Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 16, 2010.
Av Gunvor Solheim*
* Apotekereksamen 1962. Provisor og timelærer 1963–1975. Sykehusfarmasøyt i Tromsø 1976–1984. Apoteker ved Apoteket Nordstjernen 1984–1991. Sykehusapoteker i Tromsø 1991–2001. Adresse Wilh. Wilhelmsens vei 71, 1362 Hosle.
Den tyske okkupasjonen av Norge medførte store endringer i folks liv. Et demokratisk styre hvor blant annet arbeidslivsorganisasjoner hadde stor innflytelse, ble avløst av et totalitært styre hvor myndighetene kom med nye lover og forordninger som også kunne gis tilbakevirkende kraft.
Den 8. oktober 1940 kom en særskilt forordning fra Statens Direktorat for Arbeidsformidling, som tok sikte på «regulering og en rasjonell innsats av den disponible arbeidskraft». Arbeidsformidlingen kunne gi arbeidsføre personer pålegg om midlertidig å ta arbeid på anvist arbeidssted, selv om vedkommende allerede var i arbeid. Slik arbeidsplikt var først begrenset til jord – eller skogbruk og enkelte andre arbeidsoppgaver som myndighetene fant «særlig viktige og uoppsettelige» (1).
Sommeren 1941 ble administrasjon av medisinalvesenet med tilhørende lovgivning og institusjoner, flyttet fra Sosialdepartementet til Innenriksdepartementet. Det ble opprettet en Helseavdeling med syv kontorer, blant annet et eget Apotekkontor (2). Den 13. februar 1942 meddelte Statens Direktoratet for arbeidsformidling at «farmasøytisk arbeid på apotek skal anses som samfunnsmessig særlig betydningsfullt og uoppsettelig». Men apotekerne skulle sende melding om mangel på arbeidshjelp direkte til Apotekkontoret på eget skjema. Utførlige opplysninger om apotekpersonalets og omsetningens størrelse og art og andre relevante opplysninger skulle oppgis. Apotekkontoret skulle så ta standpunkt til om det var behov for å nytte forordningen for å skaffe arbeidshjelp. Ble det funnet påkrevet, skulle Apotekkontoret utpeke en egnet person med farmasøytisk utdanning, og anmode arbeidsformidlingen i vedkommendes bostedskommune om å gi pålegg etter forordningen. Arbeidsformidlingen skrev ut et skjema 1618 «Om høve til å uttale seg» og deretter skjema 1619 «Pålegg om å ta arbeid». Gjorde arbeidstakeren innsigelse allerede før pålegget ble utferdiget, ble saken forelagt direkte for Apotekkontoret før arbeidsformidlingen tok stilling til om pålegget skulle gis eller ikke. Eventuell anke over arbeidsformidlingens avgjørelse skulle sendes gjennom fylket for endelig avgjørelse hos Statens direktorat for arbeidsformidling (3).
Forfatteren har ikke funnet dokumentasjon på organisert motstand eller sabotering av arbeidspåleggene fra apotekkontoret. Men som vi skal se nedenfor, vegret mange seg så langt det var mulig av private grunner.
I følge Edvard Bull (4) var retts-usikkerhet et fundamentalt trekk ved det regime som utviklet seg i løpet av 1941–42: Det skulle være usikkert hva man risikerte ved å vise en eller annen form for protest. I begynnelsen gjaldt jo arbeidspåleggene først og fremst jord- og skogbruk tilsynelatende for å sikre nordmenns egen forsyning av mat og brensel. Men etter at det ble klart at folk ble satt inn som støtte for krigsinnsats i form av festningsarbeid, vask av soldatbrakker osv. utover i 1943, proklamerte motstandsbevegelsen full boikott av arbeidsinnsatsen. (5). I filmen om Max Manus ble det vist hvordan arkivet over personer som var registrert for Arbeidsinnsatsen for Oslo og omland, ble sprengt 20. april 1943 (6). «Gutta på skauen» var opprinnelig ungdommer som unndro seg arbeidsplikt.
