Norsk Farmasihistorisk Selskap
Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 17, 2010.
Av Turid Eftang
Reseptarenes utdanning var i hovedsak rettet mot farmasøytjobber i apotek, og de aller fleste reseptarer har vært glade i yrket sitt, gitt sitt beste og vist yrkesstolthet. Arbeidet har gitt den enkelte faglige utfordringer og opplevelsen av å gjøre en viktig jobb med gode tilbakemeldinger fra apotekkundene. Ikke alltid var anerkjennelsen like stor fra etaten.
De fleste reseptarene ville gjerne gjøre en enda bedre jobb. Det var særlig et ønske om dypere kunnskap i de spesielle farmasifagene, særlig farmakologi. Basiskunnskapene fra skoletiden ble mangelfulle i en rivende fagutvikling, og noen følte at særlig nyutdannede cand. pharm.er sto på tryggere grunn.
Etter noen år på apotek var det også mange som ønsket seg nye og større utfordringer for å videreutvikle seg som farmasøyt og nå lenger i sin yrkeskarriere. Det kunne være ønske om oppgaver med mer ansvar, for eksempel administrative oppgaver. Høsten 1988 foregikk det i Norges Farmaceutiske Forening (NFF) en diskusjon om reseptarer kunne få apotekbevilling. Mange ønsket seg derfor kompetansegivende videreutdanning, ikke bare etterutdanning.
Videreutdanning i administrasjon, ledelse og økonomi kunne etter hvert tas mange steder i Norge, både som heltids- og deltidsstudium.
Når det gjaldt farmasifaglige emner, var det muligheter kun ved Farmasøytisk institutt (FI) og Reseptarutdanningen, og begge disse institusjonene lå i Oslo. Noen reseptarer har brukt 4–5 år ekstra for å ta farmasistudiet ved FI, og etter hvert også ved Universitetet i Tromsø. Hvor mange som gjorde det for å kunne bli apoteker, og hvor mange for å stå sterkere faglig vet vi ikke. De fleste hadde ikke denne muligheten i det hele tatt av ulike årsaker. Reseptarene slapp heller ikke inn på enkeltkurs på Farmasøytisk institutt. Også enkelte kurs som ble arrangert av VETT var stengt for reseptarer, for eksempel kurs til diplomstudiet i apotekfarmasi, finansiert av Apotekforeningen, og kurs til Spesialistutdanningen i sykehusfarmasi. Selv ved utdanning til legemiddelkonsulent ble det krevd at reseptarer tok eksamen i medisinsk grunnfag på linje med lærere og kjemikere, selv etter at Reseptarutdanningen dokumenterte at nivået i grunnutdanningen var langt over det som krevdes.
På NFF's representantskapsmøte i 1995 ble følgende tatt inn i målprogrammet: «NFF vil arbeide for formalisert videreutdanning og spesialisering for reseptarer». Sentralstyret oppnevnte i januar 1996 et utvalg som besto av Torkel Flatberg, Britt Palnir Nagelgaard fra Sentralstyret og Hans Magne Solberg fra NFF-A. Fra UNU (NFF’s undervisningsutvalg) deltok Turid Eftang. Utvalget skulle «utarbeide planer for et videreutdanningsopplegg for reseptarer». Rapporten kom på forsommeren 1997.
Utvalget foreslo et deltidsstudium som skulle gi 20 vekttall over 2 år. Studiet kunne da inngå som et grunnfag i en cand. mag.-grad. Det skulle være mulig å studere hjemme, men samtidig holde kontakt med studiestedet og medstudenter over internett (fjernundervisning), og med felles samlinger. Fagområdene som skulle inngå var:
Bakgrunnen for de valgte fagområdene var innspill fra nordiske seminarer om reseptarenes fremtidige yrkesrolle (1997 og 1998) og ulike politiske føringer fra myndighetene som for eksempel «Helse for alle i Norge» (1987). Der var blant annet et av delmålene at innen år 1990 skulle det i all undervisning være innebygget tiltak for å øke befolkningens kunnskaper, ferdigheter og motivasjon for å oppnå og vedlikeholde god helse. I St. melding nr. 41 1987–88: Helsepolitikken mot år 2000, om apotekvesenet, ble forslaget til innholdet i videreutdanningen vurdert i forhold til et fremtidig kompetansebehov sett i lys av apotekets fremtidige oppgaver og de helsepolitiske målsetninger. Spørreundersøkelser blant reseptarer (1986, 1990 og 1991) ble også lagt til grunn. Reseptarenes egne ønsker om bedre faglig grunnlag var i tillegg nødvendig for å møte nye oppgaver i apoteket, ikke minst overfor et publikum med større behov og ønske om informasjon og veiledning.
Norges Farmaceutiske Forening sendte rapporten om reseptarenes videreutdanning til høring. Reseptarutdanningen stiller seg da positiv til en formalisert «Videreutdanning i legemiddelrådgiving» for reseptarer og sier videre at «forslaget er helt i tråd med den oppfatning som har kommet fram ved de to nordiske konferansene vi har hatt om reseptarers arbeidsoppgaver i tida framover». Videre står det i svarbrevet fra utdanningen at forholdene ligger godt til rette ved Høgskolen i Oslo. Avdeling for helsefag må ta det formelle ansvaret og Avdeling for helsefag vil kunne bidra positivt til en eventuell videreutdanning for reseptarer.
Men det skjedde ikke noe mer. Hvorfor ble det da ikke noe av en formalisert videreutdanning for reseptarer? Fra referater, brev, og utredninger kommer det tydelig fram hvordan enkeltpersoner, organisasjoner og ikke minst Farmasøytisk institutt, hele tiden brukte fine ord, men ellers motarbeidet reseptarenes ønsker, helsemyndighetenes signaler og publikums behov for bedre fagkunnskap og veiledning av reseptarer. Dette var etter min vurdering et resultat av en ren profesjonskamp.