Norsk-Farmasihistorisk-selskap-logo
Norsk Farmasihistorisk Selskap
Meny
Bli medlem
Publisert her:
17/01-2025
Se flere artikler

Yngvar Leipart – apoteker og forfatter


Denne artikkelen er republisert fra Cygnus nr 22, 2015.
Av Mathis Gundersveen*

* Apotekereksamen 1954. Generalsekretær Norges Farmaceutiske Forening1967–73. President Norges Apotekerforening 1981–87. Visepresident Federation Internationale Pharmaceutique 1990–98. Apoteker Rosenkrantz apotek, Oslo, 1973–83, Apoteker Ski apotek 1983-98. Adr.: Skoleveien 2, 1400 Ski.


Det begynte egentlig med noe helt annet: I forbindelse med arbeidet i bibliotekutvalget ved Farmasihistorisk museum oppdaget jeg, nærmest ved en tilfeldighet, en notis i 1940- årgangen av Norsk Farmaceutisk Tidsskrift under tittelen:

Apotekeren på Rjukan som dramatiker

Det norske teatrets sjef, Knut Hergel, forteller at teatret i den nye sesongen skal sette opp tre norske stykker. Det ene er «Duell» av apoteker Yngvar Leipart. Som kjent hadde han på det samme teater for en del år siden, suksess med skuespillet «Nina».

Dermed var min nysgjerrighet vakt. Navnet Yngvar Leipart sa meg ikke noe, verken som kollega eller forfatter, og jeg bestemte meg for å forsøke å finne ut litt mer om ham og hans litterære produksjon.

Dette skal ikke være noen biografi, men noen få tilleggsopplysninger omkring hans liv og virke er nødvendig for å plassere ham i tiden og faget. Hans far var apoteker på Røros og het Hans Julius Nielsen. Om ham skal det bare nevnes at han var en av stifterne av Norges Farmaceutiske Forening (N.F.F.) i 1858. Han kjøpte Røros apotek i 1873 og bygget om apoteket mot slutten av 1880- årene til en standard og et utseende som faktisk forble uendret i vel 100 år.

Når jeg først skal introdusere personen Yngvar Leipart, kan jeg like gjerne gå til kilden og bruke en av hans egne trykksaker:

Barn- og ungdomserindringer fra Bergstaden – utgitt på Røros. Trykksaken er et hefte på 27 sider og er nærmest en «minibiografi» over de 30 første år av Yngvar Leiparts eget liv.

Apoteker og forfatter Yngvar Läupardt Nielsen.
Apoteker og forfatter Yngvar Läupardt Nielsen.

La meg like gjerne bruke hans egne ord:

«Jeg er født 27. Juli 1878 i apotekergaarden i Mørkstugaden i Bergstaden». Jeg kunde vel være en eller to dage gammel da distriktslæge Müller (populært kaldt Gammeldoktoren) kom for at se paa mig. Müller slog far paa skulderen. «– Hø-hø knegget han. Du har jo faat en negerunge!»

For sammenhengens skyld blir jeg nesten nødt til å ta med fortsettelsen også: «Naa – nogen negerunge var jeg saavisst ikke, men jeg saa visst heller ikke ud som unger flest.» Svart haar hadde jeg, og brun i fjæset var jeg som en tater. Jeg husker nu, at der gaar en taaket historie i min familie paa mors side om, at der en gang i tiden skal ha været en tater, zigeuner eller spanjol, som hadde sat merker efter sig ned gjennom slekten.

Videre får vi en uhøytidelig og til tider fornøyelig skildring av forfatterens egen oppvekst i bergstaden. I tillegg gir den en levende beskrivelse av livet i Røros mot slutten av 1800-tallet.

Her nevner han også sitt første møte med Johan Falkberget. Det var våren 1895, da han skulle konfirmeres. Konfirmantforberedelsen foregikk på den måten at presten tok to og to av konfirmantene inn på kontoret for å teste deres kristendomskunnskap. Leipart forteller at han kom i selskap med en lang gutt med rødbrunt hår. Det eneste han husket fra eksaminasjonen var en bestemt erindring om at den andre gutten var mer bibelsprengt enn ham. «Det var mitt første møte med Johan Falkberget, som senere skulle bli min venn for livet».

