Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 26, 2019.
Av Grethe Eide* og Angelika Kruse-Jensen**
*Grethe Eide ble cand.pharm. i 1963, dr. scient. ved ETH Zurich i 1966 og Spesialist i sykehusfarmasi i 1991. Innehaver av Det giftige kors. Forskning og undervisning på universitetsnivå i Norge, Sveits og USA. Senere blant annet apoteker ved Rikshospitalets apotek, Oslo og Apotek 1 Hjorten i Fredrikstad.
** Angelika Kruse-Jensen, mag. art. i farmasi fra Universitetet i Graz 1960, apotekereksamen fra Hellas 1962 og Norge i 1963. Spesialist i sykehusfarmasi 1991. Apoteker ved Diakonhjemmets apotek 1986– 1995, deretter apoteker ved Ullensaker apotek med filialer. Nasjonale og internasjonale verv innen sykehusfarmasi og reumatologi. Innehaver av Det giftige kors.
Et nytt arbeidsområde for farmasøyter utviklet seg fra begynnelsen av 1970-tallet: Sykehusfarmasi. Det var allerede farmasøyter tilknyttet enkelte sykehus, men nye forskrifter: «Forskrifter om legemiddelforsyning m.v. ved sykehus og andre helseinstitusjoner» i 1968 (1) medførte blant annet at det skulle være en farmasøytisk kandidat som sto for virksomheten ved sykehusenes hovedlagre av legemidler – og at det skulle være farmasøytisk tilsyn på sykepostene minst fire ganger i året. Etter hvert ble det også etablert flere sykehusapotek. Farmasøytene var ofte sentrale personer i sykehusenes legemiddelkomiteer og hygienekomiteer, så samarbeidet med andre helseprofesjoner utviklet seg. I legemiddelkomiteene var farmasøytene vanligvis sekretærer, noe som medførte ganske mye arbeid både i og utenfor arbeidstiden. Det var en pionertid i norsk sykehusfarmasi med stor aktivitet og mange engasjerte personer. Det ble opprettet faggrupper innen flere områder, for eksempel innen reumatologi, tilsyn, cytostatika og psykiatri. Mye godt arbeide ble også gjennomført i regi av Norske Sykehusfarmasøyters Forening (NSF). Allerede i 1980 hadde de utarbeidet sitt første målsettingsdokument (2). Mandatet er gjengitt i tabell 1. Det er i målsettingsutvalgets innstilling skilt mellom to hovedfunksjonsområder: Produktorienterte funksjoner og pasientorienterte funksjoner. Sentrale virkemidler for videreutvikling er både faglig videreutdanning og lederutdanning. Utvalget tar til orde for en spesialistutdanning med følgende målsetting: «Spesialistutdanning i sykehusfarmasi skal sette kandidaten i stand til effektivt å samarbeide med leger, annet helsepersonell og pasienter, for å oppnå sikker, rasjonell og effektiv bruk av legemidler». Et revidert målsettingsdokument kom i 1989 med tittel: «Sykehusfarmasien mot år 2000» (3, fig. 1). Her kommer man også til at viktige virkemidler for måloppnåelse er kvalifisering utover grunnutdanningen, dvs. farmasøyter med forskningskompetanse og/eller spesialistutdanning.
Av disse målsettingsdokumentene fremgår det at for å kunne ta en aktiv rolle som legemiddelspesialist – både overfor annet helsepersonell og pasienter – er kvalifisering et nøkkelord. Det var mange oppgaver som farmasøytene med fordel kunne ivareta innen tilvirkning, som for eksempel TPN og cytostatika tilberedning. Nye legemidler, legemiddelformer og terapiregimer medførte utfordrende oppgaver for farmasøyten som det var ønskelig at skulle bli en del av det tverrfaglige teamet på sykepostene. Pasientsikkerhet når det gjaldt legemiddelbehandling sto sentralt, og her kunne godt kvalifiserte farmasøyter gi et viktig bidrag.
Andre yrkesgrupper i sykehus hadde spesialistutdanning, og det ble derfor naturlig å
tenke på noe tilsvarende for farmasøyter. Selv omdet var en rekke kurs man kunne taga de ingen formell kompetanse. Vi trengte en videreutdanning som på en systematisk måte kvalifiserte farmasøyter for de nye arbeidsområdene og som inneholdt både teoretisk kunnskap og relevant praksiserfaring.
Mange farmasøyter følte behov for en mer sykehusog klinisk rettet spesialisering som var utviklet i enkelte andre land. Ideer fra studiereiser til USA, England og andre land ble formidlet, for eksempel gjennom Norsk Farmaceutisk Tidsskrift (4,5).