Det ser ikke ut til at motstanden omfattet farmasøytene. Personer forfatteren har snakket med som ble utsatt for beordring, hadde heller ikke oppfattet at anvist arbeidssted fra apotekkontoret var noe man protesterte mot av patriotiske grunner. Innstillingene fra apotekkontoret med Lauritz Schmidt som byråsjef, ble vel heller oppfattet som det beste som kunne gjøres med hensyn til apotekenes drift og den enkelte farmasøyts situasjon. Apotekerforeningens generalsekretær Leif A. Brendel, som hadde vært ansatt i NAF fra 1925 og var generalsekretær 1940–1968, deltok på alle møter om arbeidspålegg sammen med sekretærer fra apotekkontoret. Apotekkontorets folk var selv farmasøyter og ble senere respekterte apotekere i Oslo: Johan Totland, Arne Bull og Ragnar Mørk. Etter frigjøringen deltok også generalsekretæren i Norges Farmaceutiske Forening, Wilhelm Wilhelmsen på møtene. Arbeidspåleggene var tidsbegrenset, i utgangspunktet som regel til ett år.
Arkivet fra Arbeidsdirektoratet er delvis tilgjengelig på Riksarkivet. Det ble funnet ankesaker fra 18. mars 1942 til 21. oktober 1943, ialt 18 saker. Såvidt forfatteren kan bedømme, var det bare syv av disse sakene som ikke løste seg og hvor anken ble avslått (7).
Arbeidsmarkedet for farmasøyter på apotek var delvis regulert allerede før krigen: Den såkalte gjensidighetsparagrafen i Lønns- og arbeidsavtalen, forpliktet medlemmer av Norges Apotekerforening (NAF) til kun å ansette farmasøyter som var medlem av Norges Farmaceutiske Forening. Og medlemmer av Norges Farmaceutiske Forening (NFF) skulle ikke ta stilling hos apotekere som ikke var medlem av NAF. Alle apotekere og farmasøyter var derfor medlem av NAF eller NFF.
Etter at NFF og 25 andre organisasjoner ble satt under komissarisk ledelse 18. juni 1941, holdt et illegalt aksjonsutvalg kontakt med medlemmene. Telefonkampanje og brev som sirkulerte, oppfordret til utmeldelse av foreningen. De fleste sa opp sitt medlemskap og medlemstallet sank fra 612 pr. 1. juli 1941 til 47 pr 31. desember 1944 (8). Såvidt vites fikk det ikke følger for ansettelsesforhold på apotek, men det ble «tatt hensyn til» ved søknad om apotekbevilling.
Det hadde vært arbeidsledighet blant farmasøyter frem til slutten av 1930-årene, men under krigen ble det etter hvert stor mangel på farmasøyter.
NFF drev et ansettelseskontor med bevilling helt fra 1897. Det fortsatte først virksomheten som før, men etter at foreningen fikk komissarisk ledelse i juni 1941, ble det oppfordret til ikke å søke stillinger gjennom ansettelseskontoret. I mars 1942 foreslo NFF for Direktoratet for arbeidsformidling at alle ledige poster på apotek «måtte bli å besette» gjennom NFFs ansettelseskontor. Men svaret av 24. juni fra Departementet viste til at tilsetting av farmasøyter måtte skje etter tilvising av eller med godkjenning av den offentlige arbeidsformidling. Derimot var de enig i at tilsetting kunne skje under en medvirkning fra NFF hvor denne ville hjelpe til med faglige råd og rettledning. Departementet ville kunne pålegge arbeidsformidlingen å melde de enkelte tilfeller til foreningen (7).
Men NFF fikk neppe disse opplysningene, for i brev av 11. desember 1942 anmodet de om et intimere samarbeid i utskrivning av farmasøyter til apotekene. De hadde forsøkt å få opplysningene fra Apotekkontoret, men ble henvist til Direktoratet for Arbeidsformidling. Disse brevene fra NFF er undertegnet Heil og Sæl (7).
