Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 22, 2015.
Av Kåre Øydvin*
*Apotekereksamen Oslo 1963. Forskningsassistent ved Institutt for medisinsk genetikk 1964. Forskningsstipendiat ved Université de Paris, Sorbonne 1965. Ansatt i Norsk Medisinaldepot fra 1966–2001 som analytiker, 1. analytiker, sjefsanalytiker og kvalitetsdirektør. Verv av interesse i NMD-sammenheng: Medarbeider ved utarbeidelse av WHOs guidelines for «the handling of starting materials» og «the production of medicinal products» 1968–1971. Medarbeider ved oppstart og utgivelse av Nordic Statistics on Medicines. Startet scientific section for Drug Use i FIP 1977. Styremedlem i EURO-DURG fra 1977–2001. Ekspert ved utarbeidelsen av European Pharmacopoea 1974–2001. Adr.: Nesåsveien 17, 1475 Finstadjordet.
Da «Lov om Norsk Medisinaldepot» ble vedtatt av Odelstinget 27. januar 1953 hadde vi private apotek drevet på konsesjon fra staten, private legemiddelgrossister som Tollef Bredal A/S, AS Apotekenes Fællesindkjøp (AF),Vestlandske Drogeforretning A/S og en privat legemiddelindustri representert ved bedrifter som A/S Apothekernes Laboratorium for Specialpræparater (A.L), A/S Farmaceutisk Industri (AFI), Nyegaard & Co A/S (Nyco) og Weiders Farmasøytiske A/S (Weifa).
I dag har vi i praksis «ingen»:
Var det dette vi ønsket oss? Hvordan havnet vi der?
I denne artikkelen gjøres det et forsøk på å beskrive årsaker og prosesser som ledet frem til dagens situasjon med utgangspunkt i at «ingen ting er tilfeldig her i livet» og at «sommerfugleffekten» (se fotnote) er en betydelig underskattet faktor til samfunnsutvikling. Det tas utgangspunkt i etableringen av Norsk Medisinaldepot (NMD) som statsmonopol med enerett til import og grossistvirksomhet med legemidler og den sentrale rolle NMD fikk både i starten og slutten av denne epoken som varte i 35 år.
Artikkelforfatterens bakgrunn for å gjøre dette er blant annet at han deltok i og skrev referatene fra alle møter i NMDs ledergruppe fra 1967 til 1997 og var en del av NMDs ledergruppe i ytterlige 4 år.
Fotnote:
Populærversjonen av «sommerfugleffekten» er at «når sommerfuglen setter luften i bevegelse med sine vinger så starter den en kjedereaksjon som vokser i styrke og utløser en tsunami på andre siden av jordkloden».
Historien bak og diskusjonene som ledet til vedtaket om etablering av Norsk Medisinaldepot er grundig beskrevet i boken «Mer enn et engros-monopol» Norsk Medisinaldepot 25 år. Her er også hovedtrekkene i NMDs 25 første driftsår beskrevet. Jeg tar derfor kun med noen hovedtrekk fra denne perioden som grunnlag for forståelse av prosessen som ledet til etablering og avvikling av NMDs enerett og i neste omgang avvikling av apotekenes enerett til eierskap av apotek. I tillegg medvirket endringene i rammebetingelsene for omsetning av legemidler til sterk reduksjon/avvikling av produksjonen av legemidler i Norge.
Napoleon og Hitler har vel ikke høstet mye ære for sine bidrag til samfunnsutviklingen i Europa. Eneste «unntaket» er kanskje de to statsmonopolene for grossistvirksomhet med legemidler i Norge som kom i kjølvannet på deres mindre vellykkede felttog i Europa og globalt.
1. mars 1809 ble det første monopol på grossistomsetning av legemidler i Norge opprettet. Bakgrunnen var den håpløse forsyningssituasjonen for legemidler. Spesielt var import fra og handel med gamle handelspartnere vanskelig på grunn av krig og blokader av sjøfart.
I første omgang omfattet eneretten 41 navngitte legemidler. Denne begrensningen ble raskt opphevet gjennom en utvidelse av varespekteret til alle legemidler og naturlig tilhørende varer.
Selv om monopolet, forholdene tatt i betraktning, klarte oppgavene bra så ble levetiden kort. Dette delvis på grunn av at «Monopolet» gikk konkurs og dels fordi den norske stat gikk konkurs. I tillegg ville vår naturlige og tidligere største legemiddelleverandør, Danmark, av forståelige grunner ikke ha oss som kunder lenger. Grossistmonopolet ble derfor besluttet nedlagt etter 4 år og ble avviklet i løpet av de neste 2 år. I praksis betydde dette at apotekene måtte skaffe legemidler og andre nødvendige varer selv. Og resultatet av dette var ikke alltid tilfredsstillende sett fra kundesiden. Monopol ble derfor ofte trukket frem som en mulig løsning på forsyningsproblemene.
Et formelt fremstøt overfor Justisdepartementet ble i 1891 gjort av professor F. Lockmann som ønsket statlig monopol på både engroshandel med legemidler og apotekdrift. Behandlingen i Departementet ga som vanlig et flertall og et mindretall.
Generelt var det slik at når forslag om etablering av statlig grossisteller detaljistomsetning av legemidler ble tatt opp til debatt, var bransjen imot endring/offentlig inngripen mens de mer politiske organer var for. Dette var en holdning som gikk igjen i forbindelse med alle utredninger helt frem til og med det siste utvalget som har behandlet dette spørsmålet (Strøm-utvalget). Det er derfor nærliggende å tro at utvalgenes sammensetning ikke har vært tilfeldige og deres beslutninger kanskje meget forutsigbare.