I et brev til NSF på slutten av 1970-tallet skisserte Angelika Kruse-Jensen sine tanker om en spesialistutdanning. Denne ble tatt opp i en idedugnad med Grethe Eide sommeren 1980. Vi var av den oppfatning at det burde etableres en videreutdanning som skulle kvalifisere farmasøyter innen et bredt område – fra produksjon til klinisk virksomhet. Den burde være en desentralisert utdanning. Utdanningen skulle også styrke farmasøytenes kvalifikasjoner med hensyn til kommunikasjon og samarbeid med helsepersonell og pasienter for å oppnå sikker og effektiv bruk av legemidler. Ideen ble videreformidlet til NSF.
NSF fant ideen interessant og det ble i november 1982 nedsatt et Spesialistutvalg (Angelika Kruse-Jensen, Kirsten Nordbø og Grethe Eide) som skulle komme med forslag til en strukturert utdanningsplan. Utvalget fikk et meget omfattende mandat, og måtte snevre inn arbeidsområdet noe. Det var nødvendig å spille ballen tilbake til NSF for en del oppgaver. Utvalget tok utgangspunkt i de faglige utfordringer vi på den tiden sto overfor innen sykehusfarmasien og leverte sitt forslag til utdanningsprogram i august 1983. Det omfattet målsetting (tabell 2), samt opplegg med hensyn til teori og praksis (tabell 3). Teorifagenes rekkefølge skulle kunne tilpasses studenten, men slik at farmakoterapi skulle danne avslutningen på de teoretiske fag. Teoridelen besto av en blanding av kurs og selvstudium. Siden mange sykehusfarmasøyter hadde grunnutdanning av noe eldre dato, var det også formulert nødvendige forkunnskaper. Utvalget kalte det: «En skisse til spesialutdannelse i sykehusfarmasi for farmasøytiske kandidater».
Så begynte den lange veien for å komme frem til et standardisert utdanningsløp. Det var informasjonsmøter, og mange diskusjoner, men ikke alle instanser, verken i eller utenfor bransjen, syntes dette var en god ide.
I NSF ble utdanningsforslaget presentert i kretskontaktmøtet 9.11.83 – og ble da gjenstand for drøftinger, samt at det ble gitt innspill til det videre arbeidet.
Det ble klart at arbeidet videre måtte i vesentlig grad foregå i regi av Norges Farmaceutiske Forening (NFF) som var vår fagforening. Det ble da innkalt til en konferanse med tema: «Spesialistutdanning for farmasøyter» 7. juni 1984. NFF skriver i innkallingen: «NFF ser det svært positivt at grupper av farmasøyter ønsker å øke sin kompetanse, blant annet gjennom spesialutdanning. NFF mener imidlertid at spørsmålet om innføring av formell spesialisering innenfor farmasien er så prinsipiell at det bør drøftes på bredt grunnlag i etaten». Deltakere i konferansen og målsetting fremgår av tabell 4.
Styret i NFF var høsten 1984 innstilt på å etablere både et spesialistutvalg for sykehusfarmasi og et spesialistråd. Men på representantskapsmøtet i november 1984 viste det seg at representantskapet gikk inn for etablering av et midlertidig spesialistråd, men gikk imot oppnevnelse av spesialistutvalg innen de forskjellige grener av farmasien på dette tidspunkt.
Etter dette ble det 17.12.84 opprettet et bredt sammensatt utvalg, kalt «Midlertidig spesialistråd for farmasøytisk spesialistutdanning». Rådets sammensetning og mandat fremgår av tabell 5. Rådet avga sin innstilling i september 1985 (6) og tok for seg regler, struktur og organisering, men mente at behov måtte komme fra de ulike deler av arbeidslivet. Utkast til regler for fremtidig spesialistutdanning fremgår av tabell 6. Flertallet i rådet var for etablering av spesialistutdanning innen flere deler av farmasien. Siden behovet allerede var meldt fra sykehusfarmasøytene, var det naturlig å starte der. Rådet pekte på at utdanningen skulle være yrkesrettet og ikke ta utgangspunkt i de fagene man kjente fra Farmasøytisk institutt (FI). Reglene var bygd opp etter samme mønster som
«Bestemmelser for Spesialistutdanning for Den norske legeforening» og tilsvarende bestemmelser for Den norske tannlegeforening.
Rådet mente at en utdanning måtte bestå av en teoridel og en praksisdel. Teoridelen skulle ligge på et høyt faglig nivå, og tilsvare 20 vekttall (tilsvarer nå 60 vekttall, dvs. 2 semestre). Dette skulle oppnås ved kurs med avsluttende eksamen. De mente videre at praksisdelen burde omfatte 3 år omregnet til full stilling på godkjent praksissted. Det skulle legges vekt på variert yrkespraksis innen den enkelte spesialistutdanning. For å kvalitetssikre grunnleggende kompetanse var det satt krav til minst 2 års praksis etter cand.pharm.- eksamen, før man kunne starte spesialiseringen. Rådet poengterte også at dersom man skulle gå inn for spesialistutdanning, var det viktig med et samarbeide med helsemyndighetene, slik at de eventuelt kunne ta stilling til lovhjemmel for ordningen.
