, og han sørget for en tilleggsbevilgning slik at halvmikroutstyret kunne skaffes. Vi sorterte direkte under Kirke- og undervisningsdepartementet og samarbeidet godt med dette», forteller han. Den nye rektoren var overrasket over de svake prestasjonene til mange elever de første årene. «Ja, jeg var overrasket over at så mange strøk, og har i ettertid angret på at vi ikke drillet elevene mer i resepturog galenisk lab. Øvelsene i galenisk farmasi behøvde jo ikke, eller skulle ikke være lik de på Farmasøytisk institutt». (6)
Sviktende tilgang på reseptarer til apotek
Utredningsarbeidet av 1958 forutsatte en utdanningskapasitet på 30 reseptarer hvert år, med mulighet for økning dersom behovet tilsa det. (7) Tallene ble imidlertid mye lavere enn antatt. Av de 90 reseptarer som skulle vært uteksaminert de tre første årene, kom bare 43 reseptarer til apotekene. Dette forklares med høy strykprosent og at den nye utdanningen var lite kjent slik at alle som søkte kom inn. Norges Farmaceutiske Forening uttrykker sin bekymring over det lave faglige nivået deres nye medlemmer har overfor Kirkeog undervisningsdepartementet. For å bøte på dette støttet det samme departement i 1964 forslaget fra styret for Reseptarutdanningen om å ta opp 50 nye elever. Men hvordan skulle 50 elever få plass i en gammel leilighet på Frogner? Løsningen ble å dele kullet i to, hvor Apartiet begynte sitt teoretiske studium etter bare 1,5 års læretid, mens B-partiet fulgte ordinær studieplan. Erfaringene med denne ordningen var svært positiv for A–partiet. Elevene begynte med apotekpraksis, deretter fulgte ett års teori etterfulgt av 0,5 års praksis. Nødløsningen ga nyttige erfaringer og kom til å legge grunnlag for endringer og revisjoner av utdanningen. Det må ha vært en travel tid for lærerne, og at de var unge og entusiastiske var nok en fordel.
Revisjon av utdanningen – et fremtidsrettet tiltak
Læretiden i apotek svarte ikke til forventningene. Det var stor mangel på farmasøyter, og mye av elevenes opplæring var det farmasøytene som hadde ansvaret for. Riktig nok fikk elevene tilsendt brevoppgaver fra skolen, men i det daglige skulle viktige sider ved yrkesrollen læres. Når elevene kom til det teoretiske året, var det stor forskjell på kunnskapsnivået og hva de hadde lært i praktikanttiden. I tillegg viste tilbakemeldinger fra sensorer, lærere og elever behovet for endringer. 25. oktober 1961 mottar styret for Reseptarutdanningen et brev fra Oddbjørn Solli hvor han reiser noen viktige spørsmål. (8) Skal reseptarutdanningen være en skole eller et studium? Skal det være obligatorisk opptaksprøve for å sikre forkunnskaper? Hvilken eksamensform er best egnet for de enkelte fag, og når bør eksamener finne sted? I følge Solli er reseptarutdanningen en skole, og da må man være konsekvent i forhold til undervisningsform. Obligatoriske opptakskrav vil, i følge Solli, føre til aktivisering av elevene i læretiden på apotek. Han foreslår også en forhåndskarakter for hovedfagene og en ny plassering av eksamen for enkelte fag som kjemi. Formålet med brevet er å legge et grunnlag for diskusjoner om endringer i reglementet for reseptarundervisningen og reseptareksamen. Innspillet ble godt mottatt, og arbeidsprosessen for endringer er i gang. Reseptarutdanningens styre fremmet forslag om mer teori og mindre praksis med 2 års teori og ett års praktikanttjeneste. (9) Flere av høringsinstansene støtter forslaget og ønsker en mer dyptgripende endring av utdanningen. I februar 1967 oppnevnte Kirke- og undervisningsdepartementet en komité bestående av apotekbestyrer Mathis Gundersveen, førsteamanuensis Bjørn Johannesen, apoteker Elias Reite, apotekinspektør Alm Valseth, rektor Rolf Klevstrand og lektor Oddbjørn Solli. Mandatet var å utarbeide et forslag til nytt reglement og ny studieplan.