Flertallet besto i dette tilfelle av to apotekere, to legemiddelprodusenter og en agent for utenlandske legemiddelprodusenter. Flertallet var selvfølgelig imot begge monopolene, dels av faglige og dels av finansielle grunner. Det ble ikke stilt spørsmål til flertallets habilitet verken da eller ved senere utredninger av disse spørsmål.
Diskusjonene fortsatte imidlertid i lang tid, men med avtagende styrke. Hovedgrunnen til det var at det fra 1896 ble etablert drogeforretninger for import og engroshandel med legemidler som Bærums Droge- og Kjemikalieforretning, AS Apotekenes Fællesindkjøp, Drogehuset i Trondheim,Vestlandets Drogeforretning A/S etc. Disse hadde bedret apotekenes leveringsdyktighet og kundeservice betydelig og kritikken var derfor ikke like sterk.
Første verdenskrig blåste liv i diskusjonen om statlig engasjement, men beslutningene om endringer lot vente på seg. Sosialdepartementet «så i 1930 et engrosmonopol for legemidler som ønskelig» og en fordel i mange henseender, men mente at de økonomiske konsekvenser måtte utredes først. Stortinget grep begjærlig denne sjansen til å utsette en politisk vanskelig avgjørelse. Norsk økonomi var heller svak i den perioden så resultatet av en slik utredning var vel nokså forutsigbar.
Annen verdenskrig skapte ikke bare knapphet på legemidler i Norge, men også en global legemiddelkrise. Takket være at kong Haakon kom seg over til England i 1940, kunne Norwegian Medical Depot i London opprettes ved kongelig resolusjon 6. juni 1941. Det skulle forsyne militære styrker, handelsflåten og sivile med legemidler. Dette bidro også til at litt legemidler ble kanalisert til Norge via Sverige. Men legemiddelforsyningen var selvfølgelig katastrofalt dårlig i krigsårene.
Diskusjonen om et statlig monopol for import- og engroshandel med legemidler kom selvfølgelig raskt etter krigens slutt. Den politiske situasjonen i Norge var også gunstig for større statlig styring av legemiddelforsyningen.
En rekke kriseløsninger ble iverksatt mot slutten av krigen og frem til de gamle drogeforretningene kunne overta i begynnelsen av 1946. Og så i 1947 ble det nedsatt et utvalg som på nytt skulle utrede spørsmålet om et statlig monopol på import, eksport og engroshandel med legemidler og gifter.
Det var ikke noen politisk enighet i spørsmålet og utvalgets sammensetning tilsa at det heller ikke denne gangen skulle bli noe av. Grunnen til dette var først og fremst at man ikke så muligheter for finansiering av et statlig monopol for legemidler på det daværende tidspunkt. I tillegg var bransjen som vanlig svært negativ til en slik endring av legemiddelmarkedet.
I 1931 ble det første kull studenter tatt opp på det nye Farmasøytiske Institutt på Blindern. Det skulle vise seg at de unge kandidatene derfra ikke alltid var enige med sine arbeidsgivere apotekerne og kanskje kunne tenke seg staten som en sterkere aktør i legemiddelomsetningen.
Det ble en delt innstilling i utvalget. Formannen byråsjef Ottar Lund, utvalgets økonom Hans Hell og cand. pharm. Johannes Sæther anbefalte at det skulle etableres et statlig medisinaldepot med begrunnelser som sikker og rettferdig levering av legemidler over hele landet til lik pris, sikker kvalitet, arbeid for riktigere bruk av legemidler, bedre beredskap osv.
Den andre fraksjonen, bestående av direktør A. Bull-Hegge og apotekerne Chr. van der Hagen og Lauritz Schmidt, mente at dagens system var tilfredsstillende og at et statlig monopol snarere ville føre til det motsatte. Det ble således ingen «bransjeseier». Cand. pharm. Johannes Sæther tok norsk apotekereksamen i 1936 og både før og etter dette studerte og arbeidet han i USA. Han evakuerte fra Nord-Norge til England sammen med norske militære under krigen og opprettet og drev Norwegian Medical Depot i London. Han arbeidet som konsulent i Helsedirektoratets Apotekkontor under utvalgets arbeidsperiode og ønsket å fortsette sin karriere som apoteker. Likevel støttet han ikke bransjen. Dette var svært uventet. Han fikk lite ros og enormt mye kritikk for dette.
Den norske apotekerforening (NMDs kommende kundegruppe) var svært misfornøyde med både beslutningen og de som tok beslutningen (5,6,7,8,9,10,11,12,13,14,15,16,17,
18). Da han 15. september 1950 fikk bevilling til å drive Apoteket Elgen, Oslo, ble han ikke ønsket velkommen i det gode selskap. Det var ikke ende på protester og klager i fagtidsskrift, til Sosialdepartementet og til Stortingets Protokollkomité (19, 20, 21, 22). Det er nærliggende å tro at hans stemmegivning i utvalget var en medvirkende årsak til dette.
Cand. pharm. Johannes Sæters stemme bidro imidlertid ikke bare til at prosessen med å etablere et statlig monopol for import og grossistvirksomhet med legemidler kunne starte, men også gjennom det til en betydelig utvikling av norsk, nordisk og også internasjonal farmasi gjennom NMDs aktive arbeid innen legemiddelinformasjon, legemiddelstatistikk/legemiddelepidemiologi, kvalitetssikring av legemiddelråvarer m.m.