Når det gjaldt lønn, sørget Norges Apotekerforenings lønnsfond fra 1925, for at det kostet apotekeren det samme (en avregningslønn) om farmasøyten var nyutdannet eller hadde lang ansiennitet. Lønnen var lav på tross av økende farmasøytmangel: Kr 350 pr mnd for nyutdannede kandidater og kr 275 pr mnd for utskrevne studenter. Det siste ble regnet som under eksistensminimum. De lave lønnene holdt seg under hele krigen selv om apotekenes avkastning jevnt over var god (9).
Den 23. juli 1942 ble forordningen av 27. mars 1941 om «Begrensning i retten til å bringe arbeidsforhold til opphør» gjort gjeldende for apotek. Oppløsning av arbeidsforhold måtte ha samtykke fra den offentlige arbeidsformidlingen.Apotekkontoret skrev til apotekene 11. august 1942 at de måtte ha full oversikt over enhver endring i det farmasøytiske personale for å kunne yte støtte til apotek som meldte om mangel på arbeidshjelp og «som det er uavviselig nødvendig å hjelpe». Særlig ba de om at ingen av kandidatene som tok 3. avdelings eksamen desember 1942 måtte ansettes uten at det var godkjent av apotekkontoret. Ellers måtte man regne med at vedkommende for et visst tidsrom ble pålagt å arbeide ved et annet apotek (10).
Møtereferatene fra apotekkontoret ble frigitt etter 60 år, og er tilgjengelig på Riksarkivet (11). De viser at det dreier seg om et stort antall pålegg. Referatene viser også at flytting til et nytt sted var vanskelig for mange og møtene begynner gjerne med omgjøring av tidligere vedtak.
Referatene strekker seg fra 6. mai 1942 til 12. mai 1946. Etter det ble ansettelser og oppsigelser på apotek behandlet av generalsekretærene for NAF og NFF. Forfatteren har ikke hatt tilgang til arkiver fra den perioden.
Fra 6. februar 1944 ble sakene nummerert og ført fortløpende på skjema. Det ble 679 saker før denne føringen sluttet 3. april 1946. Av skjemaene fremgår ikke hvilke saker som førte til pålegg, hvilke pålegg som ble omgjort eller hvor mange apotek som ikke fikk hjelp. Men det viser at antall saker var to og en halv ganger antall apotek (270 i 1946).
Fra tiden etter krigen, 26. juni 1945 til 4. april 1946, foreligger det brevkopier på Riksarkivet til de som fikk saker avgjort. De innholder 58 arbeidspålegg, 4 godkjente anker, 7 avslag på anke, 37 godkjennelser av ansettelser, 35 avslag til apotek som ber om hjelp, ett avslag til Nyegaard & Co og brev til 6 apotek som må vente på et nyutdannet farmasøytkull før de får mer hjelp.
Det var nok ikke enkelt å holde apotekene i gang. Den 13. januar 1943 skrev Apotekkontoret i en melding til landets apotek at forordningen om arbeidspålegg som hadde vært anvendt en rekke ganger, «nå vanskelig kan anvendes fordi mangelen på farmasøytisk arbeidshjelp overalt er så stor at den bedrift eller det apotek som som berøves hjelp selv vil komme i de største vanskeligheter». De henstilte derfor farmasøytene til å forbli i sine stillinger med mindre den kunne inndras, eller alvorlige hensyn til familie eller helbred gjorde det uomgjengelig nødvendig å søke ny stilling (11). I 1943 ble det likevel gitt 124 pålegg, og bare 7 ble omgjort (11).