I 1970 ble en så å si enstemmig innstilling presentert med en mer tidsriktig målformulering for utdanningen. Det var ikke lenger bare i apotek reseptarene skulle ha sitt virke, slik loven av 1960 slo fast. Etter å ha konsultert Farmasøytisk industri og grossistvirksomhet, ønsker også disse de nye farmasøytene velkommen. Målet for utdanningen endres til:
«Reseptarutdanningen er en postgymnasial, ikke akademisk utdannelse. Hensikten skal være å gi elevene kunnskaper og ferdigheter som gjør dem egnet for yrkesutøving i apotek, legemiddelindustri og beslektede arbeidsområder. Primært skal det gis undervisning som skal skape de kunnskapsmessige forutsetninger for at reseptarene selvstendig skal kunne tilberede og utlevere legemidler og gifter på norske apotek.» (10)
Som følge av et utvidet arbeidsområde foreslo komiteen at reseptarutdanningens styret også skulle ha med representanter fra Farmasøytisk institutt og fra norsk farmasøytisk industri. Komiteen ønsket at skolen skulle være en egen institusjon under Kirke- og undervisningsdepartementet, selv om Ottosenkomiteens innstilling nr. 3 ønsket skolen som del av distriktshøgskolesystemet. Som følge av dette foreslås at skolen endrer navn til Statens Reseptarskole. Styret for reseptarskolen understreker blant annet i sine kommentarer en større medbestemmelse for elevene. Dette ble støttet av Departementet som formulerte følgende i proposisjonen om ny lov: «Rektor og minst ein representant for studentane skal være med i styret.» (11) Slik ble elevene studenter uten nærmere diskusjoner. Det ga reseptarelevene ny status. Opptakskrav skulle være examen artium, hvor alle linjer ble sidestilt. Utdanningstiden skulle reduseres til 2,5 år og organiseres i tre avsnitt (ett semester teori, to semester apotekpraksis og avsluttes med to semester teori). I første avsnitt var hovedvekten lagt på faget allmenn kjemi som grunnlag for en rekke av de øvrige fagene med et kort repetisjonskurs i matematikk og apoteklære.
Andre avsnitt skulle ha praktikanttjeneste på apotek i andre og tredje semester samtidig med teoretisk praktisk undervisning i praktisk farmasi ved skolen. Det skulle undervises også i legemiddelkjemi og sosial- og rettsfarmasi samt latin og reseptlesning, likeledes ekspedisjonsarbeid og preparativt arbeid samt undervisning i sykepleieartikler og førstehjelp.
Tredje avsnitt omfattet legemiddelkjemi, farmakognosi med botanikk, mikrobiologi, farmakologi og galenisk farmasi og arbeidsorganisasjon.
Gjennomgåelse av nytt stoff ble anbefalt gjort i forelesningsform. Kollokvier under ledelse av lærere skal innføres der tyngre deler av pensum bearbeides. Gruppearbeid, gjerne basert på særoppgaver, anbefales med særlig vekt på å oppøve elevenes kompetanse i innhenting og bearbeiding av materiale.
«Når det gjelder formen for utdanningen på laveste postgymnasiale trinn, vil komiteen igjen sterkt understreke at den ikke nødvendigvis skal være skolepreget. Komiteen har ikke ment at en relativt stram studieorganisasjon må føre med seg en skolemessig undervisning. Tvert i mot tror komiteen at en på det postgymnasiale nivå må søke å unngå for ensidig vekt på skolemessig undervisning og drilling. For en stor del må utdanningstilbudet sikte mot å utvikle evner til observasjon, selvstendig tenkning og skapende fantasi hos hver enkelt; og elevenes egenskaper med hensyn til aktivitet, initiativ, samarbeidsevne, selvstendighet og presentasjonsevne må videreutvikles på det grunnlag som de gymnasiale skolene har lagt. Dette kan kanskje gjøres for eksempel ved innføring av studieteknikk, gruppearbeid, rapportteknikk, møteteknikk etc., samt med særoppgaver, gruppeoppgaver, problemløsning og ved aktiviteter som ikke har direkte tilknytning til pensa.» (12)
Det understrekes at skolen har et ansvar og skal spille en aktiv rolle i etterutdannelsen av reseptarer. Innstillingen slår fast skille mellom reseptarer og kandidater:
«Naturligvis vil reseptarenes yrkesrolle fremstå forskjellig fra de farmasøytiske kandidater som skal dekke behovet for høyere farmasøytisk fagkunnskap». Hva høy farmasøytisk fagkunnskap er, utdypes ikke, men begrepet kommer til å spille en rolle i profesjonsdiskusjoner de neste 20 årene.