I påvente av innstillingen fra Spesialistrådet så NSF det ønskelig at det ble jobbet videre med spesialistutdanningen i sykehusfarmasi. I et møte i januar 1985 mellom medlemmer av det midlertidige spesialistutvalget og leder i NSF (Arne Thomas Manger) ble det drøftet hva som kunne gjøres videre, for det var jo ganske mye som skulle klarlegges, for eksempel mulig kursvirksomhet. Men det var begrenset hva man kunne utrette og kontakter som kunne tas når det ikke forelå noe endelig vedtak. Det var imidlertid klart at vi manglet kvalifikasjoner innen klinisk farmasi. Ved Hope Hospital i Manchester var det et slikt opplæringsprogram som en del norske farmasøyter fikk anledning til å delta i. Disse kunne fungere både som «veivisere» inn i klinikken og som veiledere for kandidater under spesialisering.
Innstillingen fra Spesialistrådet ble sendt på høring til etatens ulike organisasjoner. De fleste var positive til spesialistutdanning, i første omgang for sykehusfarmasøyter. Uttalelsen fra NAF var imidlertid negativ: «Norges Apotekerforening går, i påvente av en behovsutredning, imot det foreliggende forslag om en formalisert spesialistutdanning. Foreningen er også generelt betenkt over den «båssetting» etablering av formalisert spesialistutdanning kan føre til». Dette bidro selvsagt til konflikt i forhold til sykehusapotekerne.
I november 1985 sluttet NFFs representantskap seg til innstillingen fra Spesialistrådet. Representantskapet uttalte også at NFF bør avklare med Helsedirektoratet om foreningen kan være godkjenningsinstans for spesialistutdanning for farmasøyter inntil spørsmål om lovhjemmel blir avklart.
NFF sender derfor 5.2.86 en henvendelse til Helsedirektoratet om saken. De refererer til at de har mottatt svar fra alle høringsinstanser, og har besluttet å gå videre med utdanningsplanen. NFF ønsker å samarbeide med helsemyndighetene om krav og retningslinjer for utdanningen, og ber helsemyndighetene ta stilling til om de selv skal håndtere godkjenningsordningen, eller delegere den til et annet organ, for eksempel NFFs sentralstyre inntil videre.
Det varer lenge før man får noe svar fra Helsedirektoratet. Dette er datert 4.12.86. Helsedirektoratet slutter seg til forslaget om spesialistutdanning for farmasøyter. Siden det ikke foreligger noe lovgrunnlag for en slik videreutdanning, kan helsemyndighetene ikke påta seg å være godkjenningsinstans, men mener at den kan legges til NFF.
Da man i november 1986 ennå ikke hadde fått noen tilbakemelding fra Helsedirektoratet, bestemmer NFF seg for å gå videre med saken, siden dette har trukket i langdrag. Sentralstyret vedtar å oppnevne et spesialistutvalg i sykehusfarmasi, i tråd med «Innstillingen fra det midlertidige spesialistrådet».
Så endelig, 9.1.87 blir NFFs første Spesialistutvalg oppnevnt. Sammensetning av utvalget fremgår av tabell 7. Først av alt måtte utdanningsdokumentet utarbeides.
Utvalget tok utgangspunkt i det som allerede var utarbeidet av NSFs spesialistutvalg, Innstillingen fra «Det midlertidige spesialistrådet», «The Education Document of ESCP» (European Society of Clinical Pharmacy) (7) og NSFs «Målsettingen for sykehusfarmasien». Siden medlemmer av Spesialistutvalget var engasjert innen EAHP (European Association for Hospital Pharmacy) og ESCP (European Society of Clinical Pharmacy), ble det flere presentasjoner underveis av det norske opplegget i forbindelse med møter i disse organisasjonene. Det var viktig for det videre samarbeide om videreutdanning med andre europeiske land.
I 1989 ble generelle regler for spesialistutdanning godkjent av Sentralstyret i NFF, og ansvarsforhold mellom NFF, Spesialistråd og Spesialistutvalg ble trukket opp (fig. 2). Helsedirektoratet aksepterte funksjonen som klageinstans.
I 1990 var så utdanningsdokumentet ferdigstilt (fig. 3, 8).