Fra NMDs side kan det bare beklages at han ikke har fått den anerkjennelse han fortjente for sin vurdering og stemmegivning. Den var utvilsomt riktig på daværende tidspunkt. For selv om utvalgets formann ikke formelt hadde dobbeltstemme, ble det lagt mer vekt på hans stemmegivning i den videre behandling av saken.
Det ble derfor 29. mars 1949 fremlagt en odelstingsproposisjon «Om lover om Statens Medisinaldepot etc.»
Saken var ikke enkel selv om det politiske miljøet var forholdsvis vennligsinnet. Odelstinget valgte derfor å utsette saken hovedsakelig av økonomiske grunner. I 1950 ny proposisjon og ny utsettelse. I 1951 ny proposisjon og ny utsettelse. I 1952, etter et vellykket OL og med endret navn fra Statens Medisinaldepot til Norsk Medisinaldepot, ble forslaget behandlet. I proposisjonen gis en solid begrunnelse for nødvendigheten av et statsmonopol. Kort sagt: «Når det gjelder legemidler som skal redde menneskeliv, helbrede sykdom og mildne lidelser, kan man ikke la spørsmål om prisdannelse, kvalitet, omsetning, beredskap og fordeling i krisesituasjoner løse seg selv uten regulerende innflytelse fra samfunnets side». Opposisjonen hevdet selvfølgelig det motsatte og hevdet spesielt at målsetningene om lavere priser ikke ville nås. Men «Lov om Norsk Medisinaldepot» (23) ble vedtatt av Odelstinget 27. januar 1953 og tiltrådt av Lagtinget 6. februar 1953.
Det første skritt mot etableringen av NMD var oppnevning eller valg av styre. Det første styret ble dels «valgt» av Stortinget og dels oppnevnt ved Kongelig resolusjon. Og allerede her gjorde man en taktisk/strategisk tabbe av dimensjoner. Det hadde vært sterk motstand mot etableringen av NMD fra «bransjen» og det var derfor særdeles uklokt ikke å oppnevne en privat apoteker i styret.
Styrets sammensetning ble: Overlege Anton Jervell, formann. Sykehusapoteker Tancred Edwin. Statssekretær Odd Galtung Eskeland. Lege Inger Haldorsen. Direktør Edmund Norén. Høyesterettsadvokat Alf Nordhus. Overlege Olaf Römcke.
3 leger, 2 jurister og 0 representanter for kundegruppen som hovedsakelig besto av private apotekere og der motstanden mot NMD var stor. De fleste av apotekerne hadde aksjer i en eller flere av de eksisterende grossistvirksomhetene og slikt fremmer «lojalitet». Cand. pharm. Magne Moe ble ansatt og startet opp som administrerende direktør 1. juni 1954. Han kom fra legemiddelgrossisten Tollef Bredal A/S og hadde således førstehånds kjennskap til hvordan tingene hadde vært før «da alt var så mye bedre». Han hadde derfor med både bransjekunnskap, og en visjon om NMDs rolle i den fremtidige legemiddelvirksomheten i Norge.
Magne Moe gikk løs på oppgaven med friskt mot og 1. november 1957 startet han NMDs virksomhet med avdelinger i Oslo, Bergen, Trondheim og Harstad. Landsdekkende og beredskapsmessig gunstig.
Alle avdelingene startet i leide lokaler. NMD Oslo i Dag Hammarskjölds vei, hvor de ble i 17 år. NMD Bergen flyttet inn i egne lokaler i 1963. Avdelingen i Harstad flyttet i egne lokaler i 1982 og Trondheim i 1970. Og til slutt hovedavdelingen i Oslo til egne lokaler i 1974.
Til hjelp ved starten hadde Magne Moe 150 medarbeidere hovedsakelig «arvet» fra de tidligere drogeforretningene. De gamle drogeforretningene stoppet sin virksomhet med legemidler 30. oktober 1957 og ordreinngangen til de gamle grossistene hadde vært «ganske laber» de siste ukene.
Diskusjonen om apotekene fikk varene sine åpningsdagen eller ikke, varte lenge og den var forholdsvis forskånet for saklige argumenter. Det som er sikkert er imidlertid at det gikk 2 år før NMD Oslo fikk en like stor ordre igjen som de fikk åpningsdagen. Men det var kanskje «godt ment» fra apotekernes side.
Noen overskrifter fra NAT (Norges Apotekerforenings Tidsskrift) er kanskje beskrivende for situasjonen i 1957:
«Monopolet i full blomst»,
NAT, 1957, s. 445.
«Monopol-humbugen avsløres»,
NAT, 1957, s. 447.
«Sosialisering av apotekene»,
NAT, 1957, s. 427.
Så startet hverdagen med klare ønsker og målsetninger fra myndighetene som hadde vedtatt monopolet:
Som det fremgår var dette en betydelig utvidelse av ansvar og oppgaver i forhold til det som var naturlig for en rendyrket legemiddelgrossist og som de eksisterende legemiddelgrossister hadde hatt. Det gikk svært bra selv om hetsen mot og kritikken av NMD fortsatte med nærmest økende styrke.
Hva var årsaken til dette?
Siden NMD hadde innsikt i alle data fra de tidligere grossistene ville det være lett å føre bevis for at leveringskvalitet, leveringspresisjon, servicegrad og til å med kostnadseffektivitet var vesentlig bedre enn hos de gamle grossistene og forfatteren av denne artikkelen klødde i fingrene etter å gjøre akkurat det.