For å få best mulig oversikt, ba apotekkontoret apotekere som anså det påkrevet å få farmasøyt fra 1. januar 1944, om å sende søknad innen 1. oktober 1943 (13). Ved årets utgang utløp 61 pålegg på apotek som det ble besluttet om mulig å skaffe fortsatt hjelp (11). Farmasøyter i plikttjeneste som utløp 1. januar 1944, ble bedt om å gi beskjed om de hadde avtale med apotekeren om å fortsette eller om de ønsket ny stilling og i tilfelle hvor. «Slike ønsker vil bare unntagelsesvis kunne imøtekommes. For de kandidater som har arbeidet i de tre nordligste fylker, vil dog saken kunne stille seg annerledes.». De skulle nok erstattes av de nyutdannede fra høsten 1943. Ønske fra dem om et bestemt sted ville også bare unntagelsesvis kunne imøtekommes, selv om hensyn til familieforhold gjorde det ønskelig. En vesentlig del måtte regne med å få arbeidspålegg i de 3 nordligste fylker (13).
Universitetet ble stengt 30. november 1943, og det ble ikke uteksaminert kandidater hverken i 1944 eller 45. De som skulle tatt eksamen høsten 1943 fikk avslutte, og karakteren til apotekereksamen ble regnet ut på grunnlag av de allerede gitte karakterer.
Den 11. februar 1944 ble det holdt et møte i Apotekkontoret om «Mangelen på farmasøytisk arbeidskraft». Tilstede var stadsfysikus Diesen (som hadde anmodet om møtet), byråsjef Schmidt, formannen i NAF apoteker Schei og generalsekretær Brendel.
De diskuterte tre muligheter:
Alle forslagene møtte mange motforestillinger, og stadsfysikus måtte ta saken med seg tilbake «for videre behandling» (11).
Den 1.juni 1944 fattet ministerpresident Quisling et vedtak som ga ca tyve nye farmasøyter: Farmasistudenter som hadde bestått 1. avdeling og forøvrig fylte betingelsene for å avlegge 2. avdelings eksamen, kunne søke om å få midlertidig ekspedisjonsrett når apotekeren ga «uttrykkelig uttalelse om at han anså praktikanten kvalifisert til å få ekspedisjonsrett». Disse studentene kunne så avlaste apotekene, blant annet i Nord-Norge (14).
Den 6. oktober 1944 var situasjonen ikke lettere. Apotekkontoret skrev brev til landets farmasøyter:
«Under de nuværende forhold vil Apotekkontoret bare unntakelsesvis få arbeidsformidlingen til å godkjenne at farmasøyter gis adgang til å skifte post. Foruten de vanskeligheter som mangelen på arbeidshjelp byr, er det meget vanskelig å få husrom – særlig leiligheter – ved forandring av oppholdssted.
Farmasøyter som arbeider etter pålegg fra arbeidsformidlingen og hvis pålegg løper ut pr. 1. januar 1945, må regne med at arbeidspåleggene vil bli forlenget. For så vidt det er tvingende grunn til at forflytning anses påkrevd, ber man at det snarest blir sendt melding herom. Det bør samtidig oppgis om arbeidstakeren har søkt annen arbeidsavtale eller det bør meddeles hvor arbeidstakeren fortrinnsvis søker ansettelse.
Henvendelser om postbytte pr. 1. januar 1945, som kommer til Apotekkontoret senere enn 1. november 1944, vil man ikke kunne ta hensyn til» (15).
Per 1. januar 1945 foreligger en liste med 85 navn på personer med arbeidspålegg. Av dem ble 55 pålagt fortsatt arbeid der de var, 24 ble pålagt arbeid i nye apotek, 5 utgår:To i Vadsø og en i Kirkenes (hvor apotekene var totalt ødelagt), en grunnet sykdom, en grunnet giftermål og en var arrestert (11).
Det var stor farmasøytmangel også etter frigjøringen (16), og bestemmelser om beordring til apotektjeneste ble opprettholdt, nå med hjemmel i Nygaardsvold-regjeringens provisoriske anordning av 19. april 1940 (17). I 1947 ble anordningen avløst av Midlertidig lov om sivil tjenesteplikt for læger m.v. Denne loven ble senere fornyet og opphørte først i juli 1950 (18).