Det ble da også opprettet et fast, bredt sammensatt Spesialistråd dette året. De hadde sitt første møte 29.5.90. Nytt Spesialistutvalg ble oppnevnt i 1993. Senere oppnevnte utvalg kom til etter hvert.
Utdanningsdokumentet var meget detaljert. Det innledes med en omfattende målformulering på 3 nivåer som utdanningen bygger på, etterfulgt av plan for utdanningen, gjennomføring, dokumentasjon av kompetanse, evaluering underveis og søknad om godkjenning som spesialist. Overordnet målsetting og undervisningsmål på 1. nivå er gjengitt i tabell 8. Oversikt over utdanningen fremgår av tabell 9.
Teoridelen som består av vekttallsbelagte kurs (tabell 10) og kurs som ikke var vekttallsbelagt (Innføring i logistikk og innføring i helseøkonomi). På den tiden tilsvarte 20 vekttall 2 semestre med fulltids studier. Dette innebar at man måtte finne kurs – eller bidra til å få opprettet kurs – som kunne benyttes. Det kunne være kurs i Norge, Sverige eller Danmark.
Oversikt over praksisdelen fremgår av tabell 11. Denne viser hvor stor vekt det ble lagt på veiledet praksis innenfor en rekke områder. Det var utarbeidet detaljerte sjekklister for praksis.
Avslutningsvis skulle det gjennomføres en prosjektoppgave (maks. 1 semester).
Dokumentet inneholdt også krav til praksissteder og veiledere. For hovedveilederne var det satt krav til kurs i veiledningspedagogikk. Kandidatene skulle ha en hovedveileder, men kunne ha forskjellige veiledere innen de ulike praksisområdene. Praksisstedene kunne godkjennes for hele utdanningen (utdanningssenter) eller for deler av utdanningen (praksisopplæringssted).
Første revisjon av utdanningsdokumentet Dokumentet ble gjenstand for noen mindre korreksjoner i 1992 etter innspill fra Spesialistrådet.
Den neste revisjonen ble utført i 1998 (9). Selve utdanningsopplegget ble ikke endret, men dokumentet ble forbedret. I tillegg var det utarbeidet utvidede retningslinjer innen klinisk farmasi (pasientrettet farmasi), produksjon, farmasøytisk tilsyn, undervisning og legemiddeldistribusjon til institusjoner. Det var også utarbeidet ny sjekkliste for gjennomføring av praksis, samt veiledning for spesialistkandidater og sykehusapotek angående oppstartsprosessen og avtaler.
Det midlertidige spesialistrådet hadde anbefalt at det ble utdannet noen kandidater raskt slik at de kunne ta oppgaver som veiledere. Spesialistutvalget utarbeidet forslag til krav til overgangsordninger som ble godkjent av Spesialistrådet. Kandidater kunne da søke om godkjenning ut fra dokumentert praksis innen angitte områder og teoretisk kunnskap. Teoridelen kunne dokumenteres med utgangspunkt i kurs og spesielle arbeidsoppgaver man hadde hatt og som kunne likestilles med kravene i utdanningsdokumentet (tabell 12). Dette var mulig innen 1.6.91. Spesialistutvalget vurderte søknadene og avga innstilling til NFF som var godkjenningsinstans. Det ble godkjent 40 spesialister etter denne ordningen.
Det var også mulig å søke om delgodkjenning frem til 31.12.91, som man kunne bygge videre på. Det ble senere vedtatt at disse måtte fullføre utdanningen innen 31.12. 2000.
Dette var et vesentlig spørsmål. I tabell 13 gjengis en oversikt over stipulerte kostnader pr. kandidat pr. år, fordelt på arbeidssted, stipendmidler og kandidatens økonomiske bidrag. En ser at arbeidsstedet bærer de største utgiftene. Det at man i sykehusapotekene la godviljen til slik at flest mulig som hadde lyst og interesse kunne gjennomføre utdanningen, var meget viktig. Uansett satte det store krav til den enkelte kandidat. Det ble jobbet for å etablere utdanningsstillinger i sykehusapotekene – og noen fikk vi etter hvert.
Promillefondet
Dette var en ordning der sykehusapotekene betalte inn 0,1% av omsetningen til et fond som det kunne søkes midler fra for å dekke vikarutgifter når utdanningskandidater deltok på kurs.
Apotekfarmasifondet
Dette var opprettet i 1988 og var en viktig kilde til finansiering. Her kunne man søke stipender til kurs og prosjekter. Dette ble avviklet i 2001.
Stiftelsen for fremme av norsk apotekfarmasi
Denne ble opprettet i 2001. Her var det også mulig å søke stipendmidler.