«Dessverre» nedla Magne Moe klokelig nok forbud mot det og en «god artikkel» gikk i papirkurven. Magne Moe mente at vi skulle konsentrere oss om å gjøre en god jobb og ikke være for opptatt av forsvar mot den form for kritikk.
Som tidligere nevnt var ofte forslag om statlig grossistmonopol blitt fulgt av forslag om statlig apotekmonopol. Apotekene hadde sluppet lett unna i denne runden. Opprettelse av et statlig selskap for apotekdrift hadde vært nevnt og utredet av et utvalg nedsatt i 1954 med statssekretær i Sosialdepartementet og senere styreformann i NMD Odd Galtung Eskeland som leder. Det ble imidlertid ikke fremmet noe endringsforslag basert på utvalgets arbeid.
Men det dukket opp en trussel fra øst! Sverige hadde alltid vært et forbilde for oss nordmenn og var det også på legemiddelområdet. I 1960 startet de en utredning av et statlig «bolag» for drift av apotek. Og det ble enda verre! Lov om Apoteksbolaget AB ble vedtatt og Apoteksbolaget AB startet sin virksomhet i 1970.
Under forberedelsen til dette var sentrale personer som Verkställande Direktör (VD) i det kommende bolaget Rune Lönngren, direktör Theodor Canbäck m.fl. på «hemmelig møte» på NMD. Det de i første rekke søkte råd om var «organiseringen» av grossistvirksomheten, kvalitetskontrollen av råvarer for legemiddelproduksjon og beredskap.
Møtet var ikke mer hemmelige enn at Apoteksbolagets konfidensielle referater dukket opp i Norge også.
Og der sto det å lese at råvarekontrollen i Sverige skulle organiseres etter NMDs prinsipper og disse prinsippene dannet også senere grunnlaget for «Guidelines for the handling of starting materials for drug production» basert på et arbeidsmøte i Oslo 1971. Grossistvirksomheten Apotekens Droghandel AB (ADA) og Kronans Droghandel skulle organiseres i prinsippet som to distribusjonsavdelinger for Apoteksbolaget AB. Dette betydde i praksis at de hadde delt legemiddelsortimentet mellom seg og «konkurrerte bare om hvem som kunne levere eget sortiment med lavest margin». Begge hadde en kunde, Apoteksbolaget, og alle apotek som leveringsadresser. Det hadde VD Rune Lönngren bestemt og da ble det slik på den tiden. Hvorvidt dette var konkurranse eller to «grossistmonopol» ville de ikke svare på. I tillegg var det «umulig» å organisere beredskapen for legemidler på samme måte i Sverige med denne grossiststrukturen. I referatet gratulerte Rune Lönngren Magne Moe med en flott bedrift og skrev at «när Magne Moe hadde strukturerat apotekvesenet i Norge lite bättre» ville dette bli riktig bra.
Magne Moe og NMD ble selvfølgelig umiddelbart mistenkt for å ha skumle planer for apotekdriften i Norge. Når de så i tillegg «søkte apotek», riktig nok et noe spesielt apotek med produksjon av infusjonsvæsker som hovedoppgave, ble det bensin på bålet. At ledelsen i NMD kanskje ikke så en fremtid som «distribusjonsavdeling» i et statlig apotekselskap som særlig forlokkende, var ikke diskusjonstema i offentlige fora.
Det gjorde ikke saken bedre at svært mange norske farmasøyter var meget imponert over utviklingen av svensk farmasi på 70-tallet.
Og disse satt ikke stille. Et utvalg ble i 1970 nedsatt av Norges Farmaceutiske Forening (NFF) for å utrede «apoteket i helsetjenesten». Utvalget besto av Rektor Oddbjørn Solli (formann), provisor Per Flatberg (sekretær), reseptar Herdis Holvik, provisor Yngve Torud og provisor Dag Resser. Det må sies at utvalgets sammensetning varslet høyt faglig nivå, men også kanskje en radikal omlegging mot mer offentlig engasjement i apotekvesenet. Og det ble bekreftet gjennom utvalgets rapport «Apoteket i Helsetjenesten» (24). Rapporten bidro til at forholdet og ordbruken i debatter mellom NFF og NAF (Norges Apotekerforening) ble vesentlig hardere og i tillegg trakk debattene med utgangspunkt i utredningen til seg offentlig oppmerksomhet. Og da ender det ofte med «et utvalg for å se på saken». Utvalget skulle se på organiseringen av apotekvesenet (Rastad Bråten-utvalget) og det kom i 1974 (25). Utvalgets medlemmer var stortingsrepresentant Else Rastad Bråten (leder og Ap), stortingsrepresentant E. Edvardsen (Ap), stadsfysikus Else Johanning, lege Hroar Stange, apoteker Karen H. Bjørge, apoteker Erling Rørhus, provisor Per Flatberg, laborant Per Tverø og direktør Bjørn Gustavsen. De som forventet at utvalgets sammensetning borget for en innstilling som hellet mot sterkere statlig styring og kanskje et statlig apotekselskap, ble ikke skuffet. Men vi ser i ettertid at både «Apoteket i Helsetjenesten» og «Rastad Bråthen-utvalget» kom minst 10 år for sent til å påvirke utviklingen i tråd med deres ønsker og bidro snarere til det motsatt ved å provosere frem økt kritikk av statsselskaper og spesielt NMD. Utviklingen i Europa, spesielt innen EU, støttet heller ikke opp om en utvikling i retning av sterkere offentlig styring.