Av disse erindringene går det forøvrig også fram at han var i slekt med ingen ringere enn Bjørnstjerne Bjørnson. Hans mor var en gammel kjenning av B.B. og som Leipart selv tørt bemerker – «og attpå til var det litt slekt også».

Leiparts mormor var nemlig kusine av Bjørnson. Han møtte forøvrig Bjørnson i alt fire ganger, siste gang i Roma våren 1908, et par år før Bjørnsons død. Mot slutten av samtalen, hvor det naturligvis ble familieprat, spurte Bjørnson om han likte apotekeryrket.

«Jeg trak lidt paa det og ble da spurt om jeg heller vilde bli noget andet. Jeg svarte at jeg vidste ikke rigtig. Ikke for mit bare liv turde jeg si at jeg nu og da bedrev poesi.»

Han avsluttet sine Barn- og ungdomserindringer i 1908, det år han fyller 30 år, med en ganske logisk begrunnelse: «Sommeren 1908 fylde jeg tretti år, og da maa man vel si, at det meste av ungdommen er undagjort.»

Han sier selv at året 1908 skulle få en stor betydning for ham. I mars gikk han ombord i toget i Oslo for «at møte min ungkarstids største oplevelse: Italia. Jeg har alltid hat reiselyst og uro i blodet, og altid længtet sydover mot sol og varme. Var det tateren, zigeuneren eller spaniolen som gikk igjen i mig?»

Når «vår» mann het Leipart og ikke Nielsen, ligger det muligens en liten familiehistorie bak, uten at jeg skal spekulere noe videre omkring den. Etter apotekereksamen, som han avla i 1905, var han ansatt ved sin fars apotek og bestyrte det fra 1911, etter at faren døde, og helt fram til 1929. Røros apotek var et såkalt reelt privilegium, der enken kunne fortsette å eie apoteket etter at ektemannen var død.

I løpet av denne bestyrerperioden ble de reelle privilegier avskaffet. Da hans mor døde, ble det imidlertid ikke sønnen som fikk bevilling til å overta apoteket. Det gikk i stedet til hans eldre søster, som også var utdannet provisor.

Dermed forlot han Røros, ble apoteker i Arna ved Bergen og endret i 1933 etternavnet til Leipart (som var hans bestemors pikenavn). Han ble viderebefordret til Rjukan apotek i 1938 og ble pensjonert i 1954. Han fortsatte å bo på Rjukan til sin død i 1963.

Han begynte altså sin skribentvirksomhet i lokalmiljøet på Røros. Jacob Breda Bull var allerede kjent som en populær folkelivsskildrer. Men nærmere sto nok Johan Falkberget (som opprinnelig ikke het Falkberget, men Lillebakken og var en ekte gruvearbeider).

Jeg skal her, i så vidt mulig kronologisk rekkefølge, kort referere det jeg har funnet fram til om hans litterære produksjon.

Enten – eller
Med undertittel:
«Et lidet, dramatisk digt i 2 akter»
Det ble første gang trykt som føljetong i Fjeld-Ljom i 1903.
Denne måten å publisere på, var tidligere mye brukt – og forekommer den dag i dag i lokalaviser rundt i landet.

Dette er antagelig – med alt mulig forbehold – det første han fikk utgitt på trykk. Han brukte forøvrig litt forskjellige forfatternavn, fra Y.L.N., via Yngvar L. Nielsen, Yngvar Leipart Nielsen, Yngvar Läupardt Nielsen til Yngvar Leipart (fra 1933).

Dette, muligens hans første litterære produkt, er interessant av flere årsaker. Det er i formen et skuespill, med detaljerte sceneanvisninger. Språkføringen og verseformen gir visse assosiasjoner til Peer Gynt og Ibsen! Det gjelder egentlig også problemstillingen, med kvinnens stilling som sentralt tema.

Han prøvde seg også som lyriker og utga Digte – en liten diktsamling, utgitt i 1906 på Røros.
Samlingen består av 27 dikt, med nokså ulikt innhold, alt fra en prolog ved Røros sangforenings basar i 1906, via kjærlighetsdikt og poetiske naturskildringer til et politisk dikt, Bjørn og løve, med et sterkt forsvar for Finlands kamp mot Russland, og en hudfletting av norsk unnfallenhet og mangel på reaksjon.