Andre stipendmidler
Både i regi av Norsk Farmasøytisk Selskap og Norske Sykehusfarmasøyters Forening fantes det stipendmidler man kunne søke om. Farmasøytisk industri og Norsk Medisinaldepot var også viktige bidragsytere. Noen enkel løsning på den økonomiske siden forelå det altså ikke. Derfor ble de enkelte arbeidsstedene sentrale også i økonomisk sammenheng.
Spesialistutvalget var på et tidlig tidspunkt klar over at det ville være behov for å få opprettet et faglig sekretariat for å ta hånd om søknader og spørsmål fra søkere. Det ble innvilget et beløp på kr. 100 000 fra Apotekfarmasifondet, slik at man kunne ansette en farmasøyt en dag pr. uke i en periode.
Ellers ble det mange oppgaver på spesialistutvalgene og NFF. I 1997 overtar imidlertid VETT (Avdeling for etterog videreutdanning ved Farmasøytisk institutt) det administrative ansvar for utdanningen.
Man regner med at rundt 100 farmasøytiske kandidater var innom utdanningen. Etter 2003 ble det ikke opptatt flere kandidater. De siste var ferdige i 2008, totalt ble det 89 personer som ble spesialister i sykehusfarmasi.
Spesialistutvalget gjennomførte tre spørreundersøkelser blant spesialister, kandidater under spesialisering og gruppen nye kandi-dater som kunne rekrutteres innen sykehusfarmasien (10). Blant ferdige spesialister følte 71% seg bedre rustet til å starte opp klinisk farmasi / avdelingsfarmasi og andre utadrettede pasientaktiviteter. Riktignok angir bare 22% at arbeidsgiver i meget høy grad har klart å utnytte den nyervervede spesialistkompetansen. Dette kan ha flere årsaker. Det kan ha vært problematisk å frigjøre personer fra andre arbeidsoppgaver, og det kan ha vært mangel på avtaler om klinisk virksomhet. Enkelte personer var også gått over i andre jobber.
Blant kandidater under utdanning kommer problemet med å få tatt relevante kurs opp. Dette hadde delvis bakgrunn i at det etter hvert kom stadig færre kandidater til, noe som medførte avlysning av kurs. Det ble for eksempel bare godkjent 1 studieplan hvert år i 1997 og 1998.
Blant potensielle kandidater kom det frem at utdanningen var lite kjent. Enkelte kunne tenke seg å starte opp. Men det å få brukt kompetansen på nye oppgaver etter endt spesialisering er en viktig faktor i rekrutteringen.
For å bedre informasjonen ble det i oktober 1999 etablert en egen hjemmeside. Her kunne man finne nyttige opplysninger om ulike aspekter av utdanningen (10).
I 2001 får vi ny apoteklov (11) – og liberaliseringen av apotekvesenet blir snart et faktum. Sykehusapotekene (med unntak av Diakonhjemmets sykehusapotek og Lovisenberg sykehusapotek) ble imidlertid statlige helseforetak som en del av Spesialisthelsetjenesten. I en beskrivelse i 2004 av sykehusapotekenes oppgaver i fremtiden (12) står det å lese: «Sykehusapotekene skal ivareta Spesialisthelsetjenestens ansvar innen forskning, praksisundervisning og spesialistutdanning i farmasøytiske fag». NFF og det daværende spesialistutvalget inviterte de fire foretakene til samarbeid og samordning om spesialistutdanningen (13). Foretakene stilte seg i utgangspunktet positive, men signaliserte at de ønsket seg kortere tidsrammer for utdanningen. I 2003 var det bare tatt opp 2 kandidater som var de siste som fulgte det gamle opplegget. Så det ble det ingen prioritering av spesialistutdanningen, og slik gikk det til at utdanningen ble lagt i bero uten at det ble fattet noen formelle vedtak, så vidt vi kan forstå.
Ny studieordning ved Farmasøytisk institutt (FI) ble implementert i 2003. Dermed ble det også behov for modernisering av spesialistutdanningen. Etter anmodning fra Spesialistutvalget fikk NFF i 2002 utarbeidet et nytt rammedokument for Spesialistutdanningen (14). Det var ønskelig at utdanningen skulle være en del av universitetssystemet – og at den ikke skulle være så vidtfavnende som tidligere. Det skulle være en felles modul og så spesialisering innen ønsket område (eks. klinisk farmasi, tilsynsfarmasi, produksjon). Rammedokumentet for dette opplegget ble godkjent av NFF i 2002 og av FI i 2004. Denne utdanningen ble imidlertid aldri en realitet. Universitetene fikk for øvrig plikt til å tilby etterutdanning innenfor instituttenes virkeområder i 2005 (15).