Kritikken som kom mot NMD var i hovedsak basert på udokumenterte påstander om:
Fakta fra WHOs undersøkelser, publisert i skriftserien «Drugs and Money», fra den tiden vedrørende kostnader innen legemiddelomsetningen viste imidlertid at i Europa lå NMDs avanse under gjennomsnittet og justert for alle ting NMD «ikke hadde noe med» var NMDs avanse i den beste tredelen. NMD tok grossistvirksomheten inn i «data-alderen» og med det fulgte en kraftig forbedring av servicegrad og leveringspresisjon.
Det er derfor ikke riktig å sammenligne servicegrad med tidligere grossister. Det ble imidlertid også lett å se hvilke produsenter som hadde dårlig servicegrad og mye av arbeidet for å bedre NMDs servicegrad ble derfor rettet mot våre leverandører.
Leveringskvaliteten ble selvfølgelig bedre i tråd med teknologisk utvikling og bruk av varenummer/nordiske varenummer. Selv om dette ikke var like epokegjørende som dagens bruk av strekkoder, bidro det til en kraftig forbedring av leveringskvalitet.
Myten om at NMD bidro til høye legemiddelpriser i Norge, bidro dessverre til at det ble en «sannhet» at legemiddelprisene i Norge var høye. Fakta (WHOs undersøkelser publisert i «Drugs and Money») viste imidlertid at, justert for avgifter til staten, konkurrerte Norge med Hellas og Italia om å ha de billigste legemidlene i Europa. I tillegg hadde Norge også svært lave legemiddelkostnader pr. innbygger. «Ting vi ikke hadde noe med» var i hovedsak arbeid for riktig og kostnadseffektiv bruk av legemidler. Spesielt norsk farmasøytisk industri uttrykte misnøye med dette. Selv om NMD og Norge høstet stor anerkjennelse for arbeidet for riktige og kostnadseffektive bruk av legemidler, først og fremst gjennom initiativ til opprettelsen av og støtte til driften av Institutt for Farmakoterapi, opprettelse og finansiering av «Samarbeidskomitéen for legemiddelinformasjon», stipendier til forskning innen legemiddelområdet gjennom NMDs forskningsfond, publisering av Norsk legemiddelstatistikk som grunnlag for evaluering av norsk legemiddelterapi (26), lave legemiddelpriser dokumentert gjennom WHOs prissammenligninger, god legemiddelberedskap, etc. og i tillegg fikk flere og flere fornøgde apotekkunder, så ropte de gjenværende kritiske røstene stadig høyere.
For blant apotekerne i Norge var de fleste tilfreds med tingenes tilstand på apotekfronten på den tiden. De ønsket ikke et svensk system i Norge.
Når man skriker alt man kan for å unngå «statlig styring» kan sommerfugleffekten gi en tsunami i 2001 med uventet og motsatt resultat, dvs. deregulering av apotekmarkedet. Det var forbausende at man ikke forutså dette i apotekmiljøet. Det var også merkelig at enkelte i norsk farmasøytisk industri sluttet seg forholdsvis høyrøstet til kritikerne selv om de politisk var «mot statsmonopoler». Det kan vel ikke være tvil om at norsk industri hadde store konkurransefordeler i forhold til utenlandsk industri under denne perioden.
Men de kritiske røstene ble hørt og den politiske situasjonen tilsa også at det var lett å få flertall for en evaluering og gransking av NMD med begrunnelse at dette ville være både nyttig, nødvendig og gunstig etter drøye 25 års virke.
Ved behandling av St.meld. nr. 44 (1984–85) om Norsk Medisinaldepots virksomhet i 1983 våren 1985, ble derfor følgende vedtak fattet:
«Det henstilles til Regjeringen å oppnevne et utvalg som skal foreta en nærmere analyse av bedriften og dens virksomhet.»
Sosialdepartementet oppnevnte derfor den 17. september 1985 et interdepartementalt utvalg (Disen-utvalget) bestående av Andreas Disen (formann), Bjørn Jøldal, Arnstein Risan, Tone Tangstrøm og Gunnar Follesø (sekretær) som skulle foreslå mulige tiltak for å oppnå en mer rasjonell og økonomisk drift av NMD, og eventuelt andre forbedringer.
Det ble presisert at utvalget ikke hadde som mandat å vurdere Norsk Medisinaldepots enerett på engros-omsetning, innførsel og utførsel av legemidler m.v. Det var underforstått at dette ville bli en politisk debatt og beslutning etter at utvalget hadde gitt sin innstilling.
Administrerende direktør Alf Trøstheim innkalte sine nærmeste og tilstedeværende ledere (økonomidirektør Thormod Hansen og kvalitetsdirektør Kåre Øydvin) til et raskt møte på sitt kontor med spørsmålsstillingen:
Hva betyr dette?
I møtet kom man raskt frem til samme resultat som i vår interne debatt om NMDs fremtid innenfor eller utenfor EU i forbindelse med den første folkeavstemningen om medlemskap.
Konklusjonen i møtet var at enten rapporten ble positiv, nøytral eller negativ, så ville resultatet av den i alle de tre tilfellene bli opphevelse av NMDs enerett.
NMD skulle selvfølgelig bistå utvalget etter beste evne og gjennomføre deres anbefalinger raskt og effektivt.
Hva ville så konsekvensen av en opphevelse av NMDs enerett bli?
Det ville medføre fokus på og sannsynligvis en opphevelse av konsesjonssystemet for apotek for å få effekt av konkurransen på grossistleddet.
