Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Trygve Fjeldstad og Nina Eitrem Haavie
– Hvis ikke reseptarutdanningen hadde kommet, ville arbeidet på apotek stoppet opp, mener Rolf Klevstrand, reseptarutdanningens første rektor. Han hevder også at man i Nord-Norge ville måttet stenge apotek dersom man ikke hadde hatt reseptarene.
Cand. pharm. Rolf Klevstrand ble som eneste søker utnevnt av Kongen i statsråd den 25. november i 1960 til rektor ved den nyopprettete reseptarutdanningen. Han tiltrådte 1. januar 1961.
Rolf Klevstrand er født i 1923 og tok apotekereksamen i 1947. Allerede før avsluttende eksamen ble han «tvangssendt» til Vadsø for et år. Her hadde apotekeren vært alene i mange år, og da Klevstrand kom, fikk han nøkkelen i hånden mens apotekeren benyttet anledningen og dro på ferie. Dette ble i følge Klevstrand selv det mest lærerike året i hans yrkesaktive liv. Samtidig gav det ham nyttig erfaring og kompetanse til stillingen som fremtidig rektor ved reseptarutdanningen.
Etter eksamen i 1947 var Rolf Klevstrand ansatt som provisor ved Mjøndalen apotek i åtte måneder. Han hadde da muligheter for å ta videreutdanning i Minneapolis, men fikk samtidig tilbud om å være forskningsassistent for Arnold Nordahl på avdeling C for farmakognosi ved Farmasøytisk institutt. Han valgte Instituttet.
– Jeg var særlig interessert i sjuverdige monosakkarider, særlig sedoheptulose som var funnet i flere arter av planteslekten Sedum, sier Klevstrand om hvorfor han valgte som han gjorde. Etter to og et halvt år fikk han stilling som amanuensis i galenisk farmasi. Klevstrand hadde tidligere deltatt i undervisningen i mikroskopi av droger ved avdeling A og fikk nå utvidet undervisningsplikt. Dette omfattet også undervisning i praktisk farmasi, reseptur- og laboratoriearbeid, samt galenisk farmasi. I ett år hadde Klevstrand permisjon og arbeidet ved Danmarks Farmaceutiske Højskole. I en rekke år var han også sekretær for eksamenskommisjonen for 2. avdeling for apotekereksamen, skriftlig prøve i farmakopé- og lovkunnskap og praktiske prøver i «reseptur og labb».
Rolf Klevstrand var til å begynne med skeptisk til opprettelsen av en reseptarutdanning i Norge. Han mener at han nok var påvirket av den negative stemningen som rådde på Farmasøytisk institutt. Da det likevel ble bestemt at reseptarutdanningen skulle starte, fikk Klevstrand høre at folk i etaten mente han måtte være den rette til å bli rektor der. Ikke minst skyldes nok det hans erfaring med farmakopé- og lovkunnskapseksamen, som også skulle være for reseptarene. Dette gjorde at Klevstrand ble sterkt interessert og dermed søkte den nye stillingen som rektor. Etter at Lov om reseptarutdanning kom, ble ordningen mer akseptert, og på et møte i Norges Farmaceutiske Forening i 1960 fortalte Klevstrand til forsamlingen at han hadde søkt rektorstillingen. Det viste seg at han var den eneste. Etter forslag fra det nye styret, som hadde vært i funksjon siden sommeren 1960, ble han utnevnt av Kongen i statsråd den 25. november i 1960. – Den gang var dette et embete man fikk, minnes Klevstrand.
Komiteen som hadde arbeidet med å utforme reseptarutdanningen, hadde satt opp rammer og innhold for studiet. To år var praksis og ett år var teori. Studiet ble lagt opp med sikte på ekspedisjonsrett, slik som etter 2. avdeling ved Farmasøytisk institutt.