Fyrmaaned – utgitt 1912 på J. AASS’ forlag, Kristiania, under forfatternavnet Yngvar Läupardt Nielsen.
«Fyrmaaned» inneholder bl.a. en skildring av livet omkring kopperverket på Røros gjennom en periode på høsten, like før frostnettene. Her er den ytre rammen den hektiske virksomheten som foregår gjennom en måneds tid tidlig på høsten, der den markens grøde som i en kort og hektisk sommer hadde blitt dyrket fram skulle berges i hus. Men det var ikke bare å ta fri for å gjøre unna innhøstingen, samme hvor livsviktig den var. For at dette kunne skje, måtte kobberverkets smelteovner kjøles ned.Vi får et levende bilde av hvordan praktisk alle som bodde i området, på et eller annet vis var knyttet til kopperverket, så og si døgnet rundt. Boken gir en levende og interessant beskrivelse av denne måneden.

Profeten Tutlerud
Utgitt på Røros, som «Dovres» føljetong 1914.
Komedie med sange i 2 akter, som det står på tittelbladet. Med andre ord et syngespill, eller om vi vil: En tidlig musical. Det gis ingen opplysninger om melodiene.
Rollelisten besto av 10 personer, deriblant Kalle Søderbom, en svensk rallare!
Også her finner vi detaljerte sceneanvisninger.
«Hovedpersonen», som har gitt navn til stykket, står i rollelisten oppgitt som: OLA SPUNST, bortrømt tyv, alias EMISSÆR TUTLERUD. Omreisende legpredikanter, eller emissærer, hadde undertiden et nokså frynset rykte, og Leipart la ikke fingrene imellom når han behandlet dem i sine romaner.

Folket paa Torsli – utgitt i 1919, under forfatternavn YNGV. Leipart Nielsen.
Folkelivsskildring/slektsroman med lokalkoloritt fra bygdenorge (Østerdalen?). Denne boken er, sammen med skuespillet Nina, de mest kjente i hans forfatterskap.

Boken ble forøvrig oversatt og utgitt på tysk, med tittelen «Der Torslihof» (Hartenstein, Deutschnordischer Verlag i Leipzig) i 1923.

Boken ble anmeldt bl.a. i Verdens Gang og i Morgenposten, og disse anmeldelsene tåler godt å gjentas i dag:

«Forfatteren viser i denne bok en stor kunstnerisk selvbeherskelse og opnaar derfor ogsaa en betydelig effekt. De faa personer som vi lærer at kiende staar lys levende for os. Dertil er fortellingen godt komponert med stigning mot og et solstreif over de sidste blade.» (Verdens Gang)

«Han har noget værdifuldt, noget tankevækkende at si os, og han sier det paa en tankevækkende Maate, paa et friskt og levende Riksmaal. ---
--- Der kan nok indvendes, at i det virkelige Liv utvikles ikke den menneskelige Karakter efter saa konsekvente og principielle Fremgangslinjer. Men forfatteren har faat sin fremstilling saa overbevisende og levende, saa overbevisende og gripende, at vi med smertelig Medfølelse for Torslifolket maa gi os over og la Forfatteren faa Ret paa alle Punkter.»
(Morgenposten)

Betania (1920) – roman med miljø fra en stasjonsby ett eller annet sted på Østlandet.

Nina – skuespill i 3 akter – utgitt på Røros i 1926.
Personer: Johannes Høier, sogneprest i en fjellbygd
Nina, hans hustru
Benjamin Frogg, kaptein
Paal Enersa, en fjeldfinn

Handlingen foregår i pastor Høiers hytte på fjellet, fra Skjærtorsdags aften til paaskelørdags morgen og er et dramatisk oppgjør mellom ham og hans kone Nina (som i parentes bemerket har en fortid som en av gatens lette fugler). Jeg skal nøye meg med sluttreplikken og overlater eventuelle assosiasjoner til den enkelte leser:

Pastor Høier: Nina – går du?
Nina: Ja, Johannes. Nu gaar løgnen ut av dit hus.

(Gaar stille ut)

Stykket ble antatt på Det Norske Teateret, med kjente skuespillere som Lydia Opøien og Martin Linge i de bærende rollene. Martin Linge er kanskje mer kjent for oss som motstandshelt og leder av kompani Linge under 2. verdenskrig.