Det ville bli et vesentlig tøffere konkurranseklima for norsk farmasøytisk industri uten fordel av «hjemmebane».
Dette var utviklingen NMD forutså, og NMD skulle være i forkant av utviklingen.
Møtet konkluderte med at vi skulle forberede oss mot konkurranse og forberedelsene burde egentlig være rettet mot de samme forbedringsområdene selv om monopolet mot alle odds skulle overleve. Rapporten fra Utvalg til å analysere og vurdere Norsk Medisinaldepot (Disen-utvalget) ble utarbeidet basert på egne undersøkelser og rapport fra konsulentfirmaet Arthur Andersen et co. A/S. Firmaet ble engasjert til å bistå med gjennomgangen av NMD spesielt med henblikk på organisatoriske, foretnings- og driftsmessige forhold. Disen-utvalgets rapport (27) ble oversendt Sosialdepartementet 23. januar 1987. Rapporten pekte på 10 forbedringsområder.
Før Sosialkomiteen behandlet rapporten, besøkte de NMD og NMD fikk anledning til å presentere bedriften og dens arbeid og resultater på alle områder. Et vellykket møte der stortingsrepresentant Einar Førdes sluttreplikk «dette bør dere gå ut å fortelle til hedningene og ikke til oss», indikerte en positiv innstilling fra Sosialkommiteen (29).
Sosialkomiteen behandlet rapporten og i tillegg til ros for innsatsen NMD hadde gjort for å sikre kvalitet på legemidler og informasjon om disse, ble behovet for bedre økonomisk styring og ledelse fremhevet.
Flertallet i Sosialkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, KrF, Senterpartiet og SV, «kunne ikke se at det var behov for en opphevelse av enerett til salg til apotek av legemidler og til innførsel og utførsel av legemidler». Mindretallet, medlemmene fra Høyre, kunne ikke se at «Norsk Medisinaldepot trengte noen beskyttelse av lovfestet monopolstilling». De foreslo derfor at NMDs enerett til salg til apotek av legemidler og til innførsel og utførsel av legemidler skulle oppheves.
Flertallets anbefaling ble fulgt og «monopolet» fikk et pusterom. Men det var klart for alle i NMDs ledelse at dette var «bare et pusterom».
I tillegg fikk bedriften en unik mulighet til omstilling og omstrukturering til en mer konkurransetilpasset bedrift, dels basert på Disen-utvalgets anbefaling og dels basert på egne vurderinger.
Motiveringen av bedriftens ansatte var i starten at NMD skal bevise at monopolet bør leve videre og vi skal bevise det gjennom vår dyktighet og resultater.
En formidabel omstillingsprosess internt i NMD ble startet med stor entusiasme og gjennom en dokumentert prosess (30,31,32, 33,34,35,36,37).
Forhandlingene mellom EFTA og EU om en EØS-avtale i 1990 indikerte imidlertid at det ikke var nok «å være god», nå kunne vi «telle dager» for monopolet.
Allerede i 1990 ble denne erkjennelsen tatt inn i NMDs strategiske planer. Litt lavmelt i starten men tydelig på at «vi skal møte konkurransen og være best».
NMDs enerett forsvant i det stille 13. november 1992 (Ot.tidende 1992–93: 120–124).
Startskuddet for konkurransen ble satt til 1. januar 1994.
De siste konkurranseforberedelsene kunne starte i NMD og de «første» hos NMDs potensielle konkurrenter. Siden NMD hadde trenet og forberedt seg for dette helt siden 1985, var optimismen og konkurranselysten stor.
Realismen tilsa at når man starter med en markedsandel på 100% kan det bare gå en vei og Konkurransetilsynets antydninger om at markedsandelen burde ned under 50% var ingen trøst. Andre spørsmål dukket imidlertid snart opp. Hadde NAF og norske apotekere forstått hva konsekvensene (sommerfugleffekten) av beslutningen om hva opphevelse av NMDs enerett innebar? At dette utvilsomt ville innebære en trussel mot dagens apoteksystem dersom tiltaket skulle få en tilsiktet og ønsket effekt?
Rent praktisk medførte avviklingen av NMDs enerett at NMD kunne avvikle sin beredskap og beredskapslagrene av råvarer og legemidler. Dette ble umiddelbart startet opp i samråd med Sosialdepartementet, og så måtte NMD søke godkjenning som grossist. Fullsortiment ble vedtatt som prinsipp for de konkurrerende grossistene selv om man ikke trengte lagerføre alle generisk like preparater.
I tillegg står det i NMDs bedriftsavis (Linjen) i mai 1994 at «Finansdepartementet vant kampen om ny modell for prisfastsettelse av legemidler. Faginstansene står igjen uten å ha fått gjennomslag for noen av sine vesentlige synspunkter».
Administrerende direktør Arne Øverby uttaler at prisfastsettelse på AUP-nivå er sterk lut og en dramatisk endring fra dagens system.
Hva ville dette medføre av endringer i distribusjonskjeden? Arne Øverbys «bekymringer» i Linjen og fremtidsstrategi for NMD indikerte at han så på dette som en overgangsordning.
NMDs hovedstrategi i de neste årene var å opprettholde høyest mulig markedsandel (85%) til det neste toget gikk.
Hva med apoteketaten? Ville drømmen om konkurranse på grossistleddet svare til forventningene? Et skremmeskudd kom allerede på NAFs landsmøte i Bergen 1995 der Sosialog helseminister Werner Christie meddelte at apotekene og deres virksomhet også ville bli gransket.
Og så gikk det toget!