Fra 1. juni 1945 skjedde arbeidspåleggene uten medvirkning av arbeidskontorene, og direkte fra Apotekkontoret. Den gjeninntrådte generalsekretæren i NFF, Wilhelm Wilhelmsen, og som før generalsekretæren i NAF Leif A. Brendel var konsulenter.
Den 27. mars 1946 hadde Apotekkontoret skrevet at Helsedirektoratets anordning om rett til å gi farmasøyter pålegg om å ta anvist arbeide enten ville bli opphevet eller iallfall bare ville bli anvendt i rene unntakstilfelle. Fra sommeren 1946 overlot departementet fordelingen av arbeidskraft til personalnemda, det vil si til generalsekretærene i NAF og NFF. Da ble plikttjenesten i alminnelighet bare pålagt nye kandidater for ett år. Stillingene skulle i størst mulig utstrekning besettes på frivillig basis, og studentene fikk velge blant et visst antall ledige plasser (16).
Ordningen virket stort sett uten problemer, sannsynligvis fordi departementet med loven i hånd kunne tvinge dem som ikke aksepterte en mer frivillig utskrivning (18).
Det ble mye utskifting av farmasøyter i løpet av perioden med arbeidspålegg: I følge Etaten 1947 var 276 av 570 apotekfarmasøyter ansatt etter 6. mai 1942. Det ble også ny innehaver på 76 av landets 270 apotek etter frigjøringen. 30 apotekere hadde mistet bevillingen etter granskning og landssvikoppgjør (19). 21 apotek sto ledige som følge av en parole om ikke å søke utlyste apotek. De 44 apotekene som var besatt under krigen ble utlyst på nytt, og bare 17 innehavere fikk fornyet sin bevilling (20).
For de tvangsutskrevne farmasøytene ble det bare sjelden et permanent arbeidsforhold. En opptelling i Etaten 1958, viser at bare 19 av 470 farmasøyter ble ansatt i perioden 6. mai 1942 – 7. juni 1945. I tillegg kan noen ha blitt værende på stedet som apoteker, men neppe noen av de unge som ble beordret. Gjennomsnittlig befordringsalder var over 50 år.
Apotekkontoret kunne ikke imøtekomme alle behov (11). Hammerfest apotek ba om sommervikar sommeren 1942, men fikk avslag. Da Svaneapoteket i Kristiansund N ba om to provisorer, måtte de først svare på om det kunne skaffes husrom. Fauske apotek ba om bestyrer, men ble bedt om å avertere i fagtidsskriftene. Mange saker ble utsatt selv om behovet ble erkjent. Det var ikke nok folk å sende.
En litt spesiell sak omhandlet kvinnelige studenter. De var pålagt å holde seg på sine hjemsteder etter at universitetet ble stengt. I brev av 23. desember 1943 ba Apotekkontoret Politidepartementet om unntak fra bestemmelsen for kvinnelige farmasistudenter slik at de kunne pålegges arbeid på apotek utenom sitt hjemsted. Bestemmelsen ble opphevet.
Den 17. januar 1944 fikk det tyske feltlasarettet i Trondheim avslag på anvisning av norsk farmasøyt «på grunn av mangel på faglig arbeidskraft ved norske apotek». En tidligere apoteker i Sarpsborg fikk så pålegg av arbeidsformidlingen. Han skrev til Apotekkontoret som svarte at nevnte arbeidspålegg ikke hadde gått gjennom dem, og at man heller ikke hadde anmodet arbeidsformidlingen om å gi ham annet arbeidspålegg. I margen er tilføyet at «resonnementet må sies å være riktig» og at han ikke bør gis arbeidspålegg. Apotekkontoret mente vel at pålegget var ugyldig.
En provisor i Tromsø sa opp i februar 1944 «på grunn av mørketidens virkninger på hennes helbred». Hun ble anmodet om å fortsette til 1. september og fikk så reise til Svelvik.
Andre farmasøyter som ikke kunne trives på anvist sted, kunne få beskjed om at de kunne flytte, hvis de fant noen å bytte stilling med.