Her tillater jeg meg å sitere fra Dagbladets forhåndsomtale før premieren i mars 1926:
--- hr. Yngvar Leipart Nielsen, vår nyeste dramatiske dikter, står ennu når dette skrives på sitt apotek på Røros, og gud vet om han formår å rive seg løs fra krukkene såpass i tide, at han får se generalprøven på «Nina». Vi er da henvist til å søke kunnskap om ham hos teaterchef Haaland, som har satt stykket i scene på Det norske teatret.

Etter å ha skildret teatersjefens begeistring over stykket, heter det videre: «Som man ser, en handling som kunde være en Ibsen verdig. Det er da kanskje mer enn et treff at de begge begynte sin litterære løpebane på et apotek. Det synes som kunsten å mikse underlige saker sammen ikke er uten slektskap med den dramatiske evne.»

Stykket gjorde da også stor lykke med Lydia Opøien, Martin Linge og Karl Holter i hovedrollene. Kritikken i pressen var positiv:
«Stykket viser avgjort dramatisk talent. Handlingen og karakterskildringen er fengslende, delvis også spennende.»
Stykket fikk likevel en kort levetid. Allerede etter en uke ble det tatt av plakaten.

Duell (1940) – Skuespill.
Stykket ble som nevnt antatt til oppførelse på Det norske Teatret i 1941. På grunn av den dramatiske utviklingen som fant sted, med innstramming fra okkupasjonsmakten overfor organisasjoner og kulturliv, ble stykket aldri oppført.

Dette manuskriptet foreligger så vidt vites ikke som trykt utgave.Ved elskverdig imøtekommenhet fra Det Norske Teatrets arkiv har jeg fått en kopi av det maskinskrevne manuset, med rettelser og tilføyelser. Dessuten har jeg fått kopier av korrespondansen mellom teatersjef Hergel og forfatteren. Selv om stykket ikke kom så langt som til scenen, fikk dog forfatteren et forskudd på 300 kroner – tilsendt som sjekk, med en høflig anmodning om skriftlig bekreftelse av at beløpet var mottatt.

Dessuten – og det var også helt ukjent for meg – hadde han inne et annet manuskript til vurdering : «En gang spådde en kvinne». Det ble imidlertid ikke antatt, med denne begrunnelse fra Hergel: «Eg har med stor interesse lese «En gang spådde en kvinne», men som eg likevel ikkje finn høver så godt for Det Norske Teatret som «Duell». Eg legg med ei avskrift av fråsegnet til konsulenten vår.»

Han skrev også manus til et skuespill like etter frigjøringen, men det ble ikke antatt.

Leipart som historiker

Hans historiske interesse viser seg bl.a. i 100- årsberetningen om Røros apotek, dessuten må det nevnes at han var medforfatter i 200- årsberetningen om Røros kobberverks historie.

Etter 1945 blir det stille om hans navn. Han tilbrakte sine siste år som apoteker på Rjukan og døde der i 1953.

Det er alltid interessant å se om en forfatter med en så spesiell yrkesbakgrunn lar noe av dette skinne igjennom i det vedkommende skriver. Jeg har imidlertid ikke funnet noe spor av farmasi i noe av den litteraturen jeg har vært gjennom.

Det hører med til historien at Leipart ofte lot sine personer snakke lokal Rørosdialekt, til dels skrevet i lydspråk.

Dette var noen korte glimt fra en dikter som nok hadde sine drømmer og visjoner, men som forble i sin profesjon – og er i dag stort sett et glemt kapitel i norsk litteraturhistorie. Fortjente han en slik skjebne? Etter å ha lest gjennom hans produksjon er jeg neppe den rette til å gi en nøytral dom. Men: Les og bedøm selv!

Hans verker er i dag bare tilgjengelig i antikvariater, samt i enkelte folkebibliotek. Jeg kan forøvrig varmt anbefale det nærmeste kommunale bibliotek som et utmerket sted å starte granskingen.

Litteraturhenvisninger / referanser

  • Norsk Farmaceutisk Tidsskrift 1940
  • Norges apotekere og deres innehavere
  • Dagbladet (2. mars 1926)
  • Folket (6. mars 1926)
  • Barn- og ungdomserindringer fra Bergstaden
  • Røros kobberverk 300 år (jubileumsskrift)
  • «Røros apotek 1821–1921» (festskrift/jubileumsskrift)
userscrossmenu