Strøm-utvalget ble nedsatt for å «vurdere ulike modeller for omsetning av legemidler (både i grossistleddet, detaljistleddet og ev. direkteleveranser til publikum) som ivaretar helsepolitiske målsetninger og samtidig gir en mest mulig effektiv ressursutnyttelse». Rapport med tilrådinger skulle komme innen utgangen av 1996 og de to i særklasse viktigste punktene i mandatet var vurdering av fritt eierskap til og fri etablering av apotek.
Utvalgets sammensetning var:
Professor Steinar Strøm, leder.
Ekspedisjonssjef Steinar Stokke, Sosial- og helsedepartementet (SHD).
Byråsjef Steinar Skildbrei, SHD.
Legemiddelinspektør Vibeke Dalen, Apotekkontoret, Statens Helsetilsyn.
Avdelingsdirektør Gro R.Wesenberg, Statens legemiddelkontroll.
Avdelingsdirektør Petter Skarheim, Finansdepartementet.
Kontorsjef Egil Johnsen, Administrasjonsdepartementet / Konkurransetilsynet.
Førstekonsulent Stein Nestvold, Nærings- og energidepartementet.
Leder Hans-Petter Heide Johannesen, Norges Farmaceutiske Forening.
Apoteker Grethe Eide, Norges Apotekerforening.
Direktør Kåre Øydvin, Norsk Medisinaldepot.
Administrerende direktør Thor Krey-Jacobsen, Legemiddelindustriforeningen.
Kommunelege Anne Hensrud, Primærhelsetjenesten.
Intensjonen med et utvalg kan ofte leses ut av utvalgets sammensetning og mandat.
Basert på «inntrykket» fra første møte i utvalget refererte Kåre Øydvin tilbake til NMD at utvalgets mandat var å etablere «fritt eierskap og fri etablering for apotek» og dette ville bli vedtatt med 7 mot 6 stemmer og innført i 1999, forutsatt at utvalget holdt seg innenfor gitt tidsramme. Kåre Øydvin anbefalte at NMD konsentrerte seg om det man kunne påvirke under utvalgets arbeid, dvs. ikke beslutningen, men rammevilkårene innenfor disse to prinsipielle beslutningene.
Underveis i arbeidet måtte Steinar Stokke fratre sitt arbeid i utvalget og det ble ikke oppnevnt noen erstatter for ham.
For Kåre Øydvin, NMD, betydde det at han kom i posisjon, ikke til å påvirke resultatet av utvalgets arbeid, men ved likt stemmetall ville implementeringen sannsynligvis bli utsatt i et par år med bakgrunn i den politiske behandling dette ville medføre. Ville dette være gunstig for «bransjen»?
Arne Øverby anbefalte «utsettelse» og stemmegivning sammen med Apotekerforeningen og bransjen. Bransjen trengte den tid de kunne få til praktisk og mental forberedelse.
Resultatet ble delt innstilling og innføring av fritt eierskap og fri etablering fra 1. mars 2001 basert på en politisk prosess. Kåre Øydvin fikk ikke mye ros av utvalgets formann for sin stemmegivning og ble lagt under stort press fra utvalgets formann om å ta til fornuft og endre sin stemmegivning. Argumentet var at utvalgets formann «kjente bedre til NMDs ønsker» enn representanten for NMD.
Hvordan ville fremtiden bli?
For å kunne utarbeide kravspesifikasjoner for apotek under nye rammebetingelser fikk Sosialog helsedepartementet i 1998 utarbeidet dokumentet «Hva er apotek» (37) med bidrag fra Kari Svane Mellbye, Britt Sørensen, Erling Mjelva, Kåre Øydvin og Margrethe Sunde. Grunnlaget og prinsippene fra dette dokumentet er i stor grad i tråd med dagens apotekpraksis.
I år 2000 på NMDs «fagdager» holdt dansken Poul Erik Jensen sitt berømte «interoptikforedrag» og hans spådommer om «at når verden var som mørkest» ville det dukke opp en «frelser» og en fremtid basert på kjedeutvikling (som i alle andre bransjer) med en etablering av apotekkjeder i et tempo som ingen kunne forestille seg. Og han fikk rett.
Det hadde lenge vært sett på som lite naturlig at NMD skulle fortsette sitt arbeid med legemiddelstatistikk og beholde sitt WHO-senter i et konkurransemarked. Dette ble ytterligere forsterket etter vedtaket om dereguleringen av apotekmarkedet. Kåre Øydvin startet en evaluering av potensielle institusjoner hvor senteret kunne passe inn. Han hadde som krav at det nye miljøet for senteret skulle være uten økonomiske interesser i legemiddelomsetningen, produksjon / distribusjonsnøytral og myndighetsnøytral. I tillegg var det ikke ønskelig med innplassering i et universitetsmiljø. Da dette var avklaret og et potensielt tilfredsstillende miljø funnet (Folkehelseinstituttet), ble en mer formell henvendelse gjort til departementet.
Hvilke tiltak iverksatte NMD i perioden fra Disen-utvalgets rapport ble fremlagt, og frem til dereguleringen av apotekvesenet i tillegg til å trene på å bli en bedre grossist?
Det første var et meget strategisk oppkjøp av AS Apotekenes Fællesindkjøp et år før monopolets fall. Den kanskje største trusselen for grossisten NMD ble eliminert før NMDs enerett bortfalt.
De to øvrige konkurrentene, «verdens beste grossister», Kronans Droghandel og ADA fra Sverige, opplevde nok oppstarten i Norge som tung i forhold til å operere under Apoteksbolagets vinger i Sverige. De måtte slite hardt for hver markedsandel og med til dels store kostnader.