Mastergrad i klinisk farmasi
Denne utdanningen skulle erstatte spesialistutdanningen og var knyttet til FI. Den ble gjennomført i perioden 2009–2015. Det ble utdannet 4 kull. Det siste kullet startet i 2012. Dette var et tilbud både til reseptarer og farmasøytiske kandidater. Opptakskravet var 2 års praksis i apotek. Normert utdanningstid var 4 semestre med kurs og praksis etterfulgt av en masteroppgave på ca. 3/4 år.
Ved denne utdanningen bisto sykehusapotekene den enkelte kandidat økonomisk. Noen fikk også frikjøpt tid til lesing og annen forberedelse. Selve utdanningsopplegget og kursene var det FI som hadde ansvaret for. Instituttet fikk bevilgninger over statsbudsjettet. Bortfall av bevilgninger og økonomisk støtte fra arbeidsgivere var i hovedsak grunnen til at dette utdanningsprogrammet falt bort.
Ny mastergrad i klinisk farmasi etableres i 2013
Dette er også en erfaringsbasert mastergrad ved FI. Her kan både reseptarer og farmasøytiske kandidater delta. Det er krav om 2 års arbeidserfaring. Utdanningen består av en obligatorisk del, en valgfri del og avslutningsvis en masteroppgave. Oversikt over utdanningen fremgår av tabell 14.
Man kan også ta enkeltkurser. Utdanningen er normert til 1 1/2 år på full tid (90 studiepoeng). Det er imidlertid vanlig med deltidsstudier. Teoridelen må gjennomføres innen maksimalt 6 år før man kan søke om opptak til masteroppgaven. Pasientkontakt gjennomføres når det er praktisk mulig. Finansiering skjer ved kursavgifter og en avgift for masteroppgaven.
De nye, klinisk rettede mastergradene er av mindre omfang enn den opprinnelige Spesialistutdanningen. Dessuten tok Spesialistutdanningen utgangspunkt i ferdig grunnutdanning for farmasøytiske kandidater.
Dr. grad studier
Man kan i dag gjennomføre doktorgrader innen ulike fagområder, under forutsetning at det lykkes å få en utdanningsstilling – eller at finansiering kan ordnes på annen måte. Valg av forskningsområde som er relevant i forhold til klinisk farmasi er derfor mulig.
Når vi kommer frem til 2012, har Helsedirektoratet overtatt godkjenning av spesialister innen medisin, odontologi og optikk. Så startes utredninger om andre helsepersonellgrupper skal kunne kvalifisere til offentlig spesialistgodkjenning. En delutredning er sendt Helse- og omsorgsdepartementet (HOD). Ifølge Helsedirektoratet vil det når det foreligger en positiv tilbakemelding fra HOD, bli sendt en bestilling til yrkesorganisasjonene som organiserer helsepersonell om å utrede om det er aktuelt med offentlig spesialistgodkjenning.
NSF arrangerer derfor i samarbeid med sykehusapotekforetakene en idedugnad i slutten av 2012, med bred deltakelse, vedrørende spesialistutdanning i sykehusfarmasi (tabell 15). Resultatene skulle danne grunnlag for NFFs tilsvar på den ventende henvendelsen fra Helsedirektoratet. Den kom imidlertid ikke, for HOD meddelte i brev av 15.10.2013 at de var av den oppfatning at man ikke hadde behov for ytterligere offentlige spesialistgodkjenninger. Det ble dermed ikke til at man gikk videre med etablering av en ny spesialistordning.
Etablering av spesialistutdanningen bidro til å løfte kompetansespørsmålet innen farmasien. Vi hadde ikke bare bruk for enkeltstående kurs, men hadde behov for en formell og standardisert videreutdanning i tillegg til doktorgradsstudier. Flere videreutdanningsprogrammer er da kommet til etter hvert. At det ved omfattende endringer i apotekvesenet ikke var vilje til å satse videre på spesialistutdanning er bare å beklage, særlig fordi andre yrkesgrupper i helsevesenet som farmasøyter samarbeider med har en tilsvarende utdanningsmulighet. Også kolleger i flere andre europeiske land har spesialistutdanningsprogrammer.