Etter komiteens vurdering haster det med å få realisert en omorganisering. «Komiteen vil sterkt påpeke at manglene ved den nåværende ordningen er så vesentlige at den foreslåtte ordningen må gjennomføres så hurtig som mulig». Lov om Statens reseptarskole ble vedtatt av Stortinget 1. januar 1972. To og et halvt års studieforløp blir rammen for studiet de neste 25 årene. Den nye studieordningen begynte allerede samme høst. Da var tiden i Odins gate over og studenter som begynte studiet det året, befant seg i nye og tidsriktige lokaler på Bredtvet.
Miljøet
22. juni 1970 innvies lokalene i Apotekernes Fællesindkjøps nybygg på Bredtvet. Nærmeste naboer er Statens legemiddelkontroll og Norsk Medisinaldepot. Dagen etter innvielsen forteller en stolt rektor Rolf Klevstrand til Aftenposten (13) at endelig har utdanningen fått et fast sted for all undervisning etter i mange år å ha ført en «omtumlet» tilværelse. Lokalene er tidsriktige og planløsningen ideell med alt på ett plan.Tilstede ved innvielsen var byråsjef Sørbø som roste styret og rektor for godt arbeid, og med rette, for det hadde vært mange års hardt arbeid for å skaffe skolen lokaler.Aftenposten er på besøk, og i en artikkel med overskriften «De blander våre medisiner» får vi vite at av 48 elever var det 35 som besto eksamen. Det fortelles om en krevende utdannelse hvor de praktiske laboratorieprøvene er nåløyet. En av de beste elevene dette året, Liv Elin Kaldager, forteller at det har vært en både hektisk og spennende tid, men at hun nå er lykkelig over å være ferdig.
Den populære barnebokforfatter Anne–Cath Vestly lar mor til Kaos (14) studere på reseptarutdanningen. Det førte til at utdanningen blir kjent for en ny målgruppe, småbarnsforeldre.
«De nærmet seg noen store bygninger som lå litt for seg selv. Mor pekte og forklarte, og så sa hun: «Der er Reseptarskolen». Da de kom inn i den store gangen, var det mange som nikket til mor og sa: «Hei». Så kikket de på far og Kaos og sa: «Skal dere være med på den første forelesningen?» «Jeg skal», sa mor, «men disse to får vel heller rusle litt rundt og se seg om, så kan vi møtes i kantinen etterpå når jeg er ferdig med den første timen.» I kantinen var det gule vegger og grønne duker på bordet og det var masse god mat de kunne kjøpe borte ved disken både smørbrød og kaker og kaffe og te og appelsinsaft og sjokoladedrikk.»
Studieturer
Fra utdanningen startet ble det arrangert ekskursjoner til ulike farmasøytiske bedrifter som Spærens laboratorium i Tønsberg og Weiders farmasøytiske fabrikk i Kragerø. (17) De første årene var det turer innenlands. Senere blir studieturene mer omfattende og av lengre varighet, blant annet til England, Holland, Berlin, Praha, Paris, Sveits, København og USA. Besøkene fant sted mot slutten av studiet og omfattet besøk til farmasøytiske bedrifter og apotek, med et godt faglig program og med høy miljøfaktor. Studentene deltok aktivt i planleggingen sammen med rektor Oddbjørn Solli. For mange ble disse turene et høydepunkt, faglig som sosialt.
Reseptarutdanningen 25 år – en tornefull vei «Statens reseptarhøgskole har rundet sine 25 år.Til tross for trang fødsel og mange hindringer underveis har skolen vist seg levedyktig så langt.» (18)
Selv om fremtiden var uviss, markeres de første 25 år. 13. desember 1985 inviteres det til jubileumsfeiring i skolen lokaler. Blant de inviterte gjestene er skolens første rektor Rolf Klevstrand samt det første kullet. Leder av høgskolestyret provisor Lars Sandnes presiserer at skolen var ment å være «– og har vært – en betydelig bidragsyter av farmasøytisk arbeidskraft. Det er vel neppe noen som kan tenke seg norsk apotekfarmasi i dag uten innslag av reseptarer. De utgjør nå majoriteten av farmasøyter i norske apotek».