Omstillingsprosessen i NMD hadde gitt resultater men det var også klart at en markedsandel på 85% fremdeles var for høy og uhørt i et konkurransemarked.
Omdannelsen av NMD til et statsaksjeselskap var et viktig trekk i påvente av startskuddet for kjededannelse.
Dette medførte at NMD kunne tilby aksjer til apotekerne og en kundebindig som hadde vist seg gunstig i AF. «Samvirkelagstanken» hadde imidlertid hatt sin tid og det var forventet at mulighetene for oppkjøp av apotek og dannelsen av apotekkjeder ville skje i et voldsomt tempo når startskuddet gikk 1. mars 2001. Konkurransetilsynet la rammebetingelsene for utviklingen og begrenset størrelsen på kjedene til en markedsandel under 50% og dette tilsa dannelse av minimum 3 kjeder.
Oppkjøp av apotek krevde imidlertid kapital og Norsk Medisinaldepot ble derfor i sin helhet solgt til Celesio AG, et tysk selskap som drev grossist og apotekhandel med legemidler i en rekke land i Europa. I den forbindelse ble apotekenes aksjer kjøpt tilbake fra apotekerne til en akseptabel pris. Oppkjøpene av apotek startet og i løpet av de neste 4 årene hadde NMD skaffet seg ca 170 heleller deleide apotek. De deleide apotekene( ca. 50) var samlet i kjeden «Ditt apotek» og basert på prinsippet «eierskap» for å inspirere apotekere til effektiv drift.
I dag benyttes de vanlige prinsipper fra kjeder i andre bransjer som lønn, bonuslønn, franchise og delvis eierskap i apotekkjedene i Norge.
Flyttingen av NMD fra sitt gamle bygg til et nytt bygg basert helt på Celesio AG sine bygningsmessige og driftsmessige prinsipper, markerte slutten på det gamle NMD og begynnelsen på det «nye NMD».
Omstillingsprosessen i NMD har bidratt til at Norsk Medisinaldepot kan leve videre som en kundestyrt bedrift med egne apotek og eid av det tyske selskapet Celesio AG med en målsetning som ikke bare er optimal service og verdiskaping for det norske legemiddelmarkedet, men også avkastning på investert kapital for eierne. Og som i andre bransjer er eierskap en forgjengelig ting og skifter ofte. Det er i dag lite som tyder på at norsk kapital og eierskap vil bli dominerende i det fremtidige norske legemiddelmarkedet.
Norsk Medisinaldepot ble opprettet etter vedtak av «Lov om Norsk Medisinaldepot» av Odelstinget 27. januar 1953 og tiltrådt av Lagtinget 6. februar 1953. Det politisk baserte flertallet la til grunn at «når det gjelder legemidler som skal redde menneskeliv, helbrede sykdom og mildne lidelser kan man ikke la spørsmål om prisdannelse, kvalitet, omsetning, beredskap og fordeling i krisesituasjoner løse seg selv uten regulerende innflytelse fra samfunnets side».
Den politiske opposisjonen mente selvfølgelig det motsatte og fortsatte å mene det selv om Norsk Medisinaldepot startet opp og gjorde en tilfredsstillende jobb både som legemiddelgrossist og i sitt arbeid for god legemiddelberedskap og riktig bruk av legemidler. Resultatene viste seg i form av kostnadseffektiv behandling og følgelig lave legemiddelkostnader pr. innbygger. Blant NMDs kunder, apotekerne, var det imidlertid en voksende frykt for at det svenske mønsteret med et statlig apotekselskap skulle innføres i Norge og sterke krefter i farmasøytiske kretser arbeidet også for dette. Utredningene av «statlig eierskap av apotek» virket imidlertid snarere i motsatt retning. «Kritiske røster» både fra apotekhold og norsk industri ønsket derfor heller en oppheving av NMDs enerett en et statlig apotekselskap. Den politiske situasjonen i Europa, med EU og et EØS- samarbeid på trappene, tilsa heller ikke at det ville være lett å opprettholde NMDs enerett. At en konsekvens av dette ville være en deregulering av apotekmarkedet med opphevelse av konsesjonssystemet, lå like klart i kortene. «Disen-utvalget» ble nedsatt for å granske NMDs «organisatoriske og driftsmessige forhold» og da var «løpet kjørt». En lang og viktig epoke i det norske legemiddelmarkedet gikk mot slutten. NMDs enerett forsvant stille og rolig 13. november 1992 (Ot.tidende 1992-93:120-124) med ikrafttredelse 1. januar 1994. I 1995 varslet Sosial- og helseminister Werner Christie «at nå er det apotekenes tur».
«Strøm-utvalget» ble nedsatt og utvalgets sammensetning tilsa at deregulering av apotekvesenet «ville bli vedtatt med 7 mot 6 stemmer».
Fritt eierskap og fri etablering av apotek ble innført fra 1. mars 2001. Det ble fritt frem for kjededannelse og konkurransetilsynet passet på at ingen markedsaktør hadde markedsandel over 50%.
Som en konsekvens av dette ble det i løpet av kort tid dannet tre svært dominerende kjeder gjennom oppkjøp og etablering av apotek.
Kunne det gått annerledes? Neppe, men hvis man hadde arbeidet mer for å skape fremtiden og mindre for å bevare fortiden og hvis de med samme drakta hadde spilt samme veien kunne kanskje enkelte rammebetingelser blitt annerledes.