Det var behov for flere lærerkrefter ved reseptarutdanningen, og det var flere søkere til lektoratet i kjemi. Oddbjørn Solli ble ansatt, og han viste seg å være en verdifull tilvekst. Solli hadde vært student på Farmasøytisk institutt senere enn Klevstrand og viste seg å ha fornuftige synspunkter på undervisning. Rolf Klevstrand mener Oddbjørn Solli har hatt stor betydning for reseptarutdanningen, ikke minst fordi han fikk til en undervisning som var mer moderne og bedre enn den de hadde ved Farmasøytisk institutt.
Klevstrand og Solli arbeidet tett sammen, og de brant begge to for undervisningen. Etter hvert ble det også ansatt hjelpelærere i lovkunnskap, mikrobiologi og farmakologi. Det ble tidlig klart at det var behov for flere laboratorieøvelser. Her ble Anton Andersen en verdifull medarbeider som også tok seg av alt det praktiske arbeidet.
Reseptarutdanningen hadde samtidig direkte kontakt med Kirkedepartementet som de samarbeidet godt med, og de hadde en egen post på Statsbudsjettet. Det var i følge Klevstrand en fordel. Den gangen var det få kanaler inn i statsadministrasjonen og korte beslutningsveier.
Ved første opptak av elever i 1960 bestemte Styret at også apotekteknikere skulle kunne søke, og høsten 1961 begynte det 30 reseptarelever. I august 1961, mens Berlin muren ble reist, ønsket Klevstrand det nye kullet velkommen med Wergelands dikt; «Den første gang, den første gang, det gir så mang en småting rang».
Ved avsluttende eksamen i 1962 var det bare 14 elever igjen som ble uteksaminert av de i alt 30 elevene som opprinnelig hadde startet. Enkelte sluttet i løpet av studiet, men eksamen viste seg også å bli «det store mannefallet». Mange av elevene var apotekteknikere. Rolf Klevstrand var overrasket over at så mange strøk, og har i ettertid angret på at de ikke drillet elevene mer i reseptur- og galenisk laboratoriearbeid.
De første årene var det få søkere til reseptarutdanningen. Klevstrand mener det skyldtes at studiet var lite kjent, men dette endret seg etter hvert. I 1963 ble opptakskriteriene endret slik at det ble krav til at studentene skulle ha examen artium.
Som rektor fant Rolf Klevstrand det både arbeidskrevende og inspirerende å arbeide med unge mennesker. Ikke minst var samarbeidet med Oddbjørn Solli og de andre lærerne godt.
Støtten fra organisasjonene i arbeidslivet var noe variabel. Apotekerforeningen var positiv til reseptarutdanningen hele tiden. Norges Farmaceutiske Forening (NFF) var mer delt i sitt syn på utdanningen. Før etableringen i 1960 var hovedstyret i NFF positive til reseptarutdanningen, mens flere av foreningens medlemmer var i mot. Dette mener Klevstrand gikk ut over unge mennesker som hadde valgt reseptaryrket.
– Men det ble likevel veldig bra dersom innstillingen på det enkelte apoteket var positiv, mener Klevstrand. Det var nok mye vanskeligere dersom holdningen på apoteket var negativ.
Klevstrand opplevde imidlertid en endring da det ble stilt krav til examen artium for å ta reseptarutdanning. Artianerne skilte seg ut i forhold til de tidligere kullene. Klevstrand observerte at de både pratet og strikket i timene. Ut fra sine erfaringer mener Rolf Klevstrand at elevene fra de tidligere kullene var mer modne enn de som kom etter.
– De hadde kanskje større respekt, både for det å ta utdanning og for de som underviste, tenker Klevstrand om det.
– Ellers var jeg med i styret i Norsk Farmaceutisk Selskap, nevner Klevstrand. Der sørget han for at reseptarene også kunne bli medlemmer.
Rolf Klevstrand husker godt at han ble invitert til reseptarutdanningens 25 års-jubileum i 1985. Da var det allerede bestemt at skolen skulle flyttes og bli en del av et høgskolesenter, slik det også er blitt ved Høgskolen i Oslo.