I sin tale beskriver rektor Oddbjørn Solli utviklingen som en tornefull vei som er gått, men hvor det har gått bra takket være praktikantapotek, et godt styre, godt samarbeid med Farmasøytisk institutt, og ikke minst dyktige og entusiastiske lærere og øvrig personale som har ofret seg. Han avslutter sin tale med å stille to sentrale spørsmål: Har vi gjort jobben vår og har skattepengene vært vel anvendt? Og han fortsetter: «Vi har gitt over 800 ungdommer en utdannelse. De har fått anvendelse for denne i og med at det ikke har vært noe arbeidsløshet. Om reseptarene har vært til gagn for samfunnet, er det vel fremdels noen som stiller seg tvilende til. Selv er jeg ikke i tvil.» (19)
Personalet
Det tar tid å bygge opp et stabilt personale. De første tiårene (20) brukes mange hjelpelærere i korte engasjementer. Etter hvert etableres en fast stab av engasjerte, dyktige lærere og administrativt personale som blir i mange år. Det er et godt arbeidsmiljø med mange muligheter for faglig utvikling og samarbeid med andre utdanningsinstitusjoner i Norden. Mange var fagpolitisk aktive og med i ulike utredninger samt deltok med sin kompetanse i farmasøytisk etterutdanning. Ledige stillinger ved reseptarutdanningen var ettertraktet.
Første etterutdanningskurs
10 – 15. mai 1971 holdes det første etterutdanningskurset for reseptarer i skolens lokaler. Kurset blir arrangert av Komiteen for farmasøytisk etterutdannelse med kursleder Oddbjørn Solli. Kursinnholdet var legemiddelnyheter og praktisk apotekarbeid. Kursavgiften var kr. 100.- Interessen for kurset var så stor at bare reseptarer utdannet før 1967 fikk plass. En av kveldene var satt av til diskusjon om reseptarenes arbeidsoppgaver i forhold til utdanningen og forutsetningene deres. Formannen for reseptarutdanningens styre og rektor deltok (21)
Sammenslåing av de farmasøytiske utdanningene I 1981, 21 år etter opprettelsen av reseptarutdanningen, retter de to fagforeningene Norges Apotekerforening og Norges Farmaceutiske Forening en henvendelse til Sosialdepartementet. De viser til NOU 1979:
26 «Apotekdriftens organisasjon og funksjon», som blant annet hadde foreslått større samordning av de farmasøytiske utdanningene. (22). Departementet støtter forslaget og oversender saken til Kirke- og undervisningsdepartementet. Begrunnelsen for utspillet var blant annet at utviklingen de siste 10 årene hadde endret de farmasøytiske arbeidsoppgavene betydelig fra produksjon til informasjon og med dette skapt et endret kompetansekrav. De påpeker også betydningen av at reseptarene gis bedre muligheter for videreutdanning til farmasøytiske kandidater.Tiden går og usikkerheten råder. I 1983 henvender rektor Oddbjørn Solli seg til Kirkeog vitenskapsdepartementet og oppfordrer departementet til å få nedsatt en komité, og avslutter brevet med følgende oppfordring:
«Det ligger i sakens natur at usikkerheten påvirker høgskolens arbeid når det gjelder revisjon av studieplan, utarbeidelse av programnotat o.a. Til dette kommer den betydelige usikkerhet de ansatte føler i sin arbeidssituasjon ved at spørsmål om høgskolens fremtidige virksomhet er brakt på bane. Høgskolerådet tillater seg derfor å be om at en avgjørelse i denne for oss viktige sak blir tatt så snart som mulig». (23)
Det skal gå flere år før et utvalg nedsettes og utredningen kommer. I mellomtiden arbeider Norges Farmasøytiske Forening for en sammenslåing og gjennomfører en spørreundersøkelse som viser at 50% av reseptarene er interessert i videreutdanning til cand.pharm. (24) Her fremgår det også at mange reseptarer mener at mer av utdanning bør godkjennes på Farmasøytisk institutt.
«Utredningen om samordning av farmasøytisk grunnutdanning» kommer først i 1986, og er enstemmig. Forutsetningen for sammenslåingen var at det fortsatt skulle være to kategorier farmasøyter som utdannes på samme sted. Det må gjennomføres endringer av innholdet i utdanningene og lages nye studieplaner. Nye emner må inn i studiet som legemiddelpolitikk, samfunnsfarmasi og kommunikasjonsteori. Farmasistudiet på lavere nivå foreslås utvidet.
Ikke overraskende støtter de to fagforeningene innstillingen. Mer overraskende var det for apoteketaten at utredningen ikke fikk støtte fra Kultur- og vitenskapsdepartementet. Deres hovedkonklusjoner var å finne som faksimile i Apotekerforingens tidsskrift i 1989 (25):
«Ingen samlokalisering i Oslo av reseptar- og farmasiutdanning. Reseptarhøgskolen på 2,5 år beholdes som den er. Studentopptaket utvides noe, og søkere fra Nord-Norge bør prioriteres. Utdanningskapasiteten ved Farmasøytisk institutt forutsettes fortsatt å være 50 studenter årlig, men utvides til 70 kandidater pr. år i Oslo som base. Det blir ikke farmasistudium i Tromsø, men det legges opp til at enkelte basalfag kan tas andre steder enn i Oslo, og at hovedfagoppgaver i samråd med Farmasøytisk institutt kan tas utenom instituttet, og i særlig utstrekning ved Universitetet i Tromsø.»