Men vi oppnådde å få mange sykehusfarmasøyter med bred faglig kompetanse – formell kompetanse – og utdanningen ble også en døråpner for klinisk farmasi. Gjennom et formelt spesialistutdanningsprogram ble det enklere å få aksept for arbeidet i klinikken. Det måtte nødvendigvis gis godkjenning av sykehusledelsen til at farmasøytene skulle få tilgang til journalopplysninger og annen pasientopplysning. Farmasøytene ble godkjent som helsepersonell ved Helsepersonell loven fra 1999 (16). Dette bidro også til at tilgangen til sykepostene ble lettere. Så resultatet er at det etter hvert er blitt etablert avdelingsbasert virksomhet i regi av sykehusapotek i mange sykehus. En tjeneste sykehusene betaler for. I noen sykehus er kliniske farmasøyter en del av sykehusets fagpersonale. Andre helsepersonellgrupper er blitt oppmerksomme på den ressursen farmasøytene representerer. Stortingsmelding 18, 2004–2005 (18, fig. 4) setter fokus på betydningen av riktig legemiddelbruk både i og utenfor helseinstitusjoner. Det fremkommer at myndighetene nå er klar over at farmasøytene har en viktig oppgave her. Når det gjelder farmasøyter på sykepostene, står det: «En forutsetning er bruk av erfarne farmasøyter som har gjennomgått spesialopplæring». Det hevdes også i innstillingen at farmasøytenes kompetanse varierer i stor grad, noe som gjør det nødvendig å fastsette bestemte kompetansekrav for de som skal gjennomgå pasienters legemiddelbruk, det vil si gi pasientveiledning. Det omtales også at det vil være nødvendig med kontinuerlig faglig oppdatering, blant annet på grunn av den raske utviklingen innen medisinsk forskning, terapiprinsipper og legemidler.
Subspesialisering er jo allerede et begrep innen sykehusfarmasien, og kan bli enda mer aktuelt i tiden fremover.
Vi har i Norge to kategorier farmasøyter med ulik grunnutdanning (cand.pharm. og reseptar). Disse to gruppene med ulik utdanningsplattform tilbys nå en felles påbygning. Dette er muligens rasjonelt, men er neppe noen optimal løsning faglig sett. Med henblikk på samordning med videreutdanning innen EU vil det ventelig være problematisk.
Likevel får vi håpe at den nye mastergraden i noen grad kan bidra til at det er mulig å videreføre det som ble initiert. Utfordringene i dag er fortsatt økonomien i sykehusene – hvilke tjenester er de villige til å betale for – her vil det nok i all fremtid være noe en må kjempe for.
Det er arbeide i gang for å få etablert felles retningslinjer for en spesialistutdanning som er gjensidig godkjent i EU/EØS, ser vi i et intervju med nyvalgt leder i NSF, Håvard Kirkevoll, i 2017 (18). Han uttaler at NSF ønsker å henge seg på dette europeiske arbeide. Ut fra det foreløpige opplegget synes det å bli en bredt anlagt utdanning som bygger på grunnutdanning på cand. pharm. nivå. I tillegg til teoretiske kurs vektlegges veiledet praksis stor betydning. Dette var også et sentralt anliggende i det opprinnelige norske opplegget.
Spørsmål om organisering og finansiering vil melde seg med ny tyngde, så det blir mye å kjempe for i tiden som kommer. Positivt er det i alle fall at tanker om en spesialistutdanning innen sykehusfarmasi fortsatt lever.
Mye har endret seg i innen farmasien i Norge siden den opprinnelige spesialistutdanningen ble utarbeidet og etablert. Likevel kan det være av betydning å se tilbake på historien. Uten erfaringsbyggeklosser som historien representerer, ingen fremgang!
Sykehusfarmasi var et nytt arbeidsområde for farmasøyter som utviklet seg fra begynnelsen av 1970 tallet. «Forskrifter om legemiddelforsyning m.v. ved sykehus og andre helseinstitusjoner» i 1968 medførte krav til farmasøytisk kompetanse i sykehusene. Det ble en pionertid for norsk sykehusfarmasi.
Snart dukket behovet for en formalisert videreutdanning opp. Siden andre yrkesgrupper i sykehus hadde spesialistutdanning, var det naturlig å tenke på noe tilsvarende for farmasøyter. Det første spesialistutvalget ble etablert i regi av Norske Sykehusfarmasøyters Forening (NSF) i 1982. Utvalget leverte året etter den første skissen til en spesialistutdanning for sykehusfarmasøyter. Det skulle imidlertid bli en lang vei frem til målet. Norges Farmaceutiske Forening (NFF) opprettet i 1984 et «Midlertidig spesialistråd for farmasøytisk spesialistutdanning». Rådet avga sin innstilling i 1985 og tok for seg regler, struktur og organisering av en slik utdanning. Siden de fleste instanser var positive til opprettelse av spesialistutdanning – i første rekke innen sykehusfarmasi – etablerte NFF i 1987 et spesialistutvalg, som hadde i oppgave å utarbeide utkast til regler for en slik utdanning. Det ble etter hvert klart at det var NFF som måtte ta oppgaven som godkjenningsinstans, siden det ikke eksisterte noen lovhjemmel for en slik utdanning.