Det ble tatt hensyn til giftermål, og flytting ble godkjent i minst to tilfeller, selv om det førte til underbemannet apotek.
Men ønske om bytte av apotek til et annet sted med begrunnelse «jeg bor der» holdt ikke. Heller ikke søknad om få bestyrer grunnet apotekerens høye alder.
Den 28. oktober 1942 ble det besluttet å forespørre to fruer i Ålesund om de kunne ta arbeid ved apotek. Ingen navn er nevnt i møtereferatet, men det kom ingen nye kvinner på Ålesund-apotekene hverken i 1943 eller 1944. De tre apotekene i Ålesund hadde syv farmasøyter i 1939, og bare fire i 1943. I tillegg var det de tre apotekerne og fem praktikanter i 1943. Det var ingen praktikanter i 1939.
En nyutdannet provisor fra 1943 som straks var pålagt arbeid ved Skjervøy apotek og hadde søkt seg til Østlandet da arbeidspålegget skulle gå ut 1. januar 1945, fikk beskjed om at arbeidspålegget ved Skjervøy ble forlenget. Han skrev et protestbrev til Apotekontoret 17. oktober 1944. Men så ble jo hele befolkningen på Skjervøy evakuert i begynnelsen av november 1944. Apoteket ble revet og materialene brukt til ved.
Vardø apotek sendte i februar 1944 en telegrafisk anmodning om arbeidshjelp, men «bare hvis en frivillig ville reise». Tilbakemeldngen var at apotekkontoret «ikke kunne behandle saken under nevnte forutsetning». Etter behandling av ny søknad i august 1945, er det likevel tilføyet at «Klevstrand reiste frivillig».
Apotekkontoret beskrev de vanskelige forholdene ved Kongsberg apotek til Sikkerhetspolitiet i Drammen 18. september 1944, og at «det er særdeles ønskelig at provisor N.N. snarest gjenopptar sitt arbeid. Man tillater seg derfor å forespørre om hun snart kan ventes løslatt». Resultat av brevet vites ikke, men hun var ansatt ved apoteket i 1946.
Den 30. november 1943 ble mange studenter, også endel farmasistudenter «internert» i forbindelse med stengningen av universitetet. I begynnelsen av 1945 var noen studenter frigitt og 9. januar 1945 skrev byråsjef Schmidt til Rikskommissær Terboven at det ville være til meget stor hjelp om farmasistudenter kunne frigis og settes i arbeid på apotek. En liste med navn var vedlagt, men som Skinnemoen beretter, måtte de gjennomleve hele avslutningen av krigen i fangenskap i Tyskland før de fikk komme hjem (22).
1940-årene var et vanskelig tiår for folk i Norge. Første del var preget av ufrihet og krigens redsler. Det var knapphet på mat og mange varer i flere år, også etter krigens slutt. Det ble igangsatt ekstraordinære tiltak for å holde samfunnet i gang med rasjonering og streng fordeling av mange nødvendige goder. Tvangsutskriving av farmasøyter var bare ett av dem. I en tid hvor mange legemidler måtte fremstilles fra råvarer på det enkelte apotek, var tilstrekkelig farmasøytisk arbeidskraft helt avgjørende for at folk skulle få tilgang til legemidler.
Sakene fra Apotekkontoret dekker fire år fra mai 1942 – mai 1946. I følge arkivene, ble det gitt 419 arbeidspålegg, men 92 ble omgjort. Det vil si 327 arbeidspålegg i en tid hvor det gjennomsnittlig var ansatt 615 farmasøyter på apotek. Noen ble sikkert beordret flere ganger, men mer enn halvparten av landets apotekfarmasøyter kan ha fått arbeidspålegg i løpet av disse årene.
For noen av farmasøytene medførte nok flytting til et fremmed sted i en tung og utrygg tid en betydelig belastning. Boligforholdene kunne være temmelig primitive. Men det kunne også være utfordrende med nye arbeidsoppgaver og å bli kjent med nye steder, nye forhold og ikke minst med nye mennesker (14,21).