For Reseptarhøgskolens del prioriterer departementet økt utdanningskapasitet og etablering av etterutdanningstilbud fremfor forlengelse av studietiden. Fra departementets side er det ønskelig at overgangen til farmasistudiet for ferdigutdannede reseptarer gjøres så smidig som mulig. Økonomiske vurderinger lå til grunn for departementets avgjørelse da en sammenslåing ville få store økonomiske konsekvenser.
I år 2010 er denne «smidigheten» fortsatt ikke tilpasset, men et utvalg nedsatt av Profesjonsrådet for farmasi vurderer mulighetene for en gradspåbygging fra Bachelor i farmasi til en toårig Mastergrad.
Utviklingen av studiet
Etter innføringen av ny Lov om reseptarutdanningen i 1972 gjøres det endringer. Den videre utviklingen i apotek påvirker også vinklinger og vekting av fag på Reseptarhøgskolen. Etter hvert får sosial- og adferdsfag større plass og erstattes av det nye faget samfunnsfarmasi. Dette hadde sammenheng med rektor Oddbjørn Sollis tidlige engasjement og deltakelse på samfunnsfarmasikurs i Norden. Skulle det gis plass til ett nytt fagområde, måtte det gjøres justeringer av de klassiske fagene. Viktig var det også å oppsummere erfaringer med ny studieplan. Til det første undervisningsseminaret i 1979 inviteres deltagere fra apotek, legemiddelindustri, Sosialdepartementet, Farmasøytisk institutt, de to fagforeningene samt studenter og lærere. Det fokuseres på opptakskrav og forkunnskaper, omfang av enkeltfag samt utdanningens målsetting i forhold til undervisningen og antatte yrkesoppgaver. Det konkluderes med at Reseptarhøgskolen skal være en utdanning som er postgymnasial og yrkesrettet. At den er yrkesrettet kan tolkes slik at det skal undervises i «det man har bruk for» når en reseptar skal ekspedere legemidler på eget ansvar. Studentenes forutsetninger for ekspedisjonsretten bygger på visse forkunnskaper, en viss modenhet og et visst ambisjonsnivå. Hvordan kan skolen videreutvikle studentenes forutsetninger og hvilke krav skal settes til undervisningen? Kjernen er, ifølge rektor, at undervisningen skal gi mulighet til å forklare hvorfor ting er som de er, og at studentene skal ha kunnskap nok til å kunne forstå.
10 år senere holdes et nytt undervisningsseminar basert på rektor Oddbjørn Sollis bekymringer for nivået til studentene. 75– 80% av studentene klarer nå ikke å fylle skolens målsetting. Tallet var tidligere 20–30%. I sin tale gir Solli en beskrivelse av Reseptarhøgskolens forhold til sine samarbeidspartnere, som departementene, Farmasøytisk institutt og Høgskolerådet og de to fagforeningene. (26) Beskrivelsen viser de utfordringene utdanningen sto over for på slutten av åttiårene.
«Kultur- og vitenskapsdepartementet (KVD) har innflytelse på Statens reseptarhøgskole, derimot har Det regionale høgskolerådet (RHOA) lite å si. Det er gitt signaler om at Norge skal satse på forskning og utdanning.Yrkesretta utdanninger har forholdsvis gode betingelser. Det er positivt at skolen fyller sine plantall, sett fra KVD sin side. Skolen har et bra forhold til KVD. Ledelsen i RHOA er opptatt av «å holde på skolene» og vil at skolen skal drive forskning og undervisning, mot KVD’s vilje, for vi får ikke penger til forskning fra dem. (…) Norges Apotekerforening har en dobbeltholdning til høgskolen. Internt er det holdninger i mot reseptarer og skolen, men foreningen må også ta hensyn til sine medlemmer som stort sett er fornøyd med reseptarene og som ønsker flere. Norges Farmaceutiske Forening har tradisjonelt et antireseptarhøgskole-syn, men reseptarene er medlemmer av NFF og foreningen må ta hensyn til det. Når det gjelder profesjonsstatus vil Farmasøytisk institutt stå sterkere enn høgskolen fordi det er mer prestisje i faget ved et universitet enn en høgskole». Rektors refleksjoner må sees i sammenheng med diskusjonene om sammenslåing av de to farmasøytiske utdanningsinstitusjonene som preget åttitallet.