Generelle regler for spesialistutdanningen ble godkjent av NFF i 1989, og ansvarsforhold mellom NFF, Spesialistrådet og Spesialistutvalget ble trukket opp. Helsedirektoratet aksepterte oppgaven som klageinstans. I 1990 ble utdanningsdokumentet ferdigstilt. Dette ble innledet med en omfattende målformulering, etterfulgt blant annet av krav til forkunnskaper (cand.pharm. og minimum 2 års praksis), plan for utdanningen og gjennomføring, samt dokumentasjon av kompetanse. Det var også formulert krav til praksissteder og veiledere. Teoridelen besto av en rekke vekttalsbelagte kurs med avsluttende eksamen. Praksisdelen omfattet veiledet praksis fra en rekke områder. Avslutningsvis fulgte en prosjektoppgave.
«Det midlertidige spesialistrådet» hadde anbefalt at det ble utdannet noen kandidater raskt slik at de kunne ta oppgaver som veiledere. Det ble derfor utarbeidet krav til overgangsordninger slik at kandidater kunne søke om godkjenning ut fra dokumentert praksis innen angitte områder og teoretisk kunnskap. Det ble godkjent 40 spesialister etter denne ordningen.
Økonomien var et vesentlig spørsmål. Kandidatene kunne søke stipendmidler fra ulike hold, men det ble utdanningsstedene som dekket de største utgiftene. Det ble utdannet totalt 89 spesialister i sykehusfarmasi.
I 2001 får vi ny apoteklov som medførte store endringer innen apotekvesenet. De fleste sykehusapotekene ble statlige helseforetak. Det ble ingen videre satsing på spesialistutdanningen. I stedet ble det etablert en mastergrad i klinisk farmasi for farmasøytiske kandidater og reseptarer ved Farmasøytisk Institutt i Oslo i 2009, som var i virksomhet frem til 2015. En ny mastergrad ble opprettet i 2013, som fortsatt er i drift. Finansieringen skjer ved kursavgifter og en avgift for masteroppgaven.
Spesialistutdanningen ble en døråpner for klinisk farmasi i Norge og medførte at vi fikk mange sykehusfarmasøyter med bred faglig formell kompetanse.
Kompetansekrav er sentrale med den utviklingen som skjer innen medisinsk forskning, terapiregimer og mer potente legemidler. Det er uheldig at vi i Norge har samme videreutdanningstilbud i form av en mastergrad i klinisk farmasi til to farmasøytiske yrkesgrupper med ulik grunnutdanning.
Det arbeides nå innen EU for å få etablert en standardisert spesialistutdanning i sykehusfarmasi. Dette er en bredt anlagt utdanning som tar utgangspunkt i cand. pharm. nivå.
Fremtiden vil vise om norske sykehusfarmasøyter også får tilgang til en slik utdanning.
1. Forskrifter Om legemiddelforsyning m.v. ved sykehus og andre helseinstitusjoner, 6. september 1968.
2. Innstilling om Målsetting for Sykehusfarmasien. Norske sykehusfarmasøyters forening 1980.
3. Målsetting for Sykehusfarmasien i Norge mot år 2000. Norske sykehusfarmasøyters forening 1989.
4. Flatberg P. Utdannelse av sykehusfarmasøyter. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 1969;425–33.
5. Refsum N, Refsum H. Klinisk farmakologi og klinisk farmasi i USA. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 1980; 444– 53.
6. Innstilling om Spesialistutdanning for farmasøyter. Det midlertidige Spesialistrådet, Norges Farma- ceutiske Forening 1985.
7. The clinical pharmacist: Education document. European Society of Clinical pharmacy.
8. Spesialistutdanning i sykehusfarmasi med mindre korreksjoner, Norges Farmaceutiske Forening 1992.
9. Spesialistutdanning i Sykehusfarmasi, 2.utgave med vedlegg, Norges Farmaceutiske Forening 1998.
10. Arnesen G, Håberg M. Spesialistutdanningen i sykehusfarmasi – tanker fremover. Norsk Farma- ceutisk Tidsskrift 99;25– 27.
11. Lov om apotek. Lov 2000-06-02-39. Iverksatt i 2001.
12. Refsum N, Fredriksen G, Lund P, Naalsund LU, Sandal JFB, Thorsen A. Sykehusapotekenes organ- isering og oppgaver. Tidsskr Nor Legeforen 2004; 124: 1263– 64.
13. Håberg M, Bjerke M. En orientering fra spesialist- utvalget og NFF. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 2004;18.
14. Spesialistutdanning i sykehusfarmasi. Ramme- dokument. Norges Farmaceutiske Forening 2002.
15. Lov om Universitetet og Høyskoler. Lov 2005-04- 01-15, §1.3.
16. Lov om helsepersonell m.v. Lov 1999-07-02-64.
17. Stortingsmelding 18, 2004– 2005. Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk.
18. Nilsen, LB. Brenner for foreningsarbeide. Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 2017;32– 35.