Arbeidet med videreutvikling av studiet rettes mot struktur og innhold, og i 1990 organiseres studiet i 4 fagområder: de naturvitenskapelige fag med ulike deler av kjemien, farmasøytiske fag med fremstilling og ekspedering av legemidler, medisinske fag med fysiologi, sykdomslære og farmakologi og samfunnsvitenskapelige emner med samfunnsfarmasi og arbeidslivslære.
Skolens organisasjon
Møteaktiviteten var høy både for ansatte og studenter for skolen hadde en rekke råd og utvalg som Arbeidsmiljøutvalget, kantineutvalget, tillitsvalgte, Høgskolerådet og Studentrådet. Studentene var representert i samtlige, men i Studentrådet var de egenrådige.
Høgskolestyret
I følge Lov om reseptarutdanning skulle et styre på fem medlemmer lede undervisningen og forestå eksamen (27). Ved revisjon av utdanningen i 1971 er utdanningen organisert som egen statsinstitusjon med en administrasjon bestående av et styre på syv personer.
Styret var delt opp i et undervisningsutvalg og et administrasjonsutvalg. For en yrkesrettet utdanning var det viktig med styremedlemmer som representerte yrkesfeltet (Norges Apotekerforening, Norges Medisinalindustriers Felleskontor, Norges Farmaceutiske Forening, Departementet og Farmasøytisk institutt).
Studentrådet
Med Lov om universiteter og høgskoler fra 1995 opprettes et studentorgan for å ivareta studentenes interesser og fremme studentenes synspunkter overfor utdanningens styre og råd. Den «grønne protokollen», studentenes referatbok fra studentrådet, viser referater fra det første møtet 8. januar 1988 til 24. september 1996. Da har studentene allerede vært 2 år på sitt nye studiested, Høgskolen i Oslo, Avdeling for helsefag. Saker studentrådet behandlet, var blant annet fordeling av midler til ulike aktiviteter, stimulering til sosiale tiltak som hytteturer og klassefester, kakebaking og aerobic. Rådet kom også med faglige ønsker og innspill som ønske om kompendier i alle fag og debattmøter. Eksempler på tema for debattmøter er reseptarenes kompetansenivå og fremtid, nye etiske retningslinjer for farmasøyter og mobbing på arbeidsplassen. Studentrådet behandlet blant annet klager fra lærere og å komme for sent til timene, og refererte fra Høgskolerådsmøter. Studenter som valgte å bruke tid på denne form for arbeid, fikk en god erfaring for kommende arbeidsliv.
Regionalt høgskolestyre
I 1979 bestemmer Stortinget at skolen skal under forvaltningsansvar i Det regionale høgskolestyret for Oslo og Akershus. For de 10 pedagogiske høgskolene i regionen blir det nå et felles styre som blant annet skal påse at utdanningsinstitusjoner drives innenfor budsjettmessige rammer i samsvar med reglement og vedtak, samt fastsette rammer for studentopptak og tilsetting av personale. Skolen får status som høgskole og endrer navnet til Statens reseptarhøgskole. Det er slutt med utdanningens «alene gangen». Helt siden begynnelsen av 80-tallet har styret erkjent at regionen hadde for mange små enheter. Det regionale høgskolestyret varsler starten på en prosess mot en sammenslåing av høgskolene. En konsekvens av dette ble at det ikke lenger bare var den farmasøytiske etat som bestemte opptakstallene for nye reseptarstudenter.
Høyskolesentra
I 1988 oppnevnes det et utvalg under ledelse av Jan Levy for å utrede utviklingen av høgskolene i regionen. Utvalget anbefaler høgskolesentermodellen med 4 enheter og med hver sine hovedprofiler. (28) I 1991 etableres Bislet høgskolesenter i Frydenlunds Bryggeri i Pilestredet. Samme år oppheves Lov for Statens reseptarskole og det fastsettes at de statlige helse- og sosialfagskolene skal inn under Universitetsloven. Begrunnelsen er at skolen har vært under forvaltningsansvar av Det regionale høgskolestyret, og at det vil gjøre sammenligninger med andre høgskoler lettere, og at det vil legge til rette for reseptarer som vil gå videre med universitetsstudier. Dette er i tråd med konklusjonen i St. melding nr. 40; Fra visjon til virke, som setter fokus på studiekvalitet. Året etter kommer rapporten om intern styring og organisering av høgskolesentre, initiert av Det kongelige Kyrkje-, utdannings- og forskningsdepartement. (29) Rapporten gir føringer for de kommende høgskolesentra hvor det blant annet foreslås at personalet som helhet skal være tilsatt ved institusjonen og ikke lenger ved den enkelte utdanning. I den nye styringsstrukturen blir de «gamle» rektorene studieledere. Det er diskusjoner om avdelingsdannelse for Oslo og Akershus hvor statsråd Gudmund Hernes foreslår ett høgskolesenter med 26 høgskoler. Etter massive protester gir han seg og går inn for to høgskolesentra. For reseptarutdanningen var det spennende hvor de skulle havne, på Kjeller sammen med ingeniørene eller på studiestedet Bislet sammen med andre helse- og sosialfagutdanninger. Det ble det siste.
I avslutningstalen (desember 1993) til det siste kullet reseptarer fra studiestedet på Bredtvet, summerer rektor opp tilstanden ved utdanningen og beskriver den nye tiden som vil komme: «Vi kan fortsatt skryte av at skolen har et av de laveste studentfrafallene i landet, og det blir godord i departementet når plantallet oppfylles, enten det nå skylles studenter eller snille sensorer og lærere.» Rektor minner om betydningen av å holde fast ved det faglige innholdet og samarbeidet i omorganiseringstider. Mange ønsker et tettere samarbeid med universitetene, noe som etter hans vurdering bør møtes med skepsis. Skepsis har også reseptarutdanningen møtt i forhold til kompetansestriden, noe rektor også minner om:
«De som har deltatt i debatten, er visst enige om at reseptarene har gjort og gjør en aldeles utmerket jobb, ja noen går så langt som å si at de har reddet det norske apotekvesenet. Det er vel kanskje å ta for mye i. De som vil dele inn farmasøytene i A- og B-lag, tar heldigvis grundig feil. Det er til syvende og sist personlige holdninger og interesse overfor arbeidsoppgaven som avgjør. Jeg vil gjerne understreke følgende, og det er kanskje fordi det angår skolen i høy grad. Det gjelder utsagnet om at reseptarutdannelsen bør legges ned fordi den gir så begrensede muligheter i arbeidslivet. Etter min vurdering er det det reneste sludder. Det kan virke som noen mener at det skal ligge ferdig en karrierestige bare på grunnlag av en 2,5 årig yrkesutdannelse. Så enkelt er det ikke i arbeidslivet i dag. Klarer vi å utdanne skikkelige fagfolk innen apoteksektoren, er dette yrkes- og samfunnsmessig sett aldeles tilfredsstillende. De som ikke er fornøyd med det, må være villig til å satse videre Når det gjelder Statens reseptarhøgskole, ønsker vi å komme ut av isolasjonen her oppe på jordet. Vi tror både lærere og studenter ville ha nytte av det. 7 helsefaghøgskoler skal slås sammen og få tilholdssted på Bislet studiesenter neste år. Vi ser fram til vårt nye samboerskap, Høgskolen i Oslo, med spenning», avslutter rektor Oddbjørn Solli optimistisk.
31. juli 1994 opphører Statens reseptarhøgskole, men videreføres gjennom etableringen av Høgskolen i Oslo fra 1. august 1994. Reseptarutdanningen får en ny organisasjons- og styringsform, og utgjør sammen med 6 andre helsefagutdanninger en egen avdeling. Da er Bislet Høgskolesenter blitt en del av Høgskolen i Oslo med tre avdelinger: en for lærerutdanning, en for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag og en for helsefag. Samlet studenttall var 8000, medregnet tre eksterne avdelinger.
Miljøet
Overgangen var stor, fra et lite og oversiktlig miljø til ærverdige gamle Frydelund bryggeri. Fra «ene-tilværelse» til å bli en av mange. Studentene fikk andre fasiliteter og adgang til gymnastikksaler og egen pub med gode muligheter til å arrangere felles aktiviteter. Fellesfunksjonene ble flere og arbeidet med studieadministrative oppgaver ble mer profesjonelt. Studentene mente det var en fordel å treffe andre studenter i et helsefaglig miljø, selv om størrelsen på Høgskolesenteret var skremmende stor. For ansatte ble det stor overgang, fra å dele kontorer, men med korte avstander, til å få eget kontor i ulike etasjer. Kjemi, steril og galenisk lab var moderne og tidsriktige, og det var gode forelesningsrom og grupperom.
Rektor Oddbjørn Solli sier i et intervju med NFT (31) at for lærerne vil sammenslåingen gi større muligheter til å utvikle seg videre, men at en samtidig mister noe av det nære samarbeidet med studentene. Hans spådom viste seg å gå i oppfyllelse.
Utvidelse av studiet. Tilbake til 3 år
Initiert av Høgskolerådet begynner arbeidet med utvidelse av studiet til 3 år, slik andre helse- og sosialfagstudier innførte allerede i 1992. Et forslag initiert av høgskolerådet oversendes Det regionale høyskolestyret i Oslo og Akershus. Forslaget blir imidlertid lagt på is i fire år på grunn av flytting til det nye høgskolesenteret, knappe personalressurser og rammeplansarbeid for en rekke andre helsefagutdanninger. Først i 1997 ble det fortgang i arbeidet. Da hadde det blitt lagt ned et godt forarbeide med friske diskusjoner for eller i mot utvidelse av studiet. Rektor la ikke skjul på hva han mente: «Skolen har forpliktelser overfor staten angående antall studenter per krone og kvadratmeter, overfor skolens egen målsetning og overfor bransjen som ønsker høy og relevant kvalitet på produktet.» (32) Etter hans vurdering handlet det om at en utvidelse var misbruk av skattebetalernes penger, dessuten tvilte han sterkt på om en utvidelse av studiet ville gi dyktigere reseptarer. Men som studieleder arbeider Oddbjørn Solli lojalt for utvidelsen. Begrunnelsen for utvidelsen var de store forandringene i legemiddelsektoren, vekt på forebyggende helsearbeid, egenomsorg og endring av yrkesrollen hvor legemiddel informasjon ble mer vektlagt. Men også utdanningspolitiske tiltak som felles temaer for alle helse- og sosialfagutdanninger og krav til studiekvalitet var viktige argumenter, samt krav om internasjonalisering. Som ledd i studieplanarbeidet holdes det to arbeidsseminar om reseptarenes fremtid, med fokus på yrkesrollen, reseptarenes funksjon og utdanningsbehov. Gjester inviteres fra Norden. Gjennom foredrag og gruppearbeid kommer en frem til noen viktige prinsipper for utdanningens innhold.
I år 2000 er det en ny studieleder, Anne Aasness Martinsen, som kan glede seg over at reseptarstudiet igjen blir 3 år, og ønske det første kullet velkommen til det nye studiet. En viktig milepæl er nådd, og reseptarutdanningen har samme utdanningstid som de 7 andre helsefagutdanningene som den har hatt samboerskap med i 6 år.
Tverrprofesjonelt samarbeid. Felles etikkdager
Ved etablering av Avdeling for helsefag i 1995 ble det satset på tverrprofesjonelle studier. Syv mer eller mindre ulike utdanninger ble organisert i én avdeling og skulle finne en felles plattform. Et av formålene med å samle utdanningene på ett sted var nettopp mulighetene for tverrprofesjonelt samarbeid. Avdeling for helsefags tverrprofesjonelle historie begynte høsten 1994 med «Tverrfaglige etikkdager for helsefagutdanningene på Bislet». Planleggingen av dette arrangementet begynte allerede før sammenslåingen av høgskoleutdanningene. Ulikheter i tenkning og profesjonskultur kom tidlig til uttrykk i planleggingen.
I 1999 kommer Lov om helsepersonell hvor reseptarene, sammen med cand.pharmere og apotekteknikere kommer under samme lov som annet helsepersonell. Oddbjørn Solli slutter som studieleder, men fortsetter som lektor i kjemi og legemiddelkjemi. Tre år etter tar han avskjed med reseptarutdanningen etter 41 års virke. Professor Bjarne Samdahl kan med rette kalles reseptarutdanningens far og fødselshjelper, men Oddbjørn Solli ble varemerket og gründeren for utdanningen gjennom sitt utrettelige arbeid for utdanningen, for studentene og ansatte helt fra skolen ble startet og inn i det nye tusenåret. For reseptarene var det en lykke at han valgte reseptarutdanningen som sin arbeidsplass og ikke Farmasøytisk institutt.
Reseptarutdanningen har hatt «bare» fem ledere. De første 40 årene av utdanningens historie har rektorene hatt farmasøytisk bakgrunn. De 10 siste årene er studieledere rekruttert fra andre fagområder, men med naturvitenskapelig og medisinsk bakgrunn.